Løvetann og løytnantshjerte ; utdrag fra min første (refuserte) roman …

                                                                                       mitt bilde: skyer som bader i vannskyer som bader i vann

ET ØYEBLIKKS TOTAL LYKKE

 

Tom satt i stuen og spiste Corn Flakes da Anna kom hjem.

Han så på Simpsons.

Skuffelsen seg innover Anna. Hun hadde skyndet seg hjem for å rekke Skal vi danse.

Det hadde nok begynt for noen minutter siden, men hun vil ikke spørre ham om å skifte kanal.

”Har du hatt en fin dag?”

Han så opp, som om han først nå merket at hun hadde kommet.

Som alle andre barn druknet han i fjernsynet. Mistet fullstendig kontakten med omverden og enset ingenting rundt seg.

”Hva?”

”Har du hatt en f…”

”Skal vi danse har begynt, vil du se det?” han avbrøt henne og skiftet kanal.

Dommerpanelet smilte imot henne.

”Nei…det….du ser jo på noe..” Øynene hennes var klistret mot skjermen.

”Nei, du følger jo med på det? Jeg kan jo se det jeg også” Han smilte til og med litt!!

Senere oppdaget hun at hun framdeles hadde skoen på.

I gleden og iveren etter å sette seg ned med sin sønn hadde hun glemt å ta dem av.

Hun hadde tent stearinlys og satt fram litt chips.

Brusen hadde han allerede funnet fram og hun hadde hentet et glass til seg selv.

Rommet hadde skiftet karakter. Skinnet fra stearinlysene myket opp konturene.

Putene i sofaen var bløtere og bildene på veggen vakrere.

Leiligheten hadde hun leid møblert. En brun 3 seter i skinn, typisk 70 talls modell sto med ryggen til den ene langveggen, på venstre side når man kom inn i stuen fra gangen. Det var der de satt sammen nå.

Over hodene deres, på veggen bak sofaen hang et bilde av to kvinner på en strand. De hadde hver sin parasoll og forlot maleren med ryggen mot ham. Bildet var opprinnelig et maleri i pastell, men dette var i plakatformat og rammet inn i en billig tre ramme.

På veggen midt imot, sto en reol i brunt tre. Også den, født på 70 tallet.

Den var i tre seksjoner. Begge ende delene hadde blyinnfattede glass skap oppe, hyller i midten og skap nede.

Den midtre delen hadde plass til tv i midten, med tre skuffer under og et par hyller over.

Reolen var nesten tom. Bortsett fra fjernsynet som sto på sin tiltenkte plass.

Et kaffesett til seks som hun hadde fått av Gunnhild og var plassert i det ene glass skapet. Det hadde vært en julepresang. Hun hadde nok kjøpt settet fra Sparkjøp katalogen. Anna hadde selv sett det der. Så var det 7 glass som hun selv hadde kjøpt på Rema 1000. Disse sto ved siden av kaffesettet. Det var jo opprinnelig 8 glass, men ett var knust. To bilder. Et av Tom som liten baby og et av Tom sammen med Irina. En treåring som smilte mot kamera, med hånden trygt plassert i tantens. Disse sto i hyllen over fjernsynet.

Noe reklame blader, bruksanvisninger til de elektriske artiklene og gamle aviser var samlet i den øverste skuffen.

Det var alt. Ikke noe mer.

Innerst i rommet var det en kort, ende vegg som besto av vinduer ut mot veien, tre planter som så ut til å trives sto i enkle plastpotter i vindusposten. Gardinene hadde hun sydd selv, på maskinen som hun har fått låne av Gunnhild. Brune med beige blomster. Det eneste som Anna selv hadde valgt ut til stuen.

På motsatt side, var en vegg med dør ut til gangen. Merker på panelet røpet at to bilder hadde hengt der før. Nå var den tom.

Alt dette så Anna i et annet lys denne kvelden. Ikke på grunn av stearinlysene.

Nei, de hadde hun tent mange ganger før. De var billige. Hun kjøpte 100 av gangen hos Johnsen. Dem sparte hun ikke på. Nei, det var noe annet.

En myk atmosfære fylte rommet. Fylte hjertet hennes

Hun satt der. Satt der med Tom. Sønnen hennes. Med sko som laget skitne merker på teppet. Hennes teppe og hennes sønn.

Lykken overmannet henne og uten å tenke seg om grep hun hånden hans. Holdt den i sin. Kjente varmen fra den myke barnehånden som var i ferd med å bli voksen.

Trakk til seg følelsen av det som en gang var. Et kort øyeblikk av fullstendig lykke.

Så var det over.

Han trakk hånden til seg. Brydd.

Mumlet noe om lekser og rømte inn på rommet.

Hun prøvde å angre, men greide det ikke. Det lille sekundet av total nærhet hadde vært verdt det.

I would rather have one moment of total happiness, than a lifetime of nothing special”

Det var et sitat fra en film hun hadde sett. Hun husket ikke hvilken. Ordene passer så godt.

Det var slik hun følte det. Hans hånd i sin, hennes hjerte tett mot hans. Nærhet. Om enn bare for et øyeblikk!

”Blomster Finn” måtte forlate programmet.

Alle var lei seg. Hun også.

Nyhetene invaderte stuen hennes. Letemannskapene hadde ikke gravd dem fram enda. Håpet om å finne noen i livet var i ferd med å renne ut. Det var en brannmann som sa det. Ikke politiet. Det var rart syntes Anna. Hun trykket på den røde knappen på fjernkontrollen og fjernsynet døde.

Langsomt reiste hun seg og blåste ut lysene.

I halvmørket gikk hun bort til veggen og tente lampen i taket.

En brun lampeskjerm med beige frynser helt nederst lyste opp rommet. Den sto helt i stil til resten av inventaret. Lyset var grelt. Hun hadde kjøpt feile pærer. 60 watt. De var for sterke. Lyset ble penere med 40.

Hun bar glass og skåler ut på kjøkkenet.

Skålen til Tom hadde våte corn flakes i bunnen, men øverst rundt kanten hadde noen flakes størknet fast og var umulig å få løs. Hun satt den i vann.

Først når en dråpe traff vannet i skålen oppdaget hun tårene.

Hun gråt.

På vei gjennom stuen oppdaget hun at hun hadde glemt å blåse ut et lys. Det skremte henne.

Tenk om hun ikke hadde sett det! Tenk om hun hadde lagt seg med levende flammer i huset! Tenk om….

Stearinlyset var plassert i en glass skål og utgjorde minimal fare for brann.

Hun var likevel rystet når hun forlot stuen.

Ute i gangen lå toalett og bad på høyre side av ytterdøren, mens gangen inn mot de to soverommene var til venstre.

Hun gikk på do. Låste døren før hun satt seg på klosettet og tisset. Det var Tom som hadde sagt at hun måtte gjøre det. Låse døren. Han hadde kommet inn en gang da hun satt på do, rødmet fra hårrøtter og ned i tøflene før han med en irritert stemme ba henne låse neste gang og slamret døren igjen etter seg. Hun kunne fremdeles huske da han var liten og de satt naken sammen i badekaret.

Tannpuss var det eneste ritualet hun hadde om kvelden. Sminke brukte hun ikke, så ingenting trengte å fjernes. Hudpleieprodukter var en luksus hun aldri hadde unnet seg.

Utenfor Toms dør ble hun stående med hånden mot dørflaten. Der inne lå han. Sønnen hennes.

Tårene hadde stoppet, men smerten i brystet var fremdeles der.

Lydløst beveget hun seg inn på sitt eget rom og lukket døren.

 

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s