Obukhovo……

Jeg skriver på en ny bok, samtidig som jeg blogger min forrige…… Det er rart på gjenoppleve denne boken som jeg skrev for flere år siden… Den nye jeg skriver er så annerledes enn denne…. både i historien og kanskje også måten jeg forteller på? Det siste vet jeg ikke helst sikkert…… Jeg håper dere finner denne interessant og at dere finner tråden etterhvert….. historien bindes sammen i de neste kapitlene….. 

Syns dere  det for lenge å vente mellom hver blogg – eller helt passe?  Mister dere tråden? Gi meg en tilbakemelding på hva som helst 🙂 Her kommer neste del av kapittelet :

I løpet av det neste året ble det drevet en intens kampanje for kollektivisering i Obukhovo. Josef som var sentral i den militante aktivistgruppen, var spesielt ute etter Gregori og gården hans. Svetlana og Michael led i stillhet. To ganger hadde Michael kommet på døren til Svetlana, men begge ganger hadde moren jaget ham avgårde igjen.

En dag mange måneder senere da Svetlana satt på husken i hagen, kom en liten jente gående langs veien.

”Heter du Svetlana” spurte jentungen pesende. Det var tydelig at hun syntes hun hadde gått langt.

Svetlana nikket spørrende til henne.

”Her” jenten rakte henne en lapp.

”Hva er det?” spurte Svetlana uten å ta lappen fra henne.

”Det er… til deg….. fra en gutt….jeg skulle vente på svar.” Jenta pustet tungt mellom ordene, men fikk til slutt overlevert beskjeden.

Svetlana rev til seg lappen, fullstendig klar over hvem den var fra. Møt meg ved elven? Sto det skrevet med Michaels kråketær.

”Nå?” spurte Svetlana jenta.

Hun stirret bare tilbake på henne.

”Mener han nå?” gjentok hun iltert.

Jenten bare trakk på skuldrene og sa;

”Jeg skulle bare få et svar av deg jeg”

”Hvor er han du skal gi svaret til da?”

”Ved elva” svarte jenten til Svetlana som allerede var på vei i den retningen!

Han sto og ventet på henne da hun kom. Hun kastet seg i armene hans og begynte umiddelbart å gråte.

”Det er min feil. Alt er min feil” hulket hun.

”Nei” svarte Michael. ”Det er min far sin feil. Jeg hater ham”

”Det må du ikke si” hvisket Svetlana forskrekket, men lettet. Hun hadde fryktet at Michael skulle være sint på hennes far, eller enda verre; at han skulle være sint på henne.

”Men det er sant. Jeg hater ham.” fortsatte Michael.

”Han tenker bare på revolusjon og kommunisme. Han hater din far og nå vil han ta gården din Svetlana”

Hun kjente angsten som en vond klump i magen. Første gang Michael hadde sagt at hun ville miste gården sin, hadde hun ledd uten den minste bekymring. Nå trodde hun på hvert ord han sa. Det hadde skjedd så mye det siste året og selv i farens ansikt kunne hun lese denne redselen.

De satt sammen ved elven en god stund. Svetlana gråt i perioder og Michael gjorde så godt han kunne for å trøste henne.

”Vi skal gifte oss når vi blir stor Svetlana. Og vi SKAL bo på gården din. Min far kommer nok til å holde opp med det tullet sitt snart.” Han prøvde å berolige seg selv vel så mye som henne.

”Du må aldri forlate meg Michael. Lover du?” det tårevåte ansiktet hennes stirret bedende på ham

”Selvfølgelig! Jeg kommer alltid til å passe på deg Svetlana. Det vil alltid være oss”

 

Slik gikk dagene for Svetlana. Hjemme var det en dyster stemning og stadig vekk kom andre menn på besøk til faren. Da satt de i stuen og hvisket opphisset sammen, mens Svetlana måtte holde seg på rommet. Om dagene traff hun Michael i skjul og de to drømte om å rømme vekk sammen.

