Her kommer deler av neste kapittel i boken….

oktoberFORBANNELSEN

Byen Sankt Petersburg, også kalt Piter av sine innbyggere, ble grunnlagt av Peter den store i 1703. Han ville skape et ”vindu mot vest”, en europeisk storby.

Piter ligger i et sumpområde som opprinnelig tilhørte Sverige, der hvor elven Neva renner ut i Finskebukta. Det var denne strategiske plasseringen i forhold til Østersjøen som var årsaken til at St. Petersburg ble bygget akkurat der. Tsaren inviterte tyske ingeniører til å lede byggingen og selv om byens navn først ble skrevet på nederlandsk; Piterburkh, ble det senere endret til det tyske St. Petersburg. Årsaken var at Tysk ble ansett som et finere språk i Russland på den tiden og det var det språket som ble brukt av adelen i vest, særlig i St. Petersburg.

Datoen for grunnleggelsen av byen regnes som 16. mai, da fundamentet for Peter-Paul-festningen ble lagt. Byen ble offisielt Russlands hovedstad i 1712, da tsar-familien flyttet dit fra Moskva, og den forble hovedstad inntil den russiske revolusjon i 1917.

Da første verdenskrig brøt ut i 1914, ble den omdøpt til Petrograd kanskje fordi det på den tiden ikke var så gjevt med tyske navn?

Den 29. januar 1924 ble den igjen omdøpt, denne gang til Leningrad, etter at Vladimir Lenin døde.

Da Finland ble invadert av sovjetiske styrker i november 1939, prøvde man å rettferdiggjøre angrepet med påstand om at Sovjetunionen bare ønsket å styrke forsvaret av Leningrad. Den virkelige årsaken var at historiske finske bosetninger fremdeles lå inntil byen og Stalin hadde bestemt seg for å deportere den finske befolkningen fra området.

Under andre verdens krig ble byen omringet og beleiret av det tyske Wehrmacht. Beleiringen varte fra 8. september 1941 til 27. januar 1944. I løpet av beleiringen døde anslagsvis 800 000 av byens 4 000 000 innbyggere. For sin heltemodige motstand ble byen senere utnevnt til helte by. Da Sovjetunionen gikk mot slutten, fikk byen 6. september 1991 tilbake sitt opprinnelige, tyske navn, St. Petersburg

 

Vladimir lå dødssyk på godset Gorkij og hans partikamerat og venn satt ved hans side.

”Jeg er bekymret Lev” sa den syke og stirret med matte øyne på sin venn.

”Han er for brutal. Hans framferd vil være ødeleggende for vårt elskede land. Dere må kaste ham før det er for sent!”

”Jeg hører hva du sier gamle venn, men det er ikke så enkelt. Han har støtte blant mange i partiet, han lar seg ikke forkaste så lett.” Lev tenkte seg om litt og fortsatte

”Dessuten tror jeg ikke han kan gjøre så mye galt der han sitter nå, vi må bare sørge for å holde ham der han er og ikke gi ham mer makt.” Han tok den gamles hånd i sin.

”Ikke bekymre deg kamerat, konsentrer deg om å bli frisk og kom snart tilbake til oss i partiet.”

Den gamle smilte matt og sørgmodig til dette.

”Mine dager er nok talte min venn, jeg overlater ansvaret til dere nå. Ta godt vare på mitt elskede land”

Etter en serie hjerneslag døde Vladimir Iljitsj Uljanov den 21. januar 1924. Han hadde da vært leder for en av verdens største nasjoner siden 1917. Han var bedre kjent som Lenin.

 

Josef Vissarionovitsj Dsjugasjvili eller Stalin (= stålmannen) som han selv etter hvert kalte seg, hadde ventet på denne anledningen lenge. Hans første gjennombrudd hadde kommet to år tidligere da han ble utnevnt til generalsekretær i partiet i forbindelse med Lenins sykdom. På det tidspunktet betydde ikke denne stillingen noe særlig og Stalin hadde minimalt han skulle si i de partipolitiske diskusjonene. Det var menn som Nikolai Bukharin, Lev Kamenjev, Grigorij Sinojev og Lev Trotskij som førte an og betydde noe da.

