Flisespikkeri.. perfeksjonisme eller udugelighet?

20160827_0851471

Hver gang jeg leser gjennom noe jeg har skrevet, så endrer jeg på en liten setning, fjerner et ord eller finner noe annet galt… Jeg blir aldri ferdig å redigere….Sånn var det også når jeg sendte inn denne boken og til slutt måtte jeg bare tvinge meg selv til å ikke lese den flere ganger. Det tar nemlig veldig lang tid å lese gjennom en bok på 247 sider om og om igjen…. jeg har det på akkurat samme måte nå når jeg skal dele den med dere…..men jeg sloss mot instinktene og deler uten endringer fra 2011! ( hjeeeelp…)

Her er neste utdrag som er direkte videre fra teksten fra forrige innlegg. Fremdeles første kapittel, bare nytt avsnitt:

Den gamle damen som hadde dødd i fjor sommer, hadde nok også stelt i hagen sin når hun var friskere. Det var lenge siden konkluderte han. Hun hadde bodd de siste årene på sykehjem i bygda og huset hadde stått tomt. En niese som var eneste arving hadde solgt med engang hun overtok arven. Allerede samme dag som begravelsen fant sted arrangerte niesen visning. Skamløst i følge bygdas innbyggere. Kostnadseffektivt mente niesen. Hun bodde jo i England og sparte dermed en reise hjem til fedrelandet. Begravelsen måtte hun jo delta i likevel, ettersom hun var ene arving. Hun felte ikke en tåre under seremonien i kirken, noe som gav bygdefolket enda mer å snakke om. Men niesen så ikke ut til å bry seg. Da hun reiste, falt bygda til ro igjen. I hvert fall for en stund.

Han hadde sett humle som hadde vokst vilt i flere år. Den var fullstendig visnet og usynlig nå, men han visste den ville komme tilbake med fornyet styrke i løpet av våren. Langs veggen på framsiden av huset hadde roser og peoner mistet taket i støttepinnene de en gang var festet til og hang med hodene mot bakken. Det hadde vært mørkerøde peoner og rosa Hurdalsroser, husket han og gledet seg til de blomstret igjen. De skulle få et nytt liv nå.

Fredløs hadde stått stolt som et skydd mot skogbrynet, nærmest som en liten levegg med sin høyde på 1,50 meter. Den tøffe planten med de små gule blomstene skulle få bli stående akkurat der, det fortjente den etter år i forglemmelsen. En tuja hadde fått fritt spillerom og lignet mest et tre der den sto på høyre hjørnet av huset. Den skulle trimmes hardt, kanskje fjernes helt.

Han måtte klippe gresset også. Først med ljåen, deretter med den gamle gressklipperen. Den måtte slipes først, det visste han. Hadde sett at bladene var rustne og uskarpe, da han kom over den i kjelleren i vinter. Han så for seg arbeidet med å slipe både den og ljåen. Han smilte med tanken.

Men mest av alt gledet han seg til blomstringen tok til borte ved gjerdet like ved porten. Der ville en av favorittene stråle i mot ham. Vakker og mystisk. Løytnantshjerte. Ikke den vanlige utgaven heller som hadde både rosa og hvite blomster. Nei denne hadde hatt helt hvite hjerter. Han hadde sett den med en gang han kom og det var da han visste at han måtte ha huset. Uansett pris.

Det meste av hagen lå foran huset, men den strakte seg også langs høyre side til like på baksiden. Der bak hadde han stått og kløyvd ved hele vinteren. Rester etter bark og ved lå i hauger. Han ville lage seg en plass til det  i skogmunningen til høsten igjen.

En stor vedstabel. Beviset på vinterens arbeid, lå under den store eika som sto stolt midt i hagen. Eika, hvor ekornet hadde flyttet inn.

På venstre side lå skogen.

 En guttunge kom syklende langs grusveien.

Mannen fikk en irritert rynke i pannen.

Det kom sjelden folk denne veien og det var slik han ville ha det. Ville være i fred.

Kun bonden var innom en gang iblant. Han kom for å hente betaling for brøytingen.

Noen ganger kom han også med melk og egg som mannen hadde bestilt. Vanligvis hentet han disse tingene selv, men noen ganger kom altså bonden med det til ham.

Kanskje bonden kunne besørge maling for ham også?

Han sa ikke mer enn det ytterst nødvendige bonden og han ble aldri ett minutt lenger enn han måtte. Det passet ham perfekt.

Bondens gård var stor. Det ble dyrket hvete over flere hundre mål. Åkrene strakk seg så langt øyet kunne rekke. Han kunne så vidt skimte dem fra huset sitt. Åkrene lå foran gården, mens huset hans lå et godt stykke på baksiden.

Han lurte på om huset hans hadde tilhørt gården tidligere? Hadde bonden helst sett at det fortsatt gjorde det? Han hadde ikke hørt om andre interesserte kjøpere enn det unge paret. Bonden virket dessuten likeglad med at han bodde der. Kanskje litt fornøyd med den ekstra inntekten? Han visste ikke. Brydde seg ikke heller.

I perioder var det mange som jobbet på gården. Sesongarbeidere.

For det meste utlendinger. Polakker.

Han hadde sett dem i fjor da han var for å se på huset.

Innhøstingen.

De hoiet og skrek. Sang og lo. Bare og svette overkropper. Bulende muskler, glinsende i solen. Tiltrakk seg kåte småjenter. Fnisende, rødmende, dumme fjols.

Han hadde stusset da han så sirkuset på vei til huset, men ble beroliget da han oppdaget hvor langt fra hysteriet huset hans lå. Bortgjemt i skogkanten, ved enden av veien. Man måtte ha et ærend hos ham, for å komme helt hit ut. Det var det ingen som hadde.

I vinter hadde det vært lite folk på gården. Bonden klarte vel det meste selv da. Men om ikke lenge vil de nok dukke opp igjen. Sesongarbeiderne. Han sukket ved tanken.

Gården hadde dyr også. Ikke så mange. Noen kyr, høns og en hane som for øyeblikket gol som besatt. En katt hadde lusket rundt huset til mannen fra tid til annen. Han var ganske sikker på at også den tilhørte gården.

Gardsbikkjen gikk alltid løs og bjeffet på alt og alle.

Det irriterte ham, men han lot være å klage. Det krevde mer snakk og dessuten kom det aldri noe godt ut av det. Folk tok aldri hensyn til andres ønsker likevel. De ble bare fiendtlige når man kritiserte deres.

Gutten kjørte slalåm mellom snøklattene og var for konsentrert til å oppdage ryggen på mannen som gikk inn i huset sitt igjen.

Deres første møte.

Eller kunne man kalle det et møte når to mennesker bare var på samme sted til samme tid? Uten noen form for kommunikasjon? Når den ene faktisk ikke er klar over at den andre er der? Mannen trodde ikke det. Likevel når han senere tenkte tilbake til denne dagen, betraktet han dette som deres første møte.  

Det var ikke det at han var redd unger, han likte dem bare ikke. Kjedsomhet kunne få fram faenskap i dem. Det var en av grunnene til at han flyttet hit. Der han var før, var han for nært menneskene. Ungene. Det var lett for dem å komme til huset hans og hans odde framtoning yndet til ert. Blomstene fikk heller ikke være i fred. Kanskje denne gutten hadde venner som han ville dra med ut hit? Han ville ikke bli tvunget til å flytte igjen. Derfor gikk han inn før gutten fikk øye på ham.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s