Kaffe, utsikt og en god bok….på vei gjennom tastaturet…

utsikt fra skriveplassen

Hvordan kan jeg unngå å bli inspirert til å skrive med en slik skriveplass? Ikke alle dager jeg kan sitter her ute, men trekker jeg meg rett innenfor har jeg fremdeles utsikten midt imot.

Det er heller ikke inspirasjon som mangler i disse dager – jeg er full av engasjement og tro på prosjektet, men litt i mangel av tid….

Den beste tiden å skrive er om morgenen syns jeg. Jeg står tidlig opp og går en passe lang tur med hundene. Når jeg kommer hjem lager jeg frokost og så sitter jeg litt med pc før jeg må haste til jobb. Som anestesisykepleier begynner jeg allerede kl 07.30. Skulle ønske tiden fra 05.15 til 07.00 varte i 5 timer….uten at jeg er villig til å gi fra meg noen av timene på em i bytte….. Ja, du har rett…det er en litt snirklete måte å si at jeg skulle ønske døgnet hadde flere timer …..

Jeg har jo jobb, kjæreste, barn og venner som jeg også vil være sammen med. Dessuten vil jeg vil trene, gå i fjellet, se en film eller to……..Og mat fra tid til annen er heller ikke så dumt.

Så noen dager er det vanskeligere å finne tid til å skrive enn andre….I går var en slik dag: Jobb først, så rett på fjelltur med gode venninner, deretter middag og kvalitetstid med kjæresten og så er det den serien vi følger med på for tiden……. Meeeen; jeg MÅ skrive noe hver dag ifølge Stephen King og det har jeg lovet meg selv å holde, så noe fikk jeg da gjort på morgenkvisten i går også.

Det ble mest redigering og korrekturlesing av tidligere utkast og ikke så mye skriving på nytt materiale. Så i dag velger jeg i stedet å dele et dikt jeg skrev til min datter Sanne da hun ble konfirmert i 2010. Jeg er ikke opptatt av regler når jeg skriver dikt, det er kun følelsene mine som styrer det jeg skriver. Dette er bare en hobby og en måte å formidle mine følelser på – så ikke ha for store forventninger her – jeg har ingen ambisjoner om å få utgitt noen diktsamling  🙂

En datter

en datter

Ansiktet hennes er alvorlig.

Hodet hviler mot puten.

Hun kan ikke annet.

Hun er ikke sterk nok, kan ikke løfte det.

Blikket hennes søker mitt og låser det fast.

Hun sier ingenting, likevel sier hun mye.

Ordren fra vuggen er lydløs, men klinkene klar;

”Du er moren min, du har en jobb å gjøre:

Ta deg av meg og fø meg opp.

Beskytt meg mot farer, sorg og ulykke.

Los meg trygt gjennom barndom og ungdom.

Du er mor en min – elsk meg”

Det er ansiktet til min nyfødte datter jeg titter ned på.

 

Det lyner i øynene, ansiktet lyser i trass.

”Jeg klarer selv”, skriker hun til meg.

Meldingene hun gir er ikke lenger lydløse,

De er skingrende høye og overdøvende til dags.

Vi krangler til frokost, til middag og kvelds,

Bare tiden i barnehagen gir pause i krigen vi har.

Jeg er moren din, jeg har en jobb å gjøre,

Jeg er moren din og jeg elsker deg.

Det er ansiktet til min datter på 3 jeg oppgitt møter.

 

Hold meg i hånden” er den tause beskjeden jeg får.

Hun kikker nervøst på meg, samtidig som hun kikker mot alle barna.

Den vesle hånden klamrer seg til min, i dag vil hun ikke klare seg selv.

”Jeg vil hjem” hvisker hun til meg,

”jeg kan gå hit en annen dag”.

Jeg smiler, men skyver henne varsomt framfor meg.

Jeg er moren din, jeg har en jobb å gjøre,

Jeg er moren din og jeg elsker deg.

Det er ansiktet til min datter på første skoledag jeg smiler imot.

 

”Jeg hater deg” skriker hun til meg,

”Jeg skulle ønske jeg hadde en annen mor”

”Du forstår meg ikke, du lar meg ikke få vokse.

Alle andre får lov til alt, jeg får aldri lov til noe.”

Ansiktet er sammenbitt og øynene sorte som kull,

Ordene hagler mot meg, men jeg møter blikket hennes med besluttsomhet.

