Flisespikkeri.. perfeksjonisme eller udugelighet?

Hver gang jeg leser gjennom noe jeg har skrevet, så endrer jeg på en liten setning, fjerner et ord eller finner noe annet galt… Jeg blir aldri ferdig å redigere….Sånn var det også når jeg sendte inn denne boken og til slutt måtte jeg bare tvinge meg selv til å ikke lese den flere ganger. Det tar nemlig veldig lang tid å lese gjennom en bok på 247 sider om og om igjen…. jeg har det på akkurat samme måte nå når jeg skal dele den med dere…..men jeg sloss mot instinktene og deler uten endringer fra 2011! ( hjeeeelp…)

Her er neste utdrag som er direkte videre fra teksten fra forrige innlegg. Fremdeles første kapittel, bare nytt avsnitt:

Den gamle damen som hadde dødd i fjor sommer, hadde nok også stelt i hagen sin når hun var friskere. Det var lenge siden konkluderte han. Hun hadde bodd de siste årene på sykehjem i bygda og huset hadde stått tomt. En niese som var eneste arving hadde solgt med engang hun overtok arven. Allerede samme dag som begravelsen fant sted arrangerte niesen visning. Skamløst i følge bygdas innbyggere. Kostnadseffektivt mente niesen. Hun bodde jo i England og sparte dermed en reise hjem til fedrelandet. Begravelsen måtte hun jo delta i likevel, ettersom hun var ene arving. Hun felte ikke en tåre under seremonien i kirken, noe som gav bygdefolket enda mer å snakke om. Men niesen så ikke ut til å bry seg. Da hun reiste, falt bygda til ro igjen. I hvert fall for en stund.

Han hadde sett humle som hadde vokst vilt i flere år. Den var fullstendig visnet og usynlig nå, men han visste den ville komme tilbake med fornyet styrke i løpet av våren. Langs veggen på framsiden av huset hadde roser og peoner mistet taket i støttepinnene de en gang var festet til og hang med hodene mot bakken. Det hadde vært mørkerøde peoner og rosa Hurdalsroser, husket han og gledet seg til de blomstret igjen. De skulle få et nytt liv nå.

Fredløs hadde stått stolt som et skydd mot skogbrynet, nærmest som en liten levegg med sin høyde på 1,50 meter. Den tøffe planten med de små gule blomstene skulle få bli stående akkurat der, det fortjente den etter år i forglemmelsen. En tuja hadde fått fritt spillerom og lignet mest et tre der den sto på høyre hjørnet av huset. Den skulle trimmes hardt, kanskje fjernes helt.

Han måtte klippe gresset også. Først med ljåen, deretter med den gamle gressklipperen. Den måtte slipes først, det visste han. Hadde sett at bladene var rustne og uskarpe, da han kom over den i kjelleren i vinter. Han så for seg arbeidet med å slipe både den og ljåen. Han smilte med tanken.

Men mest av alt gledet han seg til blomstringen tok til borte ved gjerdet like ved porten. Der ville en av favorittene stråle i mot ham. Vakker og mystisk. Løytnantshjerte. Ikke den vanlige utgaven heller som hadde både rosa og hvite blomster. Nei denne hadde hatt helt hvite hjerter. Han hadde sett den med en gang han kom og det var da han visste at han måtte ha huset. Uansett pris.

Det meste av hagen lå foran huset, men den strakte seg også langs høyre side til like på baksiden. Der bak hadde han stått og kløyvd ved hele vinteren. Rester etter bark og ved lå i hauger. Han ville lage seg en plass til det  i skogmunningen til høsten igjen.

En stor vedstabel. Beviset på vinterens arbeid, lå under den store eika som sto stolt midt i hagen. Eika, hvor ekornet hadde flyttet inn.

På venstre side lå skogen.

 En guttunge kom syklende langs grusveien.

Mannen fikk en irritert rynke i pannen.

Det kom sjelden folk denne veien og det var slik han ville ha det. Ville være i fred.

Kun bonden var innom en gang iblant. Han kom for å hente betaling for brøytingen.

Noen ganger kom han også med melk og egg som mannen hadde bestilt. Vanligvis hentet han disse tingene selv, men noen ganger kom altså bonden med det til ham.

Kanskje bonden kunne besørge maling for ham også?

Han sa ikke mer enn det ytterst nødvendige bonden og han ble aldri ett minutt lenger enn han måtte. Det passet ham perfekt.

Bondens gård var stor. Det ble dyrket hvete over flere hundre mål. Åkrene strakk seg så langt øyet kunne rekke. Han kunne så vidt skimte dem fra huset sitt. Åkrene lå foran gården, mens huset hans lå et godt stykke på baksiden.

Han lurte på om huset hans hadde tilhørt gården tidligere? Hadde bonden helst sett at det fortsatt gjorde det? Han hadde ikke hørt om andre interesserte kjøpere enn det unge paret. Bonden virket dessuten likeglad med at han bodde der. Kanskje litt fornøyd med den ekstra inntekten? Han visste ikke. Brydde seg ikke heller.

I perioder var det mange som jobbet på gården. Sesongarbeidere.

For det meste utlendinger. Polakker.

Han hadde sett dem i fjor da han var for å se på huset.

Innhøstingen.

De hoiet og skrek. Sang og lo. Bare og svette overkropper. Bulende muskler, glinsende i solen. Tiltrakk seg kåte småjenter. Fnisende, rødmende, dumme fjols.

Han hadde stusset da han så sirkuset på vei til huset, men ble beroliget da han oppdaget hvor langt fra hysteriet huset hans lå. Bortgjemt i skogkanten, ved enden av veien. Man måtte ha et ærend hos ham, for å komme helt hit ut. Det var det ingen som hadde.

I vinter hadde det vært lite folk på gården. Bonden klarte vel det meste selv da. Men om ikke lenge vil de nok dukke opp igjen. Sesongarbeiderne. Han sukket ved tanken.

