Follow me please!!!!

bolten
mitt bilde; en hjelpende hånd ikke langt unna

 

Jeg innser plutselig at jeg har blitt en «stalkerblogger»… Etter gjentatte oppfordringer til mine barn om å følge bloggen min, tok jeg saken i egne hender og la inn mailadressen deres på «følg meg» linken. Deretter fikk de en melding av meg på facebook om at de bare måtte gå inn på mailen sin og godkjenne seg selv som følgere….

Stakkars unger! Ikke greit når foreldre oppdager sosiale medier….

Forleden dag skrev jeg om vemodet ved å se egne barn bli voksen og etter hvert klare seg uten alt for mye hjelp fra meg. Jeg er sikker på ungene kunne skrevet mye om det å vokse opp og oppdage at foreldrene bare er helt vanlige mennesker og ikke de supermenneskene de trodde da de var små…

Som sagt har jeg tilbrakt utallige timer på sidelinjen av en fotball eller håndballkamp. Vært på konserter, turn og danseoppvisninger etc etc..

Og jeg har elsket det….ja kanskje bortsett fra de kalde våte fotballkampene sent på høsten hvor laget med syv 6 åringer ligger under 2-17 og dommeren, i motsetningen til ALLE foreldrene, på begge lag!!!  synes det er på sin plass å spille ferdig til siste minutt…….. Eller de grytidlige håndballkampene søndag morgen….gjerne i en hall ytterst på Sotra…. Dere vet hva jeg snakker om 😉

Jeg innrømmer gjerne at jeg har brukt dette mot mine barn etter hvert som de har vokst til. Jeg begynte blant annet i kor for noen år siden, det beste jeg noensinne har gjort for der møtte jeg kjæresten ❤  og fikk mange nye venner!(og forhåpentligvis følgere!)

Når vi har konserter vil jeg selvsagt at ungene skal komme å høre på og da drar jeg det velkjente kortet; «hvor mange timer har ikke jeg tilbrakt på sidelinjen for dere?» Og det virker, de pleier å komme. Min eldste la ut et bilde av seg og broren på julekonserten for noen år siden, med teksten:

På konsert med mamma – hun sier vi er her frivillig! 🙂

….men jeg tror de syns det er litt gøy også da… lille mamma som er så oppmerksomhetshungrig…

Og nå er det altså denne bloggen…..den har virkelig pirret skrivegleden min på nytt, alle positive tilbakemeldinger og ikke minst konstruktive råd har virkelig trigget meg…jeg er veldig målbevisst og kjemper ganske hardt for det jeg vil….og nå VIL jeg bli publisert!!

Jeg ser jo at det er veldig mange som er innom bloggen min hver dag, mange som leser det jeg skriver og jeg får masse flotte tilbakemeldinger…. noe jeg setter stor pris på…… men, jeg har forstått at i bloggeverden er det viktig med følgere, både for å bli sett av flest mulig, men også for å vise populariteten til den som skriver. Jeg tenker at jo flere som følger meg, jo flere som er interessert i boken jeg skriver, jo større er sjansen for at et forlag får opp øynene for meg! Så derfor håper jeg flest mulig vil trykke på knappen: » følge meg», legge inn mailadressen sin og deretter bekrefte det på sin mail…….. og som dere forstår, hjelper jeg dere gjerne om dere ikke får det til 😉

Kom igjen folkens: «please follow me» 🙂

Et nytt bidrag fra «stalkerbloggeren»

Hun trodde først at hun hadde fått feil nøkkel, den gikk inn, men det var umulig å få vridd den rundt. Hun prøvde flere ganger men turte ikke å legge for stort press på den i frykt for at den skulle knekke i låsen. Til slutt dro hun den ut igjen og studerte den nøye. Innerst mot hodet av nøkkelen oppdaget hun at to av tennende var en smule bøyd. Som om noen hadde brukt den som redskap til noe annet. Kanskje å åpne en flaske med?

Hun dyttet den på nytt inn i låsen og nå kunne hun tydelig se at nøkkelen ikke gikk helt inn dit den skulle. Hun gav den et ekstra hardt dytt så den smatt på plass og da var det ingen sak å vri den om. Låsen gled lydløst ut av karmen og hun skjøv døren inn i rommet innenfor. Det var mørkt og innestengt i leiligheten. Hun visste at en eldre kvinne var blitt funnet død her og hun grøsset litt da hun dro med seg vaskesakene og beveget seg innover i rommene. Selvfølgelig var liket fjernet, men hun pustet likevel lettet ut da hun kunne bekrefte det selv. Leiligheten var helt tom og nå skulle den vaskes før neste eier skulle flytte inn. Tro om den nye eieren visste om dødsfallet? Ikke at det betydde noe, folk døde jo….. Og i et eldre hus måtte man vel regne med at noen hadde dødd der en gang? Men hun kunne ikke hjelpe for det, vissheten om at liv hadde tatt slutt nettopp her, for ikke så veldig lenge siden gjorde dette rommet uhyggelig å være i.

