Skriv om det du kan….

20160808_132734[1]

Når noen er engstelige fordi de skal opereres og legges i narkose – så er jeg så heldig at jeg får være der og forhåpentligvis gjøre opplevelsen så god som mulig for dem.

Når et lite barn skal stikkes og forståelig nok er redd og lite samarbeidsvillig – er det fantastisk når jeg har klart å avlede den lille og fått inn nålen uten at barnet merket noe til det.

Når noens hjerte plutselig stopper – får jeg være en del av et team som styrter til og prøver å gjenopplive dem.

Når noen kommer med ulende sirener til sykehuset etter å ha vært i en ulykke, får jeg være blant dem som tar imot dem og sammen med teamet gjøre alt vi kan for å redde deres liv.

Jeg er så heldig at det er jobben min – og jeg stortrives i den.

…..hvorfor vil jeg da bli forfatter?

Da jeg var barn ville jeg bli sykepleier….eller flyvertinne….

Som ungdom ville jeg bli skuespiller og drev mye med det i en periode.

Til slutt ble det sykepleien og jeg skjønte raskt at det var den akutte delen som var mitt felt. «Adrenalinrushet» når alt må gå raskt. At jeg alltid må være klar for envher situasjon tiltalte meg tidlig. Det å løpe på alarmer eller jobbe i team som gjør det de kan for å redde en kritisk syk pasient, er både spennende og utfordrende. Jeg ønsker selvsagt ikke at mennesker skal komme ut for ulykker eller alvorlig sykdom – men når det skjer ønsker jeg å være en del av teamet som rykker inn…

Så hvorfor vil jeg bli forfatter også ?….. jeg vet ikke.

Jeg har alltid skrevet…..noveller, historier, dikt og tanker….men i mange år tenkte jeg ikke at det skulle brukes til annet enn private formål. Likevel vokste et ønske om å bli forfatter frem, jeg vet ikke akkurat når eller hvorfor dette endret seg, men det gjorde det. Så nå skriver jeg på mitt andre forsøk på en bok.

Alle som skriver om det å være forfatter sier alltid at man må skrive om det man kan. Jeg tror ikke det betyr at man kun kan skrive om sitt eget yrke eller liv, men at man må bruke egne erfaringer og ikke minst egne følelser for å gjøre historiene og karakterene  troverdige. Jeg håper jeg klarer det……

Her er et nytt utdrag fra boken jeg jobber med nå:

Hun sovnet like etter take off og våknet ikke før Petter kysset henne på kinnet mange timer senere. De deilige setene som kunne legges helt ned til senger og tabletten hun hadde tatt hadde unektelig hatt en fantastisk effekt på søvnen. Det var bare 2 timer igjen til de landet i Thailand. Hun strakte på seg og kikket seg litt forvirret omkring i flyet.

«Har du lyst på litt mat elskling?» Petter smilte varmt til henne og hun kjente seg umiddelbart mer optimistisk mht ferien. Når Petter viste seg fra sin beste side hadde de det fantastisk sammen. Hun bestemte seg for å gjøre alt for at denne ferien skulle bli perfekt.

De spiste en deilig fiskerett som Petter hadde valgt for dem begge, men som han hadde bedt dem om å vente med til senere.

Plutselig dunket og rugget det voldsomt i setet til Petter og han snudde seg irritert til mannen bak dem.

«Hei!! Jeg får nærmest middagen i fanget sånn som du dunker i setet mitt!!»

«Beklager så mye» mannen så fornærmet på Petter mens han ålte seg ut i midtgangen. Han var noe overvektig og hadde problemer med å få plass selv her på 1 klasse. Vel ute i midtgangen verdiget han ikke Petter et blikk da han åpnet hattehyllen. Idet døren gikk opp raste det en tung bagg rett i brystet på mannen og han falt om på gulvet. Først så det ut til at mannen bare hadde falt men da han ble liggende urørlig skjønte selv Petter at smilet måtte bort. Han reiste seg og vinket på en av flyvertinnene. «Typisk» rakk Sylvia å tenke før hun kastet seg over mannen og fikk ham over på ryggen. Det falt ikke Petter inn at hun kanskje var den rette til å ta seg av mannen, men det var vel ikke annet å vente. Han visste vel knapt hva hun drev med til dagen.

