JA, jeg elsker dem begge to……men en av dem har en litt større plass i hjertet mitt…..

Lille My kom til oss for 9 år siden. Hun var «pitteliten»  – ikke rart hun fikk navnet lille My. Vi hentet henne en ettermiddag, rett etter jobb. Da vi kom hjem og satt henne ned på gulvet sto hun bare å skalv, hun var så redd. Det er ingenting som vekker et morsinstinkt mer enn et lite vesen som står og skjelver av frykt. Så hun ble båret rundt på armen den første tiden.

Hun kom på et viktig tidspunkt i livet vårt. Vår eldste sønn som den gang var 18 hadde nettopp mistet en av sine beste kamerater i en tragisk bilulykke – en kamerat som hadde vandret inn og ut av huset vårt i åresvis. Vi var alle i sorg, menLille My fikk tankene våre bort i små stunder .

Jeg hadde tenkt lenge på å få hund og var innstilt på at dette var min hund og ikke barnas. Jeg hadde ingen forventninger til at de skulle delta i omsorgen for den – verken med lufting eller noe annet bortsett fra kos nå de selv ønsket det.

 

 

 

 

På den måten ble ingen forventninger brutt og heller ingen irritasjoner.

Men da ble hun også min. Hun ble fort svært knyttet til meg og det er ingen tvil om at jeg er hennes alfahann. Ingen andre betyr noe når jeg er i nærheten. Hun kan gjerne kose med dem, men når jeg kommer og setter meg, forlater hun dem umiddelbart for å komme til meg.

 

 

 

 

Jeg er veldig glad i år gå på fjellet så hun ble tidlig med på ulike topper i området der vi bor, men hun var fremdeles liten så i lange perioder satt hun i sekken min og tittet ut til mange forbipasserende`s fornøyelse. Innimellom fikk hun komme ut og gå deler av turen selv. Etterhvert som hun ble større gikk hun lengre og lengre frem til det var slutt på å ha henne i sekken. Det var jo ingen veskehund jeg hadde anskaffet meg 🙂

 

 

 

Jeg brukte lang line på henne i starten, til jeg var trygg på at hun lystret mitt minste vink. Nå har jeg henne aldri i bånd – hun er som limt til leggen min og kommer umiddelbart  når jeg roper. Hun får ofte godbiter når hun lystrer – det skal alltid være lystbetont å gjøre som jeg sier.

Aldri langt unna bena mine

Jeg begynte å trene henne tidlig som valp. Hadde lest endel bøker om hundeoppdragelse og valgte «klikker treningsmetoden» Denne metoden går ut på å trene hunden opp til å koble klikket du lager med en liten dings i hånden, med en godbit eller lek. Noe positivt.

 klikker

Slik at hver gang hunden gjør noe du ønsker den skal gjøre så klikker du og rett etter gir du hunden en godbit eller lignende. Dette gjøres i små etapper i starten, men det er utrolig hvor fort hunden skjønner opplegget. Hvis jeg for eksempel ønsker at hun skal gå inn i buret, så klikker jeg når hun går i den retningen og gir henne en godbit. Neste gang må hun gå litt nærmere for å få et klikk og neste gang enda nærmere og til slutt går hun helt inn før hun får et klikk. Hun tok det veldig fort og alt hun kan har hun lært på den måten. Når jeg nå henter frem klikkeren, så begynner hun å gjøre en masse forskjellige ting for å se om det er det jeg ønsker.

 

Min den gang samboer syntes det var kjedelig at My var så knyttet til meg og ville gjerne ha en hund som liksom var hans, så vi bestemte oss for å å få en hund til. Jeg prøvde å forklare at grunnen til at hun var så knyttet til meg var fordi jeg hadde brukt mye tid på å trene henne, ta henne med på turer etc.. Og at nå var det hans tur til å gjøre en innsats……..

Og inn kom denne «kråken» her….. Det ble ikke akkurat den samme oppdragelsen, når det ikke var jeg som tok ansvaret i starten 😉 men jeg har nå fått sånn noenlunde skikk på henne etterhvert.

