En slags hverdag….med mange inntrykk!

Alarmen på mobilen ringer.
Klokken er 05.15.


Jeg har allerede lagt våken en stund.
Sånn er det hver morgen.
Tusen tanker flyr gjennom hodet og jeg prøver mentalt forbereder meg på dagen som kommer.


En enkelt frokost inntas på hvert vårt bord i spisesalen, før bussen plukker oss opp kl 06.20.


Vi er 10 stk som skal med bussen i dag, de andre skal jobbe kveldsvakt.
Team leder teller opp antallet og viser tommelen opp til sjåføren, vi er alle mann alle – vi kan dra.


Vel fremme på sykehuset låser vi oss inn i det store møterommet som vi har fått til disposisjon.

Her oppbevares alt utstyret vårt. Her kler vi på oss før vi går til hver vår avdeling, her møtes vi for å spise lunsj og her kommer vi tilbake ved vaktens slutt for å busse tilbake til hotellet sammen.

En koselig tegning fra datter til en italiensk kollega pryder inngangsdøren vår:
Alt blir bra!

Klokken er 06.40 nå og vi har bare akkurat nok tid til å få kledd oss for å møte tidsnok til vakt start kl 07.00.


Først skifter jeg til «scrubs» for deretter å starte med smittevern-utstyret;
Jeg tar på hette og Cathrine sjekker at alt håret er dekket.
Så er det første par med hansker. Det er ekstra lange hansker for å komme godt innunder dressen.
Deretter tar jeg på blå skotrekk, skoene skal nemlig inn i den hele og lukkede dressen.
Jeg kjenner svetten piple allerede.
Når dressen er forsvarlig lukket, skriver Cathrine navnet mitt utenpå og tegner også et lite norsk flagg.

Det er med stolthet vi bærer flagget vårt. Norge har en stor stjerne i Italia i disse dager.

Jeg smiler fort til Cathrine, det er mange timer til hun får se smilet mitt igjen. To munnbind vil skjule det frem til lunsj. Først en P3 maske, deretter et kirurgisk munnbind.


Jeg klipper et lite hull nederst på ermene i dressen og smetter tommelen gjennom, på den måten sikrer vi at ermet ikke sklir opp og blotter hud. Deretter tar jeg på hanskepar nr 2. Også disse går langt oppover dress ermet.


Til slutt er det briller og visir. Jeg kjenner allerede det velkjente trykket på ørene og over nese og kinn. Vi har heldigvis ikke fått sår i ansiktet, men 8 timer med munnbind og briller setter sine forbigående spor.


Klokken er 06.57 og vi er klar for nok en vakt på Ospidale Bolignini i Seriate, Bergamo, Italia.

Vi har vennet oss til det nå, men de første dagene var det nesten litt spooky å gå rundt på sykehuset. Alle vandrer rundt i disse draktene og vi ser kun øynene til hverandre. Lydene fra draktene som svisjer mot hverandre skaper en litt sience fiction stemning i korridoren.

Etter rapport går vi i gang med hver vår pasient. Morgenstellet tar tid, både fordi det er massevis av ledninger og tube å ta hensyn til, men også fordi vi er noe hemmet av alt utstyret vi har på oss.

Vi har heldigvis den luksusen at vi kan ta oss god tid og gi pasienten god pleie. Slik var det ikke i ukene før vi kom.


Jeg kjenner svettene renne mellom skulderbladene og jeg klør på nesen. Jeg kan selvsagt ikke klø meg med kontaminere hansker, så jeg prøver å fokusere på noe annet.

Mange av pasientene her har store trykksår etter å ha lagt i samme stilling over lengre tid, sykepleierne hadde mer enn nok med å bare holde dem i live da det sto på som verst.

Nå smører og masserer vi kroppen for å unngå nye sår. Vi skifter tubeplassering i munnen og gjør munnstell.

Til sist barberes skjegg og bart. Selv om mannen er i dyp søvn og konen ikke er her, så tenker jeg at de begge vil sette pris på at han nå ser litt mer stelt og fin ut.