Så kom den dagen i 1930 da kulakkene i Obukhovo ble tvunget til å gi fra seg alt de eide til kollektivbruket. Nå skulle all jord, buskap og redskaper bli kollektivisert. Bøndenes jord ble slått sammen i store felt og alle bønder ble lønnsarbeidere. Kun en liten hageflekk fikk de som var heldige beholde hvor de kunne dyrke litt egne grønnsaker.

Svetlana var 13 år da faren ble arrestert og dømt til fire år i arbeidsleir fordi han hadde vært aktiv i bondeforeningen som hadde slåss for bøndenes rettigheter. Moren sto i kjøkkenet og gråt da de hentet faren, Josef var en av dem som fulgte ham ut i den ventende bilen. Svetlana sto på trappen og så bakhodet til faren forsvinne med bilen over bakkekammen. Gråtende løp hun derfra og kastet seg desperat rundt halsen til Michael.

”Du må snakke med din far” gråt hun.

”Du må be ham sende pappa hjem igjen”

Men Michael bare ristet på hodet og sa det ikke nyttet.

”Hva mener du?” hun stirret lamslått på ham.

”Du MÅ snakke med din far, det er bare han som kan hjelpe pappa nå.”

”Jeg har prøvd Svetlana! Han bare gav meg en ørefik og ba meg glemme deg”

”Du lovet meg at alt skulle gå bra. Du lovet at det alltid skulle være oss! Du er ikke glad i meg” skrek hun til ham.

”Du vil bare ha gården min, akkurat som faren din”

Michael gråt også nå.

”Nei, kjære Svetlana. Du må tro meg. Jeg er elsker i deg. Jeg hater faren min for det han gjør. Men han vil ikke høre. Jeg har prøvd, men han bryr seg ikke om hva jeg sier”

”Jeg HATER deg” skrek hun tilbake. Desperat og sint langet hun ut mot ham, i mangel av noen andre.

”Jeg hater deg, jeg hater deg” hendene hennes hamret ham i brystet. Han prøvde å holde henne fast, men hun rev seg løs.

”Vær så snill. Ikke vær sint på meg. Jeg kan ikke noe for det. Jeg kan ikke stoppe ham. Han hører ikke på meg” Michael gråt så han hikstet, men hun lot seg ikke merke ved det. Rasende løp hun i fra ham, mens han ble liggende på knærne og ropte etter henne.

 

Den store gården deres ble oppdelt og moren fikk kun pakke med seg en koffert før de ble kastet ut. Svetlana var i sjokk og virket totalt likegyldig. Som en robot fulgte hun sin gråtende mor ut i bilen, uten å se seg tilbake en eneste gang.

Michael sto i veien da de kom kjørende ut fra gården. Han kastet seg over vinduet på Svetlanas side og ropte og skrek.

”Ikke dra! Unnskyld, Unnskyld….SVETLANA” han slo på ruten og grep etter dørhåndtaket for å åpne døren. Sjåføren økte farten, mens Michael strevde for å holde følge. Til slutt måtte han gi opp og ble stående igjen midt i veien. Svetlana kunne høre ham skrike navnet hennes flere ganger, før de rundet svingen og det ble stille. Hadde han sluttet å skrike lurte hun på? Eller var det bare det at hun ikke lenger kunne høre ham?

Hun gråt ikke. Ikke en tåre. Hun hadde bestemt seg for å glemme Michael.

 

Svetlana og moren ble sendt i eksil til Altai-regionen i Sibir sammen med tusenvis av andre kulakkfamilier. Der ble de innkvartert i brakker og bodde regelrett oppå andre familier. Men de var tross alt heldige, de som ikke fikk plass inne, måtte nemlig grave seg grøfter og bo ute. Lite eller ingen matforsyninger ble sendt når de snødde inne, så de måtte klare seg med det de hadde pakket med seg. Mange døde derfor av sult den første vinteren og de døde kroppene deres ble liggende i dypfrosne hauger helt til våren kom. Først da kunne de begraves eller kastes i elven. Lenge før et barn burde vite hva døden var, vasset Svetlana i den på gaten.