Gården hadde dyr også. Ikke så mange. Noen kyr, høns og en hane som for øyeblikket gol som besatt. En katt hadde lusket rundt huset til mannen fra tid til annen. Han var ganske sikker på at også den tilhørte gården.

Gardsbikkjen gikk alltid løs og bjeffet på alt og alle.

Det irriterte ham, men han lot være å klage. Det krevde mer snakk og dessuten kom det aldri noe godt ut av det. Folk tok aldri hensyn til andres ønsker likevel. De ble bare fiendtlige når man kritiserte deres.

Gutten kjørte slalåm mellom snøklattene og var for konsentrert til å oppdage ryggen på mannen som gikk inn i huset sitt igjen.

Deres første møte.

Eller kunne man kalle det et møte når to mennesker bare var på samme sted til samme tid? Uten noen form for kommunikasjon? Når den ene faktisk ikke er klar over at den andre er der? Mannen trodde ikke det. Likevel når han senere tenkte tilbake til denne dagen, betraktet han dette som deres første møte.  

Det var ikke det at han var redd unger, han likte dem bare ikke. Kjedsomhet kunne få fram faenskap i dem. Det var en av grunnene til at han flyttet hit. Der han var før, var han for nært menneskene. Ungene. Det var lett for dem å komme til huset hans og hans odde framtoning yndet til ert. Blomstene fikk heller ikke være i fred. Kanskje denne gutten hadde venner som han ville dra med ut hit? Han ville ikke bli tvunget til å flytte igjen. Derfor gikk han inn før gutten fikk øye på ham.

Løvetann og løytnantshjerte

Jeg har ikke lest den første boken min siden jeg sendte den inn i 2010/2011. Tanken var at jeg skulle skrive på nye prosjekter og når jeg en gang ble publisert, skulle jeg ta den frem igjen, gjøre de endringer som trengtes og forhåpentligvis få den utgitt da.. Det er det rådet jeg har hørt om refuserte prosjekter: » Legg det i skuffen, skriv og få mer erfaring, så kan du ta den frem igjen…»

Jeg begynte likevel å lese litt på den i går, da jeg fant refusjonsbrevene. Jeg ser jo at alt ikke er like bra…. men i stedet for å gjemme den, eller lese den alene, har jeg bestemt meg for å dele den med dere i ukene fremover. Jeg håper dere vil gi meg tilbakemeldinger på det dere leser. Dere trenger ikke å være eksperter for å uttale dere….jeg er interessert i alle tilbakemeldinger; liker du det du leser, er det forståelig, troverdig, greit språk, interessant historie?  Jeg kommer til å dele i kronologisk rekkefølge slik at dere få lese boken fra begynnelse til slutt. Det er litt skremmende å utlevere seg slik, men veldig nødvendig tror jeg. Jeg skriver jo på en ny bok nå og håper dette hjelper meg i det arbeidet.

Som sagt har jeg ikke lest den på lenge selv, så det kommer nok noen kritiske kommentarer fra meg også 🙂  Ikke vær redd for å såre, kom med både positiv og negativ kritikk….all tilbakemelding er med på å gjøre meg til en bedre forfatter….. tror jeg 🙂

Om du ikke vil skrive noe her på veggen, så send meg en melding i stedet ( janecke.engeberg@gmail.com)Det kan også være lurt å «følge meg» slik at du får hver ny utgivelse på mail og ikke går glipp av noe.

Her kommer deler av første kapittel:

 

MANNEN

Det var den første dagen at solen varmet.

Første vårdagen.

Den magiske endringen når naturen langsomt gir slipp på vinteren for å kunne ta imot våren.

Det var nemlig et slikt klart skille. Fra den ene dagen til den neste.

De fleste mennesker merket seg aldri denne ene dagen.

”Nei, se hvitveisen som blomstrer” kom de til å si om noen dager.

”Ja, nå er våren her”

For sent. De hadde ikke fått den med seg. Dagen da endringen kom.

Men han merket den. Sanset den med hele kroppen.

Trærne som hadde sett så døde ut i vinter, våknet plutselig til liv. Forstadiet til små knopper som sakte men sikkert ville vokse seg større og til slutt åpne seg opp og male naturen grønn igjen. Med farger så sterke at det ville ligne et maleri med en kunstners skamløse overdrivelse.

Fuglene som kvitret, nesten overrasket av sin egen sang. Først forsiktig, med små drypp av toner for deretter å slippe seg helt løs og fylle verden med sin lyd. Etter hvert ville de bli mer opptatt med parring og sangen ville dempes noe. I stedet ville sultne skrik fra nyfødte bryte stillheten fra møner og andre passende reirplasser. Så var det synet av snøen som sørgmodig ble utslettet og sildret bort. Et gryende håp. Forventningsfull lengsel. Etter hva? En ny start kanskje? Blanke ark?

Det var ikke slik, det visste han. Snøen vasket ikke med seg gamle sorger.

Våren kunne ikke befri ham helt. Det var for mye å forvente. Så han gjorde det ikke.

Likevel tok han imot våren som en gammel venn, strakte ut armene og ønsket den velkommen.

Solen hadde vært der i flere dager, men det var først i dag at han kunne kjenne varmen mot ansiktet. Fremdeles lå snøen i brøytekanter langs veien, men flekkvis partier med bar bakke var blitt stadig større for hver dag som gikk. Nå var veien nesten fri for snø.

Det var bonden på gården like ved som brøytet veien for ham i vinter. Bonden hadde traktor og fikk godt betalt for bryderiet. Kanskje han skulle kjøpe seg en traktor selv?

Han sto på trammen til det vesle huset sitt og tok inn naturen som ønsket ham god morgen. Et ekorn sto musestille på en gren og tittet nysgjerrig på den gamle mannen. Kun den bustete halen vibrerte lite grann. Det lille dyret var i ferd med å skifte ham. Han kunne se rester av den grå vinterpelsen som nå måtte vike plass for den rødlige sommerhabitten.

