Slik er dagene våre her på Lesvos og i leiren.

Dagen starter som regel med trening kl 06.30. Noen har samtrening på plenen utenfor, noen løper en tur og jeg trener som regel på rommet med et eget crossfitprogram.

Deretter er det frokost kl 07.30. Den inntas som regel til en spektakulær soloppgang.

Kortesjen med biler drar fra hotellet til leir presis kl 08.30.

I leir står det lang kø og venter på oss hver morgen.

Vi gjør klar telt, vasker av støv og kler oss i smittevernsbekledning før vi tar i mot de første pasientene kl 09.00. De har som regel stått i kø siden kl 07.00 eller før….

Obstretiker Tone og barnelege Ingunn klar for de første pasientene.

Køene er lange. Først blir de covidscreenet for deretter å bli satt i kø for å komme inn til oss.

De er vant til å måtte stå i kø for alt de trenger og skal….

Triage og covidscreening foregår foran teltene våre.

Vi jobber i 2 telt og har 3-4 konsultasjonsplasser i hvert telt. I tillegg har vi en undersøkelsesbenk og medisin/utstyrs bord/hyller.

Vi skriver journaler på alle pasientene og til nå har vi behandlet vel 4135 pasienter.

Det er mye allmenn medisin som forkjølelse, smerteproblematikk, sår og infeksjoner.

Det er en god del dårlig tannstatus, men nå har det heldigvis kommet tannleger her i leiren.

Det er mye psykiatri og PTSD, men vi ser også ting her som man ikke ser så mye av hjemme; skabb, leishmaniose og andre parasitter, store absesser under huden, skader etter vold/tortur etc…..

Akkurat i disse dager har vi mye diaré og oppkast. Det har vært noen dager med heftig regn så det er nok ikke tilfeldig med denne oppblomstring av mageproblemer akkurat nå. Enkelte er så dehydrert at vi velger å gi dem væske intravenøst før de sendes tilbake i teltene. Noen må på sykehus.

Vi har også hatt endel brannskader og andre sårrevisjoner som har krevd sedasjon og narkoser.

I tillegg til vanlige undersøkelser som blodtrykk, puls, O2 metning, respirasjonsfrekvens, temperatur, urinstix, lytte på hjerte/lunger, otoskopi,oftalmoskopi og det kliniske blikk- så har vi også:

-1 propaq overvåknings/ og defibrillator, med den kan vi også ta 12 avlednings EKG.

– en ultralyd og dopler maskin

– CRP og HB maskin

Eneste blodpr vi har hatt mulighet å ta, men nå har det kommet en liten lab med litt flere blodprøvemuligheter inne i leiren. Også denne gjennom WHO.

– Vi har en gyn vogn, hvor jordmor og gynekolog gjør sine undersøkelser

Jordmor Janne Gabrielle tar opp journal før undersøkelsen inne i vognen.

– Mulighet for å sende pasient for å ta røntgen inne i byen,men da må gresk lege i leiren skrive henvisning. (og da må han først overbevises om at det trengs) Pasienten kommer tilbake med rtg bildet slik at det må vurderes av oss, som evt igjen må overbevise den greske legen om at pasienten må på sykehus…

– vi kan sende pasientene til covidtesting i teltet bak oss.

– Og vi har ambulanser som rykker ut på oppdrag inne i leiren samt til transportoppdrag til/fra telt eller til sykehus.

En brannskade leveres på sykehuset i Mytilini.

Vi kan også henvise voksne og barn til psykiatrisk oppfølging hos MSF (leger uten grenser), men ventetiden er dessverre lang.

Når det er noe vi mangler som medisiner, bandasjer, blåsebobler (viktig for avledning😃), klistremerker (viktig premie) , kondomer, vitaminer eller hva som helst annet…. melder vi bare fra til LOG personalet og like etter står det på benken vår. Har vi det ikke selv, så drar de på byen og kjøper det!

Vi samarbeider også godt med NGO’ene ( non government organisations) som tar seg av de med kroniske lidelser og mindre sårbehandlinger. De har 2 små telt like ved våre.

Vi jobber fra 09.00 til kl 18.00. Det er varmt, bråkete og mange tunge historier. Vi sitter med pasient og tolk i dype samtaler som krever konsentrasjon og forståelse for språkdiferanser og ulik kultur. Det er ofte et puslespill å komme frem til hva problemstillingen virkelig er.

Det er bråk ute fra leiren, mange som prater inne i teltet, unger som gråter og skriker, folk som spør og lurer på noe et konstant jag….

Vi har mange sterke og nære møter med mennesker som trenger empati og forståelse i tillegg til medisinsk hjelp. Ekstra spesielt blir det når tolken sier; «I know this boy, we where in the same boat coming over here»

Det å møte unge voksne som er på samme alder som mine barn, men som har hatt et helt annet liv og som har fått udelt langt dårligere kort enn dem gjør også veldig inntrykk:

En gutt på 21 som hadde problemer med smerter og infeksjoner rundt fingrene, kunne fortelle at alle neglene var trukket ut som tortur i fengsel…..

Alle disse møtene med flotte mennesker som er svært takknemlig og setter så stor pris på vår hjelp, gjør noe med oss som hjelpere…..det å ikke kunne gjøre mer for dem er svært tungt…

Vi er derfor utslitt både fysisk og mentalt etter 9 timers arbeidsdag….

En dupp i sjøen når vi kommer tilbake til hotellet gjør derfor veldig godt for både kropp og sjel.

Kl 20.00 er det middag og enkelte dager har vi team møte i forkant, så egentid er minimal. Kl 21.30 går de aller fleste av oss til sengs og like etter sover i allefall jeg.

Det er totalt alkoholforbud på oppdrag, så kun alkoholfri øl til middag. Men kald og god er den i allefall.

Klinikken er åpen hver eneste dag, men vi har redusert åpningstid søndag. En dag i uken har vi fri sammen med et par andre i teamet og kan da finne på noe annet.

Det gjør veldig godt med denne fridagen, det er et lite pustehull i en ekstrem arbeidssituasjon som for min del har vart i 6 uker nå.

Mytilini fra sjøen.

Tirsdag leide vi som hadde fri den dagen, en seilbåt med kaptein og hadde en hel dag på sjøen. Det var en fantastisk avkobling fra det vi står i hver dag….

Samtidig var det vanskelig å ta inn over seg den ekstreme forskjellen det er mellom «oss og dem»

Verden er virkelig urettferdig…..

Men jeg må si til meg selv, det jeg sier til foreldrene jeg møter i leiren.

«For å kunne ta seg av andre, må vi først ta vare på oss selv»

Oppdraget går mot en slutt nå. Det blir godt å komme hjem, men vanskelig å dra herfra…..