Svetlana forandret seg dramatisk i disse årene. Fra å være en utadvent og livlig jente, forsvant hun nå, inn i sin egen dystre verden. Hun holdt seg for seg selv, snakket minst mulig og ingen lyktes i å nå inn til henne.

Plutselig en dag dukket faren opp i leiren. Det var lenge før moren hadde forventet ham, men hun stilte likevel ingen spørsmål. Man gjorde ikke det lenger. Alle var redd for å bli hørt. Ingen stolte på noen. Veggene hadde ører ble det sagt. Selv hvisking kunne den høre.

Mange år gikk før Svetlana lærte hva ordet kulakk betydde, men at det var noe stygt det visste hun godt. Folk sa kulakk på en slik måte at det hørtes ut som om de spyttet. Som om det var noe ekkelt de hadde i munnen og som gjorde dem kvalm. Det knøt seg i magen hver gang hun hørte ordet og hun skammet seg dypt uten egentlig å vite hvorfor.

Senere plukket hun opp kommentarer og bemerkningen og disse bitene gav henne etter hvert et bilde på hvilken forbrytelse hun var skyld i.

”Da andre fattige sultet i hjel, fråtset du og dine foreldre i overflod” sa lærerinnen til henne på skolen en dag. Hun sa det høyt i klassen og Svetlana ønsket bare å synke i jorden av skam.

Hun lærte seg å spise minimalt etter dette og når hun spiste gjorde hun det alltid med dårlig samvittighet. På samme måte begynte hun å endre sitt syn på foreldrene. De hatske ordene hun selv ble utsatt for, begynte hun å tildele foreldrene i sine tanker. Hun tok avstand fra det de hadde vært og stått for. Hun skammet seg over familien sin og drømte om å løsrive seg fra dem. Hun hatet at hun kom fra en kulakkfamilie og et ønske om å bli en ekte kamerat ble sådd i denne tiden. Et ønske som etter hvert skulle bli så altoppslukende at ingenting annet ville bety noe.

En sen vinterdag i 1932 skjedde det noe som for alvor endret hennes forhold til foreldrene. De hadde kommet over en liten pike som satt ved liket av sin mor.  Piken var knapt 2 år gammel, hun var våt og kald, men mest av alt var hun fryktelig redd. Skitten, med tårer og snørr i det lille ansiktet satt hun der, med sin døde mor. Utmagret og gråtende strakk hun armene mot alle som passerte henne. Men ingen stoppet.

”Vi må ta henne med oss” hvisket Svetlana til foreldrene.

”Hva ville det være godt for?” svarte faren.

”Vi kan jo knapt fø vår egen datter.”

De passerte barnet uten å se på henne. Mor med blikket i bakken og far med strammer kjever og et fast grep om begges skuldre. Svetlana bremset plutselig opp og kikket tilbake på den lille jenten. Noe som resulterte i at den lille satt i nok et hysterisk skrik og strakte armene enda lenger mot dem som om de var hennes siste sjanse her i verden. Foreldrene tok resolutt tak i Svetlana og dro henne gråtende derifra. Uten øre for hennes protester. Noen dager senere så hun barnet ligge død ved sin mors side.

Svetlana tilga aldri foreldrene denne ubarmhjertigheten. Uansett hvor mye hun prøvde å forstå deres situasjon, forble hun i sin fordømmelse. Hendelsen bekreftet det alle beskyldte kulakkene for. Egoisme. Den største synden i sovjetsamveldet.