Men det er med hunder som med barn, de har svært forskjellig personlighet. Da Pi ( les 3,14 😉 ) kom til oss sto hun overhodet ikke å skalv på gulvet. Hun freste rundt, hoppet opp i fjeset på My, bjeffet på speilbildet sitt på gangen, bjeffet indignert på oss når vi spiste noe som luktet godt…hun ville også ha!!!

Hun krever sin plass. Tror selv hun er uimotståelig og når noen forsøker å klappe MY presser hun seg imellom for at de skal klappe henne i stedet. Ligger My inntil meg på sofaen legger hun seg oppå MY for deretter å gli ned mellom henne og meg. Det får hun selvsagt ikke lov til, men hun prøver igjen… og igjen.

My har allverdens tålmodighet og finner seg i utrolig mye. Men hun er lykkeligst når hun får ligge inntil ryggen min – uten Pi i mellom

Der My er snill, tilbakeholden, lojal, forsiktig og varsom er Pi alt det stikk motsatte. Hun tror selv hun er universets sentrum og det hjelper ikke at de fleste vi treffer syns hun er veldig søt…..det syns hun jo selv også

Pi veier knappe 3 kilo og er lett som en fjær. Alle vi treffer tror hun er en valp på tross av sine 6 år. Men det er ikke så rart, det tror hun selv også……. og oppfører seg deretter.

Hun elsker alt av mennesker og mest av alt elsker hun oppmerksomhet. Hun ville gått med hvem som helst når som helst så lenge de gir henne kos og  TLC. Jeg kaller henne bare «Ludrun».

Og får hun ikke oppmerksomhet så krever hun det, hun bjeffer på deg, skubber begge forpotene i deg, skraper deg på hånden om du holder på noe etc…

 ingen mobil takk!

Det er ikke bare for mennesker hun gjør seg til – andre hunder skal også lukte på henne i stedet for MY.  Dersom de er mer interessert i My  – gjør hun det som må til for å snu oppmerksomheten mot seg selv

«Ludrun» i aksjon, her med en av hann hundene til oppdretter. Hva som helst for oppmerksomhet.

My er som sagt mest knyttet til meg, men Pi er mest knyttet til My. Det er henne hun legger seg tett inntil når hun er redd, det er henne hun søker mot i enhver utrygg situasjon. Og my passer på

Samtidig er hun som et sjalu barn og uansett hva MY gjør eller får så vil hun ha/gjøre det samme. Alt fra å lukte på den samme stolpen når de er på tur, til å ligge på det rette fanget når de er hjemme. My ligger helst hos meg – Pi vil ligge der My ligger….

Griffon som rasen heter, er den perfekte hund. De er lett å oppdra, de er lettere å få pass til enn store hunder, de tar liten plass både hjemme og i bilen, det er små mengder dritt som må plukkes opp langs veien 🙂 Og de passer fint på fanget eller i sofaen. De må ikke på lange turer hver dag – men klarer det fint!

Til tross for sine små størrelser ( 3 og 5 kilo) så går/løper de i fjellet med meg i timesvis og klatrer de største topper. Vi har hatt mange fantastiske turer sammen og jeg finner ikke bedre tur venninner.

My nærmer seg 10 år og gjennomsnitts levealder er 12 for denne rasen, jeg orker ikke tenke den tanken helt ut…… Pi blir 6 år – hun har aldri vært alene en dag i sitt liv, hvordan det blir med henne når My ikke er her lenger….. Uff …..

My har vært med meg gjennom tykt og tynt. Når jeg ser henne inn i øynene er det et bånd mellom oss. En forståelse, en nærhet. Hun forstår når jeg er lei meg, kommer bort og legger seg hos meg. Det er en dyp og intelligent sjel i MY. ❤

Pi er søt og vittig – men som oftest er det «ingen hjemme.» Hun verken er eller ser veldig intelligent ut.

Når hun lurer på hva som skjer, og det gjør hun ofte…… så ser hun på My for å vite hvilken reaksjon som er passende.

Som om hun spør; « er det bra? » Er vi glad» » er vi sint» er det farlig»

Jeg elsker dem begge to

Men du har vel allerede forstått at My har en helt spesiell plass i hjertet mitt ❤