Da jeg fikk muligheten til å reise til Zanzibar i 2014 for å jobbe i et prosjekt var jeg spent og glad. Når jeg tenkte på Zanzibar, tenkte jeg nok som de fleste; et ferieparadis! :
Zanzibar er absolutt et ferieparadis også, her er jeg på stranden nord på øyen
Men jeg skulle jobbe på sykehuset der og fikk se en annen side av øyen. Prosjektet var å lære dem å bruke et anestesi middel; Ketamin som gir både god smertelindring og bevissthetstap. Det er et medikament som er lettere å håndtere enn mange andre anestesi midler, da det ikke virker negativt på pust og sirkulasjon og det er billig i bruk.
De utførte nemlig mange smertefulle prosedyrer, også på barn, uten særlig smertelindring. Det var ganske grusomt å se store sår-skift på brannskadde barn der de kun hadde fått paracetamol på forhånd… De skrikene glemmer jeg nok aldri
Dette ville vi hjelpe dem med å endre!
Jeg reiste ned dit med 2 anestesileger, men de reiste hjem igjen etter en uke – så skulle jeg være igjen en måned for å fortsette arbeidet.
Men det var andre fra Norge som også jobbet på sykehuset, i ulike prosjekter og avdelinger. Disse bodde jeg sammen med og tilbrakte min fritid med. Vi bodde alle sammen på Haukeland House, et bygg like utenfor byen Stone Town hvor også sykehuset lå.
Bygningen lå på et inngjerdet område med vakt, noe som virket noe overdrevent da vi aldri opplevde noe truende der nede. Men samtidig er de jo ansvarlig for vår sikkerhet når vi jobber i utlandet.
Zanzibar er 99 % muslimsk og man skal ikke gå lettkledd offentlig. Det er endel turister som ikke bryr seg om dette, men jeg hadde hørt en historie om noen som ble kastet syre på fordi de gikk i for korte skjørt og topper. Så jeg var ekstra forsiktig i starten
Sånn gikk jeg de første dagene……. jeg tuller ikke 🙂 🙂 🙂
Jambo!!!! ( hei!!!)
Perfekt dag i dag. Vi ( Øyvind; Helen fra England og jeg) møtte opp på Cottward B (barneavdelingen) klar for å gi Ketamin ved sår-skift! Vi var ventet! og vi fikk bestemme at vår pasient skulle være den første.
sykepleiere på avdelingen
Dette barnet har store brannskader i ansiktet og dagen i forveien kjempet den lille gutten med alle krefter for å motsette seg behandlingen, noe vi som foreldre ( og alle andre) kan forstå må være veldig vanskelig for mor å se.
Vi gav en I.M ( = inn i muskelen) injeksjon og 2 minutter senere var det skrikende barnet rolig og stille. Han lå på undersøkelses benken og stirret ut i det fjerne. En av sykepleierstudenten oversatte det jeg spurte mor om og jeg forsto at mor var litt engstelig for hva dette var for noe. Vi beroliget ( med hjelp av student «tolken») med at barnet drømte og var uten smerte. Sår-skiftet startet og for første gang lå barnet helt i ro. Sykepleierne fikk gjort en mye grundigere jobb og for første gang fikk de bandasjert hodet.
Etterpå fikk mor bære barnet tilbake til sengen, mens jeg ble med og observerte at alt gikk bra. Ingen problemer underveis og vi var super fornøyde…..men hva med mor? Har hørt rykter om overtro og tanker om onde ånder mht anestesi ol..
Vi har en fantastisk barnesykepleier fra HUS, som snakker flytende swahili og vi hentet henne for å tolke: «Mor var strålende fornøyd, glad for at gutten hadde vært smertefri og ikke redd i det hele tatt. Hun ville at vi skulle gjøre dette neste gang også!» Vel neste gang er i morgen ( lørdag) kl 09.00 ( de gjør sår-skift hver eneste dag! Så selvfølgelig reiser jeg på jobb i morgen også! En fantastisk start på et superviktig arbeid, så stolt og glad over å være en del av dette!!!!