Idet døren på rommet hennes slamrer igjen, puster jeg tungt.

Jeg er moren din, jeg har en jobb å gjøre,

jeg er moren din og jeg elsker deg.

Det er ansiktet til min tenårings datter jeg møtte nettopp nå.

 

Det vesle hodet hviler mot puten.

Hun kan ikke annet.

Hun er ikke sterk nok, kan ikke løfte det.

Med alvorlige øyne ser hun på moren sin,

Ordren fra vuggen er klar.

Min datters skremte blikk møter mitt

Hun er overveldet av den store oppgaven som ligger foran henne.

”Er hun ikke nydelig hvisker” hun til meg.

Jeg nikker smilende tilbake, gråten gjør det vanskelig å snakke.

Du er moren hennes, du har en jobb å gjøre,

Men vær ikkje redd, jeg skal hjelpe deg,

For jeg er moren din og jeg elsker deg.

Det er ansiktet til min datter- en nybakt mor, som blir uklar i tåreflommen min nå.

 

Din mor

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Klar – Ferdig – Gå : SKRIV!

20160802_065643[1]

Ja så setter jeg med ned for å skrive….Jeg har så mange ideer i hodet, så mange uskrevne bøker, så mange personligheter som kjemper for å komme frem på sidene mine…. Resultatet så langt er halvferdige bøker som ikke kan sendes noen steder, personer som ikke har fått se dagens lys og historier som ikke har blitt fortalt ferdig…

Så jeg må velge en ide og GÅ for den…. Klar – ferdig – gå!

Innlegget fra i går var som sagt fra min første roman: Løvetann og Løytnantshjerte  som ble refusert for flere år siden. Jeg har hørt at man skal legge bort tidligere bokprosjekter for å skrive på et nytt når man har blitt refusert. Det er nemlig forventet at man blir refusert flere ganger før man forhåpentligvis blir publisert og da kan man kanskje ta frem tidligere prosjekter og pusse dem opp. Forhåpentligvis har da skriveprosjektene utviklet meg som forfatter og gitt meg den erfaringen jeg trenger for å skrive en GOD bok. For det er jo det som er drømmen. Skrive en bok som fengsler leseren. En bok som tar fatt i leserne og drar dem inn i min fiktive verden. Jakten på den den intelligente setningen, den uforglemmelige karakteren eller historien som aldri har blitt fortalt før.

Jakten på BESTSELGEREN!!!!

Ideen til min neste roman er fortellingen om flere forskjellige og uavhengige mennesker som bindes sammen av at de leser en og samme bok; Bestselgeren. Mennesker som ikke kjenner hverandre, historiene deres som så vidt streifer innom hverandres og som vi kun får følge den stunden de leser boken. Alle disse små novellene som det jo faktisk blir – er karakterer fra flere av mine halvferdige bøker og forhåpentligvis vil de få sin helt egen roman senere. Dersom leserne syns de er interessante nok da…..

Jeg håper dere vil følge bloggen min og gi meg konstruktive tilbakemeldinger på hvordan jeg skriver, på karakterene mine, historiene – er de troverdige, eller overfladiske? Føler du at du blir dratt inn i historiene – eller står du bare utenfor og ser inn? er historiene godt fortalt, er de verdt å lese? etc…. Alt tas i mot med takk. jeg er ikke ute etter snillhet – men ærlighet.

Her er det jeg skrev i går » Bestselgeren»:

Boken lå i fanget til den gamle kvinnen.

De rynkete hendene, som var prydet med leverflekker, hvilte oppå den. Neglene var klippet i en smal bue like utenfor fingertuppene og de var blåmalt. Marineblå.

Det var som om hun akkurat hadde lukket boken og nå satt og funderte over det hun hadde lest. Til tross for at hun var gammel var det noe svært ungdommelig ved henne….Noe urovekkende ved hele scenen. Denne kroppen så ut til å ha eldet i rekordfart, på det som egentlig var en ung kvinne.

Rundt de smale håndleddene hang reimer og bånd i ulike farger. Minst 20 på hver arm.