Mannen smilte og løftet kaffekoppen til en hilsen. Bevegelsen var nok til å få ekornet til å styrte opp trestammen og i sikkerhet. Den gamle lo høyt.

”Vi to skal nok bli gode venner etter hvert” sa han i retning av treet, men det kom som forventet intet svar tilbake.

Skjønt gammel mann…

Han ikke mer enn 52 år, men det lange håret og skjegget fikk ham til å se mye eldre ut. Direkte uflidd, ville de fleste beskrive ham som. Klærne var inngrodd av skitt, og svetten hang tungt rundt kroppen hans. Håret glinset i solen. Egentlig blondt, men det var ikke lett å se. Det så ut som om det var smurt inn med olje, så fettet var det. Skjegget var bustete og vokste vilt. Det huset smuler fra tidligere måltider og enkelte steder var det flekket av brun kaffe.  Neglene hadde en tykk svart rand og de furete hendene så ut til å lagre år av skit.

Folk skydde ham når han var blant dem. Det bekymret ham ikke, de betydde ingenting.

Det var ikke ofte han traff andre mennesker heller. Egentlig gjorde han vel aldri akkurat det. Traff andre mennesker. Han beveget seg bare blant dem noen ganger. Hadde ærend for å kjøpe mat eller verktøy. Han så aldri noen i øynene og snakket aldri med noen. Så sant han ikke var tvunget til det.

Den lille stuen hans lå like ved skogkanten, godt tilbaketrukket fra veien.

Som han var det. Godt tilbaketrukket fra livet.

En lang sti førte fram til porten som stengte hagen fra grusveien utenfor.

Stien hadde vært nesten gjengrodd i fjor sommer, men nå var den godt opptråkket. Kanskje han skulle legge grus der også? Nei, han slo det fra seg.

Huset var hvitt, men kunne absolutt trengt et strøk maling eller to.

Kanskje i løpet våren? Han forfulgte tanken litt videre, han måtte finne en butikk som solgte maling. Tro om det fantes en slik i bygden like ved? De solgte kanskje maling på Rema 1000 butikken? Tanken på å trakke rundt i bygden gjorde ham som alltid nedtrykt, så han slo den vekk. Det fikk bli en annen dag.

Han hadde bodd i huset siden i fjor høst. Kjøpte det til overpris, men det var greit. Han ville ha huset.

Det ville også et ungt par som skulle bruke det som sommersted, men han priset dem fort ut og de måtte fortsette sin søken etter en sommerdrøm.

Hagen var tilgrodd og rufsete. Han gledet seg til å fikse den opp.

Bygge bed og plante blomster.

Noen blomster var der fra før. De som hadde overlevd vanskjøtselen. De sterke.

Han likte dem. ”Fighterne” Kanskje ikke de vakreste blomstene, men de nektet å gi opp. Tross harde livsvilkår kjempet de for sin plass. Det fasinerte ham.

En spesiell blomst hadde fanget oppmerksomheten hans en gang for flere år siden. Den vokste ut gjennom en liten sprekk i asfalten. Midt i byen. Mellom eksos og skitt hadde den bestemt seg for å leve. Den tilsynelatende sårbare blomsten som man på et blunk kunne trekke opp med roten, hadde sprengt til side asfalt og stein for å nå fram til lyset.

Han hadde bråstoppet og stirret som hypnotisert på den. Folk dunket irritert borti ham idet de passerte ham i sin travle verden, men han hadde bare stått som forstenet uten å kunne ta øynene fra den.

En kvinne i stiletthæler som hastet forbi, hadde plantet foten rett på blomsten og et voldsomt raseri hadde bølget gjennom ham. Han ville rive fatt i damen for vise henne hva hun hadde gjort, men kvinnen var allerede langt forbi uten den minste bekymring over den urett hun hadde voldt den lille veksten. Med fortvilelse hadde han sett tilbake på blomsten som var presset mot bakken, men bare for å oppdage at den allerede var i ferd med å strekke seg mot solen igjen. For første gang på mange måneder hadde han kjent en glede bre seg i brystet og han begynte å le. En eldre kvinne hadde stirret sjokkert på ham og gått i en stor bue rundt både ham og blomsten, men det hadde bare fått ham til å le enda høyere.

Han husket den dagen som om det var i går. Blomsten hadde rørt ved noe dypt i ham. Gitt ham et vagt håp kanskje? Håp? Ordet virket så stort når han tok det i bruk. For stort?

Følelsen hadde gitt ham mot til å gå videre, men samtidig var den så vag at han ikke helt fikk fatt i den. Det var som når man strakk seg etter noe man ville ha, bare for å oppdage at det lå så vidt utenfor ens rekkevidde. Akkurat ved enden av fingertuppene.

Eller når man prøvde å erindre noe, noe som lå i underbevisstheten, men som man ikke helt klarte å få fatt i. Det var det blomsten fikk ham til å føle. En god følelse, men også en følelse av uro og frustrasjon. Uro fordi han ikke visste hva han skulle gjøre med det? Hva skulle han bruke det til? Frustrasjon fordi han ikke forstod dets betydning. Om det hadde noen betydning?

Og ikke minst angst. Angst for å miste blomstens styrke helt ut av synet. Som om det var svært viktig å holde fast i den. Som om det gjaldt livet.

Så han begynte å dyrke blomster. All den tid han hadde til rådighet tilbrakte han med plantene sine. Når vinteren kom og jaget ham inn, satt han seg til å lese og planlegge neste vårs prosjekter. Den lille veksten hadde vekket noe i ham og på denne måten klarte han å klore seg litt fast i denne følelsen. Han visste selvsagt hvilken blomst det var som hadde grepet slik inn i kaoset hans. De fleste kalte den ugress, men det var den ikke. Han likte at den var svak og sterk på samme tid! Nesten uansett hva mennesker gjorde for å kvitte seg med den, kom den tilbake. Gang på gang. Nektet å gi seg. Nektet å la seg knekke. Selv navnet likte han. Det lå styrke i det. Løvetann.

