Løvetann og løytnantshjerte

20160806_103610

Jeg har ikke lest den første boken min siden jeg sendte den inn i 2010/2011. Tanken var at jeg skulle skrive på nye prosjekter og når jeg en gang ble publisert, skulle jeg ta den frem igjen, gjøre de endringer som trengtes og forhåpentligvis få den utgitt da.. Det er det rådet jeg har hørt om refuserte prosjekter: » Legg det i skuffen, skriv og få mer erfaring, så kan du ta den frem igjen…»

Jeg begynte likevel å lese litt på den i går, da jeg fant refusjonsbrevene. Jeg ser jo at alt ikke er like bra…. men i stedet for å gjemme den, eller lese den alene, har jeg bestemt meg for å dele den med dere i ukene fremover. Jeg håper dere vil gi meg tilbakemeldinger på det dere leser. Dere trenger ikke å være eksperter for å uttale dere….jeg er interessert i alle tilbakemeldinger; liker du det du leser, er det forståelig, troverdig, greit språk, interessant historie?  Jeg kommer til å dele i kronologisk rekkefølge slik at dere få lese boken fra begynnelse til slutt. Det er litt skremmende å utlevere seg slik, men veldig nødvendig tror jeg. Jeg skriver jo på en ny bok nå og håper dette hjelper meg i det arbeidet.

Som sagt har jeg ikke lest den på lenge selv, så det kommer nok noen kritiske kommentarer fra meg også 🙂  Ikke vær redd for å såre, kom med både positiv og negativ kritikk….all tilbakemelding er med på å gjøre meg til en bedre forfatter….. tror jeg 🙂

Om du ikke vil skrive noe her på veggen, så send meg en melding i stedet ( janecke.engeberg@gmail.com)Det kan også være lurt å «følge meg» slik at du får hver ny utgivelse på mail og ikke går glipp av noe.

Her kommer deler av første kapittel:

 

MANNEN

Det var den første dagen at solen varmet.

Første vårdagen.

Den magiske endringen når naturen langsomt gir slipp på vinteren for å kunne ta imot våren.

Det var nemlig et slikt klart skille. Fra den ene dagen til den neste.

De fleste mennesker merket seg aldri denne ene dagen.

”Nei, se hvitveisen som blomstrer” kom de til å si om noen dager.

”Ja, nå er våren her”

For sent. De hadde ikke fått den med seg. Dagen da endringen kom.

Men han merket den. Sanset den med hele kroppen.

Trærne som hadde sett så døde ut i vinter, våknet plutselig til liv. Forstadiet til små knopper som sakte men sikkert ville vokse seg større og til slutt åpne seg opp og male naturen grønn igjen. Med farger så sterke at det ville ligne et maleri med en kunstners skamløse overdrivelse.

Fuglene som kvitret, nesten overrasket av sin egen sang. Først forsiktig, med små drypp av toner for deretter å slippe seg helt løs og fylle verden med sin lyd. Etter hvert ville de bli mer opptatt med parring og sangen ville dempes noe. I stedet ville sultne skrik fra nyfødte bryte stillheten fra møner og andre passende reirplasser. Så var det synet av snøen som sørgmodig ble utslettet og sildret bort. Et gryende håp. Forventningsfull lengsel. Etter hva? En ny start kanskje? Blanke ark?

Det var ikke slik, det visste han. Snøen vasket ikke med seg gamle sorger.

Våren kunne ikke befri ham helt. Det var for mye å forvente. Så han gjorde det ikke.

Likevel tok han imot våren som en gammel venn, strakte ut armene og ønsket den velkommen.

Solen hadde vært der i flere dager, men det var først i dag at han kunne kjenne varmen mot ansiktet. Fremdeles lå snøen i brøytekanter langs veien, men flekkvis partier med bar bakke var blitt stadig større for hver dag som gikk. Nå var veien nesten fri for snø.

Det var bonden på gården like ved som brøytet veien for ham i vinter. Bonden hadde traktor og fikk godt betalt for bryderiet. Kanskje han skulle kjøpe seg en traktor selv?

Han sto på trammen til det vesle huset sitt og tok inn naturen som ønsket ham god morgen. Et ekorn sto musestille på en gren og tittet nysgjerrig på den gamle mannen. Kun den bustete halen vibrerte lite grann. Det lille dyret var i ferd med å skifte ham. Han kunne se rester av den grå vinterpelsen som nå måtte vike plass for den rødlige sommerhabitten.

Mannen smilte og løftet kaffekoppen til en hilsen. Bevegelsen var nok til å få ekornet til å styrte opp trestammen og i sikkerhet. Den gamle lo høyt.

”Vi to skal nok bli gode venner etter hvert” sa han i retning av treet, men det kom som forventet intet svar tilbake.

Skjønt gammel mann…

Han ikke mer enn 52 år, men det lange håret og skjegget fikk ham til å se mye eldre ut. Direkte uflidd, ville de fleste beskrive ham som. Klærne var inngrodd av skitt, og svetten hang tungt rundt kroppen hans. Håret glinset i solen. Egentlig blondt, men det var ikke lett å se. Det så ut som om det var smurt inn med olje, så fettet var det. Skjegget var bustete og vokste vilt. Det huset smuler fra tidligere måltider og enkelte steder var det flekket av brun kaffe.  Neglene hadde en tykk svart rand og de furete hendene så ut til å lagre år av skit.

