Her er et nytt utdrag fra boken min

20160828_2044131

AMPHON

Hun trodde først at hun hadde fått feil nøkkel, den gikk inn, men det var umulig å få vridd den rundt. Hun prøvde flere ganger men turte ikke å legge for stort press på den i frykt for at den skulle knekke i låsen. Til slutt dro hun den ut igjen og studerte den nøye. Innerst mot hodet av nøkkelen oppdaget hun at to av tennende var en smule bøyd. Som om noen hadde brukt den som redskap til noe annet. Kanskje å åpne en flaske med?

Hun dyttet den på nytt inn i låsen og nå kunne hun tydelig se at nøkkelen ikke gikk helt inn dit den skulle. Hun gav den et ekstra hardt dytt så den smatt på plass og da var det ingen sak å vri den om. Låsen gled lydløst ut av karmen og hun skjøv døren inn i rommet innenfor. Det var mørkt og innestengt i leiligheten. Hun visste at en eldre kvinne var blitt funnet død her og hun grøsset litt da hun dro med seg vaskesakene og beveget seg innover i rommene. Selvfølgelig var liket fjernet, men hun pustet likevel lettet ut da hun kunne bekrefte det selv. Leiligheten var helt tom og nå skulle den vaskes før neste eier skulle flytte inn. Tro om den nye eieren visste om dødsfallet? Ikke at det betydde noe, folk døde jo….. Og i et eldre hus måtte man vel regne med at noen hadde dødd der en gang? Men hun kunne ikke hjelpe for det, vissheten om at liv hadde tatt slutt nettopp her, for ikke så veldig lenge siden gjorde dette rommet uhyggelig å være i.

Hun gikk bort til de store vinduene i stuen og åpnet dem på vidt gap. Frisk luft strømmet inn i leiligheten og hun kjente seg straks bedre der hun sto og kikket ut. Utsikten mot Vigelandsparken økte nok prisen med et par millioner om ikke den sentrale beliggenheten var nok. Turister toget forbi på evig søken etter inngangsporten til herligdommen.

Hun hadde vært der selv noen ganger. Hva syns hun om den? Det var flotte statuer laget i stein. De passet i en park. Ikke noe mer.

Hun snudde seg og så innover i leiligheten igjen. Blikket falt på en bok som lå midt på gulvet. Hadde den ligget der i sted? Hun kikket seg rundt før hun langsom skrittet over på gulvet og plukket den opp.

Den veide tungt i hånden og var skrevet på engelsk. Hun betraktet den nysgjerrig. Fargene på coveret, vekten mot hånden og navnet skrevet med enkle hvite bokstaver. Hun likte den. Hun hadde ikke lest den, men hun likte den.

Hun så seg rundt på nytt som om hun ventet å se personen som hadde lagt den der. Ristet på hodet av seg selv, den var selvfølgelig gjenglemt av flyttefolkene. Med sine tunge bører av møbler og kasser var det vel ingen som bøyde seg ned for å fiske med seg en enslig bok på veien ut i flyttebilen. «Den kan vi ta til slutt» hadde de nok tenkt. Men når slutten kom, var boken glemt og døren ble låst bak den siste kommoden som forlot hjemmet sitt.

Hun åpnet boken og fant brevet på første side. Det lå ikke i noen konvolutt så hun kunne se at det var skrevet på norsk. Hun leste det ikke, først og fremst fordi hun aldri ville finne på å lese et brev som ikke var adresserte til henne, dessuten kunne hun ikke lese norsk. I stedet presset hun det inn i en trang lomme mellom boken og coveret der det forsvant ut av synet. På den måten ville det ikke falle ut av boken når hun bar den sammen med alt annet pø hun hadde med seg. Hun ville levere boken til vaskebyrået, så fikk de oppspore eieren.

 

Etter mange timer med intens vask hadde Amphon fire vaskekluter liggende i klor, sammen med 2 mopper. Det var ingen peis i leiligheten, men røkelse og tobakk hadde sotet ned vegger og vinduer i årevis. Hun hadde aldri røkt selv, men vasket bort nok nikotin til å gi et titalls mennesker dødelig lungekreft. Det var vaksine nok.