Takk, men nei takk…..

 

Det var i 2011 jeg sendte inn min første roman til forlagene. Jeg husker veldig godt den dagen jeg bestemte meg for at NÅ er jeg ferdig å redigere, lese igjennom for 10000000 gang, flikke og rette på……

NÅ sender jeg den inn !!!

Jeg husker at jeg pakket manuskriptet med et tykt tau rundt og la det i en brun konvolutt. Skrev adressen med sirlige bokstaver og nøt følelsen av å ha erobret noe.

Fullført et langvarig prosjekt.

Fulgt en drøm til endes…

Den følelsen var fantastisk og jeg har bare noen sjeldne ganger i livet kjent på en sånn stolthet. Akkurat der og da tenkte jeg lite på svaret jeg ville få, på forlagenes dom, på en evt utgivelse. Jeg hadde skrevet en BOK!! En hel liten historie som ikke hadde vært til om det ikke var for at jeg hadde skrevet den. Jeg likte historien, jeg elsket noen av karakterene og jeg visste at det ikke var dårlig skrevet. Men mest av alt VISSTE jeg at jeg alene hadde skrevet en ROMAN! en roman jeg var stolt av.

Så kom svarene. Noen korte og kalde. Noen mer oppmuntrende og beklagende. men ALLE sa:  Takk, men nei takk…….

Ble jeg skuffet? JA veldig!

Overrasket? NEI, heldigvis ikke…

Man blir aaaaaldri utgitt ved første forsøk leste jeg i en bok om det å skrive bøker…. Stephen King sin første roman: «Carrie» ble refusert et titalls ganger før den ble utgitt. Stephen King!!! jeg var i alle fall i godt selskap 🙂

Så jeg var forberedt…. Men likevel hadde jeg et ørlite håp om at jeg skulle være blant de få som ble antatt…. Jo Nesbø ble jo antatt ved første forsøk, så det er jo mulig….

men avslaget kom og jeg ble skuffet likevel…..

Før jeg sendte boken inn og ble refusert, tenkte jeg at jeg skulle begynne på en ny bok med det samme… uansett hvordan det gikk med den første….. Men sånn ble det ikke.

Luften gikk litt ut av ballongen… om det var det å ferdigstille boken i seg selv eller om det var avslaget som gjordet det, vet jeg ærlig talt ikke….. men skrivingen ble lagt litt på hyllen en stund…

Jeg har skrevet noe de siste årene, men uten den samme iveren og lidenskapen som tidligere….. sånn var det helt til jeg fant refusjonene igjen i en skuff tidligere i sommer…

Avslagene som i 2011 hadde skuffet meg så grundig, ble plutselig en positiv oppmuntring og en kilde til nytt engasjement for min neste bok. DENNE gang skal jeg få det til, denne gang skal de få se!!!!

Så takk til Juritzen forlag som refuserte meg på en vennlig og oppmuntrende måte:

Oslo, 09.02.2011

Kjære Janecke Engeberg,

Takk for at du sendte ditt manuskript, «Løvetann og løytnantshjerte» til oss.

Manuskriptet har blitt vurdert av redaksjonsrådet, og dessverre må vi meddele at vi ikke har valgt å gå videre. Dette betyr ikke at manuskriptet er uinteressant eller dårlig skrevet. Vår konklusjon er at ditt manus ikke passer for våre utgivelsesplaner.

Vi vet det er lett å bli motløs av brev som dette, men vi vil på det sterkeste oppfordre deg til ikke å gi opp ønske om å utgi boken. Det finnes mange forlag og vi konkluderer alle forskjellig. 

Vi håper dette avslaget ikke forhindrer ditt i å ta kontakt med oss igjen.

Vi vurderer gjerne ditt neste bokmanus.

Lykke til videre!

Med vennlig hilsen

Eldrid Roald Nilsen

Juritzen Forlag

 

Når tiden står stille uten å egentlig gjøre det…..

Den fantastiske følelsen når man har planlagt en mini ferie til høsten og akkurat den uken viser seg å slå varmerekorden som har stått i 112 år!

Når jeg får trakke rundt på golfbanen med verdens beste kjæreste, i t-skjorte og shorts i midten av september…. 6 dager på rad!!! Da står tiden stille et øyeblikk med ren og skjær lykke.

Når slike dager gir meg kvalitetstid med min golf frelste sønn, som sammen med sin fetter går hen og vinner en golfturnering med 3700 deltakere….. da står tiden stille et øyeblikk i stolthet og glede.

Når disse fridagene gir meg og kjæresten muligheten til å være sammen og gjøre det vi vil og liker best; Golf, turer, late morgener, vin og god mat på terrassen, samvær med gode venner, skriving og andre kjæreste ting 😉 Da står tiden stille en liten stund i kjærlighet.

«Det er sånne dager vi lever for»  sier vi ofte, jeg sier i alle fall det…..

 men selv om disse dagene er fantastiske og selv om vi alltid ser frem til ferie og fritid -er det viktig å huske at tiden aldri egentlig står stille. At de aller fleste dager er hverdager og at det er da vi må leve litt ekstra…..det er da vi må ta ekstra vare på hverandre…… det er da vi må tvinge tiden til å stå stille i blant. Om enn for bare et lite sekund….

Det er så lett å forsvinne i jobb og stress – det er så lett å bare se fremover i stedet for å stoppe opp og se på akkurat nå…. det er så lett å tenke at i morgen skal vi ha bedre tid til hverandre, i morgen skal jeg si eller gjøre det jeg har hatt lyst til lenge….. men i går har gått bort, i morgen er en usikkerhet, Det er NÅ som gjelder…. Lev NÅ!

