Størst av alt er kjærligheten til mine barn <3

juni-og-meg

I dag har jeg ingen sterke meninger – ingen forsvarstaler – ingen hjertesaker som presser seg frem – ingen kamper som skal kjempes i dag….

Det betyr ikke at jeg har gitt opp mine kamper – at jeg ikke brenner for noe lenger….

Det betyr bare at i dag slapper jeg av – i dag nyter jeg de gode følelsene – i dag kjenner jeg på lykken over kjærligheten til mine barn

Jeg har skrevet om disse følelsene mange ganger – ved mange anledninger – det er de følelsene som inspirerer meg mest….. Som dette diktet jeg skrev til min yngste datter Juni for 4 år siden;

 

JUNI`S DIKT

 

Vekten du kom med var forunderlig lett, det var som å løfte en fjær

Din gråt var så velkjent i min kropp, jeg elsket dine nyfødte tær

Ditt blikk grep mitt som et håndfast tak, et krav som et glitrende smykke

Gleden danset med angsten min, tårene vannet min lykke

Dypt i mitt hjerte, en evig kjærlighet til deg er

Og jeg vil for alltid være deg nær

 

Å bære deg gjennom dine første år var tyngre enn din vekt

Å være ditt vern mot alt som var vondt og samtidig holde deg mett

Det var det ansvar som på meg lå og jeg elsket å være din mor

Men angsten for å gjøre en kjempefeil var bortimot like stor

Mitt naive ønske for deg, var et liv som er lekende lett

Og at du for alltid ville, forbli i min varetekt

 

Sånn er ikke livet, jeg vet at du må få gå

Å slippe taket er vondt, men jeg vet at jeg må

Men visste du at ikke en eneste dag passerer, uten at jeg tenker på deg

At å bare se ditt ansikt, bringer fram et smil hos meg

Visste du at min verden fikk mer mening, den dagen du ble født

Og at hjertet mitt veller over av kjærlighet, når jeg kikker på deg støtt

 

Livet er en fantastisk gave, men ikke alltid like lett

Mang en gang vil du oppleve at du slettes ikke har rett

Stå stolt i mot dine nederlag, vær ydmyk når du opplever lykke

Vær så rettvis du bare kan, da bærer du deg selv som et smykke

Å være ekte, er å være det mennesket du selv synes du skal være

Da vil du med stolthet kunne se tilbake, fra en helt annen sfære.

 

Å være din mor gir meg den aller største glede

Selv når vi har besøk av det man kaller vrede

Jeg kan ikke lenger bære deg rundt ei heller bestemme alt

men jeg vil alltid forsikre meg om, at min kjærlighet blir deg fortalt

Uansett hva du gjør eller hvor i verden livet måtte deg lede

Vil min betingelseløse kjærlighet, alltid være tilstede.

 

Neste kapittel i boken finner du under forrige kapittel 🙂 

Når kulden brer seg langt inn sjelen…..

20170127_1208131It`s great, I tell you its gonna be great! Real great……..

  • Det skal lages bedre sykeordninger enn Obama Care for mye mindre penger – Its a great combination!
  • Det skal betales mye mindre skatt, men det skal brukes mer penger på alt som gagner Amerikanerne –  «I am telling you – its going to work out perfectly!»
  • Abortmotstandere skal bli høyesterettsdommere og retten til å bære våpen er udiskutabel!  «I am pro life!»
  • Newspapers not on my team? = FAKE NEEWS!
  • People protesting against me and my politics? = Professional protesters paid by my enemies!
  • Muslimer blir nektet innreise – murer bygges mot naboland – Putin er den nye bestekompisen – «We will make Amerika great again!»
  • «It will work out perfectly!»

 

Vi vil jo gjerne tro på det. At «det ordner seg» som Timbuktu synger. Men gjør det det?

Ordnet det seg for den lille gutten på stranden i Hellas? Ja, vi husker vel ham fremdeles?

Har det ordnet det seg for det Syriske folk, hvor forskere mener krigen har kostet nesten en halv million menneskeliv? Hvor halve befolkningen er drevet på flukt?

Har det ordnet seg for  de 37 asylbarna Norge sendte tilbake til Afghanistan i fjor?

Har det ordnet seg for de homofiles rettigheter i USA?

Har det ordnet seg for den amerikanske kvinnens rett til å bestemme over egen kropp?

IS IT GREAT? REAL GREAT??????

For de rike er det nok det – for de kristne pampene – for de mest egoistiske blant oss mennesker……

Det  som var skremmende med å vokse opp – var å innse at pappa og mamma ikke lenger bare kunne si at det går bra og så gjorde det det….

Men mange Amerikanere ser ut til å være som barn…..så lenge noen sier :  «it is going to be great – Real great»  så vil de tro på det.

Egoismen – likegyldigheten og mangelen på empati jeg opplever i samfunnet i dag gir meg kuldegysninger langt inn i sjelen…..

MEN heldigvis dukker det opp lyspunkter som:

  • «Womens March on Washington» som sprer seg til 60 land og millioner av kvinner i over 400 protesttog.
  •  Justisministrene fra 16 delstater som jobber på spreng for å få presidentordren som de omtaler som; «uamerikansk og i strid med loven» omgjort.
  • Amerikanere som møter opp på flyplassene og demonstrerer.
  • Meryl Streep sin Golden Globe tale.
  • Et nærmest samlet kjendis USA som tar avstand fra Trump.
  • Min «niese» som tar oppgjør med homofobe prester!
  • Deler av et kirkemøte som faktisk har fått gjennom retten til likekjønnet ekteskap i kirken.
  • Folk som slipper det de har i hendene og reiser til Lesvos for å hjelpe flyktninger.
  • Mennesker som åpner hjertene og hjemmene sine for de som trenger det.
  • Venner og kjæreste med gode verdier som sier: «Det ordner seg…» akkurat når jeg trenger å høre det.

Da føles det som solen en kald vintermorgen begynner å tine isen på marken – Det kjennes som om varmen kommer – men jeg fryser fremdeles.

Neste del av boken finner du under forrige kapittel – Øverst på hovedsiden under fanen: løvetann og løytnantshjerte.

Når «sannheten» er en løgn…..

20160619_133010

Så sitter mørkemennene der på sine pidestaller og forkynner «sannheten».

Bibelen – En eldgammel bok, skrevet av mennesker i en helt annen tid. De er til og med navngitt disse menneskene, så det er ingen som diskutere opphavet – men det er likevel Guds ord – «sannheten». Man tar ikke hensyn til at disse menneskene selvsagt var preget av tiden de levde i og lover og regler på den tiden…..