Hun hadde en lang beige skjorte på seg, det så nærmest ut som noe indianerne brukte, med perleutsmykninger og snøringer på brystet. Den rakk henne til like over knærne, i alle fall når hun satt. Bena var hvite eller nei…. de var gule, som voks og de virket gjennomsiktig. Tynne blå streker dannet vanligvis et vakkert marmorert mønster under huden hennes, med det var også borte nå. På føttene hadde hun tykke raggsokker som hun hadde trukket langt oppover leggene, hun hadde sannsynligvis vært frostig da hun satt seg for å lese. Bena hadde hun dradd oppunder seg, som ungjenter ofte gjør, slik at hun halvveis satt på dem og halvveis satt over på siden. En svært uvanlig positur for en på hennes alder. Likevel virket det naturlig.

På bordet sto en halvfull flaske rødvin og like ved et tomt, men brukt glass. Flere ringer i rødt hadde tørket på det robuste trebordet. Den samme fargen var å se i bunnen av glasset.

I askebegeret lå det som minnet mistenkelig om en joint og like ved en tobakkspung. Hun hadde ingen gule flekker på fingrene, så enten røykte hun kun i dann og vann eller så brukte hun et munnstykke. Det siste var svært sannsynlig alderen tatt i betraktning, men et slikt munnstykke var ikke å se noe sted.

Hun var minst 80 år gammel, men rommet bar overhodet ikke preg av en bestemor. Det hang masker fra ulike land på veggene. Det var skulpturer fra det fjerne Østen, det var tepper fra India og lukten av innestengt røkelse og kanskje en anelse av litt mindre lovlige dufter blandet seg med en atmosfære av frihet og forakt for det konforme. En gigantisk drømmefanger fylte hele det ene stuevinduet og fungerte som gardin i mangel av noe annet. Det andre vinduet huset 3 store elefanter i tre. Alle med snabelen pekende mot venstre. På gulvet lå det puter til å sitte på og bordet hadde knapt nok ben. Hun satt nedsunket i en diger puff som så ut til være laget av kuskinn, den hadde store brune og hvite felt og det var plass til minst en til ved siden av henne. Det var flere innrammede bilder på veggene som vitnet om en meget bereist dame. Et stort bilde som var plassert på kommoden viste en yngre utgave av henne selv sammen med Dalai Lama. Nederst på bilde sto det skrevet for hånd;

”Happiness is not something ready made. It comes from your own actions.”

Hadde hun skrevet det selv eller var det…?

Hun hadde et fredelig uttrykk i ansiktet. Hadde hun likt boken? Hadde hun lest den ferdig?

Nå var det i alle fall for sent.

Øynene var lukket og det grå håret hang tynt ned langs ansiktet på begge sider. Det rakk nesten ned til boken og ble tynnere og tynnere jo lenger ned det kom. Litt av håret på høyre side var flettet i en lang tynn flette og nederst ble den holdt sammen av en skinnreim.

Hendene skjulte tittelen og store deler av bildet på boken der de lå, men mennene som fant henne var uansett ikke interessert i boken. De bare løftet de kalde hendene hennes opp, tok boken ut av fanget og la den på gulvet like ved. De jobbet uten å snakke, bevegelsene var rolige og de behandlet den gamle kroppen med verdig respekt. Det ville hun ha likt og hun likte det.

Ringelyden fra en fast telefonen brøt plutselig den tette luften og de to mennene stivnet et øyeblikk. Etter to ring slo svareren seg på. Det var da fryktelig kort tid for en eldre dame å nå telefonen på, tenkte den eldste av mennene. Bare to ring? Selv et ungt menneske måtte være like i nærheten for å nå den. Nå var det vel strengt tatt ingen unge som hadde fasttelefon lenger heller…. Hun minnet ikke om en som satt mye i telefonen reflekterte han i noen sekunder. Kanskje hun ikke brydde seg med å ta den når noen ringte? Kanskje hun alltid lot svareren ta den? Det var en god ide tenkte han, selv hatet han å snakke i telefonen, men når den først ringte måtte man jo svare? I det minste for å stoppe den enerverende ringelyden. Han bestemte seg for å omstille svareren så snart han kom hjem og smilte litt for seg selv mens stemmen til den eldre kvinnen bredte seg i rommet.

”Hallai! Dette er Rita. Si noen ord om du vil!”

Det var merkelig å stå der med den døde kvinnen i armene og likevel høre henne snakke. Hårene reiste seg litt på armene til begge to der de sto som fastfrosset.