Ferien vår er i sine siste timer… i morgen er det jobb igjen….men tiden som har stått stille har ført oss nærmere hverandre, har gitt oss gløden tilbake, har gitt oss det pusterommet vi trengte. Vi vet hva vi har, men av og til må vi minne oss selv på det. Det har vi gjort i ferien vår… Nå fortsetter vi med resten av livet og planen om å stoppe tiden så ofte vi klarer. For hverandre ❤

JEG VET

Lukk øynene igjen og hvil hodet hos meg.

Jeg vet du er sliten

Jeg vet du er lei

Livet har fart hardt med deg,

Men du har noen som bryr seg

Du har noen som vil deg vel

 

Legg beina i fanget mitt, jeg skal massere dem

Jeg vet du er sliten

Jeg vet du har trakket langt

Dagene er travle og krever mye av deg

Men du har noen som venter deg hjem

Du har noen som vil deg vel

 

Sig ned i stolen og la meg gi deg mat

Jeg vet du er sulten

Jeg vet at dagen har vært lang

Du har mye å gjøre og tiden er knapp

Men du har noen som gjerne vil hjelpe

Du har noen som har deg kjær

 

Kom legg deg ved min side og la meg gjøre deg godt

Jeg vet du trenger gode ord

Jeg vet du trenger en myk kropp

Livet kan være besværlig og tøft

Men du har en som alltid vil være der for deg

Du har meg

 

 

 

 

 

 

Her er et nytt utdrag fra boken min

AMPHON

Hun trodde først at hun hadde fått feil nøkkel, den gikk inn, men det var umulig å få vridd den rundt. Hun prøvde flere ganger men turte ikke å legge for stort press på den i frykt for at den skulle knekke i låsen. Til slutt dro hun den ut igjen og studerte den nøye. Innerst mot hodet av nøkkelen oppdaget hun at to av tennende var en smule bøyd. Som om noen hadde brukt den som redskap til noe annet. Kanskje å åpne en flaske med?

Hun dyttet den på nytt inn i låsen og nå kunne hun tydelig se at nøkkelen ikke gikk helt inn dit den skulle. Hun gav den et ekstra hardt dytt så den smatt på plass og da var det ingen sak å vri den om. Låsen gled lydløst ut av karmen og hun skjøv døren inn i rommet innenfor. Det var mørkt og innestengt i leiligheten. Hun visste at en eldre kvinne var blitt funnet død her og hun grøsset litt da hun dro med seg vaskesakene og beveget seg innover i rommene. Selvfølgelig var liket fjernet, men hun pustet likevel lettet ut da hun kunne bekrefte det selv. Leiligheten var helt tom og nå skulle den vaskes før neste eier skulle flytte inn. Tro om den nye eieren visste om dødsfallet? Ikke at det betydde noe, folk døde jo….. Og i et eldre hus måtte man vel regne med at noen hadde dødd der en gang? Men hun kunne ikke hjelpe for det, vissheten om at liv hadde tatt slutt nettopp her, for ikke så veldig lenge siden gjorde dette rommet uhyggelig å være i.

Hun gikk bort til de store vinduene i stuen og åpnet dem på vidt gap. Frisk luft strømmet inn i leiligheten og hun kjente seg straks bedre der hun sto og kikket ut. Utsikten mot Vigelandsparken økte nok prisen med et par millioner om ikke den sentrale beliggenheten var nok. Turister toget forbi på evig søken etter inngangsporten til herligdommen.

Hun hadde vært der selv noen ganger. Hva syns hun om den? Det var flotte statuer laget i stein. De passet i en park. Ikke noe mer.

Hun snudde seg og så innover i leiligheten igjen. Blikket falt på en bok som lå midt på gulvet. Hadde den ligget der i sted? Hun kikket seg rundt før hun langsom skrittet over på gulvet og plukket den opp.

Den veide tungt i hånden og var skrevet på engelsk. Hun betraktet den nysgjerrig. Fargene på coveret, vekten mot hånden og navnet skrevet med enkle hvite bokstaver. Hun likte den. Hun hadde ikke lest den, men hun likte den.

Hun så seg rundt på nytt som om hun ventet å se personen som hadde lagt den der. Ristet på hodet av seg selv, den var selvfølgelig gjenglemt av flyttefolkene. Med sine tunge bører av møbler og kasser var det vel ingen som bøyde seg ned for å fiske med seg en enslig bok på veien ut i flyttebilen. «Den kan vi ta til slutt» hadde de nok tenkt. Men når slutten kom, var boken glemt og døren ble låst bak den siste kommoden som forlot hjemmet sitt.

Hun åpnet boken og fant brevet på første side. Det lå ikke i noen konvolutt så hun kunne se at det var skrevet på norsk. Hun leste det ikke, først og fremst fordi hun aldri ville finne på å lese et brev som ikke var adresserte til henne, dessuten kunne hun ikke lese norsk. I stedet presset hun det inn i en trang lomme mellom boken og coveret der det forsvant ut av synet. På den måten ville det ikke falle ut av boken når hun bar den sammen med alt annet pø hun hadde med seg. Hun ville levere boken til vaskebyrået, så fikk de oppspore eieren.

 

Etter mange timer med intens vask hadde Amphon fire vaskekluter liggende i klor, sammen med 2 mopper. Det var ingen peis i leiligheten, men røkelse og tobakk hadde sotet ned vegger og vinduer i årevis. Hun hadde aldri røkt selv, men vasket bort nok nikotin til å gi et titalls mennesker dødelig lungekreft. Det var vaksine nok.

Ute på trappen, truet hun nok en gang nøkkelen inn i låsen og vred om. Deretter fisket hun fram mobilen og slo nummeret til sjefen.

«Ja, hva er det» glefset han til svar. Det var tydelig at han hadde « ringers id» på telefonen, for han svarte aldri slik når andre ringte ham.

«Jeg ferdig i leilighet» sa hun lavt.

«Det var nå så jævlig lang tid du brukte da! Hva faen har du gjort i alle disse timene? Drukket kaffe og røykt på min regning??»