MEN man kan likevel velge hvilken «sannhet» i bibelen som er legitim i dag – selv prestene gjør det….Ikke alt som står der blir fulgt av kirken i dag heller… Spesielt gamle testamentet er det greit å se bort ifra her og der…….

MEN av alle kamper de velger å fronte – den «urett» de roper høyest mot – det de syns det er verdt å skriver et protestbrev mot…..

Er det krigen og overgrepene i Syria? Nei!

Er det «darkroom» og overgrep mot uskyldige barn? Nei!

Er det mot prester som gjør overgrep mot barn? Nei!

Er det fattigdom og sult? Nei!

Er det urettferdigheten i verden? Nei!

De ber riktignok for alle disse på sine gudstjenester – samler kollekt sånn at de kan sende av gårde litt av sin «nestekjærlighet» og gode samvittighet. Men å samle seg til kamp og protest? NEI!

NEI den viktigste kampen av alle er kampen mot kjærligheten! Kampen mot dem som velger å vie sitt liv til et annet menneske. Kampen mot dem som vil love troskap til sin elskede foran SIN gud. Kampen mot mennesker som ikke plager noen. Kampen mot dem som ikke skader noen.Kampen mot dem som elsker!

FY FY FY!!!

Min første innskytelse var å melde meg ut av kirken umiddelbart! MEN som min datter sa: Skal de idiotene skremme deg ut av kirken også!

NEI! Det skal de ikke. For det er ikke deres GUD – det er ikke deres Kirke – det er ikke deres TRO. Det er MIN og DIN og ALLE SAMMEN SIN.

Det er en TRO – sannheten eier ingen!

Størst av alt er kjærligheten og det er tydeligvis en stor mangelvare hos enkelte prester i kirken!

Nytt innlegg av boken finner dere under forrige kapittel. uthevet i blått 🙂

 

 

 

Å overleve mørketiden……

20170113_0623321Januar er en kald og mørk måned. Det er mørkt når jeg står opp, mørkt når jeg reiser på jobb, innestengt på operasjonsstuer ser jeg ikke mye vinduer og det er mørkt når jeg reiser hjem fra jobb.

Et helt arbeidsår ligger foran meg, det er lenge til sommerferien, jeg har minst 5 kilo å bli kvitt etter julens fråtsing og treningsøktene er beintunge fordi jeg gav meg lov å skulke i juleferien.

Det er lett å kjenne på tungsinnet og mangelen på motivasjon til å stå opp om morgenen, det er lett å gi seg fortsatt lov til å spise sjokolade og ligge på sofaen i stedet for å trene, det er lett å være sur og gretten og en elendig kjæreste.

MEN, jeg tar meg selv i nakken og drar meg ut av sengen kl. 05.00. Blander en pose Nutrilett for nå skal faen meg kroppen sultes!!!  Setter meg med dataen og skriver i 30 minutter…..UANSETT om jeg har noe bra å skrive eller ikke, så skriver jeg….det kan redigeres bort senere om det er bare dritt.

Etterpå er det sletting av hår med min nye GHD Gold Max Styler – garantert en god hår-dag! Litt maskara og farge på bryn – tannpuss og thats it!

Jeg drar på meg støvler og den tykkeste jakken jeg finner, tar refleksvester på hundene og tvinger meg selv ut i mørket. Snøen i dag gjør ting litt lysere og jeg kjenner at motet stiger litt. Glade hunder som spretter rundt i nysnøen får humøret til å stige også. De er så fine og såååå glade for den minste ting jeg gjør for dem. På vei inn igjen måker jeg trappene fri for snø og plusser fysisk aktivitet i 10 minutter på treningsplanen min. «Thumbs up» for initiativ!

På bussen til jobb hører jeg på lydbok; Krim av Lisa Garden «borte». Jeg lukker øynene og prøver å la være å vurdere språk, fortellerstemme og handling –  i stedet bare la meg dra inn i historien. Med story tell lukker jeg ute alle andre haukelendinger på buss 27 og har en stille stund før jobb. Deilig!

Vel fremme på kontoret er det bare meg som dukker opp. En har fri ( heldiggris) En er syk ( kjedelig). Så er det bare å komme i gang med dagen. Ferdighetssenteret i dag. Ingen kurs, men utlån av utstyr og rom – mailforespørsler og møter ang anbud på med. teknisk utstyr. Jeg lengter til sovende pasienter, venekanyler, intubasjoner og lave blodtrykk…..

På bussen hjem øker humøret betraktelig. Det er fredag og helg! Jeg har trent hver dag siden søndag, så i dag er det treningsfri!! Jeg syns buksen strammer litt mindre enn i morges og jeg kan hake av 2 uker med: ingen søtsaker! Flink jente!!

Chablis ligger på kjølen og kjæresten venter med deilig middag – det skal bli godt etter en hel dag med pulvermat :/ Og etterpå ………. hvem vet??? Freddan er freddan 🙂 🙂 🙂 og det er jo mange måter å forbrenne fett på 🙂

God helg!

PS: neste avdrag i boken finner du under linken: løvetann og løytnantshjerte øverst til venstre på siden!

 

 

 

JEG VELGER MEG 2017!

20170102_163041

Julen er definitivt over og det ser det ut til at vinteren er også……Dette bildet ble tatt en av de 2 dagene vi hadde litt snø – så mye lysere livet føles når det er snø i mørketiden! Jeg håper den kommer tilbake!

I julen har jeg pusset opp og innredet et eget kontor med nytt skrivebord og masse andre flotte ting. Det er så lyst og fint og innbyr til en sånn skriveglede – at jeg lykkelig kan melde at jeg skrevet på min nye bok hver eneste dag i 2017!  Målet er å få sendt den til forlag i løpet av 2017 – så dette blir spennende…

Det er lenge siden jeg har skrevet noe her på bloggen og helt ærlig har jeg vært litt i tvil om det var litt «waste of time»? Har ikke fått så mange input som jeg kanskje hadde håpet på og lurte litt på om jeg heller skulle konsentrere meg om å bare skrive på min nye bok? Forstod på noen at det også var litt vanskelig å følge boken her på siden, at det var vanskelig å finne den kronologiske rekkefølgen slik sidene er lagt opp?

Men samtidig blir jeg inspirert av å blogge og jeg syns det  er kjekt å dele noe av det jeg skriver med dere. Flere har også etterspurt fortsettelsen på boken og det syns jeg er veldig kjekt!  Prøver derfor en ny løsning hvor jeg legger inn boken på en egen side og hvor dere kronologisk kan lese den fra toppen og nedover. Det innebærer at dere må bla dere ned til neste innlegg som jeg uthever i enn annen farge og litt større skrift for å gjøre det lettere å finne det. Håper dette gjør det enklere?