Men dette skulle snart endre seg.

Lenin etterlot seg flere brev som i ettertid har blitt kalt Lenins politiske testamentet. I disse brevene skrev han formaninger og råd til sine medarbeidere. Her omtalte han også de fleste ledende bolsjevikene. Om Trotskij skrev han at han var nok den dyktigste av dem alle, men at han var for selvsikker. Om Stalin derimot hadde han lite godt å si; ”Han er altfor uforskammet og den feilen, som kan tåles i selskap med kommunister og oss i mellom, blir utålelig hos en som innehar embetet som generalsekretær. Derfor foreslår jeg at kameratene finner en utvei til å fjerne Stalin og utnevne en annen person som i alle henseender bare skiller seg fordelaktig fra Stalin, nemlig å være mer høflig, mer lojal, mer tålmodig og oppmerksom mot kamerater”

I den maktkampen som oppsto etter Lenins død var det nok mange som ønsket å fjerne Stalin slik som Lenin hadde foreslått, men dette lyktes ikke. Gradvis, på en slu og intrikat måte skaffet Stalin seg veldig makt i det nye parti- og statsbyråkratiet. Han allierte seg i tur og orden med de forskjellige partifellene for på den måten å utmanøvrere dem og i 1929 sto han fram som ”den rette arvtaker etter Lenin og den eneste rette leder for partiet og staten.” Det ble arrangert tre offentlige prosesser også kalt Moskvaprosessene i årene 1936-38, mot tidligere ledende medlemmer av det kommunistiske parti. Av de seks topplederne som Lenin nevnte i sitt testamente, var det bare en som ikke ble beskyldt for forræderi; Stalin selv. Trotskij ble landsforvist, mens de andre ble alle dømt til døden som fiender av staten og nesten samtlige «tilsto».

Trotskij søkte politisk asyl i Norge og denne søknaden ble i første omgang innvilget. Han bodde derfor flere år på Hønefoss. Men da Stalin la press på Norge, med beskyldninger om at Trotskij organiserte terroristaktiviteter mot Russland, ble han først internert og senere deportert til Mexico. Der ble han til slutt slått i hjel med en isøks av en russisk agent 20. august 1940. ”I Norsk historie vil Troskij saken forbli et sår som aldri gror” skal Håkon Lie ha uttalt senere.

Da Stalin kom til makten gikk storbøndene en tung tid i møte. I 1920 måtte de selge deler av avlingen sin til staten for en billig penge. De solgte som regel bare 15-20 % og beholdt resten selv. I 1930 startet kollektiviseringen av bøndene og nå krevde staten mer og mer av avlingen. 1931 var et svært dårlig jordbruks år, men likevel krevde staten så mye som 47 % av avlingen. Da bøndene motsatte seg dette ble de sendt i konsentrasjonsleirer. En sult katastrofe som rammet 40 millioner og tok livet av 6 millioner mennesker ble en realitet.
Svetlana ble født syv år før Lenin døde. Hun ble født 9 september i Obukhovo, 26 km øst for Moskva. Svetlana var et kulakkbarn. Bøndene selv brukte ordet kulakk opprinnelig i positiv betydning, det betydde knyttneve, men etter hvert fikk dette ordet en helt annen verdi. Svetlanas far Gregori var bonde og høyt respektert i Obukhovo. Han hadde selv deltatt i jordbruksrevolusjonen i 1917-18, hvor de hadde konfiskert kirkens og adelens jord for å omfordele den blant innbyggerne. Teigene med dyrkbar jord fordelte de mellom familiebrukene ut fra husholdningens størrelse. Gregori støttet sovjetregimet i mange år og var av den oppfatningen at de ville forsvare bøndenes rettigheter, men utover 1920 tallet ble disse rettighetene i stigende grad angrepet. Bolsjevikene hadde en inngrodd skepsis til bøndene og så på dem som en potensiell trussel mot hele revolusjonen, så lenge de kontrollerte det meste av mattilførselen. Opprøret i 1921 hvor bøndene protesterte mot regimets konfiskering av kornet førte til at regimet mistet forfestet på landsbygda. Bøndene tok videre kontroll ved å stoppe leveranser til byene slik at sultne arbeidere streiket.  Dette førte til at Bolsjevikene måtte gi tapt og gjeninnføre fri handel. Den nye økonomiske politikken (NEP) som Lenin innførte i 1921, ble av mange sett på som et svik mot revolusjonen, men Lenin mente det var en forbigående, men nødvendig innrømmelse ovenfor bøndene.  Ikke et øyeblikk tenkte han at dette var en ordning som skulle vare.