Da mannen lå på ryggen kunne Sylvia raskt konstatere at han ikke pustet og da hun la peke og lange finger på halsen hans fant hun ingen puls heller.

«Hjertestans» sa hun til flyvertinnen idet hun startet med brystkompresjoner.

«Etterlys flere helsepersonell og hent det dere har av akutt førstehjelpsutstyr»

Flyvertinnen var blek, men nikket og skyndte seg tilbake fra dit hun hadde kommet. Like etter hørte man over høyttalerne; « Dersom det er en lege eller annet helsepersonell i flyet bes de ta kontakt med flyvertinnen ved inngangen til 1. klasse» Sylvia var godt i gang med kompresjonene da konen til mannen dukket opp, antakelig tilbake fra toalettet.

«Herregud hva gjør du? skrek hun på norsk. Petter tok henne til side og forklarte hva som hadde hendt og like etter kom en av flyvertinnene og dro henne med seg bak forhenget. Mange av de andre passasjerene på 1 klasse hadde reist seg og kikket nyssgerrrig på det som nå foregikk i midtgangen.

«Hva skal jeg gjøre?» spurte Petter. Han var imponerende rolig i stemmen, men Sylvia hørte likevel nervøsiteten som dirret som en undertone. Hun skulle akkurat til å instruere ham til å overta kompresjonene slik at hun kunne ta innblåsninger, da en godt voksen mann dukket opp sammen med flyvertinnene.

«Jeg er lege» sa han på oppkavet dansk. «Hva har skjedd her?»

Petter forklarte raskt hva som hadde skjedd, mens legen tok imot akuttutstyret som nå hadde kommet på plass.

«Jeg er allmennlege, så litt rusten på dette her, men det ser ut til at du vet hva du gjør» sa han henvendt til Sylvia. «hva vil du at jeg gjør?»

«Kan du overta kompresjonene» hun var andpusten nå.

Legen nikket og knelte ned på den andre siden av mannen. Sylvia talte fra 25, selv om hun egentlig hadde komprimert mange flere enn det, men det gav legen sjanse til å vite eksakt når han skulle overta. Idet hun talte 30, trakk hun seg tilbake og legen overtok kompresjonene.

«Jeg har ikke fått gitt innblåsninger enda, tell høyt så tar jeg det etter de neste 30 kompresjonene» legen nikket samtykkende. Han var allerede svett og rød i ansiktet.

Det var litt lenge å vente med innblåsingene tenkte Sylvia, men samtidig var dette nesten 100 % sikkert en hjertestans som resultat av et hardt slag mot brystet og mannen hadde pustet helt frem til stansen oppsto. Han hadde nok en del oksygen å gå på enda slik hun vurderte det. Kompresjonene var viktigst i dette tilfelle. Hun lette i bagen med akuttutstyr som flyvertinnen hadde kommet med for å se om hun fant en ventilerings bag eller i alle fall en maske så hun slapp å gjøre direkte munn til munn på mannen. Hun hadde gjort det ved to anledninger tidligere og det var alt annet enn behagelig. En gang hadde hun rett og slett kastet opp etterpå da hun oppdaget at hun hadde fått litt snus i egen munn fra mannen hun hadde prøvd å gjenopplive uten hell.

Gledelig overasket oppdaget hun at det var en hjertestarter i bagen også. Hun dro den frem og slo den på før hun rev i skjorten til mannen så knappene føyk.

«Call for help now» sa den metalliske stemmen i maskinen.