Du finner link til siden hvor boken ligger øverst på denne siden – over bildet : «Løvetann og løytnantshjerte»

Jeg oppfordrer også sterkt til tilbakemeldinger som sier noe om hvordan dere oppfatter karakterene, historiene, min fortellerstemme, troverdighet, språk etc.. Jeg syns selvsagt det er kjekt når noen sier at de syns det er bra skrevet, men det gir meg ikke så mye hjelp på veien videre. jeg er overbevist om at jeg har utviklet skrivestilen og fortellerstemmen min siden denne boken ble skrevet, men kan nok lære mye av hvordan dere som lesere opplever det jeg skriver.

På denne siden kommer jeg til å blogge litt mer om alt mulig og kanskje et dikt i ny og ne 🙂

Ha en strålende PISS-REGNEDAG som vi sier her i Bergen 🙂

Obukhovo……

himmel-i-brann-2

Jeg skriver på en ny bok, samtidig som jeg blogger min forrige…… Det er rart på gjenoppleve denne boken som jeg skrev for flere år siden… Den nye jeg skriver er så annerledes enn denne…. både i historien og kanskje også måten jeg forteller på? Det siste vet jeg ikke helst sikkert…… Jeg håper dere finner denne interessant og at dere finner tråden etterhvert….. historien bindes sammen i de neste kapitlene….. 

Syns dere  det for lenge å vente mellom hver blogg – eller helt passe?  Mister dere tråden? Gi meg en tilbakemelding på hva som helst 🙂 Her kommer neste del av kapittelet :

I løpet av det neste året ble det drevet en intens kampanje for kollektivisering i Obukhovo. Josef som var sentral i den militante aktivistgruppen, var spesielt ute etter Gregori og gården hans. Svetlana og Michael led i stillhet. To ganger hadde Michael kommet på døren til Svetlana, men begge ganger hadde moren jaget ham avgårde igjen.

En dag mange måneder senere da Svetlana satt på husken i hagen, kom en liten jente gående langs veien.

”Heter du Svetlana” spurte jentungen pesende. Det var tydelig at hun syntes hun hadde gått langt.

Svetlana nikket spørrende til henne.

”Her” jenten rakte henne en lapp.

”Hva er det?” spurte Svetlana uten å ta lappen fra henne.

”Det er… til deg….. fra en gutt….jeg skulle vente på svar.” Jenta pustet tungt mellom ordene, men fikk til slutt overlevert beskjeden.

Svetlana rev til seg lappen, fullstendig klar over hvem den var fra. Møt meg ved elven? Sto det skrevet med Michaels kråketær.

”Nå?” spurte Svetlana jenta.

Hun stirret bare tilbake på henne.

”Mener han nå?” gjentok hun iltert.

Jenten bare trakk på skuldrene og sa;

”Jeg skulle bare få et svar av deg jeg”

”Hvor er han du skal gi svaret til da?”

”Ved elva” svarte jenten til Svetlana som allerede var på vei i den retningen!

Han sto og ventet på henne da hun kom. Hun kastet seg i armene hans og begynte umiddelbart å gråte.

”Det er min feil. Alt er min feil” hulket hun.

”Nei” svarte Michael. ”Det er min far sin feil. Jeg hater ham”

”Det må du ikke si” hvisket Svetlana forskrekket, men lettet. Hun hadde fryktet at Michael skulle være sint på hennes far, eller enda verre; at han skulle være sint på henne.

”Men det er sant. Jeg hater ham.” fortsatte Michael.

”Han tenker bare på revolusjon og kommunisme. Han hater din far og nå vil han ta gården din Svetlana”

Hun kjente angsten som en vond klump i magen. Første gang Michael hadde sagt at hun ville miste gården sin, hadde hun ledd uten den minste bekymring. Nå trodde hun på hvert ord han sa. Det hadde skjedd så mye det siste året og selv i farens ansikt kunne hun lese denne redselen.

De satt sammen ved elven en god stund. Svetlana gråt i perioder og Michael gjorde så godt han kunne for å trøste henne.

”Vi skal gifte oss når vi blir stor Svetlana. Og vi SKAL bo på gården din. Min far kommer nok til å holde opp med det tullet sitt snart.” Han prøvde å berolige seg selv vel så mye som henne.

”Du må aldri forlate meg Michael. Lover du?” det tårevåte ansiktet hennes stirret bedende på ham

”Selvfølgelig! Jeg kommer alltid til å passe på deg Svetlana. Det vil alltid være oss”

 

Slik gikk dagene for Svetlana. Hjemme var det en dyster stemning og stadig vekk kom andre menn på besøk til faren. Da satt de i stuen og hvisket opphisset sammen, mens Svetlana måtte holde seg på rommet. Om dagene traff hun Michael i skjul og de to drømte om å rømme vekk sammen.

Så kom den dagen i 1930 da kulakkene i Obukhovo ble tvunget til å gi fra seg alt de eide til kollektivbruket. Nå skulle all jord, buskap og redskaper bli kollektivisert. Bøndenes jord ble slått sammen i store felt og alle bønder ble lønnsarbeidere. Kun en liten hageflekk fikk de som var heldige beholde hvor de kunne dyrke litt egne grønnsaker.

Svetlana var 13 år da faren ble arrestert og dømt til fire år i arbeidsleir fordi han hadde vært aktiv i bondeforeningen som hadde slåss for bøndenes rettigheter. Moren sto i kjøkkenet og gråt da de hentet faren, Josef var en av dem som fulgte ham ut i den ventende bilen. Svetlana sto på trappen og så bakhodet til faren forsvinne med bilen over bakkekammen. Gråtende løp hun derfra og kastet seg desperat rundt halsen til Michael.

”Du må snakke med din far” gråt hun.

”Du må be ham sende pappa hjem igjen”

Men Michael bare ristet på hodet og sa det ikke nyttet.

”Hva mener du?” hun stirret lamslått på ham.

”Du MÅ snakke med din far, det er bare han som kan hjelpe pappa nå.”

”Jeg har prøvd Svetlana! Han bare gav meg en ørefik og ba meg glemme deg”

”Du lovet meg at alt skulle gå bra. Du lovet at det alltid skulle være oss! Du er ikke glad i meg” skrek hun til ham.

”Du vil bare ha gården min, akkurat som faren din”

Michael gråt også nå.

”Nei, kjære Svetlana. Du må tro meg. Jeg er elsker i deg. Jeg hater faren min for det han gjør. Men han vil ikke høre. Jeg har prøvd, men han bryr seg ikke om hva jeg sier”

”Jeg HATER deg” skrek hun tilbake. Desperat og sint langet hun ut mot ham, i mangel av noen andre.