”Nei kom igjen” sa den eldste da pipet ikke ble etterfulgt av en stemme, men i stedet et klikk fra et telefonrør som ble lagt på.

”Nå får vi henne opp på båren og ut i bilen.

Hun var helt slapp i kroppen.

”Rigor Mortis har kommet og gått igjen. Så hun har i alle fall vvært død i en 2 – 3 dager. Sannsynligvis lenger, lukten tatt i betraktning.” Sa den eldste av mennene og priset seg lykkelig for tigerbalsam og munnbind som tok av for deler av lukten.

”Hva mener du?” Ungdommen som bare hadde jobbet i 3 uker, stirret uforstående på ham.

Han tok sin tid før han svarte. Kjente litt på stoltheten som smøg seg opp på skuldrene hans og gledet seg til å briljere med sine kunnskaper. Det var unektelig en herlig følelse å få brife sin viten til en grønnskolling. Ikke minst når grønnskollingen var en ung mann, med veltrente biceps, maskuline tatoveringer, siste mote i klær, perfekt hårsveis og et dusin blonde, vakre, unge jenter i kjølevannet.

”Dødsstivhet” sa han høytidelig. Et stoff som heter ATP og som musklene er avhengig av for å slappe av, brytes ned i kroppen 2-5 timer etter at man dør. Man blir dønn stiv etter ca. 8 timer!”

”Ja det har jeg jo hørt om!” nesten ropte guttungen.

”Men hvorfor er ikke denne dama stiv da?”

”Det er akkurat det” svarte den andre triumferende.

”dødsstivheten eller Rigor Mortis som det heter, avtar og blir helt borte etter en 2 – 3 dager”

Guttungen nikket anerkjennende og det beundrende blikket som mannen higet etter kom som bestilt. Det var en god dag og han bestemte seg for at telefonsvareren absolutt skulle få en større oppgave i livet hans.

Senere da de hadde løftet den kalde kroppen over på båren og båret henne ut i likbilen som sto parkert like utenfor, lå boken fremdeles på gulvet tett ved der hvor kvinnen hadde sittet i flere dager. Boken ble liggende enda litt lenger.

 

:

 

 

 

Hjelp!!….da har jeg tatt steget og startet en blogg …..

mitt bilde: solnedgang fra terrassensolnedgang fra terassen

Mine første innlegg er allerede publisert….men ingen vet om denne bloggen enda….så nå skal jeg dele den med mine facebookvenner……. DET er skummelt DET!!!

Jeg har jo blogget før, da jeg jobbet på et sykehus på Zanzibar…men det var jo annerledes. Det var jo bare for å holde kontakten og fortelle alle hjemme hvordan det gikk med meg og prosjektet jeg deltok i…..

Nå skal jeg utlevere mine tekster og drømmen om å bli forfatter…nå skal andre lese det jeg har skrevet og forhåpentligvis gi meg konstruktive tilbakemeldinger. Blogg og sosiale medier er jo noe de unge driver med – men jeg tar steget og utfordrer meg selv.

For hvilken forfatter ville jeg være om jeg ikke torde la andre lese det jeg skrev?

Mitt dikt: 22 Juli

                                      mitt bilde; solnedgang fra Vetensolnedgang

22/7-11

The goal was to destroy our democracy

The purpose was in a mad man’s head

An explosion was suppose to defeat our leaders

And bullets to quiet our youth

 

This happened on the 22 of July

This happened and we had to say goodbye

Goodbye to our country’s innocence

and the victims whose deaths made no sense.

This happened on the 22 of July

This happened and this is our aim;

It must never be forgotten

It must never happen again

 

The goal was to destroy our democracy

Instead it was strengthen by this

The purpose was totally meaningless

And are still in just one mad man’s head

The explosion didn’t defeat our leaders

Instead they stayed strong and guided us ahead

The bullets didn’t quiet our youth

Now everybody wants to hear what they have to say.

 

 

Løvetann og løytnantshjerte ; utdrag fra min første (refuserte) roman …

                                                                                       mitt bilde: skyer som bader i vannskyer som bader i vann

ET ØYEBLIKKS TOTAL LYKKE

 

Tom satt i stuen og spiste Corn Flakes da Anna kom hjem.

Han så på Simpsons.

Skuffelsen seg innover Anna. Hun hadde skyndet seg hjem for å rekke Skal vi danse.