«Pull red handel to open bag» fortsatte stemmen. Sylvia visste hva hun skulle gjøre, hun hadde brukt nettopp denne maskinen før. Raskt fikk hun klebet de to elektrodene på mannens bryst. En like under høyre kragebein og den andre en håndsbredd under venstre arm. Perfekt plassering for at strømmen skulle gå rett gjennom hjertet. Legen fortsatte med kompresjonene, men hadde nå talt til 37 kompresjoner.

«Do not touch patient» sa maskinen og Sylvia dyttet legen tilbake for at maskinen skulle kunne vurdere hjerterytmen.

«Jeg overtar kompresjonene nå, så leter du etter en maske og bag til ventilasjonene» instruerte hun legen. Han nikket svakt, men prøvde å si noe.

«jeg vet ikke helt… om jeg kan det…. med luftveier…..» han så beklagende på Sylvia mens han strevde med å få igjen pusten.

«Preparing for schock do not touch patient» alarmerte maskinen i det en annen person kom opp på Sylvias høyre side.

«Jeg kan ta kompresjonene, så tar du luftveiene» den unge norske flyvertinnen smilte selvsikkert og Sylvia lot henne overta plassen sin.

«Push red button to deliver schock»

“Alle vekk fra pasienten ropte Syliva på engelsk, tok et siste overblikk for å sikre seg om at ingen var i kontakt med mannen før hun trykket på knappen. Mannens kropp gjorde et lite byks og før Sylvia fikk gitt beskjed var flyvertinnen i gang med kompresjonene igjen. Det var gode og dype kompresjoner. Hun visste hva hun gjorde.

«Kjempefine kompresjoner» skrøt Sylvia.

I bagen fant hun en Lærdals bag og maske. Det var intubasjonsutstyr der også, men hun ville vente litt med det. Hun ønsket riktignok å sikre luftveiene til pasienten, men å sette en tube ned i lungene på pasienten var ikke første prioritet akkurat nå. Hun la masken over ansiktet hans og ropte «jeg er klar» til flyvertinnen som umiddelbart begynte å telle høyt. Idet hun talte 30 gav Sylvia mannen 2 raske innblåsninger og like etter var flyvertinnen i gang med 30 nye kompresjoner. Legen hadde funnet frem adrenalin fra vesken og holdt ampullen opp mot Sylvia:

«Skal vi gi 1 mg adrenalin?»

Sylvia ristet på hodet. «Vi har ikke display på hjertestarteren og da kan vi ikke vurdere hjerterytmen hans. Jeg vil ikke gi medikamenter blindt.» Legen nikket seg enig.

«Er der en Kapnograf der?» spurte Sylvia. Legen så usikkert på henne. Hun ba ham flytte bagen bort til henne så hun kunne skjekke selv. På ny talte flyvertinnen høyt fra 25 og da Sylvia ga mannen 2 nye innblåsninger overtok legen kompresjonene for å avlaste flyvertinnen.

«Jeg heter Stine og er sykepleier også» smilte flyvertinnen. Hun åpnet en glidelås på utsiden av bagen og dro opp en liten gul maskin. «Er det en sånn du mener» spurte hun mens hun holdt den fram for Sylvia.

«ja, Supert!» Sylvia lot seg imponere over alt utstyret de hadde tilgjengelig og gjorde seg klar til å intubere mannen slik at hun kunne bruke kapnografen.

«Do not touch patient» kom det på ny fra maskinen. De trakk seg tilbake og lot maskinen lade opp til nytt shcock. Denne gangen var det Stine som utløste shcocket før legen fortsatte med kompresjonene. Plutselig begynte mannens armer å veive og de hørte dype stønn. Legen stoppet umiddelbart med kompresjonene og Sylvia bøyde seg over mannen.

«Hei, kan du høre meg?» mannen kikket forvirret på henne.

«Can you hear me sir?” forsøkte hun igjen og mannen nikket langsomt til svar. Spredt applaus bredte seg på 1. klasse og Sylvia rakk å tenke «herregud så amerikansk!» før konen til mannen kom gråtende inn med en flyvertinne.