”Jeg hater deg, jeg hater deg” hendene hennes hamret ham i brystet. Han prøvde å holde henne fast, men hun rev seg løs.

”Vær så snill. Ikke vær sint på meg. Jeg kan ikke noe for det. Jeg kan ikke stoppe ham. Han hører ikke på meg” Michael gråt så han hikstet, men hun lot seg ikke merke ved det. Rasende løp hun i fra ham, mens han ble liggende på knærne og ropte etter henne.

 

Den store gården deres ble oppdelt og moren fikk kun pakke med seg en koffert før de ble kastet ut. Svetlana var i sjokk og virket totalt likegyldig. Som en robot fulgte hun sin gråtende mor ut i bilen, uten å se seg tilbake en eneste gang.

Michael sto i veien da de kom kjørende ut fra gården. Han kastet seg over vinduet på Svetlanas side og ropte og skrek.

”Ikke dra! Unnskyld, Unnskyld….SVETLANA” han slo på ruten og grep etter dørhåndtaket for å åpne døren. Sjåføren økte farten, mens Michael strevde for å holde følge. Til slutt måtte han gi opp og ble stående igjen midt i veien. Svetlana kunne høre ham skrike navnet hennes flere ganger, før de rundet svingen og det ble stille. Hadde han sluttet å skrike lurte hun på? Eller var det bare det at hun ikke lenger kunne høre ham?

Hun gråt ikke. Ikke en tåre. Hun hadde bestemt seg for å glemme Michael.

 

Svetlana og moren ble sendt i eksil til Altai-regionen i Sibir sammen med tusenvis av andre kulakkfamilier. Der ble de innkvartert i brakker og bodde regelrett oppå andre familier. Men de var tross alt heldige, de som ikke fikk plass inne, måtte nemlig grave seg grøfter og bo ute. Lite eller ingen matforsyninger ble sendt når de snødde inne, så de måtte klare seg med det de hadde pakket med seg. Mange døde derfor av sult den første vinteren og de døde kroppene deres ble liggende i dypfrosne hauger helt til våren kom. Først da kunne de begraves eller kastes i elven. Lenge før et barn burde vite hva døden var, vasset Svetlana i den på gaten.

Svetlana forandret seg dramatisk i disse årene. Fra å være en utadvent og livlig jente, forsvant hun nå, inn i sin egen dystre verden. Hun holdt seg for seg selv, snakket minst mulig og ingen lyktes i å nå inn til henne.

Plutselig en dag dukket faren opp i leiren. Det var lenge før moren hadde forventet ham, men hun stilte likevel ingen spørsmål. Man gjorde ikke det lenger. Alle var redd for å bli hørt. Ingen stolte på noen. Veggene hadde ører ble det sagt. Selv hvisking kunne den høre.

Mange år gikk før Svetlana lærte hva ordet kulakk betydde, men at det var noe stygt det visste hun godt. Folk sa kulakk på en slik måte at det hørtes ut som om de spyttet. Som om det var noe ekkelt de hadde i munnen og som gjorde dem kvalm. Det knøt seg i magen hver gang hun hørte ordet og hun skammet seg dypt uten egentlig å vite hvorfor.

Senere plukket hun opp kommentarer og bemerkningen og disse bitene gav henne etter hvert et bilde på hvilken forbrytelse hun var skyld i.

”Da andre fattige sultet i hjel, fråtset du og dine foreldre i overflod” sa lærerinnen til henne på skolen en dag. Hun sa det høyt i klassen og Svetlana ønsket bare å synke i jorden av skam.

Hun lærte seg å spise minimalt etter dette og når hun spiste gjorde hun det alltid med dårlig samvittighet. På samme måte begynte hun å endre sitt syn på foreldrene. De hatske ordene hun selv ble utsatt for, begynte hun å tildele foreldrene i sine tanker. Hun tok avstand fra det de hadde vært og stått for. Hun skammet seg over familien sin og drømte om å løsrive seg fra dem. Hun hatet at hun kom fra en kulakkfamilie og et ønske om å bli en ekte kamerat ble sådd i denne tiden. Et ønske som etter hvert skulle bli så altoppslukende at ingenting annet ville bety noe.

En sen vinterdag i 1932 skjedde det noe som for alvor endret hennes forhold til foreldrene. De hadde kommet over en liten pike som satt ved liket av sin mor.  Piken var knapt 2 år gammel, hun var våt og kald, men mest av alt var hun fryktelig redd. Skitten, med tårer og snørr i det lille ansiktet satt hun der, med sin døde mor. Utmagret og gråtende strakk hun armene mot alle som passerte henne. Men ingen stoppet.

”Vi må ta henne med oss” hvisket Svetlana til foreldrene.

”Hva ville det være godt for?” svarte faren.

”Vi kan jo knapt fø vår egen datter.”

De passerte barnet uten å se på henne. Mor med blikket i bakken og far med strammer kjever og et fast grep om begges skuldre. Svetlana bremset plutselig opp og kikket tilbake på den lille jenten. Noe som resulterte i at den lille satt i nok et hysterisk skrik og strakte armene enda lenger mot dem som om de var hennes siste sjanse her i verden. Foreldrene tok resolutt tak i Svetlana og dro henne gråtende derifra. Uten øre for hennes protester. Noen dager senere så hun barnet ligge død ved sin mors side.

Svetlana tilga aldri foreldrene denne ubarmhjertigheten. Uansett hvor mye hun prøvde å forstå deres situasjon, forble hun i sin fordømmelse. Hendelsen bekreftet det alle beskyldte kulakkene for. Egoisme. Den største synden i sovjetsamveldet.

Hendelsen ble aldri snakket om i hjemmet, men det førte bare til at det vokste seg til uante høyder i Svetlanas tanker. Som en verkebyll lå det usnakkede der. Hadde man konfrontert det, kunne kanskje smerten og fordømmelsen avta etter hvert, men i stedet bare økte og økte det i omfang. Mørke tanker ble grundig bearbeidet i hennes indre liv og uretten som foreldrene hennes hadde begått forlot aldri tankene hennes lenge om gangen. I hennes hode burde de dødd sammen med jenta, heller enn å la henne være alene. Etter hvert identifiserte hun seg så sterkt med den lille jenten at hun ikke helt klart å skille mellom seg selv og barnet. Det var som om det var henne foreldrene hadde forlatt på gaten. Det var henne de var villig til å la sulte, bare de selv fikk mat. Hatet til foreldrene vokste og etter hvert fikk de skylden for det meste som var galt. De var ikke til å stole på og hun fjernet seg mer og mer fra dem i tankene sine. Selv etter at de hadde klart å forlate Sibir og hadde flyttet til Pestovo preget hendelsen tankene hennes konstant. Foreldrene merket dette kalde og uhyggelige som sakte men sikkert hadde kommet mellom dem og deres eneste datter. Episoden med det lille barnet to år tidligere hadde de glemt og ingen av dem ante at dette var kilden til uviljen de leste i Svetlanas blikk.