Folk skydde ham når han var blant dem. Det bekymret ham ikke, de betydde ingenting.

Det var ikke ofte han traff andre mennesker heller. Egentlig gjorde han vel aldri akkurat det. Traff andre mennesker. Han beveget seg bare blant dem noen ganger. Hadde ærend for å kjøpe mat eller verktøy. Han så aldri noen i øynene og snakket aldri med noen. Så sant han ikke var tvunget til det.

Den lille stuen hans lå like ved skogkanten, godt tilbaketrukket fra veien.

Som han var det. Godt tilbaketrukket fra livet.

En lang sti førte fram til porten som stengte hagen fra grusveien utenfor.

Stien hadde vært nesten gjengrodd i fjor sommer, men nå var den godt opptråkket. Kanskje han skulle legge grus der også? Nei, han slo det fra seg.

Huset var hvitt, men kunne absolutt trengt et strøk maling eller to.

Kanskje i løpet våren? Han forfulgte tanken litt videre, han måtte finne en butikk som solgte maling. Tro om det fantes en slik i bygden like ved? De solgte kanskje maling på Rema 1000 butikken? Tanken på å trakke rundt i bygden gjorde ham som alltid nedtrykt, så han slo den vekk. Det fikk bli en annen dag.

Han hadde bodd i huset siden i fjor høst. Kjøpte det til overpris, men det var greit. Han ville ha huset.

Det ville også et ungt par som skulle bruke det som sommersted, men han priset dem fort ut og de måtte fortsette sin søken etter en sommerdrøm.

Hagen var tilgrodd og rufsete. Han gledet seg til å fikse den opp.

Bygge bed og plante blomster.

Noen blomster var der fra før. De som hadde overlevd vanskjøtselen. De sterke.

Han likte dem. ”Fighterne” Kanskje ikke de vakreste blomstene, men de nektet å gi opp. Tross harde livsvilkår kjempet de for sin plass. Det fasinerte ham.

En spesiell blomst hadde fanget oppmerksomheten hans en gang for flere år siden. Den vokste ut gjennom en liten sprekk i asfalten. Midt i byen. Mellom eksos og skitt hadde den bestemt seg for å leve. Den tilsynelatende sårbare blomsten som man på et blunk kunne trekke opp med roten, hadde sprengt til side asfalt og stein for å nå fram til lyset.

Han hadde bråstoppet og stirret som hypnotisert på den. Folk dunket irritert borti ham idet de passerte ham i sin travle verden, men han hadde bare stått som forstenet uten å kunne ta øynene fra den.

En kvinne i stiletthæler som hastet forbi, hadde plantet foten rett på blomsten og et voldsomt raseri hadde bølget gjennom ham. Han ville rive fatt i damen for vise henne hva hun hadde gjort, men kvinnen var allerede langt forbi uten den minste bekymring over den urett hun hadde voldt den lille veksten. Med fortvilelse hadde han sett tilbake på blomsten som var presset mot bakken, men bare for å oppdage at den allerede var i ferd med å strekke seg mot solen igjen. For første gang på mange måneder hadde han kjent en glede bre seg i brystet og han begynte å le. En eldre kvinne hadde stirret sjokkert på ham og gått i en stor bue rundt både ham og blomsten, men det hadde bare fått ham til å le enda høyere.

Han husket den dagen som om det var i går. Blomsten hadde rørt ved noe dypt i ham. Gitt ham et vagt håp kanskje? Håp? Ordet virket så stort når han tok det i bruk. For stort?

Følelsen hadde gitt ham mot til å gå videre, men samtidig var den så vag at han ikke helt fikk fatt i den. Det var som når man strakk seg etter noe man ville ha, bare for å oppdage at det lå så vidt utenfor ens rekkevidde. Akkurat ved enden av fingertuppene.

Eller når man prøvde å erindre noe, noe som lå i underbevisstheten, men som man ikke helt klarte å få fatt i. Det var det blomsten fikk ham til å føle. En god følelse, men også en følelse av uro og frustrasjon. Uro fordi han ikke visste hva han skulle gjøre med det? Hva skulle han bruke det til? Frustrasjon fordi han ikke forstod dets betydning. Om det hadde noen betydning?

Og ikke minst angst. Angst for å miste blomstens styrke helt ut av synet. Som om det var svært viktig å holde fast i den. Som om det gjaldt livet.

Så han begynte å dyrke blomster. All den tid han hadde til rådighet tilbrakte han med plantene sine. Når vinteren kom og jaget ham inn, satt han seg til å lese og planlegge neste vårs prosjekter. Den lille veksten hadde vekket noe i ham og på denne måten klarte han å klore seg litt fast i denne følelsen. Han visste selvsagt hvilken blomst det var som hadde grepet slik inn i kaoset hans. De fleste kalte den ugress, men det var den ikke. Han likte at den var svak og sterk på samme tid! Nesten uansett hva mennesker gjorde for å kvitte seg med den, kom den tilbake. Gang på gang. Nektet å gi seg. Nektet å la seg knekke. Selv navnet likte han. Det lå styrke i det. Løvetann.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s