Hendelsen ble aldri snakket om i hjemmet, men det førte bare til at det vokste seg til uante høyder i Svetlanas tanker. Som en verkebyll lå det usnakkede der. Hadde man konfrontert det, kunne kanskje smerten og fordømmelsen avta etter hvert, men i stedet bare økte og økte det i omfang. Mørke tanker ble grundig bearbeidet i hennes indre liv og uretten som foreldrene hennes hadde begått forlot aldri tankene hennes lenge om gangen. I hennes hode burde de dødd sammen med jenta, heller enn å la henne være alene. Etter hvert identifiserte hun seg så sterkt med den lille jenten at hun ikke helt klart å skille mellom seg selv og barnet. Det var som om det var henne foreldrene hadde forlatt på gaten. Det var henne de var villig til å la sulte, bare de selv fikk mat. Hatet til foreldrene vokste og etter hvert fikk de skylden for det meste som var galt. De var ikke til å stole på og hun fjernet seg mer og mer fra dem i tankene sine. Selv etter at de hadde klart å forlate Sibir og hadde flyttet til Pestovo preget hendelsen tankene hennes konstant. Foreldrene merket dette kalde og uhyggelige som sakte men sikkert hadde kommet mellom dem og deres eneste datter. Episoden med det lille barnet to år tidligere hadde de glemt og ingen av dem ante at dette var kilden til uviljen de leste i Svetlanas blikk.

Da Svetlana var 17 år bestemte hun seg for å gjøre alvor av drømmene sine og bli en ekte kamerat. Hun leste alt hun kom over av kommunistisk litteratur og lot seg oppsluke av dette. Etter hvert ble hun så fanatisk i sin hengivenhet for sovjetsamfunnet at foreldrene og de andre kulakkene de bodde sammen med i kommunalkaen fryktet henne og faren for at hun kunne angi dem.

Konfliktene mellom Svetlana og foreldrene var mange og vonde, så da hun som 20 åring forlot hjemmet, var de lettet samtidig som sorgen la seg over dem som et mørke. De fryktet de aldri ville se sin elskede datter igjen og de fryktet krigen som truet i vest.

Svetlana fryktet ikke krigen slik som foreldrene hennes gjorde det. Hun hadde full tiltro til Stalin og Sovjets styrke. Ingen kunne true hennes elskede nasjon. De var for stor! De var for sterke! Hun reiste derfor til Leningrad uten den minste bekymring for det som foregikk i Europa og her fikk hun jobb hos en høyt respektert familie som barnepike og hushjelp. Foreldrene i huset jobbet i partiet fra tidlig morgen til sent på kveld og overlot hele husholdet til den unge piken. Hun ble som en reservemor for barna i huset, mer mor enn hun ville bli for sine egne barn få år senere. Etter hvert fikk hun også flere betrodde oppgaver og ble ansett som en del av familien.

En dag ble hun bedt om å gjøre en del papirarbeid og arkivering på kontoret hvor konen jobbet. Barna ble passet av besteforeldrene og Svetlana reiste inn til kontoret sammen med sin kvinnelige arbeidsgiver. Hun ble fulgt inn i et rom med masse hyller fylt med papirer. Disse skulle hun arkivere alfabetisk i et hemmelig arkiv. Hun ble stående alene med dette arbeidet hele dagen og ingen kom innom for å sjekke henne før hun var ferdig sent på kvelden. I løpet av dagen gikk det sakte men sikkert det opp for Svetlana hvilken sjanse dette var! Her hadde hun plutselig tilgang til papirer som tilhørte andre mennesker. Mennesker som ble ansett som ekte kamerater. Mennesker med den rette bakgrunnen, med de rette papirene.

Plutselig sto fruen der for å ta henne med seg hjem igjen og muligheten visnet som en blomst foran øynene på henne. Tenk at hun hadde latt denne ene sjansen gå henne forbi! Hun hadde vært for treg og for redd. Hun hadde fryktet at noen skulle komme og dermed hadde hun bare blitt stående og leke med tanken uten å foreta seg noe som helst. Hun ble så sint på seg selv og på vei hjem den kvelden ble hun overfalt av et brennende ønske om å skade seg selv. Straffe seg selv med hard hånd. Hun ville knuse hodet sitt mot murveggen de spaserte langs. Murveggen som gav gjenklang av de håpløse skrittene hennes. Hun ville slenge seg ut i elven som brølte skadefro til henne. Et brøl som slukte fruens tause mas. Hun ville be fruen om å kvele henne, med sine kalde kommunistiske hender. Rett utenfor huset hvor de bodde, ville hun gispe etter sitt siste ufortjente åndedrag. Hun ville dø.  Som fortjent.