Da Svetlana var 17 år bestemte hun seg for å gjøre alvor av drømmene sine og bli en ekte kamerat. Hun leste alt hun kom over av kommunistisk litteratur og lot seg oppsluke av dette. Etter hvert ble hun så fanatisk i sin hengivenhet for sovjetsamfunnet at foreldrene og de andre kulakkene de bodde sammen med i kommunalkaen fryktet henne og faren for at hun kunne angi dem.

Konfliktene mellom Svetlana og foreldrene var mange og vonde, så da hun som 20 åring forlot hjemmet, var de lettet samtidig som sorgen la seg over dem som et mørke. De fryktet de aldri ville se sin elskede datter igjen og de fryktet krigen som truet i vest.

Svetlana fryktet ikke krigen slik som foreldrene hennes gjorde det. Hun hadde full tiltro til Stalin og Sovjets styrke. Ingen kunne true hennes elskede nasjon. De var for stor! De var for sterke! Hun reiste derfor til Leningrad uten den minste bekymring for det som foregikk i Europa og her fikk hun jobb hos en høyt respektert familie som barnepike og hushjelp. Foreldrene i huset jobbet i partiet fra tidlig morgen til sent på kveld og overlot hele husholdet til den unge piken. Hun ble som en reservemor for barna i huset, mer mor enn hun ville bli for sine egne barn få år senere. Etter hvert fikk hun også flere betrodde oppgaver og ble ansett som en del av familien.

En dag ble hun bedt om å gjøre en del papirarbeid og arkivering på kontoret hvor konen jobbet. Barna ble passet av besteforeldrene og Svetlana reiste inn til kontoret sammen med sin kvinnelige arbeidsgiver. Hun ble fulgt inn i et rom med masse hyller fylt med papirer. Disse skulle hun arkivere alfabetisk i et hemmelig arkiv. Hun ble stående alene med dette arbeidet hele dagen og ingen kom innom for å sjekke henne før hun var ferdig sent på kvelden. I løpet av dagen gikk det sakte men sikkert det opp for Svetlana hvilken sjanse dette var! Her hadde hun plutselig tilgang til papirer som tilhørte andre mennesker. Mennesker som ble ansett som ekte kamerater. Mennesker med den rette bakgrunnen, med de rette papirene.

Plutselig sto fruen der for å ta henne med seg hjem igjen og muligheten visnet som en blomst foran øynene på henne. Tenk at hun hadde latt denne ene sjansen gå henne forbi! Hun hadde vært for treg og for redd. Hun hadde fryktet at noen skulle komme og dermed hadde hun bare blitt stående og leke med tanken uten å foreta seg noe som helst. Hun ble så sint på seg selv og på vei hjem den kvelden ble hun overfalt av et brennende ønske om å skade seg selv. Straffe seg selv med hard hånd. Hun ville knuse hodet sitt mot murveggen de spaserte langs. Murveggen som gav gjenklang av de håpløse skrittene hennes. Hun ville slenge seg ut i elven som brølte skadefro til henne. Et brøl som slukte fruens tause mas. Hun ville be fruen om å kvele henne, med sine kalde kommunistiske hender. Rett utenfor huset hvor de bodde, ville hun gispe etter sitt siste ufortjente åndedrag. Hun ville dø.  Som fortjent.

Hun gjorde ingen av delene. Hun var og ble tiltaksløs! Hun hatet seg selv og nok en gang var hun overbevist om at hun ikke var verdig. Ikke god nok.

Hun ville aldri bli god nok, gråt hun mot stummørke som la seg som et tungt teppe over ansiktet hennes den nattet. Et mørke som føltes som om det trengte seg inn mellom leppene og langt ned i brystet hennes. Et mørke som stjal luften fra lungene hennes, rødfargen fra blodet og lyset fra sjelen. Et mørke som etterlot henne håpløs og kald. Fortapt. Hun visste hun var dramatisk, men det var slik hun følte det. Hun følte at livet hadde servert henne en unik sjanse, men hun hadde vært for feig til å ta den. Nå var det for sent!

Men allerede uken etter ville fruen ha henne med til kontoret igjen. Det samme arbeidet skulle gjøres, nye papirer skulle arkiveres. Denne gangen var hun forberedt. Umiddelbart benyttet hun sjansen til å forfalske papirer til seg selv. Så snart hun ble alene satt hun i gang. Det var ingen tid å miste og det var absolutt verd muligheten for å bli tatt.

Men hun ble ikke tatt. Ikke da.

Det var en handling som gikk på tvers av sovjetsamveldets vilje, men like fullt gjorde hun det uten å bremse det minste. Hvorfor skulle hun ikke det? Hun hadde alltid ønsket å være en kamerat. Hun hadde alltid følt tilhørighet til partiet og fellesskapet. Og hun skulle bruke resten av livet til å gjøre seg verdig denne sjansen lovet hun seg selv og Sovjet. Målet helliger middelet tenkte hun. En ny og god kamerat var jo absolutt det landet hennes trengte.

Så i løpet av kort tid utslettet hun sine aner og erstattet dem med noen bedre. Papirene gjemte hun på kroppen under klærne og ingen undersøkte henne nærmere da hun forlot kontoret. Det var så enkelt. Så enkelt å bli en annen. For enkelt kanskje?

Noen uker senere ba hun fruen i huset om en attest. Tross protester fra sin arbeidsgiver som slett ikke ville miste sin lojale og hardt arbeidende hushjelp, og med en løgn om at hun måtte hjem til sin syke mor i Presto reiste hun derfra til Moskva. Hun var 23 år og året var 1940. I Moskva meldte hun seg inn den kommunistiske ungdomsbevegelsen; Komosol, og startet sin klatring mot en stilling i partiet. Med stolthet var hun vitne til at hennes elskede Sovjet annekterte land etter land i øst Europa og på den måten vokste seg større dag for dag. Først hadde Polen blitt delt mellom Sovjet og Tyskland høsten 1939 og 15. juni 1940 invaderte Sovjet de Baltiske land. Moldova fulgte like etter. De var uovervinnelig jublet Svetlana innvendig. Hun følte seg allerede som en av seierherrene.

