Kara Tepe

Den nye flyktningeleiren her på Lesvos heter Kara Tepe som er tyrkisk og betyr «black hill».

Hvorfor dette navnet er valgt og hvorfor de har valgt et tyrkisk navn vet jeg ikke..

I leiren er det nå ca 9300 flyktninger og veldig mange av dem er barn.

Blant disse regner man at et sted mellom 500-1000 er Covid 19 positiv. De som tester positiv blir isolert på eget område med piggtrådgjerder rundt.

Livet i leiren er svært hardt. De har et telt og ulltepper. De fleste har ikke noe underlag å ligge på, bortsett fra pappkartonger eller lignende.. og teltene er satt opp på pukkunderlag.

Det er satt opp noen rør med vannkraner hvor de kan hente vann og enkelte steder er det satt opp stikk kontakter som de står i kø for å bruke. De fleste for å koke vann i vannkoker. De har ikke lov å lage bål, så dette er den eneste måten å få varm mat på.

Det deles ut mat hver dag kl 17.00. Da er det lange køer for å få utdelt sin families dagsrasjon.

De får ikke forlate leiren når de vil, så de er helt avhengig av å få det de trenger her…

Vi har pasienter med kroniske lidelser som diabetes, astma,kols,hypertensjon,hypothyreose,nyresvikt, smerteproblematikk, prolaps….

Vi har pasienter med akutte tilstander som kutt og brudd….

Vi har pasienter med utslett, skabb, lus og absesser….

Feber, forkjølelse, lungebetennelse og diaré…

Det er også endel psykiske problemer, ptsd og angst….også blant barna. Mange har mareritt etter brannen i Morialeiren og helt sikkert andre opplevelser fra krig og flukt.

Det er godt å få hjelpe disse menneskene, men ekstremt vanskelig å akseptere at det vi kan gjøre er svært begrenset og på langt nær nok….

Jeg prøver å sette meg selv inn i denne situasjonen;

I huj og hast samle sammen mine 4 barn, noen få eiendeler og forlate hjemmet mitt.

Frykten for å bli tatt, skutt eller det som er verre…. frykten for hva som kan skje med ungene mine….ikke minst jentene….Å måtte trøste og berolige, samtidig som angsten trykker i brystet……

Å måtte stole på at en overfylt båt eller flåte vil klare ferden over sjøen…. kanskje se at noen faller i sjøen…… og ikke kommer opp igjen…..

måtte la det skje fordi jeg har nok med meg og mine….

Å ikke ha annet valg enn å stole på at de som har tatt alle sparepengene mine faktisk frakter meg dit de har lovet…

Og at når jeg endelig kommer dit, så er vi reddet…..

Men istedet komme fram til en leir med gjerder, piggtråder og porter som låses om natten.

Se for meg at vi må bo her i et telt i årevis uten å vite om vi noengang ville komme herfra. Stuet sammen med tusenvis av mennesker vi ikke kjenner…… være avhengig av andre for å få mat og medisiner.

…ingen dusj, bare sjøen å vaske oss i.

…….ingen skole for barna

…….ikke et eneste lekeapparat

og en svært svært usikker fremtid…….

Jeg blir veldig trist når jeg leser kommentarfeltene ( i blant annet VG) i artikler herfra……

Det er helt tydelig mennesker som ikke klarer å sette seg inn i andre menneskers lidelse som skriver slikt……

Det er de som aldri har satt sin fot i en flyktningeleir som kan ytre seg sånn….

Jeg stikker ikke under en stol at dette er en svært vanskelig situasjon og vi skjønner alle, at ikke enhver som lever i et land med krig og undertrykkelse kan komme til Norge…

…….men å ikke ha empati og forståelse for hvor umenneskelig denne situasjonen er, syns jeg er veldig skremmende og trist….

Jeg tror jeg må slutte å lese disse kommentarene og heller tro på at de aller fleste av oss fremdeles er i besittelse av noe empati og medmenneskelighet.

❤❤❤

Mytilini, Lesvos

Vi landet i Mytilini mandag 19 september kl 18.00 lokal tid. Det var 29 grader og solen var iferd med å gå ned.

