Helg er en alt for sjelden begivenhet….

golf

Våkne av meg selv og ikke klokken

Tidlig løpetur uten å møte en eneste sjel på veien

Kaffe på trappen etter tur med 2 takknemlige Griffonner

Frokost med kjæresten –  den beste i verden

Trene på golfslagene – min nye hobby

Vin og god mat

Kvelden på terrassen i nydelig vær som kom overraskende

Lykke………

Lørdag burde ha minst 2 dager i uken

 

Har skrevet en del på boken min, legger ikke alt ut her, men deler av det. Tusen takk til alle som har kommet med tilbakemeldinger og synspunkt så langt. Det er helt ok at dere sender det som meldinger privat eller muntlig, trenger ikke å poste på bloggen min om dere ikke ønsker det. Men kom med tilbakemeldinger!!! Bare sånn kan jeg vite om det fenger, er troverdig, verdt å lese, språklig greit etc….

”Jeg ville at du skulle angre resten av livet……….at forholdet ditt skulle gå til helvete og at du skulle være dønn ulykkelig” han snakket lavt, men akkurat høyt nok til at hun hørte hva han sa.

”Da er vel dette en gavepakke for deg? Den ultimate hevn?” det var en forurettet tone i stemmen hennes. En utilsiktet sårhet som hun ikke ville vedkjenne seg. Hun rødmet.

Han ristet på hodet og kikket i gulvet. Da han møtte blikket hennes igjen var øynene hans fylt med tårer. De stålblå og litt stikkende øynene blinket for å kunne fokusere og en tåre glapp over kanten. Han tørket den fort bort.

”Hat er bare baksiden av kjærligheten Zynne. To like sterke følelser. Den ene ikke mulig uten den andres eksistens.”

Typisk ham å bruke et eller annet sitat han hadde lest. Poetisk i enhver situasjon. Hun ble irritert. Hun hadde mest lyst å slå ham i det veike ansiktet. Med flat hånd. Etterlate et rødflammet kinn som bevis på sin vrede. Hun stirret sint på ham.

Han så ikke på henne, men stirret på hendene sine som han foldet og løste ut igjen gang på gang. Han hadde slanke fingre. Ingen ringer. Han bet ikke negler, men spiste på huden rundt neglene istedet. Egentlig på store deler av huden på hendene, ikke bare rundt neglene. Zynne hadde alltid hatet det. Det var ekkelt og litt creepy når han tok på henne med de hendene. Spesielt når han badet og hadde vært våt på hendene over lengre tid. Da så det ut som om han var iferd med å gå i oppløsning.

”Så du hater meg altså?!!”

”Ja, iblant gjør jeg det…….men det betyr bare at kjærligheten har ligget på baksiden. Jeg hadde ikke vært så sint og såret hvis jeg ikke elsket deg så høyt som jeg gjør Zynne. Du var min store kjærlighet”

Hun visste ikke hva hun skulle si, så hun holdt munn. Hun hadde mest lyst til å be han dra til helvete, men lot det være. I stedet snudde hun seg mot vinduet og kikket på regnet som klistret seg til sykehusets vindu. Elver fant stadig nye veier nedover glasset og gjorde utsikten uklar og utflytende. Det hadde regnet i ustanselig i flere dager virket det som.

”Jeg beklager at du ikke var min” sa hun til slutt. Stemmen var hard og kald.

Han reiste seg og kom bort til sengen. Varsomt skubbet han henne litt til siden sånn at han kunne sette seg ved siden av henne. Han la armen rundt skulderen hennes og trakk henne inntil seg. Zynne lot seg bli trukket inntil og hvilte kroppen sin mot hans. De ble sittende i taushet lenge.

”Det er ikke din feil” sa han til slutt. ”Du kan ikke velge hvem du skal elske”

”Tilgir du meg?” stemmen var tilgjort bedende og den lille latteren som fulgte tynget av ironi.

”Det er mye å be om” sa han bare.

Zynne nikket til svar. Det var mye å be om, ingen tvil om det.

Hun studerte hendene sine som hvilte oppå dynen. Dynen med små rosa blomster og grønne blader som kveilet seg over hele trekket. Det fikk henne til å tenke på Tornerose som fikk slottet sitt overgrodd av blomster. Hun skøv dynen lengre ned fra brystet, for å lette på kvelningsfølelsen. Helse Bergen sto det trykket langs sømmen på dyne trekket. Som om noen ville finne på å stjele med seg dette grusomme sengetøyet hjem! Armene var blitt enda tynnere. Det var armbåndet som gjorde at det syntes. Hun hadde fått nytt for en uke siden fordi det andre ble for stort og nå var det i ferd med å skli over hånden hennes igjen.