Sjokket kom i midlertidig året etter. Hvis Stalin ble overrumplet av angrepet, så ble i alle fall Svetlana det. Hun hadde aldri sett for seg at noen ville våge å angripe Sovjet, men der hadde hun og Stalin tatt grundig feil. 22 juni 1941 gikk nemlig 3 millioner tyske soldater til angrep på dem. Angrepet fikk navnet Operasjon Barbarossa og allerede første dag ble det meste av det sovjetiske flyvåpenet utslått. Nyheten om angrepet nådde Moskva klokken 12 samme dag, Svetlana gråt sine modige tårer og Stalin låste seg umiddelbart inne på kontoret. Han kom først ut 12 dager senere. Etter å ha fattet seg holdt han en tale 3. juli hvor han appellerte til russisk patriotisme. Den patriotiske krig, ble andre verdens krig kalt i sovjet etter Stalins tale. Svetlana følte seg umiddelbart bedre.

Her kommer deler av neste kapittel i boken….

oktoberFORBANNELSEN

Byen Sankt Petersburg, også kalt Piter av sine innbyggere, ble grunnlagt av Peter den store i 1703. Han ville skape et ”vindu mot vest”, en europeisk storby.

Piter ligger i et sumpområde som opprinnelig tilhørte Sverige, der hvor elven Neva renner ut i Finskebukta. Det var denne strategiske plasseringen i forhold til Østersjøen som var årsaken til at St. Petersburg ble bygget akkurat der. Tsaren inviterte tyske ingeniører til å lede byggingen og selv om byens navn først ble skrevet på nederlandsk; Piterburkh, ble det senere endret til det tyske St. Petersburg. Årsaken var at Tysk ble ansett som et finere språk i Russland på den tiden og det var det språket som ble brukt av adelen i vest, særlig i St. Petersburg.

Datoen for grunnleggelsen av byen regnes som 16. mai, da fundamentet for Peter-Paul-festningen ble lagt. Byen ble offisielt Russlands hovedstad i 1712, da tsar-familien flyttet dit fra Moskva, og den forble hovedstad inntil den russiske revolusjon i 1917.

Da første verdenskrig brøt ut i 1914, ble den omdøpt til Petrograd kanskje fordi det på den tiden ikke var så gjevt med tyske navn?

Den 29. januar 1924 ble den igjen omdøpt, denne gang til Leningrad, etter at Vladimir Lenin døde.

Da Finland ble invadert av sovjetiske styrker i november 1939, prøvde man å rettferdiggjøre angrepet med påstand om at Sovjetunionen bare ønsket å styrke forsvaret av Leningrad. Den virkelige årsaken var at historiske finske bosetninger fremdeles lå inntil byen og Stalin hadde bestemt seg for å deportere den finske befolkningen fra området.

Under andre verdens krig ble byen omringet og beleiret av det tyske Wehrmacht. Beleiringen varte fra 8. september 1941 til 27. januar 1944. I løpet av beleiringen døde anslagsvis 800 000 av byens 4 000 000 innbyggere. For sin heltemodige motstand ble byen senere utnevnt til helte by. Da Sovjetunionen gikk mot slutten, fikk byen 6. september 1991 tilbake sitt opprinnelige, tyske navn, St. Petersburg

 

Vladimir lå dødssyk på godset Gorkij og hans partikamerat og venn satt ved hans side.

”Jeg er bekymret Lev” sa den syke og stirret med matte øyne på sin venn.

”Han er for brutal. Hans framferd vil være ødeleggende for vårt elskede land. Dere må kaste ham før det er for sent!”

”Jeg hører hva du sier gamle venn, men det er ikke så enkelt. Han har støtte blant mange i partiet, han lar seg ikke forkaste så lett.” Lev tenkte seg om litt og fortsatte

”Dessuten tror jeg ikke han kan gjøre så mye galt der han sitter nå, vi må bare sørge for å holde ham der han er og ikke gi ham mer makt.” Han tok den gamles hånd i sin.

”Ikke bekymre deg kamerat, konsentrer deg om å bli frisk og kom snart tilbake til oss i partiet.”

Den gamle smilte matt og sørgmodig til dette.

”Mine dager er nok talte min venn, jeg overlater ansvaret til dere nå. Ta godt vare på mitt elskede land”

Etter en serie hjerneslag døde Vladimir Iljitsj Uljanov den 21. januar 1924. Han hadde da vært leder for en av verdens største nasjoner siden 1917. Han var bedre kjent som Lenin.

 

Josef Vissarionovitsj Dsjugasjvili eller Stalin (= stålmannen) som han selv etter hvert kalte seg, hadde ventet på denne anledningen lenge. Hans første gjennombrudd hadde kommet to år tidligere da han ble utnevnt til generalsekretær i partiet i forbindelse med Lenins sykdom. På det tidspunktet betydde ikke denne stillingen noe særlig og Stalin hadde minimalt han skulle si i de partipolitiske diskusjonene. Det var menn som Nikolai Bukharin, Lev Kamenjev, Grigorij Sinojev og Lev Trotskij som førte an og betydde noe da.

Men dette skulle snart endre seg.

Lenin etterlot seg flere brev som i ettertid har blitt kalt Lenins politiske testamentet. I disse brevene skrev han formaninger og råd til sine medarbeidere. Her omtalte han også de fleste ledende bolsjevikene. Om Trotskij skrev han at han var nok den dyktigste av dem alle, men at han var for selvsikker. Om Stalin derimot hadde han lite godt å si; ”Han er altfor uforskammet og den feilen, som kan tåles i selskap med kommunister og oss i mellom, blir utålelig hos en som innehar embetet som generalsekretær. Derfor foreslår jeg at kameratene finner en utvei til å fjerne Stalin og utnevne en annen person som i alle henseender bare skiller seg fordelaktig fra Stalin, nemlig å være mer høflig, mer lojal, mer tålmodig og oppmerksom mot kamerater”

I den maktkampen som oppsto etter Lenins død var det nok mange som ønsket å fjerne Stalin slik som Lenin hadde foreslått, men dette lyktes ikke. Gradvis, på en slu og intrikat måte skaffet Stalin seg veldig makt i det nye parti- og statsbyråkratiet. Han allierte seg i tur og orden med de forskjellige partifellene for på den måten å utmanøvrere dem og i 1929 sto han fram som ”den rette arvtaker etter Lenin og den eneste rette leder for partiet og staten.” Det ble arrangert tre offentlige prosesser også kalt Moskvaprosessene i årene 1936-38, mot tidligere ledende medlemmer av det kommunistiske parti. Av de seks topplederne som Lenin nevnte i sitt testamente, var det bare en som ikke ble beskyldt for forræderi; Stalin selv. Trotskij ble landsforvist, mens de andre ble alle dømt til døden som fiender av staten og nesten samtlige «tilsto».