Vi ble godt tatt i mot av de lokale myndighetene og WHO representanter. Det var «albuehilsner», welcome and thank you for coming.

Det tok litt tid i toll med papirer og annet, så det var mørkt da vi dro mot hotellet. Vi skulle ikke i leiren før neste dag.

Veien som går forbi leiren fra Mytilini var stengt med veisperringer og politi, så vi måtte kjøre rundt øyen og tilbake for å komme til hotellet. Vi passerte avkjørselen til den nedbrente Morialeiren og langs hele veien gikk, satt og lå det mennesker. Det var bekmørkt mange steder og helt klart fare for påkjørsler etc..

Neste dag på vei mot leiren var det en strøm av mennesker på vei i samme retning. Alt de eier dro de med seg i poser og kasser.

Når vi ankom leiren var det ca 1500 flyktninger i leiren, de neste dagene skulle mange tusen til komme.

Klinikken vi skal drive er ikke ferdig satt opp når vi kommer, så de neste dagene går med til dette. Samtidig begynner vi å behandle akutt tilfellene og de er det mange av. Mennesker står trange i køer hele dagen. De skal registreres inn, koronatestes og få tildelt telt. Det er nærmere 40 grader, de bærer på alt de eier og har i tillegg til barna sine.

Flere besvimer, det er panikkanfall,heteslag og utmattelse.

Leiren utvides hele tiden, det graves og planneres og nye telt blir satt opp.

En morgen tar noen av oss en tur rundt i leiren for rekognosere og gjøre oss kjent. Over 1000 telt er satt opp og leiren er enorm.

Jeg tenker det er bra den ligger ved sjøen slik at de kan få badet og kjølt seg ned, men en representant fra WHO sier han er bekymret for vinteren ved sjøen. Det vil bli rått og kaldt..

Det går igjen opp for meg at disse menneskene kanskje skal bli her i måneder….år???

Jeg er glad for å kunne være her å hjelpe i denne håpløse situasjonen, men menneskeskjebnene her skjærer meg i hjertet….

Verden er virkelig dypt urettferdig 💔

Nye utfordringer

Så kom meldingen igjen. Det brenner i Moria leiren og Norge har blitt bedt om å hjelpe. Denne gang kommer forespørselen gjennom WHO.

Kan jeg reise?

Jeg svarer umiddelbart ja, men når meldingen er sendt angrer jeg….

Ikke fordi jeg ikke vil reise, men jeg har bestemt meg for at jeg alltid skal spørre min mann og mine barn først….

Jeg skynder meg å sende melding til ungene og kjæresten, men jeg nevner ikke at jeg allerede har sagt ja….

Jeg tror ikke de kommer til å være negativt innstilt, men er de det kan jeg selvsagt trekke meg igjen..

De sier ikke bare ja, de er stolt og glad over at jeg bidrar ❤

Vi får liten tid på oss. Allerede neste dag skal vi innfinne oss på Starum for brief og trening på smittevern. 2 dager senere går flyet til Lesvos.

Vi er veldig spente….

Vi vet at dette blir et veldig spesielt og tøft oppdrag. Både psykisk og helt sikkert fysisk. Men vi er et godt team! Mange av oss var i Italia sammen, noen var på Samoa og noen er med for første gang. Men kompetansen og erfaringen i teamet er milelang. Jeg er også svært glad for å ha den samme gode ledelsen som vi hadde i Bergamo.

Vi har alle sett nyhetene. Det er mye sinne, frustrasjon og fortvilelse. Det utgjør selvsagt en sikkerhets risiko for oss, men vi stoler fullt og fast på vår team ledelse og sikkerhetsansvarlige. Dette kan de.

Vi er klare og mer enn villig til å gjøre en innsats for mennesker i nød. Vi er spent, men ikke redd.

Pga den betente og vanskelige situasjonen blir det ikke blogg eller intervju med meg/oss de første dagene. Det vil etterhvert bli sluppet litt mer opp på disse restriksjonene, når vi har mer oversikt over situasjonen og har mer å fortelle. Jeg holder dere oppdatert når jeg kan.

❤❤❤