Zynne Karlsen

300878 333144

Kreft 1

Sto det skrevet på lappen som var stukket inn i den gjennomsiktige lommen på armbåndet.

Kreft, kreft, kreft, kreft. Det var som om de ikke kunne få sagt det nok ganger. DU HAR KREFT ZYNNE KARLSEN! HVIS IKKE DU HAR FÅTT DET MED DEG SÅ HAR VI FOR SIKKERHET SKYLD LAGT DEG PÅ EN AVDELING SOM HETER KREFTAVDELINGEN. VI HAR SKREVET DET PÅ MERKELAPPEN DIN OG VI SIER DET TIL DEG SÅ OFTE VI KAN!

”Jeg vil at du skal gå nå” hun hørtes sint ut.

”Nei” sa han bare.

Hun kjente aggresjonen øke.

”Kan du være så snill å gå?!!”

”Hvorfor det? Du kan ikke bli sint fordi jeg ikke kan tilgi deg Zynne!”

”Jeg er ikke sint! Eller jo…jeg ER SINT!! Hva gjør du her egentlig? Er du så hevngjerrig? Er det ikke nok at jeg skal dø? Må du komme her å smøre det inn? Hater du meg virkelig så mye?”

”Ok, ok jeg tilgir deg” han holdt henne i et jerngrep og snakket som om til et barn.

”Helvete! Det handler vel ikke om det! Jeg driter vel i din tilgivelse! Jeg har nok med å ha kreft akkurat nå! Det tar litt tid det skjønner du!» Spyttdråper fløy gjennom luften med ordene hennes.

«Jada! du er et mye bedre menneske enn meg! Du er mye snillere. Du ville aldri gjort mot meg det jeg gjorde mot deg. Du ville aldri såre meg sånn! JEG VET DET!!!!! Men hva kan jeg gjøre med det nå? Er det ikke nok for deg at jeg skal dø? Må du plage meg den siste tiden også? Kan du ikke bare la meg være i fred???” Hun vred seg ut av armene hans, mens stemmen steg til høye rop.

”Herregud Zynne, tror du det er derfor jeg er her? Fordi jeg skal plage deg? Jeg elsker deg, skjønner du ikke det? Jeg kan kanskje ikke tilgi deg, men jeg elsker deg likevel. Jeg er her ikke for å plage deg. Jeg er her for……for….ja jeg vet da faen…for å være her for deg. I gode og onde dager vet du? Jeg lovet jo det!”

Hun stirret lamslått på ham. Gikk det an? Mente han alvor? Hun begynte å le hysterisk.

”Herregud, du er faen meg ikke klok. Vi er skilt for faen! Du skylder meg ingenting! Du får faen meg ikke fortsette denne snillhetskonkurransen din langt inn i min død! KOM DEG TIL HELVETE UUUUUT!”

En sykepleier kikket forsiktig inn døren og Zynne dro dynen over hodet.

”Jeg tror kanskje du bør gå nå” hørte Zynne henne si.

”Zynne?” stemmen hans var dempet.

Hun svarte ikke.

”Zynne?” han tok i dynen, men ble stoppet av sykepleieren som tydeligvis hadde kommet inn i rommet nå.

”Jeg syns du skal gå. Hun har tydeligvis behov for å være alene.” stemmen var bestemt og Lars mumlet noe til svar.

Hun ble liggende under dynen en god stund. Hun flirte med tanken på hvor idiotisk han måtte ha følt seg da han nærmest ble kastet ut av sykepleieren. Han hatet scener og oppførte seg alltid korrekt, så dette var nok under hans verdighet. Hun håpte det skremte ham fra flere besøk. Hun lå der under dynens lille verden og tenkte at det var det hun ville, at hun var glad og lettet over at han nok ikke kom tilbake flere ganger nå. Til slutt måtte hun dytte dynen vekk da det var slutt på oksygenet. Det var tomt i rommet da hun dukket fram og ensomheten skyldte over henne som en tsunami. Angsten fikk så god plass når det ikke var andre i rommet. Hun kjente at den kom smygende, kjente den med hele kroppen sin, den tok tak i musklene og spente hver fiber i dem, fylte lungene slik at det ble tungt å puste og klemte til i brystet med en iskald hånd. Det var som et kraftig sug i mellomgulvet slik som når man kjører berg og dalbane, bare at nå sporet virkelig vognen av.

Døden var her igjen, den satt seg i en krok og ventet.

 

 

 

 

 

2 kommentarer om “Helg er en alt for sjelden begivenhet….

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s