Det hadde nok begynt for noen minutter siden, men hun vil ikke spørre ham om å skifte kanal.

”Har du hatt en fin dag?”

Han så opp, som om han først nå merket at hun hadde kommet.

Som alle andre barn druknet han i fjernsynet. Mistet fullstendig kontakten med omverden og enset ingenting rundt seg.

”Hva?”

”Har du hatt en f…”

”Skal vi danse har begynt, vil du se det?” han avbrøt henne og skiftet kanal.

Dommerpanelet smilte imot henne.

”Nei…det….du ser jo på noe..” Øynene hennes var klistret mot skjermen.

”Nei, du følger jo med på det? Jeg kan jo se det jeg også” Han smilte til og med litt!!

Senere oppdaget hun at hun framdeles hadde skoen på.

I gleden og iveren etter å sette seg ned med sin sønn hadde hun glemt å ta dem av.

Hun hadde tent stearinlys og satt fram litt chips.

Brusen hadde han allerede funnet fram og hun hadde hentet et glass til seg selv.

Rommet hadde skiftet karakter. Skinnet fra stearinlysene myket opp konturene.

Putene i sofaen var bløtere og bildene på veggen vakrere.

Leiligheten hadde hun leid møblert. En brun 3 seter i skinn, typisk 70 talls modell sto med ryggen til den ene langveggen, på venstre side når man kom inn i stuen fra gangen. Det var der de satt sammen nå.

Over hodene deres, på veggen bak sofaen hang et bilde av to kvinner på en strand. De hadde hver sin parasoll og forlot maleren med ryggen mot ham. Bildet var opprinnelig et maleri i pastell, men dette var i plakatformat og rammet inn i en billig tre ramme.

På veggen midt imot, sto en reol i brunt tre. Også den, født på 70 tallet.

Den var i tre seksjoner. Begge ende delene hadde blyinnfattede glass skap oppe, hyller i midten og skap nede.

Den midtre delen hadde plass til tv i midten, med tre skuffer under og et par hyller over.

Reolen var nesten tom. Bortsett fra fjernsynet som sto på sin tiltenkte plass.

Et kaffesett til seks som hun hadde fått av Gunnhild og var plassert i det ene glass skapet. Det hadde vært en julepresang. Hun hadde nok kjøpt settet fra Sparkjøp katalogen. Anna hadde selv sett det der. Så var det 7 glass som hun selv hadde kjøpt på Rema 1000. Disse sto ved siden av kaffesettet. Det var jo opprinnelig 8 glass, men ett var knust. To bilder. Et av Tom som liten baby og et av Tom sammen med Irina. En treåring som smilte mot kamera, med hånden trygt plassert i tantens. Disse sto i hyllen over fjernsynet.

Noe reklame blader, bruksanvisninger til de elektriske artiklene og gamle aviser var samlet i den øverste skuffen.

Det var alt. Ikke noe mer.

Innerst i rommet var det en kort, ende vegg som besto av vinduer ut mot veien, tre planter som så ut til å trives sto i enkle plastpotter i vindusposten. Gardinene hadde hun sydd selv, på maskinen som hun har fått låne av Gunnhild. Brune med beige blomster. Det eneste som Anna selv hadde valgt ut til stuen.

På motsatt side, var en vegg med dør ut til gangen. Merker på panelet røpet at to bilder hadde hengt der før. Nå var den tom.

Alt dette så Anna i et annet lys denne kvelden. Ikke på grunn av stearinlysene.

Nei, de hadde hun tent mange ganger før. De var billige. Hun kjøpte 100 av gangen hos Johnsen. Dem sparte hun ikke på. Nei, det var noe annet.

En myk atmosfære fylte rommet. Fylte hjertet hennes

Hun satt der. Satt der med Tom. Sønnen hennes. Med sko som laget skitne merker på teppet. Hennes teppe og hennes sønn.

Lykken overmannet henne og uten å tenke seg om grep hun hånden hans. Holdt den i sin. Kjente varmen fra den myke barnehånden som var i ferd med å bli voksen.

Trakk til seg følelsen av det som en gang var. Et kort øyeblikk av fullstendig lykke.

Så var det over.

Han trakk hånden til seg. Brydd.

Mumlet noe om lekser og rømte inn på rommet.

Hun prøvde å angre, men greide det ikke. Det lille sekundet av total nærhet hadde vært verdt det.