Deretter er det alle målingene; BT, puls, EKG, temperatur, diurese og blodgasser. Alt dokumenteres i datasystemet og meldes videre til legen ved evt alarmerende resultater.


En av pasientene her ligger i bukleie denne morgenen og vi forbereder oss på å snu ham, han har lagt slik i 16 timer.

Å ligge på magen er svært effektivt for ventileringen av enkelte pasienter, men ikke for alle.
Anestesilegen står ved hodet og sikrer tuben som går via munnen og ned i lungene, denne er livsviktig for å kunne gi luft til pasienten.

Vi står 3 på hver side av pasienten og legger et laken over ryggen hans, vi tvinner det sammen i sidene med lakenet som ligger under ham, slik at han blir liggende inntullet i en slags pose.

På 1-2-3 blir pasienten først flyttet ut mot siden for så å bli vippet over på ryggen. Det går fort og effektivt, men svetten siler på alle involverte.


Mannen har ødemer rundt øynene og halsen. Først lurer legen på om det er blødning fra SVK som skylles hevelsen på bryst og hals. Han undersøker med ultralyd og beslutter at det er ødemer fra leiet.

Jeg har tidligere tatt opp med dem at i Norge snur vi pasienten litt fra side til side og endrer på arm og bestilling, også når de ligger i bukleie. På den måten forebygger man både trykksår og stive ledd etc…

Jeg nevner det for legen på nytt, men vet ikke om han forstår….Det er en fin grense mellom å råde og kritisere..Jeg passer meg vel for det siste.


Her ligger pasientene strak på magen med hodet plassert i en slags støttemaske. Selv om masken er myk og skal hindre trykk, ser vi stygge sår på hake og panne. Jeg skjønner at når pasientantallet var vanvittig, så hadde de ikke anledning til å tenke på dette, men jeg håper å kunne innføre tanken etter hvert.


Covid 19 angriper veldig forskjellig og vi ser mange ulike symptomer og konsekvenser hos de ulike pasientene. Noen blir lettere syk, andre svært syk og mange dør.
Jeg har jobbet med alvorlige syke og døende før.

Likevel er dette annerledes. Omfanget vi møter og historiene vi blir fortalt gjør inntrykk;

Pasienter som døde i sykebilene som sto i kø for å komme inn til sykehuset.

Pasienter som lå i hopetall i korridorene uten at det var nok plass eller personell til å gi alle den hjelpen de behøvde.

Vanskelige avgjørelser som måtte tas av et folk som er svært religiøs og som oppskatter sine eldre veldig høyt.

Å se teltene og kjøle-konteinerne som fremdeles står utenfor vel vitende om hva de har vært brukt til.

Vi hører ulende sirener mange ganger i døgnet, hver dag kommer det flere alvorlig syke til sykehuset og enda er det mange som dør hver eneste dag her i Bergamo.

Kirkeklokkene kimer også dagen lang…

Heldigvis er forholdene i bedring, våre italienske kollegaer har så vidt fått hodet over vannet. At vi kom har vært med å bidra til det.

Det går ikke en dag uten at vi blir takket for at vi er her, for at vi så dem og for at vi ville vise vår solidaritet med et folk i krise.

Jeg føler meg privilegert som fikk muligheten til det.

Dagene her i Seriate, Bergamo er ganske like og svært rutinepreget.

Vi er på jobb omtrent hver dag, enten på dag -eller kveldsvakt, vi spiser sammen, trener sammen og nyter litt sol i den lille hagen når det er tid til det.

Ellers er det tidlig til sengs og tidlig opp. Vi kan ikke besøke hverandre på rommet, så noen ganger blir vi sittende i korridoren for å prate.

Selvsagt med 1 m avstand mellom hver person.

Det er viktig at vi ikke isolerer oss for mye på rommene. Til tross for tøffe inntrykk og mye trist, evner vi å le og tulle sammen. Det er utrolig viktig for psyken.