Vel ettermiddagen gikk med til en avskjedslunsj med Øyvind og Guttorm, de følte seg som to fedre som forlot sin datter på folkehøyskole… 🙂 men jeg klare meg fint….selv om det var rart å bli alene igjen med prosjektet…. Godt å vite at de bare er en telefon unna og at jeg har deres fulle og gode støtte i ryggen 🙂
Etterpå reiste jeg ut til en øy med det britiske teamet, der så vi massevis av eldgamle skilpadder og snorklet i azurblått hav 🙂
Gleder meg til fortsettelsen i morgen.
Ha en god helg godt folk
Hakuna matata fra Zanzibar!
Det var mye veksling mellom opp og -ned turer. Det er ikke lett å komme til et annet land og prøver å overbevise dem om at det de praktiserer ikke er bra nok – det er klart at det vil bli motstand. Jeg vet ikke selv hvordan jeg ville reagert om noen kom til vårt sykehus her hjemme og ville endre på vår praksis. Det var jo ikke det at de ønsket at pasientene skulle utsettes for smerte – men de var skeptisk til medikamentbruk da de fryktet avhengighet, hjerneskade og så var det endel overtro blant pårørende og pasienter…. Ketamin virker nemlig slik at det kan virke som om pasienten er våken da de har øynene åpne og kan ha litt armbevegelser ol…. De var da redd for at pasienten var besatt av en ond ånd….
Men noen av legene på de ulike avdelingene fikk etterhvert opp øynene for fordelene dette medikamentet gav, både for pasientene og dem selv…pasientene lå jo i ro og gjorde arbeidsoppgavene deres enklere, så jeg fikk etterhvert mange pasienter. Jeg gikk med mobiltelefon på området og så ringte de ulike avdelingen etter meg når de trengte assistanse av meg. Jeg fikk tilnavnet «Ketaminlady».
en av behandlings-stuene hvor jeg var ofte
Jeg hadde mange pasienter – ofte barn
Det var store sår-skift – tømming av absesser – beinbrudd og sying.
Men det var jo også en utfordring, for det var jo ikke meg som skulle løpe rundt å gi Ketamin, men de som skulle lære å gjøre det selv….jeg var der jo bare en liten stund. Etterhvert fikk jeg dem ( i all fall noen av dem) til å ta over mens jeg overværte prosedyren og jeg håper virkelig at de bruker medikamentet idag.
Det som var vanskeligst var at jeg aldri fikk helt innpass på brannskadeavdelingen, der de behandlet mange barn med store brannskader. Der var det noen bestemte sykepleiere som mente at daglig bruk av Ketamin ville gi fare for hjerneskade og dette formidlet de til foreldrene som selvsagt ikke ønsket å bruke medikamentet da…. Jeg prøvde mange ganger å argumentere at innen medisin skal vi ikke mene og tro men forholde oss til det forskning sier men kom aldri i mål på den avdelingen. Det plager meg enda å tenke på hva de barna blir utsatt for…
Det var en voldsom selvjustis på øyen og de som brøt loven ble ikke sett på med milde øyne. Alkoholikere eller narkomane var ikke mye verdt. Husk dette er en muslimsk øy og man skal ikke bruke rusmidler overhodet.. Jeg ble ringt etter av en kvinnelig lege. Hun var fra Zanzibar, men hadde utdannet seg i russland og ver en av de få som ikke dekket til hodet sitt. Hun skulle gjøre et sårskift på en un gutt som var så mørbanket at jeg aldri har sett maken. Jeg spurte om han hadde vært i en bilulykke? Nei sa hun, han er en tyv!
Det viste seg at han hadde blitt tatt i å stjele og var blitt banket kraftig opp – hun var den eneste som ville behandle ham på sykehuset…… Noen ganger overlevde ikke de som kom ut for denne selvjustisen…..
forfatterwannabe 