En kollega venter på ny leilighet og i mellomtiden bor hun litt her og der..
Det er slitsomt syns hun….
å bytte bosted hele tiden…..
Det forstår jeg godt
Å være på flyttefot er stress
det å ikke ha alle tingene sine på en plass er stressende
Jeg har gjort det i kortere perioder selv
og likte det dårlig
MEN det går for en stund
så lenge man vet det er kortvarig, kan man fint takle det….
Det er da jeg tenker på mine 4 barn…
De ble skilsmisse barn i en alder av 7 – 9 – 12 og 14 år…
Vi hadde selvsagt delt omsorg for ungene
Det ønsket ungene og det ønsket vi….
En uke hos mamma…
og en uke hos pappa….
Jeg savnet dem veldig når de ikke var hos meg
Det samme gjorde pappaen når de ikke var hos ham…
Ungene våre savnet nok den de ikke var hos den uken…
I tillegg savnet de kanskje favorittgenseren…
eller fotballtøyet de hadde glemt å pakke med seg…
Håndballen?
sykkelen?
Kanskje de sov bedre i sengen de hadde hos mamma?
Kanskje det var flest venner i gaten hos pappa?
De var på konstant flyttefot i store deler av oppveksten…
«Jeg hater søndager» sa min datter en gang
Hvorfor?
Det var pakkedag for å flytte til det «andre» huset/hjemmet neste dag…
Den dagen som skal være avslappende og fri..
Måtte hun pakke og tenke på alt hun kom til å trenge den neste uken…
Vi gikk etter hvert over til 14 dager hos hver av oss..
men da ble også savnet større
For oss alle
Så hva er poenget mitt?
Kunne vi gjort noe annerledes?
Kanskje…..
men jeg vet ikke hva…
Latt være å skille oss?
Nei, det var ikke et alternativ…
Skulle vi beholdt barndomshjemmet deres og så kunne vi voksne flyttet til og fra annenhver uke?
Det hadde utvilsomt vært mest rettferdig!
Men gjennomførbart?
Over en tidsperiode på 13 år?
Neppe.
Ungene våre led ingen nød
Vi samarbeidet helt fint
Var venner
Kranglet ikke
Snakket ikke nedsettende om hverandre
Satt dem ikke i en lojalitetskonflikt
I hvert fall ikke bevisst….
LIKEVEL
Det er en pris å betale ved en skilsmisse..
og det er ungene som betaler den største regningen..
Vi kan kanskje ikke gjøre så mye med det..
Men vi må i iallfall anerkjenne det vi utsetter dem for
Gi dem forståelse og kred for det de gjennomgår
Og ikke minst; ikke øke regningen med krangling, lojalitetskonflikter og faenskap!
Det fortjener de IKKE
Som min datter sa en gang…
…..da jeg var meget oppgitt….
fordi jeg for 3dje gang den uken….
måtte kjøre henne ut til pappaen for hente noe hun hadde glemt:
«det er ikke jeg som har bestemt at jeg skal ha 2 hjem!!! – så bare kjør meg du mamma!»
Jeg nikke stumt, satt meg bak rattet og kjørte henne for å hente det hun bare måtte ha…
Jeg ønsker dere alle en fortsatt strålende uke
I selverkjennelsen tegn……
❤ ❤ ❤
forfatterwannabe 