Ute på trappen, truet hun nok en gang nøkkelen inn i låsen og vred om. Deretter fisket hun fram mobilen og slo nummeret til sjefen.

«Ja, hva er det» glefset han til svar. Det var tydelig at han hadde « ringers id» på telefonen, for han svarte aldri slik når andre ringte ham.

«Jeg ferdig i leilighet» sa hun lavt.

«Det var nå så jævlig lang tid du brukte da! Hva faen har du gjort i alle disse timene? Drukket kaffe og røykt på min regning??»

«Jeg ikke røyke» svarte hun tålmodig og fortsatte;

«veldig skitten i den leilighet, høye vegge og mange rom»

«Ja, ja. Det sier du hver jævlige gang. Spørsmålet er om jeg kan fortsette å ha deg ansatt på timelønn når du somler så jævlig, kanskje vi må avtale fastpris i stedet? Da tenker jeg det ikke er så veldig skitte leilighet og høye vegge lengre» han flirte av sin egen gebrokne uttale som hun hadde hørt utallige ganger før..

«Det var en bok…» begynte hun.

«Hvaa» brølte han over noe som hørtes ut som en støvsuger som ble startet opp.

«Jeg finne en bok i den leilighet, noen glemt den. Du kanskje ka…»

«Pælm den i søppelet og dra deg opp hit til Ekeberg, vi trenger mer hjelp i denne kåken om vi skal bli ferdig til helgen.» han la på før hun fikk svare.

Amphon kikket på boken som hun hadde lagt på noen ubrukte kluter i bunnen av den ene bøtten. Kaste den? Det kunne hun ikke. Hun som i mange år hadde betraktet bøker som en helligdom, en helligdom hun ikke hadde nøkkelen til, kunne aldri kaste en bok. Enhver bok inneholdt liv, mening, informasjon og historier, som en eller flere personer har funnet viktig nok til å ville dele med resten av verden. Noen har brukt dager, uker og kanskje år på å skrive ned det de synes var verdt å fortelle og så skulle hun kaste den? Nei, en bok måtte gis vekk eller tas vare på, man kastet aldri en bok! Hun hadde kjempet så lenge for å lære seg å lese og i den tiden hadde bøkene og historiene de skjulte vært hennes store motivasjon: en dag skulle hun kunne lese alle bøker hun ville.

Nå skulle hun lese denne. Hun la den i vesken og gikk mot bussholdeplassen.

Brevet i bok lommen hadde hun allerede glemt.

 

«Der er du endelig, det er nå FAEN så du somler! Dere ris-plukkere er faen meg de lateste av de late» Sjefen lirte av seg de samme gamle strofene da hun kom til leiligheten på Ekeberg. Hun holdt klokelig munn.

«Kom deg til helvete inn da – ikke stå der og heng på trappa.» han grep henne hardt i armen og dro henne snublende over dørstokken, mens han smekket døren igjen bak henne.

«Det ser jo for faen ut som jeg driver horesalg av illegale innvandrere» han dyttet henne inn i stuen hvor Tanja var i ferd med å støvsuge sofaen.

«Jeg ikke er illega….»

«JA, JA har hørt det før, hold kjeft og sett i gang og jobb så vi blir ferdig her i dag.»

Han forduftet ti minutter etter at hun hadde kommet og Tanja stakk så snart han var ute av døren.

«Vi er ferdig, det er bra nok nå» proklamerte hun og hoppet på neste buss til sentrum.

Det var overhodet ikke bra nok og Amphon hadde blitt igjen får å gå over alt slurvet etter de to. Hun hadde stolthet når det gjaldt arbeidet sitt, det var hennes attest, beviset på at hun dugde til noe. Var verdt noe.

