Jeg leste et veldig godt blogginnlegg av Anne Marit Hjelme ( journalist i vi over 60) i dag.
Hun snakker om å være «endringsagent» i eget liv. Om det å velge å være i et kjent helvete av frykt for et ukjent himmelrike. Hvorfor gjør vi det? Hvorfor skremmer usikkerheten oss mer enn u-utholdeligheten?
Ikke alt er «et helvete» selv om man ikke har det bra og det er vel da det er enkelt å overbevise seg selv om at man ikke har det så verst…..? Ting går jo greit?? Et det alt vi skal forvente av livet?
Så langt vi vet, så har vi bare ett liv og det går sabla fort!!!! ..spesielt etter fylte 40…. 🙂 Skal vi da kaste bort mange år av livet på det som er kjent, men ikke kjært – bare av frykt for det som ikke er kjent, men kanskje bedre?
Jeg har vært gift 2 ganger, første gang i 14 år med far til mine 4 barn. Vi hadde mange flotte år sammen og han var min beste venn, men kjærligheten tok slutt fra min side. Det var likevel vanskelig å gå – fordi vi tross alt hadde bygget et liv sammen og hadde 4 flotte barn som ville bli rammet av en skilsmisse.
La oss ikke lure oss selv . Skilsmisser rammer barn hardt. Når vi innrømmer det og tar det innover oss, så klarer vi kanskje å tenke barnas beste først og gjøre det vi kan for å skåne dem – før vi prioriterer våre egen følelser. Da mener jeg ikke at vi skal bli i ekteskapet for barnas skyld, men la skilsmissen bli best mulig for dem. Det vil si å legge eget sinne og sjalusi til side og tenke at hver gang barnet er lykkelig sammen med den andre part er en gave til begge foreldre. Barn som smiler og er glad – bør være det viktigste for mor og far, UANSETT hvem som er kilden til denne lykken!!
Slik var også far til mine barn. En fantastisk far som ALTID har satt ungenes lykke foran sin egen. Selv da sjalusien og sorgen rammet ham hardt – så var han aldri utro mot kjærligheten til sine barn. Ikke en eneste gang sa han noe stygt om meg til dem- jeg som tross alt var den utro og sviktende kone…. Tusen takk !
Jeg ble gift igjen. Det var en fryktelig feil. Forholdet var iferd med å gå over etter 10 år og så kom plutselig frieriet. Jeg kan ikke forklare det idag, men jeg sa JA. Jeg var ikke klar for at det skulle være over enda og det ville det være om jeg sa nei – så jeg sa ja! Jeg angret umiddelbart, men snøballen hadde begynt å rulle. Ungene gledet seg til å være brudepiker/svenn. Lokalet ble bestilt, gjester invitert og hele veien visste jeg at dette var feil. Ikke noe feil på mannen, han var snill. Det var ikke et helvete jeg levde i – men det var feil. Følelsene var ikke de rette. Vi var for forskjellige – vi passet ikke til hverandre.
Jeg ble gift og en jerndør slamret i ryggen på meg…..det er ikke slik man skal føle det når man sverger evig troskap ?…… Jeg kan bare beklage min utilstrekkelighet. Jeg kan bare beklage at jeg ikke innså at dette var feil…..Jeg kan bare beklage at jeg var svak…
Skulle jeg da bli? Skulle jeg holde ut fordi jeg hadde vært så dum å ikke innse det før? Hvem skiller seg før året er omme?
Jo det gjorde jeg!
9 måneder etter bryllupet gikk jeg….. Det var LAAANGT fra lett. jeg skulle fortelle det til kollegaer som hadde laget sang og deltatt i bryllupet. Jeg skulle fortelle det til venner og bekjente som hadde arrangert utdrikningsfest og bakt kaker. Jeg skulle fortelle det til familien og ikke minst barna……. Det var et sinnsykt høyt fjell som skulle bestiges og jeg skulle gjøre det duknakket…..
«Jeg visste det» sa min eldste datter «Jeg visste at du ikke ville gifte deg, du så ikke glad ut» ……..
De kjenner oss bedre enn vi tror.
«Ja,ja» sa min yngste. «Det var en dritkul fest» Hun har det rette perspektivet og som sagt; Jeg er dritgod på fest!
Vi kom over det begge to og har det begge mye bedre idag.
Det var det rette valget, om enn for sent….Det ble nok ledd endel bak ryggen min….Jeg kan leve med det, for jeg har det så fantastisk mye bedre idag.
Så jeg VET at man må følge hjertet og mage følelsen. Slik fant jeg den store kjærligheten ❤
Likevel er det ikke alltid like lett. Man vegrer seg……. vet hva man har…… det ukjente skremmer
Men da jeg leste dette innlegget i dag og visste instinktivt at jeg måtte gjøre noen grep selv. Ikke i privatlivet men i en annen del av livet mitt.
Jeg har holdt ut lengre enn jeg burde…. men nå når ting toppet seg og jeg plutselig følte meg utrygg og ulykkelig i disse omgivelsene – var det Anne Marit Hjelme sine ord som ristet meg løs…….
Jeg tok et steg….Et steg ut i det ukjente
jeg kommer til å klare meg, men høsten blir veldig annerledes enn de foregående….
Jeg kommer til å klare meg – jeg er sterk…jeg klarer tross alt å løfte min egen vekt 🙂
Dere skal få høre mer etterhvert – akkurat nå er ting så nytt, at jeg ikke deler for mye detaljer….
Hei på meg!! Det trenger jeg 🙂
Vin på terrassen ❤ kan også være en fest 
Bryllup i Thailand ❤
tørrtrening på hytten
jakt pause
forfatterwannabe 