Hun gjorde ingen av delene. Hun var og ble tiltaksløs! Hun hatet seg selv og nok en gang var hun overbevist om at hun ikke var verdig. Ikke god nok.

Hun ville aldri bli god nok, gråt hun mot stummørke som la seg som et tungt teppe over ansiktet hennes den nattet. Et mørke som føltes som om det trengte seg inn mellom leppene og langt ned i brystet hennes. Et mørke som stjal luften fra lungene hennes, rødfargen fra blodet og lyset fra sjelen. Et mørke som etterlot henne håpløs og kald. Fortapt. Hun visste hun var dramatisk, men det var slik hun følte det. Hun følte at livet hadde servert henne en unik sjanse, men hun hadde vært for feig til å ta den. Nå var det for sent!

Men allerede uken etter ville fruen ha henne med til kontoret igjen. Det samme arbeidet skulle gjøres, nye papirer skulle arkiveres. Denne gangen var hun forberedt. Umiddelbart benyttet hun sjansen til å forfalske papirer til seg selv. Så snart hun ble alene satt hun i gang. Det var ingen tid å miste og det var absolutt verd muligheten for å bli tatt.

Men hun ble ikke tatt. Ikke da.

Det var en handling som gikk på tvers av sovjetsamveldets vilje, men like fullt gjorde hun det uten å bremse det minste. Hvorfor skulle hun ikke det? Hun hadde alltid ønsket å være en kamerat. Hun hadde alltid følt tilhørighet til partiet og fellesskapet. Og hun skulle bruke resten av livet til å gjøre seg verdig denne sjansen lovet hun seg selv og Sovjet. Målet helliger middelet tenkte hun. En ny og god kamerat var jo absolutt det landet hennes trengte.

Så i løpet av kort tid utslettet hun sine aner og erstattet dem med noen bedre. Papirene gjemte hun på kroppen under klærne og ingen undersøkte henne nærmere da hun forlot kontoret. Det var så enkelt. Så enkelt å bli en annen. For enkelt kanskje?

Noen uker senere ba hun fruen i huset om en attest. Tross protester fra sin arbeidsgiver som slett ikke ville miste sin lojale og hardt arbeidende hushjelp, og med en løgn om at hun måtte hjem til sin syke mor i Presto reiste hun derfra til Moskva. Hun var 23 år og året var 1940. I Moskva meldte hun seg inn den kommunistiske ungdomsbevegelsen; Komosol, og startet sin klatring mot en stilling i partiet. Med stolthet var hun vitne til at hennes elskede Sovjet annekterte land etter land i øst Europa og på den måten vokste seg større dag for dag. Først hadde Polen blitt delt mellom Sovjet og Tyskland høsten 1939 og 15. juni 1940 invaderte Sovjet de Baltiske land. Moldova fulgte like etter. De var uovervinnelig jublet Svetlana innvendig. Hun følte seg allerede som en av seierherrene.

Sjokket kom i midlertidig året etter. Hvis Stalin ble overrumplet av angrepet, så ble i alle fall Svetlana det. Hun hadde aldri sett for seg at noen ville våge å angripe Sovjet, men der hadde hun og Stalin tatt grundig feil. 22 juni 1941 gikk nemlig 3 millioner tyske soldater til angrep på dem. Angrepet fikk navnet Operasjon Barbarossa og allerede første dag ble det meste av det sovjetiske flyvåpenet utslått. Nyheten om angrepet nådde Moskva klokken 12 samme dag, Svetlana gråt sine modige tårer og Stalin låste seg umiddelbart inne på kontoret. Han kom først ut 12 dager senere. Etter å ha fattet seg holdt han en tale 3. juli hvor han appellerte til russisk patriotisme. Den patriotiske krig, ble andre verdens krig kalt i sovjet etter Stalins tale. Svetlana følte seg umiddelbart bedre.