«Stør ikkje forfattaren….»

cropped-cropped-havfruen1.jpg

Helgen er her, det striregner ute og rødvinen er kommet på bordet. Kjæresten er i deilig kjærestehumør….. og armkroken lokker…………

MEN, jeg har lovet å legge ut et utdrag av boken min i dag. Har lest at det er viktig som blogger å holde faste utgivelser på bloggen – ikke minst holde det man lover….Jeg vil jo gjerne ha flest mulige lesere…. eller følgere som det heter på bloggspråket.

Så her er jeg. Rødvinen har allerede farget leppene mine, men kjæresten må vente…….. Han er ikke god på det. Å vente……

Jeg sier: » jeg skal skrive litt så kommer jeg» og han svarer at «selvfølgelig, ingen stress»…… men like etter er det noe han vil fortelle meg, spørre meg om, eller rett og slett bare kysse meg på halsen… jeg liker veldig godt å bli kysset på halsen og det vet han…. Han vil rett og slett bare være med meg.

For en lykke!! Så heldig jeg er !!

MEN, jeg bare skrive ferdig og sier derfor spøkefullt; «stør ikkje forfattaren»  vi ler av sammenligningen fra den gang vi var små og det sto; stør ikkje føraren» på et skilt i bussen. Vi fablet mye om hva som kunne skje den gangen…sjåføren kunne kjøre på noen, eller kjøre av veien og i verste fall kunne vi alle dø!!!

Tror ikke kjæresten oppfattet advarselen like alvorlig som da, men det virket…han satt seg i sofaen og nå er jeg ferdig 🙂

Her er et nytt lite utdrag fra det jeg har skrevet:

Han kom igjen neste dag.

”Jeg har med en bok” sa han og holdt den opp foran seg, som for å bevise at det var sant.

”Javel?” hun så avventende på ham.

”Jeg tenkte jeg kunne lese den for deg?”

”Herregud Lars jeg…”

”Hør her Zynne. Jeg kommer til å komme hver dag uansett hva du sier. Uansett hvor barnslig du ter deg. Kan du ikke bare godta at jeg vil være her for deg? At jeg vil støtte deg? ”

”Hvorfor i helvete vil du det??» Hun hveste frem ordene.

”just because” svarte han og dro med seg en stol bort til sengen hennes.

”Dessuten har du jo alltid likt å bli lest for”

Hun ristet oppgitt på hodet, men det var sant som han sa. Hun elsket å bli lest for.

Dypt i armkroken med kroppen tett mot hans, mens lyden av stemmen hans forførte henne med fantastiske historier, var for henne de mest intime stundene i samlivet deres. Da hadde hun følt en ekte kjærlighet for ham, kanskje ikke en slik kjærlighet som han ønsket, men likevel en dyp og inderlig ømhet som bandt henne tettere til ham. Stemmen hans var så myk og lun, hun hadde mange ganger sagt at han burde søke jobb som lydbok leser, men han hadde bare ledd og sagt at han kun ville lese historier for henne.

”Jeg fant denne på kontoret.” sa han og hang jakken fra seg på stolryggen, satt seg til rette på stolen og åpnet boken.

Han hadde blå skjorte og beige bukse på seg. Det brune beltet sto i stil til både skoene og jakken som også var i brunt skinn. Han var advokat og alltid stilig kledd.

Hun la hodet tilbake på puten og lukket øynene.

”Jeg tror det var vaskehjelpen som la den der, den lå midt på kontorpulten min da jeg kom på jobb i morges”

Hun løftet hodet og så på ham.

”Har du begynt å lese?”

”Hva?”

”Er det begynnelsen på boken, eller forteller du meg noe?” irritasjonen var svært tydelig i stemmen hennes, men han overhørte den og lo en liten latter.

”Å sånn” sa han.

”Nei jeg har ikke begynt å lese, jeg ville bare fortelle deg hvor boken kom fra. Du pleier å være opptatt av det”

Herregud han benyttet en hver anledning for å vise hvor godt han kjente henne. Det var så jævlig irriterende.

”Hei….går det bra med deg” han strøk en finger over håndleddet hennes og kikket bekymret på henne.

Hun ristet sint av seg hånden hans, tørket en foræderisk tåre vekk med hånden og nikket mot boken.