«Jeg ikke røyke» svarte hun tålmodig og fortsatte;

«veldig skitten i den leilighet, høye vegge og mange rom»

«Ja, ja. Det sier du hver jævlige gang. Spørsmålet er om jeg kan fortsette å ha deg ansatt på timelønn når du somler så jævlig, kanskje vi må avtale fastpris i stedet? Da tenker jeg det ikke er så veldig skitte leilighet og høye vegge lengre» han flirte av sin egen gebrokne uttale som hun hadde hørt utallige ganger før..

«Det var en bok…» begynte hun.

«Hvaa» brølte han over noe som hørtes ut som en støvsuger som ble startet opp.

«Jeg finne en bok i den leilighet, noen glemt den. Du kanskje ka…»

«Pælm den i søppelet og dra deg opp hit til Ekeberg, vi trenger mer hjelp i denne kåken om vi skal bli ferdig til helgen.» han la på før hun fikk svare.

Amphon kikket på boken som hun hadde lagt på noen ubrukte kluter i bunnen av den ene bøtten. Kaste den? Det kunne hun ikke. Hun som i mange år hadde betraktet bøker som en helligdom, en helligdom hun ikke hadde nøkkelen til, kunne aldri kaste en bok. Enhver bok inneholdt liv, mening, informasjon og historier, som en eller flere personer har funnet viktig nok til å ville dele med resten av verden. Noen har brukt dager, uker og kanskje år på å skrive ned det de synes var verdt å fortelle og så skulle hun kaste den? Nei, en bok måtte gis vekk eller tas vare på, man kastet aldri en bok! Hun hadde kjempet så lenge for å lære seg å lese og i den tiden hadde bøkene og historiene de skjulte vært hennes store motivasjon: en dag skulle hun kunne lese alle bøker hun ville.

Nå skulle hun lese denne. Hun la den i vesken og gikk mot bussholdeplassen.

Brevet i bok lommen hadde hun allerede glemt.

 

«Der er du endelig, det er nå FAEN så du somler! Dere ris-plukkere er faen meg de lateste av de late» Sjefen lirte av seg de samme gamle strofene da hun kom til leiligheten på Ekeberg. Hun holdt klokelig munn.

«Kom deg til helvete inn da – ikke stå der og heng på trappa.» han grep henne hardt i armen og dro henne snublende over dørstokken, mens han smekket døren igjen bak henne.

«Det ser jo for faen ut som jeg driver horesalg av illegale innvandrere» han dyttet henne inn i stuen hvor Tanja var i ferd med å støvsuge sofaen.

«Jeg ikke er illega….»

«JA, JA har hørt det før, hold kjeft og sett i gang og jobb så vi blir ferdig her i dag.»

Han forduftet ti minutter etter at hun hadde kommet og Tanja stakk så snart han var ute av døren.

«Vi er ferdig, det er bra nok nå» proklamerte hun og hoppet på neste buss til sentrum.

Det var overhodet ikke bra nok og Amphon hadde blitt igjen får å gå over alt slurvet etter de to. Hun hadde stolthet når det gjaldt arbeidet sitt, det var hennes attest, beviset på at hun dugde til noe. Var verdt noe.

Sjefen skrøt selvfølgelig aldri av henne og om kundene gjorde det så kom det i allefall aldri henne for øret. Det var heller ikke så viktig for Amphon med ros fra andre…. det var den følelsen av glede hun selv fikk, når hun vasket seg de siste metrene ut mot utgangsdøren, snudde seg og kikket på det skinnende resultatet. Stoltheten i det å gjøre noe perfekt – etterlate seg et mesterverk på en måte. Det resulterte i at det aldri hadde det kommet klager fra de stedene hun hadde vært og vasket. Bortsett fra sjefen som mente hun brukte for lang tid. Hun unnlot derfor å skrive opp alle timene hun brukte, hun orket ikke overhalingen.

Da hun endelig var ferdig, snudde hun seg som alltid og tok en siste oversikt. Det luktet rent og alt var perfekt. Familien som hadde bestilt storrengjøring mens de var på ferie ville bli fornøyd.

Da Amphon kom hjem mange timer senere, kippet hun raskt av seg de velbrukte joggeskoene og gned de stive skuldrene mens hun lot seg falle ned i sofaen, fremdeles med jakken på. Det hadde tatt flere timer å gjøre ferdig huset på Ekeberg. Hva sjefen og Tanja hadde drevet med før hun kom var umulig å si, men hadde det vært mitt firma hadde ingen av dem fått jobbe der tenkte hun.

Hun flyttet seg irritert over på siden, vesken hadde havnet halvveis under henne og nå satt hun på noe hardt. Hun dro den fram slik at den havnet opp ned og ut datt boken fra leiligheten med den døde kvinnen. Hun satt og stirret på den et øyeblikk, kjente etter om den hadde brakt med seg den uhyggelige følelsen av død hjem til henne, men konstaterte at det hadde den ikke. Hun grep den, satt seg til rette, slo den opp på første side og begynte å lese.

En time senere la hun boken på stuebordet, tok av seg ytterjakken og gikk på gangen for å henge den fra seg. Hun låste ytterdøren, før hun gikk på kjøkkenet for å lage seg litt kveldsmat. Tom Yum suppen hun hadde laget i går, var kanskje enda bedre nå når den ble varmet opp igjen. Scampien hadde hun tint i kjøleskapet og hun slapp dem oppi suppen like før den var ferdig. De måtte ikke bli seige. Den røde chillipastaen hadde smeltet i varmen lå og fløt i kokosmelken, som små røde oljeflekker. Frøene fra de ferske røde og grønne chilliene blandet seg og la seg i bunnen. Suppen var sterk. Lukten av sitrongress og galanganrot dro henne hjem til Thailand og de kaotiske gatene hvor man stekte mat på stormkjøkken. Hun hørte høye stemmer og latter – hilsner som «swadika» og «kaponkah» ble kastet frem og tilbake mellom vennlige ansikter. Varme smil. Det var det hun savnet mest. Varme smil fra fremmede mennesker. Her smilte man bare slik til mennesker man kjente, mennesker man var glad i. Ellers var nordmenn veldig gniten med sine smil. Til nød kunne man få et anstrengt og stivt smil tilbake når man prøvde seg. Som om personen tenkte «hva i alle dager feiler det den thai dama som smiler så strålende mot meg? Er hun tilbakestående?» Hun hadde sluttet å levere varme smil i hytt og pine. Hun hadde lært. Blitt oppdradd i den norske væremåten.