Dagene på avdelingen hvor vi jobber er også preget av rutiner som på alle sykehus, men ofte brytes rutinene av at noen blir dårligere og tiltak må settes i verk.

En av «mine» pasienter sin tilstand har forverret seg over flere dager og etterhvert blir det bestemt at han skal til CT for å få tatt et bilde av lungene og deretter flyttes til intensiv.


Vi går alle i fullt smittevernsutstyr også ut av avdelingen, vi bytter selvsagt hansker etc, men likevel føles det rart mtp det vi trente på hjemme på Haukeland sykehus.

Forskjellen er at, her på sykehuset finnes det ikke lenger noen «rene» soner. Overalt er det pasienter med koronasmitte og de har på en måte gitt opp å begrense det til enkelte steder i sykehuset. Jeg tenker på den enorme smitte nedvasken som må til etter dette.


I løpet av tiden vi har vært her på sykehuset, har Cathrine og jeg jobbet på 3 forskjellige avdelinger. De fleste andre i teamet har vært ved samme avdeling hele tiden.

Det krever selvsagt en del å flytte slik, bli kjent med nye personer og andre rutiner. Samtidig er det fint å få erfaring fra flere pasientgrupper.


Den siste avdelingen vi er på er en medisinsk avdeling. De som ligger her er langt friskere og flyttes til en annen avdeling ved evt forverring. Vi treffer på mange skjønne eldre mennesker som prater i vei på Italiensk til oss og som bare ler når vi sier «no capiche»

De peker og gestikulerer og på den måten forstår vi hverandre på et vis.


Det er svært viktig å følge nøye med på disse pasientene for de kan fort bli mye dårligere. Uten at de oppdager det selv.


Som senora Theresa❤ Hun smilte og dirigerte oss rundt under morgenstellet. Hun skulle slett ikke ha sykehusskjorte på seg, hun hadde egen pyjamas skjorte med hjemme fra! Kjemme håret måtte også til. Dette er en dame som er opptatt av utseendet sitt ❤

Hun ville ha frokost, men spiste lite og vi bemerket oss at når hun var alene så falt hun fort i søvn. Jeg talte pustefrekvensen hennes og den var raskere enn den skal være. Noe blå på neglene var hun også. Da vi målte SpO2 (metning av oksygen i blodet) lå denne på 80 tallet. (Bør ligge på 95-100% )

Det ble tatt en blodgass som viste at hun slett ikke var så bra som hun selv mente at hun var.
Jeg fikk så vondt i hjertet da den skjønne gamle damen ble hentet til en mer spesialisert avdeling. Hun holdt hånden min i begge sine og sa «chao» og «grazie» Jeg kunne se at hun var redd. Jeg krysser fingrene og håper inderlig at hun klarer seg.

Vi er et flott team som støtter hverandre. Vi jobber på svært ulike avdelinger og deler våre erfaringer når vi samles til debrief.
Vi har hver vår makker, som vi skal passe ekstra godt på, men vi er der for hverandre alle sammen.
Alle bearbeider inntrykk på ulikt vis.

Jeg skriver reisebrev/blogg og trener daglig. Da får jeg ryddet i tanker og plassert inntrykkene på riktig sted.


At jeg tar til tårene fra tid til annen er jeg sikker på at de fleste forstår.
Inntrykkene her er mange, både gode og vonde og tårene tilhører begge kategorier.

Meg uten alt smittevern, et sjeldent syn i disse dager 😷

13 kommentarer om “En slags hverdag….med mange inntrykk!

  1. Jeg sitter her i hagen min i Tyskland og leser fra der og din veldig god job du gjör hver dag. Jeg er også sykepleier i en stor sykehus og er veldig stolt over der der nordmen gjör . Jeg er så heldig å kunne fortelle at jeg har også allerede jobbet i flere år i St. Olavs i Trondheim og samlet veldig gode erfaringer med mine norske kolleger der. Det var en fin tid og jeg tenker ofte tilbake.
    Jeg tenker på deg og önsket deg Kraft og gode erfaringer i all den triste tiden!
    Michaela

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s