Trotskij søkte politisk asyl i Norge og denne søknaden ble i første omgang innvilget. Han bodde derfor flere år på Hønefoss. Men da Stalin la press på Norge, med beskyldninger om at Trotskij organiserte terroristaktiviteter mot Russland, ble han først internert og senere deportert til Mexico. Der ble han til slutt slått i hjel med en isøks av en russisk agent 20. august 1940. ”I Norsk historie vil Troskij saken forbli et sår som aldri gror” skal Håkon Lie ha uttalt senere.

Da Stalin kom til makten gikk storbøndene en tung tid i møte. I 1920 måtte de selge deler av avlingen sin til staten for en billig penge. De solgte som regel bare 15-20 % og beholdt resten selv. I 1930 startet kollektiviseringen av bøndene og nå krevde staten mer og mer av avlingen. 1931 var et svært dårlig jordbruks år, men likevel krevde staten så mye som 47 % av avlingen. Da bøndene motsatte seg dette ble de sendt i konsentrasjonsleirer. En sult katastrofe som rammet 40 millioner og tok livet av 6 millioner mennesker ble en realitet.
Svetlana ble født syv år før Lenin døde. Hun ble født 9 september i Obukhovo, 26 km øst for Moskva. Svetlana var et kulakkbarn. Bøndene selv brukte ordet kulakk opprinnelig i positiv betydning, det betydde knyttneve, men etter hvert fikk dette ordet en helt annen verdi. Svetlanas far Gregori var bonde og høyt respektert i Obukhovo. Han hadde selv deltatt i jordbruksrevolusjonen i 1917-18, hvor de hadde konfiskert kirkens og adelens jord for å omfordele den blant innbyggerne. Teigene med dyrkbar jord fordelte de mellom familiebrukene ut fra husholdningens størrelse. Gregori støttet sovjetregimet i mange år og var av den oppfatningen at de ville forsvare bøndenes rettigheter, men utover 1920 tallet ble disse rettighetene i stigende grad angrepet. Bolsjevikene hadde en inngrodd skepsis til bøndene og så på dem som en potensiell trussel mot hele revolusjonen, så lenge de kontrollerte det meste av mattilførselen. Opprøret i 1921 hvor bøndene protesterte mot regimets konfiskering av kornet førte til at regimet mistet forfestet på landsbygda. Bøndene tok videre kontroll ved å stoppe leveranser til byene slik at sultne arbeidere streiket.  Dette førte til at Bolsjevikene måtte gi tapt og gjeninnføre fri handel. Den nye økonomiske politikken (NEP) som Lenin innførte i 1921, ble av mange sett på som et svik mot revolusjonen, men Lenin mente det var en forbigående, men nødvendig innrømmelse ovenfor bøndene.  Ikke et øyeblikk tenkte han at dette var en ordning som skulle vare.

 

Svetlana var et lykkelig barn i sine første leveår. Sammen med sin mor og far levde hun et godt liv på gården deres. Hun var enebarn og foreldrenes sorg over ikke å få flere barn fikk uttrykk i en voldsom hengivenhet for sin eneste datter. Noe som resulterte i at Svetlana fikk det hun ønsket seg både i materielle goder og i kjærlighet. Hun var det mange ville kalle et bortskjemt barn.

 

”Førstemann til andre siden!” som vanlig var hun allerede halvveis ut i stupet før hun annonserte konkurransen. Forspranget hun hadde skaffet seg gjorde det umulig for ham å ta henne igjen, men det var en unødvendig forsikring. Han ville aldri kjempe om førsteplassen likevel. Den var hennes.

”Treiging” Svetlana gliste fornøyd idet hun klatret i land på den andre siden med det lange våte håret klistret til kroppen. Hun satt seg på den store steinen og kikket på ham idet han klatret opp til henne. Michael smilte tilbake og satt seg tett inntil henne. Han tok hånden hennes, løftet den opp til munnen og kysset den lett.

Hun fniste og trakk den til seg.

”Du er den peneste i verden” sa han mens han stirret beundrende på henne.

”Du er snill” svarte hun og tok hånden hans igjen. Det var sant. Han var alltid snill mot henne. Var det en ting hun kunne stole på i denne verden, så var det at Michael alltid ville være der for henne. Selv om foreldrene gjorde det de kunne for at hun skulle være lykkelig, så var det Michael som forstod henne best. Han kunne se med en gang om det var noe som plaget henne eller om hun var lei seg. Han kunne trøste henne som ingen andre kunne det og han fikk henne bestandig til å le. Han elsket henne. Det sa han ofte, men det var måten han behandlet henne på som fikk henne til å føle nettopp det. Han elsket henne og hun elsket den hun var i hans øyne. Han var som speilet i eventyret om Tornerose. Sammen med ham var hun alltid den vakreste. Alltid den beste.

”Din far er vår tjener” sa Svetlana første gang hun traff Michael. De var fem år den gangen. Han hadde protestert, men hadde lurt på om hun hadde rett.

Nå var de 12 år og begge visste at Michaels far var ansatt som lønnet arbeider på gården.

”Vi skal bo på gården min, når vi har giftet oss” sa Svetlana plutselig.

Han svarte ikke.

”Hvorfor svare du ikke?” hun snudde seg og stirret avventende på ham.

Han bare trakk på skuldrene.

”Pappa sier at det ikke kommer til å være gården din særlig lenge”

”Hva mener du?” spurte hun overrasket.

”Pappa sier at kulakkene står for fall. At snart skal rettferdigheten råde”

Svetlana kikket forundret på Michael. Hun var mektig imponert over de ukjente ordene han brukte, men forstod ikke hva han mente.

”Men ikke vær redd. Jeg skal finne en annen gård til oss” han så bekymret på henne.

”Hva mener du redd? Din far vet vel ikke hva han snakker om. Selvfølgelig er det min gård, det vil det alltid være.”

Han burde skjønt at Svetlana ikke lot seg skremme så lett. Hun gjorde sjelden det.

Selv hadde han blitt veldig redd da han hørte faren og de andre mennene kvelden i forveien. Han hadde stått utenfor stuedøren og tyvlyttet. Det var vanskelig å høre alt de sa, men de var sinte. Faren hadde hevet stemmen ved flere anledninger og sagt ting som;

”Vi kamerater skal seire” og

”Gregori skal drives bort!”

Michael forstod ikke hvorfor faren var så sint. Han hadde aldri før hørt at han og Gregori var uvenner? Ikke visste han hvem disse mennene var heller. De var alle kledd i en slags uniform og ikke en av dem smilte eller snakket til Michael.

Han ville at de skulle gå og la faren være i fred. Han var redd for at ting skulle forandre seg. Han ville ikke at Gregori skulle bli kastet ut av gården. Aller minst ville han at Svetlana skulle forsvinne, da ville han aldri bli lykkelig igjen.