Man kunne kjenne på lukten at suppen var sterk. Den var bare til henne, så da var den ekstra sterkt. Når hun laget suppen til andre så brukte hun bare en brøkdel av mengden chilli som hun hadde i denne, nordmenn var ikke vant med sterk mat. Etter å ha fylt et glass vann, tok hun suppeskålen og litt av risen hun hadde kokt i morges på et fat og gikk tilbake til stuen og boken. Klokken var 22.09 og det var egentlig for sent å spise, men hun var sulten. To timer senere våknet hun til en halvspist suppe med boken i fanget. Hun tumlet inn i sengen og gledet seg til frihelg de neste to dagene.

C:\Users\jnen\AppData\Roaming\Microsoft\Word . = Min redningsbøye!!!!

Noen morgener begynner så fantastisk at dagen ikke har annet valg enn å fortsette i samme spor. I dag var en sånn dag for meg. Jeg våknet før klokken ringte og den ringer kl.05.15! Jeg var ikke trøtt fordi jeg for en gangs skyld hadde klart å komme meg tidsnok i seng kvelden i forveien (skyldtes kanskje at kjæresten likevel ikke var hjemme…) Jeg følte meg opplagt!

På vekten så jeg at jeg hadde gått ned 1 kilo  og bare tanken på det fikk meg til å føle at buksen satt bedre enn på lenge. Kanskje innbilning, men det føltes bra! Jeg smilte til meg selv i speilet. Jeg følte meg flink!

Jeg satt meg ned for å jobbe  litt med gjenoppretting av kapitelet i boken min, noe jeg hadde brukt mye av kvelden i forveien på også. En frustrerende jobb, da jeg fant deler av setninger innimellom alle de merkelige symbolene og måtte klippe og lime og forsøke å huske hva jeg hadde skrevet der teksten manglet… Jeg bestemte meg fort for å utsette jobben til i kveld for å ikke ødelegge morgenstemningen og gikk heller en lang tur med hundene. Jeg følte meg sprek!

Ute var det 17,3 grader og en fantastisk soloppgang som dere ser på bildet. Jeg misunner ofte kjæresten som kan sove til klokken 07.00, men akkurat i dag gikk han glipp av en brennende himmel. Jeg følte meg heldig!

2 små hunder løp løs rundt beina på meg, lykkelig og glad for en ekstra lang morgentur i nydelig vær. Begge kikket på meg med et hengivent blikk. Jeg følte meg elsket!

Det er så deilig å ta på seg skinndrakten, med nesten ingenting under for så å slenge seg på Kawasaki `en og  kjøre til jobb på maks 15 min. Da føler jeg meg RÅ!

Dagen på jobb gikk som vanlig – i dag var det ikke anestesi, men kursing av andre  i DHLR. Ting gled greit og før jeg visste ordet av det var det tid for lunsj. Da hadde jeg endelig tid å sjekke mail og oppdaget at jeg hadde fått svar fra IKT avdelingen mht. datamaskinens krasj i helgen. Her er svaret jeg fikk:

Hei,

Vi har dessverre ikke back up av lokalfiler. På laptoper blir Word-filene automatisk mellomlagret lokalt på PCen.

Word/Excel 2010 – Gjenopprette tapte dokumenter.

Du må gå til denne filstien lokalt på din laptop: C:\Users\jnen\AppData\Roaming\Microsoft\Word . Filene er av type ASD-fil og heter Autogjenoppretting lagret «filnavnet».

Hvis du ønsker brukerstøtte vennligst oppgi et tidspunkt du ønsker å bli kontaktet.

Jeg gjorde som de sa og hva skjer???????????

JIIIIIIIIIIIIPPPPPPPPPPPPPPPPIIIIIIIIIIIIIIIIII !!!!!

JA, hele kapitelet som jeg trodde var lost er funnet!!!!!! Jeg føler meg såååååå takknemlig!

Nå har jeg opprettet M -cloud for å lagre dokumenter på nettet. Jeg har lagret boken på 2 minnepinner samt 2 forskjellige PC`er. Og jeg har et brennende ønske om å kysse noen på IKT avdelingen! Jeg er forelsket, men det er i kjæresten – så sparer kyssene til ham!

Etter jobb bar det rett til fjells med verdens beste turvenninner, både firbente og tobente. Tirsdags klubben trosser vær og vind for å komme seg til fjells hver tirsdag, men i dag var det ingenting å trosse! For en dag! Sol og varme! Gode venninner og natur som er så vakker at det minner om kunstnerisk overdrivelse. Jeg følte meg overveldet og ydmyk.

Så til det beste av det hele. For leeeenge siden planlagte vi de siste feriedagene våre. Helt tilfeldig bestemte vi oss for å legge dem til denne uken……. så nå har jeg ferie til tirsdag morgen…..Og det er meldt fantastisk vær! Vi skal golfe, trene, gå ut å spise og gjøre sånt som kjærester gjør. Jeg skal skrive, lese, blogge og slappe av…..kanskje til og med sole meg litt? Men i kveld har kjæresten disket opp med sjømat og iskald hvitvin på terassen. Jeg er utrolig lykkelig!