I would rather have one moment of total happiness, than a lifetime of nothing special”

Det var et sitat fra en film hun hadde sett. Hun husket ikke hvilken. Ordene passer så godt.

Det var slik hun følte det. Hans hånd i sin, hennes hjerte tett mot hans. Nærhet. Om enn bare for et øyeblikk!

”Blomster Finn” måtte forlate programmet.

Alle var lei seg. Hun også.

Nyhetene invaderte stuen hennes. Letemannskapene hadde ikke gravd dem fram enda. Håpet om å finne noen i livet var i ferd med å renne ut. Det var en brannmann som sa det. Ikke politiet. Det var rart syntes Anna. Hun trykket på den røde knappen på fjernkontrollen og fjernsynet døde.

Langsomt reiste hun seg og blåste ut lysene.

I halvmørket gikk hun bort til veggen og tente lampen i taket.

En brun lampeskjerm med beige frynser helt nederst lyste opp rommet. Den sto helt i stil til resten av inventaret. Lyset var grelt. Hun hadde kjøpt feile pærer. 60 watt. De var for sterke. Lyset ble penere med 40.

Hun bar glass og skåler ut på kjøkkenet.

Skålen til Tom hadde våte corn flakes i bunnen, men øverst rundt kanten hadde noen flakes størknet fast og var umulig å få løs. Hun satt den i vann.

Først når en dråpe traff vannet i skålen oppdaget hun tårene.

Hun gråt.

På vei gjennom stuen oppdaget hun at hun hadde glemt å blåse ut et lys. Det skremte henne.

Tenk om hun ikke hadde sett det! Tenk om hun hadde lagt seg med levende flammer i huset! Tenk om….

Stearinlyset var plassert i en glass skål og utgjorde minimal fare for brann.

Hun var likevel rystet når hun forlot stuen.

Ute i gangen lå toalett og bad på høyre side av ytterdøren, mens gangen inn mot de to soverommene var til venstre.

Hun gikk på do. Låste døren før hun satt seg på klosettet og tisset. Det var Tom som hadde sagt at hun måtte gjøre det. Låse døren. Han hadde kommet inn en gang da hun satt på do, rødmet fra hårrøtter og ned i tøflene før han med en irritert stemme ba henne låse neste gang og slamret døren igjen etter seg. Hun kunne fremdeles huske da han var liten og de satt naken sammen i badekaret.

Tannpuss var det eneste ritualet hun hadde om kvelden. Sminke brukte hun ikke, så ingenting trengte å fjernes. Hudpleieprodukter var en luksus hun aldri hadde unnet seg.

Utenfor Toms dør ble hun stående med hånden mot dørflaten. Der inne lå han. Sønnen hennes.

Tårene hadde stoppet, men smerten i brystet var fremdeles der.

Lydløst beveget hun seg inn på sitt eget rom og lukket døren.

 

 

Forfatterdrømmen….

                                                                                           mitt bilde; I`m on top of the worldon top of the world

I 2005 sendte jeg inn min første roman til 5 forskjellige forlag. Jeg var sprekkeferdig av stolthet og oppglødd som bare fae.. Nå skulle jeg bli forfatter…..eller faktisk så var jeg jo det allerede. For dersom man googler definisjon på forfatter så finner man dette:

  Forfatter definisjon:
 

En forfatter er en person som skriver en tekst. «Forfatter» er ingen beskyttet yrkestittel og alle som skriver, kan i prinsippet kalle seg forfattere. I dagligtale blir imidlertid uttrykket mest brukt om dem som skriver litterære tekster og får dem publisert. I slik bruk blir forfatter en person som har skriving som profesjon

Så jeg kunne teoretisk sett kalle meg forfatter allerede. Og i det stille gjorde jeg det…og noen ganger når jeg møtte fremmede, spesielt i utlandet så presenterte jeg meg med denne yrkestittelen. Faktisk fikk jeg byttet hotellrom på Kreta en gang ved å påstå nettopp dette. Vi (ektemann nr 2 og jeg) hadde fått rom like ved en lekeplass på hotellområdet og vi hadde IKKE barn med oss. Mine var voksne og mine dager med bamseklubb var heldigvis over. Jeg gikk derfor i resepsjonen og ba om en annen bungalow laaaaangt borte fra barnebasseng /lekeplass, fordi jeg var forfatter på reise for å skrive på min roman. Jeg fikk umiddelbart bytte  og når sant skal være sagt, så skrev jeg en god del på boken min den ferien.