Svetlana bare lo.

”Det er klart vi skal bo på gården min. Min pappa vil aldri flytte”

Michael kikket tvilende på henne. Faren og de andre mennene hadde virket veldig overbevist, men han håpet hun hadde rett.

De fortsatte å bade en stund til før de kledde på seg og gikk tilbake til gården. Resten av ettermiddagen tilbrakte de på låven hvor de fikk være i fred. De hadde laget sin egen lille hule like bak verktøyrommet hvor de pleide å lese, prate eller leke en eller annen lek. Denne dagen var de begge unormalt stille.

”Hva tenker du på” hvisket Michael. De lå på ryggen på teppet som Svetlana hadde fått av mor og stirret i taket.

”Ingenting” hvisket hun tilbake. De pleide ofte å ligge slik og viske til hverandre. Det ble liksom koseligere da. Som om de gjemte seg for noen eller hadde en hemmelighet som ingen andre visste om. Det hadde de også. De hadde mange hemmeligheter sammen og det var her de fortalte hverandre alt. Eller nesten alt i alle fall.

Det var her de hadde kysset hverandre første gangen og det var her de hadde kledd seg naken for hverandre. Da de var åtte år hadde de ligget akkurat slik og blitt enig om å være kjærester. Et par år senere hadde de utvidet avtalen til å gjelde ekteskap når de ble store. Svetlana hadde vært i fyr og flamme og fortalt det til foreldrene samme dag. Men de hadde bare fnyst og svart at hun fortjente bedre enn som så. Uvant som hun var med at foreldrene sa henne i mot og forskrekket over å oppdage at de ikke var like begeistret for Michael som hun var, gjorde at hun ble veldig lei seg. Etter den dagen ble hun mer oppmerksom på denne uviljen hos foreldrene og den skremte henne. Hun lot derfor være å fortelle om Michael, men foreldrene var likevel fullt klar over dette tette vennskapet.

Michael snudde seg på siden og hvilte ansiktet i hånden mens han kikket på Svetlana.

”Du?”

Hun snudde seg og kikket avventende på ham.

”Ja?”

”Unnskyld for det jeg sa om gården din. Jeg har sikkert bare hørt feil. Det er klart vi skal bo der når vi er gift. Det skal alltid være oss. Du og jeg Svetlana, jeg lover” han strøk en finger over pannen hennes.

Hun nikket ettertenksomt.

”mmm………..hva var det du hørte igjen?……hva var det de sa?”

Han gjentok det han hadde sagt tidligere, men viftet samtidig nonchalant med hånden.

”Det er sikkert bare tull. Jeg tror de hadde drukket også”

Det siste var løgn. Faren hadde drukket, men det var etter at mennene hadde gått.

De ble liggende tause å kikke på hverandre.

 

Senere den kvelden satt Svetlana sammen med foreldrene sine rundt middagsbordet.

”Hva betyr det at kulakkene står for fall” spurte hun med munnen full av mat.

”Hva sa du” hvisket moren forskrekket.

Hun gjentok spørsmålet, denne gangen uten mat i munnen og med tilføyelsen; ”rettferdigheten skal råde”

”Hvor har du hørt det” spurte faren med et bistert drag i ansiktet.

Svetlana trakk på skuldrene til svar. Hun skjønte straks at hun hadde sagt noe fryktelig galt og ville helst ikke fortelle hvem det var som hadde sagt det til henne.

”Svar meg jente! Hvem har sagt dette til deg?” det var ikke ofte faren hevet stemmen til Svetlana, men nå gjorde han det. Og som om ikke det var nok, så tok han et fast grep om armen hennes og knep til. Tårene spratt fram i øynene til jenta og hun lette i morens ansikt etter empati. Men moren virket like opphisset og redd, så Svetlana svelget tungt og svarte hviskende;

”Det har faren til Michael sagt”.

Hjertet sank i brystet i det hun sa det og hun følte seg som en sladrehank.

Neste dag fikk hun ikke løpe ned til Michaels hus som hun pleide og hun holdt klokelig munn da dette ble annonsert av faren. Hun var svært uvant med at foreldrene var sint på henne, så denne forandringen i farens oppførsel skremte henne fra enhver protest hun måtte ha.

Michael kom heller ikke til hennes dør, så hun gjettet at det var til dem faren hadde gått da han trampet ut av dørene tidlig den morgenen. Hva han sa eller gjorde, fikk Svetlana aldri vite, men Michaels far kom aldri på jobb på gården igjen etter det. Hun angret dypt og inderlig at hun ikke bare hadde spurt Michael om hva de dumme ordene betydde, men hun hadde vært for stolt til å innrømme at hun ikke forsto.

Noen kvelder senere satt de rundt middagsbordet igjen. Denne gangen med flere gjester. To andre storbønder med familiene sine var på besøk. Igjen var det rare ord og dystre miner når de voksne snakket sammen. Svetlana ble igjen redd for at dette hadde noe med henne og Michael å gjøre. Hva var det hun hadde sagt som var så forferdelig? Hvordan kunne hun gjøre det godt igjen? Hun savnet Michael fryktelig og lurte på hvordan det gikk med dem nå som faren ikke jobbet på gården lenger. Hadde han fått seg en annen jobb?

Svaret kom samme kveld. Like etter at gjestene hadde forlatt bordet og barna var gått for å leke, hørtes lyden av knust glass. Først trodde mor til Svetlana at det var noen av barna som hadde revet noe på gulvet, men etter hvert forstod hun hvor glasskårene kom fra. Noen hadde kastet en stein gjennom vinduet deres.

Ute på tunet sto 8-10 militante aktivister. Deriblant Josef, far til Michael.

”Hva i helvete er det dere holder på med?” skrek Gregori der han sto på trappen med blikket rettet mot Josef. Bak ham, inne i gangen sto de andre bøndene med sine koner.

”Vi er her for å informere deg om at dine dager er talte her på gården Gregori. Vi kamerater kjemper for kollektiviseringen! Din gård skal deles opp og alle skal ha en bit av den” Det var ikke Josef som sa det, men en annen. Josef sto bare og stirret hatsk på Gregori. Som om han hadde noe uoppgjort med ham. Svetlana som sto i vinduet kikket han ikke på.

”Hva i helvete er det dere innbiller dere? Kom dere til helvete vekk, jævla pakk. Min gård får dere aldri!” Gregori skalv av sinne da han lukket ytterdøren etter seg.

Svetlana skalv av redsel og sorg. Hun forsto hva dette innebar. Hun forstod at hun aldri ville få være sammen med Michael igjen. Aldri.