Noen morgener begynner så fantastisk at resten av dagen bare er nødt til å følge opp. Dagen i dag er en sånn dag for meg.. Jeg håper du snart får din……

 

 

 

 

 

 

 

 

HANDLE WITH CARE

Ta varsomt i mot

Lett å miste

Kan knuses

Som ingenting briste

Handle with care

 

Bær forsiktig

Som en nyfødt

Gi næring

For liv er du nødt

Be aware

 

Gi raust

Spar ei et rom

Tøm brønnen

Gi mer når den er tom

Act like a millionaire

 

Vær ærlig

Vis vei

Kle deg naken

Vær deg

Let people stare

 

Mitt hjerte

Vår kjærlighet

Tiden og

Ærlighet

Alt

If you`re not scared

 

 

 

Når krisen rammer……..

Hjeeeeeelp!

Jeg har skrevet en del på boken i det siste og vært svært fornøyd med det jeg har skrevet så langt. Jeg har jobbet ekstra med personkarakterene, det å få dem levende, men kanskje enda viktigere får dem til å engasjere leseren enten i  positiv eller negativ retning. Det er ikke alltid like lett å skape en person som leseren faktisk vil bry seg om, og som får en til å ville lese videre.

Jeg tror jeg kommer til å ende opp med 5 ulike personer/historier i denne boken. Og jeg har ganske klart for meg 3 av dem nå. Etter å ha satt noen timer i går, tenkte jeg at jeg skulle dele utdrag av det jeg hadde skrevet med dere i dag. I håp om å få litt tilbakemeldinger på hvordan personene fremstår og om de engasjerer nok til at man bryr seg om hvordan det går med dem.

Jeg har i en travel tid ikke skrevet så mye på bloggen, men prioritert boken. Nå hadde jeg tenkt å skjerpe meg og skrive litt mer jevnlig på begge deler. Og denne morgenen var jeg klar…….. MEN hva skjer?

Jeg åpner USB stick`en min og det er bare en masse tegn og bokstaver om en annen!!! Ingenting som ligner på bok i det hele tatt. Jeg vil bare grine! Jeg hadde litt problemer med PC `en i går og det kom en del feilmeldinger, men jeg trodde jo ikke dette skulle virke inn på min eksterne lagringsenhet! Men det gjorde det tydeligvis……

Når er det ikke sånn at hele boken er borte. Jeg har en versjon fra juli måned…..MEN jeg har skrevet masse siden det!! og endret en hel masse. MASSE jeg var veldig fornøyd med…..

Så jeg sitter her nå tidlig på morgen kvisten og er ganske uttafor – mitt eneste håp er at jeg har lagret en nyere versjon på jobb pc`en min….. Jeg vet jeg satt og skrev der en tidlig morgen før jobb……jeg husker bare ikke hvor lenge det er siden.. Kryss fingrene for meg….

Her er et utdrag av det jeg fant i dag:

⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪nglet……med min ……hun er så jævl..»

Jeg stopper før jeg sier mer. Herregud, jeg kjenner jo ikke denne mannen, hvorfor i helvet⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪t gikk jo bra. Ungene har det fint de….men kanskje du burde vente litt med å kjøre, hvis du er så ute av deg»Han går tilbake ti⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪òòòòòòòò܀␃ሁā愀ĤЀ搒Ǡ܀搒Ǡ摧⵼çᬀ⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪ꒄꒄᔢ᭨鰛ᘀ嵨ు㘀脈䩑࡝庁J洀و猄و ᔚ᭨鰛ᘀ剨鹵㘀脈䩑࡝庁Jᔚ᭨鰛ᘀ嵨ు㘀脈䩑࡝庁Jᔢ᭨鰛ᘀ嵨ు㘀脈䩑࡝庁J洀ై猄ై ᔜ᭨鰛ᘀ嵨ు儀J帀J洀ై猄ై ᔔ᭨鰛ᘀ剨鹵儀J帀Jᘎ難樚儀J帀Jᔜ᭨鰛ᘀ嵨ు儀J帀J洀و猄و ᔔ᭨鰛ᘀ嵨ు儀J帀J㐀⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪ starter jeg bilen på nytt og blinker meg rolig ut fra busslommen. Jeg kjører en runde rundt i Åsane mens jeg tenker på det som ⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪meg.«Mamma» sa Sol med en litt forsiktig stemme.

 

«Mmm» svarte jeg og håpte at avbrytelsen ville være kortvarig.

 

«Du…» fortsatte⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪몚骺详ᔜ᭨鰛ᘀ嵨ు儀J帀J洀ై猄ై ᔚ᭨鰛ᘀ嵨ు㘀脈䩑࡝庁Jᔢ᭨鰛ᘀ嵨ు㘀脈䩑࡝庁J洀ᵈ猄ᵈ ᔢ᭨鰛ᘀ嵨ు㘀脈䩑࡝庁J洀ై猄ై ᔜ᭨鰛ᘀ嵨ు儀J帀J洀ᵈ猄ᵈ ᔔ᭨鰛ᘀ剨鹵儀J帀Jᔜ᭨鰛ᘀ嵨ు儀J帀J洀و猄و ᔔ᭨鰛ᘀ嵨ు儀J帀J㘀⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪på nyttårsaften?»

 

«Vi var på fjellet, det sa jeg jo til deg?»

 

Hun nikket bare til svar, men jeg kunne se det var noe mer hun ten

 

Et sug gikk gjennom brystet på meg. Hva var dette? Hvor hadde hun det fra? Je⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪⨪ᕷ㘀脈䩑࡝庁Jᔜ᭨鰛ᘀ嵨ు儀J帀J洀و猄و ᔔ᭨鰛ᘀ嵨ు儀J帀Jᔚ᭨鰛ᘀ剨鹵㘀脈䩑࡝庁Jᔢ᭨鰛ᘀ嵨ు㘀脈䩑࡝庁J洀݈猄݈ ᔚ᭨鰛ᘀ嵨ు㘀脈䩑࡝庁Jᔢ᭨鰛ᘀ嵨ు㘀脈䩑࡝庁J洀و猄و ᔢ᭨鰛ᘀ嵨ు㘀脈䩑࡝庁J洀ై猄