Sjefen skrøt selvfølgelig aldri av henne og om kundene gjorde det så kom det i allefall aldri henne for øret. Det var heller ikke så viktig for Amphon med ros fra andre…. det var den følelsen av glede hun selv fikk, når hun vasket seg de siste metrene ut mot utgangsdøren, snudde seg og kikket på det skinnende resultatet. Stoltheten i det å gjøre noe perfekt – etterlate seg et mesterverk på en måte. Det resulterte i at det aldri hadde det kommet klager fra de stedene hun hadde vært og vasket. Bortsett fra sjefen som mente hun brukte for lang tid. Hun unnlot derfor å skrive opp alle timene hun brukte, hun orket ikke overhalingen.

Da hun endelig var ferdig, snudde hun seg som alltid og tok en siste oversikt. Det luktet rent og alt var perfekt. Familien som hadde bestilt storrengjøring mens de var på ferie ville bli fornøyd.

Da Amphon kom hjem mange timer senere, kippet hun raskt av seg de velbrukte joggeskoene og gned de stive skuldrene mens hun lot seg falle ned i sofaen, fremdeles med jakken på. Det hadde tatt flere timer å gjøre ferdig huset på Ekeberg. Hva sjefen og Tanja hadde drevet med før hun kom var umulig å si, men hadde det vært mitt firma hadde ingen av dem fått jobbe der tenkte hun.

Hun flyttet seg irritert over på siden, vesken hadde havnet halvveis under henne og nå satt hun på noe hardt. Hun dro den fram slik at den havnet opp ned og ut datt boken fra leiligheten med den døde kvinnen. Hun satt og stirret på den et øyeblikk, kjente etter om den hadde brakt med seg den uhyggelige følelsen av død hjem til henne, men konstaterte at det hadde den ikke. Hun grep den, satt seg til rette, slo den opp på første side og begynte å lese.

En time senere la hun boken på stuebordet, tok av seg ytterjakken og gikk på gangen for å henge den fra seg. Hun låste ytterdøren, før hun gikk på kjøkkenet for å lage seg litt kveldsmat. Tom Yum suppen hun hadde laget i går, var kanskje enda bedre nå når den ble varmet opp igjen. Scampien hadde hun tint i kjøleskapet og hun slapp dem oppi suppen like før den var ferdig. De måtte ikke bli seige. Den røde chillipastaen hadde smeltet i varmen lå og fløt i kokosmelken, som små røde oljeflekker. Frøene fra de ferske røde og grønne chilliene blandet seg og la seg i bunnen. Suppen var sterk. Lukten av sitrongress og galanganrot dro henne hjem til Thailand og de kaotiske gatene hvor man stekte mat på stormkjøkken. Hun hørte høye stemmer og latter – hilsner som «swadika» og «kaponkah» ble kastet frem og tilbake mellom vennlige ansikter. Varme smil. Det var det hun savnet mest. Varme smil fra fremmede mennesker. Her smilte man bare slik til mennesker man kjente, mennesker man var glad i. Ellers var nordmenn veldig gniten med sine smil. Til nød kunne man få et anstrengt og stivt smil tilbake når man prøvde seg. Som om personen tenkte «hva i alle dager feiler det den thai dama som smiler så strålende mot meg? Er hun tilbakestående?» Hun hadde sluttet å levere varme smil i hytt og pine. Hun hadde lært. Blitt oppdradd i den norske væremåten.

Man kunne kjenne på lukten at suppen var sterk. Den var bare til henne, så da var den ekstra sterkt. Når hun laget suppen til andre så brukte hun bare en brøkdel av mengden chilli som hun hadde i denne, nordmenn var ikke vant med sterk mat. Etter å ha fylt et glass vann, tok hun suppeskålen og litt av risen hun hadde kokt i morges på et fat og gikk tilbake til stuen og boken. Klokken var 22.09 og det var egentlig for sent å spise, men hun var sulten. To timer senere våknet hun til en halvspist suppe med boken i fanget. Hun tumlet inn i sengen og gledet seg til frihelg de neste to dagene.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s