Hun gikk bort til de store vinduene i stuen og åpnet dem på vidt gap. Frisk luft strømmet inn i leiligheten og hun kjente seg straks bedre der hun sto og kikket ut. Utsikten mot Vigelandsparken økte nok prisen med et par millioner om ikke den sentrale beliggenheten var nok. Turister toget forbi utenfor, på evig søken etter inngangsporten til herligdommen.

Hun hadde vært der selv noen ganger. Hva syns hun om den? Det var flotte statuer laget i stein. De passet i en park. Ikke noe mer.

Hun snudde seg og så innover i leiligheten igjen. Blikket falt på en bok som lå midt på gulvet. Hadde den ligget der i sted? Hun kikket seg rundt før hun langsom skrittet over gulvet og plukket den opp.

Den veide tungt i hånden og var skrevet på engelsk. Hun betraktet den nysgjerrig. Fargene på coveret, vekten mot hånden og navnet skrevet med enkle hvite bokstaver. Hun likte den. Hun hadde ikke lest den, men hun likte den.

Hun så seg rundt på nytt som om hun ventet å se personen som hadde lagt den der. Ristet på hodet av seg selv, den var selvfølgelig gjenglemt av flyttefolkene. Med sine tunge bører av møbler og kasser var det vel ingen som bøyde seg ned for å fiske med seg en enslig bok på veien ut i flyttebilen. «Den kan vi ta til slutt» hadde de nok tenkt. Men når slutten kom, var boken glemt og døren ble låst bak den siste kommoden som forlot hjemmet sitt.

Hun åpnet boken og fant brevet på første side. Det lå ikke i noen konvolutt så hun kunne se at det var skrevet på norsk. Hun leste det ikke, først og fremst fordi hun aldri ville finne på å lese et brev som ikke var adresserte til henne, dessuten kunne hun ikke lese norsk. I stedet presset hun det inn i en trang lomme mellom boken og coveret der det forsvant ut av synet. På den måten ville det ikke falle ut av boken når hun bar den sammen med alt annet pø hun hadde med seg. Hun ville levere boken til vaskebyrået, så fikk de oppspore eieren.

 Etter mange timer med intens vask hadde Amphon fire vaskekluter liggende i klor, sammen med 2 mopper. Det var ingen peis i leiligheten, men røkelse og tobakk hadde sotet ned vegger og vinduer i årevis. Hun hadde aldri røkt selv, men vasket bort nok nikotin til å gi et titalls mennesker dødelig lungekreft. Det var vaksine nok.

Ute på trappen, truet hun nok en gang nøkkelen inn i låsen og vred om. Deretter fisket hun fram mobilen og slo nummeret til sjefen.

«Ja, hva er det» glefset han til svar. Det var tydelig at han hadde « ringers id» på telefonen, for han svarte aldri slik når andre ringte ham.

«Jeg ferdig i leilighet» sa hun lavt.

«Det var nå så jævlig lang tid du brukte da! Hva faen har du gjort i alle disse timene? Drukket kaffe og røykt på min regning??»

«Jeg ikke røyke» svarte hun tålmodig og fortsatte; «veldig skitten i den leilighet, høye vegge og mange rom»

«Ja, ja. Det sier du hver jævlige gang. Spørsmålet er om jeg kan fortsette å ha deg ansatt på timelønn når du somler så jævlig, kanskje vi må avtale fastpris i stedet? Da tenker jeg det ikke er så veldig skitte leilighet og høye vegge lengre» han flirte av sin egen gebrokne uttale som hun hadde hørt utallige ganger før..

«Det var a book…» begynte hun.

«Hvaa» brølte han over noe som hørtes ut som en støvsuger som ble startet opp.

«Jeg finne book i den leilighet, noen forget. Du kanskje ka…»

«Pælm den i søppelet og dra deg opp hit til Ekeberg, vi trenger mer hjelp i denne kåken om vi skal bli ferdig til helgen.» han la på før hun fikk svare.

Amphon kikket på boken som hun hadde lagt på noen ubrukte kluter i bunnen av den ene bøtten. Kaste den? Det kunne hun ikke. Hun som i mange år hadde betraktet bøker som en helligdom, en helligdom hun ikke hadde nøkkelen til, kunne aldri kaste en bok. Enhver bok inneholdt liv, mening, informasjon og historier, som en eller flere personer har funnet viktig nok til å ville dele med resten av verden. Noen har brukt dager, uker og kanskje år på å skrive ned det de synes var verdt å fortelle og så skulle hun kaste den? Nei, en bok måtte gis vekk eller tas vare på, man kastet aldri en bok! Hun hadde kjempet så lenge for å lære seg å lese og i den tiden hadde bøkene og historiene de skjulte vært hennes store motivasjon: en dag skulle hun kunne lese alle bøker hun ville.

Nå skulle hun lese denne. Hun la den i vesken og gikk mot bussholdeplassen.

Brevet i bok lommen hadde hun allerede glemt.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s