« oh my god Harry, you died!! YOU DIED!!!» mannen bare stirret forvirret på henne og sa ikke et ord. Flyvertinnen nærmset veltet den hysterikske konen ned på et sete og gav henne drinken hun hadde i hånden. Kvinnen gulpet drinken i seg, hev etter pusten og repeterte ;

«He died…he actually died»

Senere da mannen var plassert i et liggende stolsete, med oksygen på maske og hyppig tilsyn fra Sylvia, den danske legen og alle flyvertinnene satt en opprømt Petter og glødet av stolthet.

«Du reddet livet til den mannen Sylvia! Fy faen jeg er så imponert!!. »

Hun smilte og var glad for at Petter endelig kunne se betydningen av hennes jobb også, men det var utrolig heldig at det gikk så bra. De hadde ikke hatt mulighet til å nødlande dersom ting ikke hadde gått bra. De hadde vært over Afghanistan da det hele inntraff. Hvor lenge hadde de klart å fortsette gjenopplivingen dersom han ikke hadde fått egen rytme? Hvor lenge hadde det vært hensiktsmessig å fortsette? Hun var glad de ikke hadde måtte ta stilling til de spørsmålene, men faren var overhodet ikke over enda. Selv om det var halleluja stemning ombord og alle skålte i champagne etter den mirakuløse hendelsen som en av de andre passasjerene hadde kalt den i en spontan tale, så kunne mannen få en ny hjertestans når som helst. Mest sannsynlig var det den tunge baggen som traff brystet med så hard kraft som førte til hjertestansen, men det kunne også være en underliggende sykdom som var årsaken. Uansett var hjertet svært sårbart like etter en slik stans og det var ikke uvanlig at man kunne få en ny stans. Både legen, Stine og Sylvia var klar over dette og de deltok derfor ikke like ivrig i feiringen, men brukte heller tiden til å overvåke mannen.

«Hva ville du bruke den gule maskinen til» spurte Petter plutselig. Sylvia syns det var fantastisk at Petter endelig viste litt interesse for arbeidet hennes og forklarte derfor inngående om Co2 måling av pasientens pust. Hvor man kunne monitorere at kompresjonene man gjorde var gode nok, var co2 under 2 må man gjøre bedre og dypere kompresjoner, er Co2 plutselig over 4 kan det bety at pasienten har fått tilbake egen hjerterytme osv… Han datt av tidlig i forklaringen og flakket utålmodig med blikket. Sylvia skyndte seg å bli ferdig av redsel for ødelegge den gode stemningen, men Petter bare smilte og sa det lå for høyt for ham, men at han var glad han hadde en så dyktig sykepleier med seg.

«Jeg er i hvert fall i trygge hender» smilte han stolt mot de andre passasjerene som kikket beundrende på Sylvia. Hun ble helt målløs av hans åpenbare skryt og bet seg i tungen for å ikke irettesette ham med at hun var anestesisykepleier.

 

Da flydørene ble åpnet i Bangkok veltet varmen inn i førsteklasse og det ble umiddelbart tyngre å puste. Flyvertinnen som sto ved døren fikk raskt svetteringer under armene og fukt på overleppen. De tynne hårstråene rundt ansiktet hennes klebet seg vått til huden mens hun smilte tappert til dem som allerede var i ferd med å forlate flyet.

«Velcome to Bangkok»

Like før hadde ambulansepersonell entret flyet og hentet mannen på båre. Den danske legen hadde tilbudt seg å eskortere mannen til sykehuset, da Petter hadde protestert på at Sylvia skulle gjøre det. Hun var faktisk glad for å slippe, så for en gang skyld var hun takknemlig for Petters ugalante måte å være på.

Stolt bar Petter begge baggene deres over skulderen, mens han tweetet en oppdatering om kjærestens bragd på flyet til Bangkok. Sylvia nøt hvert øyeblikk, det var en glede med utløpsdato såpass visste hun så hun fikk nyte det så lenge det varte. For sent oppdaget hun at hun hadde glemt boken i lommen på flysetet.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s