Når jeg først forsto at jeg ønsket å bli en publisert forfatter, leste jeg flere bøker om temaet. Blant annet fant jeg en bok av Steven King;

steven king

En bok om både hans liv og erfaringer men også en bok om det å skrive – det å være/bli en forfatter. Selv om det kanskje ikke var lignende bøker som han skrev, jeg drømte om å forfatte, så har jeg alltid beundret hans forfatterskap.

Så hvor kom denne lysten i meg til  å bli forfatter??? Har ingen anelse, visste ikke at den var der engang…  Eller….jeg har jo alltid skrevet sanger og taler til venners bursdager og andre merkedager. Andre har også bedt meg om hjelp til å skrive sanger eller taler for dem. Jeg har dessuten alltid tydd til dikt for å uttrykke mine følelser…..Men at jeg skulle ha lyst å skrive en bok, hadde aldri falt meg inn før…

Min ungpikedrøm var alltid å bli skuespiller og da jeg reiste til USA som utvekslingsstudent på midten av 80 tallet – var planen å aldri komme hjem igjen. I alle fall ikke før jeg var et kjent navn på Broadway. det var scenen og ikke film som lokket meg…

Jeg kom hjem igjen. Nøyaktig 10 mnd. etter at jeg reiste kom jeg hjem igjen. Riktignok hadde jeg spilt i 2 skuespill ( 1 musikal) med relativ stor rolle i det ene oppsettet, men dette var på Rockford highscool….En relativ liten skole i en liten bygd – like utenfor Minneapolis… Kjent navn? Tja i Rockford kjente de fleste meg som:  «that Norwegian Foreign exchange student who didnt shave her legs»……

Skuespillerdrømmen forsvant i takt med puberteten og etter hvert utdannet jeg meg til sykepleier og senere anestesisykepleier. Jeg ble mor til 4 barn – gift – skilt – gift igjen – skilt igjen (etter bare 9 mnd denne gang! Litt primadonna nykker er det da i meg fremdeles) og nå samboer…. men altså….. midt oppi alt dette vokser det frem en forfatterspire i meg. Plutselig er det å skrive en bok blitt drømmen! Og det er nettopp dette jeg var så i fyr og flamme over denne januardagen i 2005. Min første roman var ferdig og jeg kunne sende den inn.

Jeg hadde selvsagt lest en rekke bøker om det å bli forfatter og alle uten unntak forberedte meg på å bli refusert minst 5 -6 ganger før jeg ville få bok antatt….det eneste unntaket jeg fant, var Jo Nesbø som visstnok ble signert ved første forsøk…. så det fantes unntak altså…. selv om jeg sa til meg selv og alle andre at jeg ikke forventet positivt svar….så var det likevel håpet om å være det ene lille unntaket……..

Det var jeg ikke….5 forlag refuserte meg. 4 uten noen som helst forklaring, men 1 forlag ga meg et lite håp… det var Juritzen forlag AS. De sa noen sånt som at de ikke satset på denne sjangeren for øyeblikket, at de nok ikke ville utgi denne boken, men at det ikke betydde at boken var god nok – at jeg ikke måtte gi opp – men fortsette å skrive….

Det har jeg gjort….men ikke ofte nok og ikke iherdig nok….Luften gikk nok litt ut av ballongen da, selv om jeg ikke ville innrømme det……men NÅ skal jeg klare det. OG jeg trenger din hjelp. Planen min er å legge ut utdrag av det jeg skriver, både roman og dikt etc. Alle bøker sier at man må ha en lesergruppe man stoler på og som vil gi konstruktiv kritikk om det man skriver….Vel jeg har bestemt meg for å stole på deg! Vær ærlig om hva du syns, kom gjerne med innspill til endringer eller kommentarer om måten min å skrive på. Alt tas imot med takknemlighet og hvem vet? kanskje du leser min debutroman en dag og tenker, DET tipset var det jeg som gav henne!

Uansett: TAKK for at du gidder å lese det jeg skriver :Det er jo DET som er drømmen min!

på hender i solnedgangen                                                                                                mitt bilde; lykken er å stå på hender i solnedgang på Zanzibar