”Hvorfor tror du det er vaskehjelpen som har lagt den der?”

Han trakk på skuldrene.

”Hun er innvandrer og boken er skrevet på engelsk. Dessuten lå denne lappen inni boken”

Han holdt opp en lapp hvor det sto skrevet; Godd bok mr Lars, les for din sick friend.

Hun smilte surt.

”Forteller du alle om meg, eller?”

Han ristet på hodet og smilte helt uanfektet av hennes kommentar.

”Nei bare vaskedama.»

Han åpnet boken og bladde seg fram til første side, kikket opp på henne og spurte;

«Klar?»

Hun la seg tilbake på puten, lukket øynene, trakk pusten dypt inn i lungene og slapp den langsomt ut igjen. Et ritual hun hadde hatt helt siden hun var en liten jente. Gjorde seg klar ved å tømme hodet for andre tanker. Det var ikke like enkelt i dag, men hun nikket likevel til ham og han begynte å lese.

Hun lå helt stille mens han leste. Den myke stemmen strøk langs sjelen hennes som en varm hånd mot kinnet. Det konstante suget i brystet mildnet noe, stemmen i hodet som messet om og om igjen;”du skal dø, du skal dø, du skal dø….” stilnet for en liten stund og musklene i kroppen tok en liten pause i anspentheten.

Bokens stemme dro henne ut av sykehussengen og inn i en annen verden. En verden som hun ble en del av, som inkluderte henne og som lot henne være en annen. Noen forfattere lot bare leseren stå utenfor å kikke inn, maktet ikke å dra dem helt inn i historien, i livet de skildret, men sånn var det ikke med denne boken. Hun levde i historien for en liten stund, tråkket ut av virkeligheten og inn i en annen. Hun likte boken, kjente med hele seg at hun elsket den og det bare etter noen sider. Hun smilte og følte glede for første gang på lenge.

Han leste kun 2 kapitler, brettet et eseløre og lukket boken. Det irriterte henne.

Det med eseløret. Hvorfor kunne ikke folk bruke bokmerker? De hadde hatt den diskusjonen mange ganger før. Han mente det gav boken sjel og historie at man satt sine spor i den. At eselører viste leseren hvor andre hadde tatt en pause i lesingen og at det kunne få fantasien vår i sving. Hvorfor en pause akkurat her kunne man fundere? Var det for eksempel fordi det var sent på kveld og de måtte legge seg? Eller var det fordi de syntes den var kjedelig? eller for spennende? eller for følelsesmessig krevende til at de klarte å lese videre på en stund? Kanskje de trengte en pause fra all lidenskapen eller at de rett og slett måtte på do?

Hun derimot parererte med at boken i seg selv var det som skulle trigge fantasien, at hun slett ikke var interessert i hva andre hadde gjort før henne, aller helst ville hun ikke tenke på at de kanskje hadde vært på do! Da ville hun bare lure på om de hadde vasket hendene etterpå og da ville de synlige eseløreren ikke bare være irriterende men ekle også. Nei, hun var mer opptatt av at boken skulle bli tatt vare på slik at den fikk et langt liv avsluttet hun tiraden med.

«En bok har ikke noe liv» hadde han svart, men der tok han feil.

«Selvfølgelig har en bok et liv! Og det på mer enn en måte!»hadde hun nesten ropt.

«Både historien som den forteller i seg selv er jo et liv! Dessuten livet til alle den berører! Ikke minst stedene den besøker, alle hendene som holder i den gjennom tidene, alle hjemmene den er innom, alle stedene den reiser til, alle menneskene som leser den og deres skjebner.»

«Ja og eselørene er bevis for deres eksistens og involvering i bokens historie» hadde han svart med et seiersglis om munnen.

Hun hadde vandret blindt rett i fellen og innså det for sent, så hun hadde bare geipet til svar.

«Men mine bøker bretter du i alle fall ikke eselører på» hadde hun lagt til med en furten tone.

Han hadde nikket bekreftende og avholdt fra å gjøre det siden.

Men dette var ikke hennes bok så hun holdt kjeft. Dessuten brydde hun seg ikke så mye om det nå lenger, da det var klart at denne boken og de fleste andre bøker, likevel ville få langt lengre liv enn henne.

4 kommentarer om “«Stør ikkje forfattaren….»

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s