 

Svetlana var et lykkelig barn i sine første leveår. Sammen med sin mor og far levde hun et godt liv på gården deres. Hun var enebarn og foreldrenes sorg over ikke å få flere barn fikk uttrykk i en voldsom hengivenhet for sin eneste datter. Noe som resulterte i at Svetlana fikk det hun ønsket seg både i materielle goder og i kjærlighet. Hun var det mange ville kalle et bortskjemt barn.

 

”Førstemann til andre siden!” som vanlig var hun allerede halvveis ut i stupet før hun annonserte konkurransen. Forspranget hun hadde skaffet seg gjorde det umulig for ham å ta henne igjen, men det var en unødvendig forsikring. Han ville aldri kjempe om førsteplassen likevel. Den var hennes.

”Treiging” Svetlana gliste fornøyd idet hun klatret i land på den andre siden med det lange våte håret klistret til kroppen. Hun satt seg på den store steinen og kikket på ham idet han klatret opp til henne. Michael smilte tilbake og satt seg tett inntil henne. Han tok hånden hennes, løftet den opp til munnen og kysset den lett.

Hun fniste og trakk den til seg.

”Du er den peneste i verden” sa han mens han stirret beundrende på henne.

”Du er snill” svarte hun og tok hånden hans igjen. Det var sant. Han var alltid snill mot henne. Var det en ting hun kunne stole på i denne verden, så var det at Michael alltid ville være der for henne. Selv om foreldrene gjorde det de kunne for at hun skulle være lykkelig, så var det Michael som forstod henne best. Han kunne se med en gang om det var noe som plaget henne eller om hun var lei seg. Han kunne trøste henne som ingen andre kunne det og han fikk henne bestandig til å le. Han elsket henne. Det sa han ofte, men det var måten han behandlet henne på som fikk henne til å føle nettopp det. Han elsket henne og hun elsket den hun var i hans øyne. Han var som speilet i eventyret om Tornerose. Sammen med ham var hun alltid den vakreste. Alltid den beste.

”Din far er vår tjener” sa Svetlana første gang hun traff Michael. De var fem år den gangen. Han hadde protestert, men hadde lurt på om hun hadde rett.

Nå var de 12 år og begge visste at Michaels far var ansatt som lønnet arbeider på gården.

”Vi skal bo på gården min, når vi har giftet oss” sa Svetlana plutselig.

Han svarte ikke.

”Hvorfor svare du ikke?” hun snudde seg og stirret avventende på ham.

Han bare trakk på skuldrene.

”Pappa sier at det ikke kommer til å være gården din særlig lenge”

”Hva mener du?” spurte hun overrasket.

”Pappa sier at kulakkene står for fall. At snart skal rettferdigheten råde”

Svetlana kikket forundret på Michael. Hun var mektig imponert over de ukjente ordene han brukte, men forstod ikke hva han mente.

”Men ikke vær redd. Jeg skal finne en annen gård til oss” han så bekymret på henne.

