Kaffe, utsikt og en god bok….på vei gjennom tastaturet…

utsikt fra skriveplassen

Hvordan kan jeg unngå å bli inspirert til å skrive med en slik skriveplass? Ikke alle dager jeg kan sitter her ute, men trekker jeg meg rett innenfor har jeg fremdeles utsikten midt imot.

Det er heller ikke inspirasjon som mangler i disse dager – jeg er full av engasjement og tro på prosjektet, men litt i mangel av tid….

Den beste tiden å skrive er om morgenen syns jeg. Jeg står tidlig opp og går en passe lang tur med hundene. Når jeg kommer hjem lager jeg frokost og så sitter jeg litt med pc før jeg må haste til jobb. Som anestesisykepleier begynner jeg allerede kl 07.30. Skulle ønske tiden fra 05.15 til 07.00 varte i 5 timer….uten at jeg er villig til å gi fra meg noen av timene på em i bytte….. Ja, du har rett…det er en litt snirklete måte å si at jeg skulle ønske døgnet hadde flere timer …..

Jeg har jo jobb, kjæreste, barn og venner som jeg også vil være sammen med. Dessuten vil jeg vil trene, gå i fjellet, se en film eller to……..Og mat fra tid til annen er heller ikke så dumt.

Så noen dager er det vanskeligere å finne tid til å skrive enn andre….I går var en slik dag: Jobb først, så rett på fjelltur med gode venninner, deretter middag og kvalitetstid med kjæresten og så er det den serien vi følger med på for tiden……. Meeeen; jeg MÅ skrive noe hver dag ifølge Stephen King og det har jeg lovet meg selv å holde, så noe fikk jeg da gjort på morgenkvisten i går også.

Det ble mest redigering og korrekturlesing av tidligere utkast og ikke så mye skriving på nytt materiale. Så i dag velger jeg i stedet å dele et dikt jeg skrev til min datter Sanne da hun ble konfirmert i 2010. Jeg er ikke opptatt av regler når jeg skriver dikt, det er kun følelsene mine som styrer det jeg skriver. Dette er bare en hobby og en måte å formidle mine følelser på – så ikke ha for store forventninger her – jeg har ingen ambisjoner om å få utgitt noen diktsamling  🙂

En datter

en datter

Ansiktet hennes er alvorlig.

Hodet hviler mot puten.

Hun kan ikke annet.

Hun er ikke sterk nok, kan ikke løfte det.

Blikket hennes søker mitt og låser det fast.

Hun sier ingenting, likevel sier hun mye.

Ordren fra vuggen er lydløs, men klinkene klar;

”Du er moren min, du har en jobb å gjøre:

Ta deg av meg og fø meg opp.

Beskytt meg mot farer, sorg og ulykke.

Los meg trygt gjennom barndom og ungdom.

Du er mor en min – elsk meg”

Det er ansiktet til min nyfødte datter jeg titter ned på.

 

Det lyner i øynene, ansiktet lyser i trass.

”Jeg klarer selv”, skriker hun til meg.

Meldingene hun gir er ikke lenger lydløse,

De er skingrende høye og overdøvende til dags.

Vi krangler til frokost, til middag og kvelds,

Bare tiden i barnehagen gir pause i krigen vi har.

Jeg er moren din, jeg har en jobb å gjøre,

Jeg er moren din og jeg elsker deg.

Det er ansiktet til min datter på 3 jeg oppgitt møter.

 

Hold meg i hånden” er den tause beskjeden jeg får.

Hun kikker nervøst på meg, samtidig som hun kikker mot alle barna.

Den vesle hånden klamrer seg til min, i dag vil hun ikke klare seg selv.

”Jeg vil hjem” hvisker hun til meg,

”jeg kan gå hit en annen dag”.

Jeg smiler, men skyver henne varsomt framfor meg.

Jeg er moren din, jeg har en jobb å gjøre,

Jeg er moren din og jeg elsker deg.

Det er ansiktet til min datter på første skoledag jeg smiler imot.

 

”Jeg hater deg” skriker hun til meg,

”Jeg skulle ønske jeg hadde en annen mor”

”Du forstår meg ikke, du lar meg ikke få vokse.

Alle andre får lov til alt, jeg får aldri lov til noe.”

Ansiktet er sammenbitt og øynene sorte som kull,

Ordene hagler mot meg, men jeg møter blikket hennes med besluttsomhet.

Idet døren på rommet hennes slamrer igjen, puster jeg tungt.

Jeg er moren din, jeg har en jobb å gjøre,

jeg er moren din og jeg elsker deg.

Det er ansiktet til min tenårings datter jeg møtte nettopp nå.

 

Det vesle hodet hviler mot puten.

Hun kan ikke annet.

Hun er ikke sterk nok, kan ikke løfte det.

Med alvorlige øyne ser hun på moren sin,

Ordren fra vuggen er klar.

Min datters skremte blikk møter mitt

Hun er overveldet av den store oppgaven som ligger foran henne.

”Er hun ikke nydelig hvisker” hun til meg.

Jeg nikker smilende tilbake, gråten gjør det vanskelig å snakke.

Du er moren hennes, du har en jobb å gjøre,

Men vær ikkje redd, jeg skal hjelpe deg,

For jeg er moren din og jeg elsker deg.

Det er ansiktet til min datter- en nybakt mor, som blir uklar i tåreflommen min nå.

 

Din mor

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

2 kommentarer om “Kaffe, utsikt og en god bok….på vei gjennom tastaturet…

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s