”Hva mener du redd? Din far vet vel ikke hva han snakker om. Selvfølgelig er det min gård, det vil det alltid være.”

Han burde skjønt at Svetlana ikke lot seg skremme så lett. Hun gjorde sjelden det.

Selv hadde han blitt veldig redd da han hørte faren og de andre mennene kvelden i forveien. Han hadde stått utenfor stuedøren og tyvlyttet. Det var vanskelig å høre alt de sa, men de var sinte. Faren hadde hevet stemmen ved flere anledninger og sagt ting som;

”Vi kamerater skal seire” og

”Gregori skal drives bort!”

Michael forstod ikke hvorfor faren var så sint. Han hadde aldri før hørt at han og Gregori var uvenner? Ikke visste han hvem disse mennene var heller. De var alle kledd i en slags uniform og ikke en av dem smilte eller snakket til Michael.

Han ville at de skulle gå og la faren være i fred. Han var redd for at ting skulle forandre seg. Han ville ikke at Gregori skulle bli kastet ut av gården. Aller minst ville han at Svetlana skulle forsvinne, da ville han aldri bli lykkelig igjen.

Svetlana bare lo.

”Det er klart vi skal bo på gården min. Min pappa vil aldri flytte”

Michael kikket tvilende på henne. Faren og de andre mennene hadde virket veldig overbevist, men han håpet hun hadde rett.

De fortsatte å bade en stund til før de kledde på seg og gikk tilbake til gården. Resten av ettermiddagen tilbrakte de på låven hvor de fikk være i fred. De hadde laget sin egen lille hule like bak verktøyrommet hvor de pleide å lese, prate eller leke en eller annen lek. Denne dagen var de begge unormalt stille.

”Hva tenker du på” hvisket Michael. De lå på ryggen på teppet som Svetlana hadde fått av mor og stirret i taket.

”Ingenting” hvisket hun tilbake. De pleide ofte å ligge slik og viske til hverandre. Det ble liksom koseligere da. Som om de gjemte seg for noen eller hadde en hemmelighet som ingen andre visste om. Det hadde de også. De hadde mange hemmeligheter sammen og det var her de fortalte hverandre alt. Eller nesten alt i alle fall.

Det var her de hadde kysset hverandre første gangen og det var her de hadde kledd seg naken for hverandre. Da de var åtte år hadde de ligget akkurat slik og blitt enig om å være kjærester. Et par år senere hadde de utvidet avtalen til å gjelde ekteskap når de ble store. Svetlana hadde vært i fyr og flamme og fortalt det til foreldrene samme dag. Men de hadde bare fnyst og svart at hun fortjente bedre enn som så. Uvant som hun var med at foreldrene sa henne i mot og forskrekket over å oppdage at de ikke var like begeistret for Michael som hun var, gjorde at hun ble veldig lei seg. Etter den dagen ble hun mer oppmerksom på denne uviljen hos foreldrene og den skremte henne. Hun lot derfor være å fortelle om Michael, men foreldrene var likevel fullt klar over dette tette vennskapet.

Michael snudde seg på siden og hvilte ansiktet i hånden mens han kikket på Svetlana.

”Du?”

Hun snudde seg og kikket avventende på ham.

”Ja?”

”Unnskyld for det jeg sa om gården din. Jeg har sikkert bare hørt feil. Det er klart vi skal bo der når vi er gift. Det skal alltid være oss. Du og jeg Svetlana, jeg lover” han strøk en finger over pannen hennes.

Hun nikket ettertenksomt.

”mmm………..hva var det du hørte igjen?……hva var det de sa?”

Han gjentok det han hadde sagt tidligere, men viftet samtidig nonchalant med hånden.

”Det er sikkert bare tull. Jeg tror de hadde drukket også”

Det siste var løgn. Faren hadde drukket, men det var etter at mennene hadde gått.

De ble liggende tause å kikke på hverandre.

 

Senere den kvelden satt Svetlana sammen med foreldrene sine rundt middagsbordet.

”Hva betyr det at kulakkene står for fall” spurte hun med munnen full av mat.

”Hva sa du” hvisket moren forskrekket.

Hun gjentok spørsmålet, denne gangen uten mat i munnen og med tilføyelsen; ”rettferdigheten skal råde”

”Hvor har du hørt det” spurte faren med et bistert drag i ansiktet.

Svetlana trakk på skuldrene til svar. Hun skjønte straks at hun hadde sagt noe fryktelig galt og ville helst ikke fortelle hvem det var som hadde sagt det til henne.

”Svar meg jente! Hvem har sagt dette til deg?” det var ikke ofte faren hevet stemmen til Svetlana, men nå gjorde han det. Og som om ikke det var nok, så tok han et fast grep om armen hennes og knep til. Tårene spratt fram i øynene til jenta og hun lette i morens ansikt etter empati. Men moren virket like opphisset og redd, så Svetlana svelget tungt og svarte hviskende;

”Det har faren til Michael sagt”.

Hjertet sank i brystet i det hun sa det og hun følte seg som en sladrehank.

Neste dag fikk hun ikke løpe ned til Michaels hus som hun pleide og hun holdt klokelig munn da dette ble annonsert av faren. Hun var svært uvant med at foreldrene var sint på henne, så denne forandringen i farens oppførsel skremte henne fra enhver protest hun måtte ha.

Michael kom heller ikke til hennes dør, så hun gjettet at det var til dem faren hadde gått da han trampet ut av dørene tidlig den morgenen. Hva han sa eller gjorde, fikk Svetlana aldri vite, men Michaels far kom aldri på jobb på gården igjen etter det. Hun angret dypt og inderlig at hun ikke bare hadde spurt Michael om hva de dumme ordene betydde, men hun hadde vært for stolt til å innrømme at hun ikke forsto.

Noen kvelder senere satt de rundt middagsbordet igjen. Denne gangen med flere gjester. To andre storbønder med familiene sine var på besøk. Igjen var det rare ord og dystre miner når de voksne snakket sammen. Svetlana ble igjen redd for at dette hadde noe med henne og Michael å gjøre. Hva var det hun hadde sagt som var så forferdelig? Hvordan kunne hun gjøre det godt igjen? Hun savnet Michael fryktelig og lurte på hvordan det gikk med dem nå som faren ikke jobbet på gården lenger. Hadde han fått seg en annen jobb?

Svaret kom samme kveld. Like etter at gjestene hadde forlatt bordet og barna var gått for å leke, hørtes lyden av knust glass. Først trodde mor til Svetlana at det var noen av barna som hadde revet noe på gulvet, men etter hvert forstod hun hvor glasskårene kom fra. Noen hadde kastet en stein gjennom vinduet deres.

Ute på tunet sto 8-10 militante aktivister. Deriblant Josef, far til Michael.

”Hva i helvete er det dere holder på med?” skrek Gregori der han sto på trappen med blikket rettet mot Josef. Bak ham, inne i gangen sto de andre bøndene med sine koner.

”Vi er her for å informere deg om at dine dager er talte her på gården Gregori. Vi kamerater kjemper for kollektiviseringen! Din gård skal deles opp og alle skal ha en bit av den” Det var ikke Josef som sa det, men en annen. Josef sto bare og stirret hatsk på Gregori. Som om han hadde noe uoppgjort med ham. Svetlana som sto i vinduet kikket han ikke på.

”Hva i helvete er det dere innbiller dere? Kom dere til helvete vekk, jævla pakk. Min gård får dere aldri!” Gregori skalv av sinne da han lukket ytterdøren etter seg.

Svetlana skalv av redsel og sorg. Hun forsto hva dette innebar. Hun forstod at hun aldri ville få være sammen med Michael igjen. Aldri.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s