Hjemme igjen….

Så var det slutt…..

6 uker har gått veldig fort og samtidig vart en hel evighet….

Vi jobbet i klinikken helt frem til siste dag og det var helt surrealistisk å forlate leiren for siste gang….

Å ta farvell med «guidene» våre, som vi har jobbet så tett med i mange uker var både vanskelig og trist.

Det er jo ikke et vanlig farvell med noen man har møtt på en reise…… men dette er mennesker som vi har blitt glad i og som fremdeles lever i en usikkerhet og som ikke vet hvordan fremtiden deres vil bli.

Vi har behandlet over 4200 pasienter i løpet av disse ukene, men noen pasienter fulgte vi over tid. Mer enn 1600 var under 17 år, ca 800 under 5 år….

Jeg hadde blant annet 2 brannskadde barn som jeg behandlet i flere uker. Jeg har heldigvis erfaring med brannskader fra tidligere og i tillegg hadde jeg tett kontakt og fikk råd og veiledning av en overlege på brannskadeavdelingen på Haukeland.

Det å se en stygg brannskade heles og bli bra over tid er utrolig tilfredsstillende og disse pasientene gav meg en følelse av å virkelig gjøre en forskjell.

Foreldren var også veldig takknemlig og glad for at vi kunne gjøre disse store sårrevisjonene i narkose slik at barna ikke måtte tåle store smertepåkjenninger.

Vi var veldig bekymret for hvordan helsetilbudet i leiren ville bli når vi skulle dra hjem, men heldigvis kom et tysk team ned og overtok etter oss. Dette fikk vi vite helt på slutten og vi hadde en kort overlapping med dem for å sette dem inn i det viktigste. Jeg håper og tror at tilbudet fortsatt er bra.

Vi har fått mye skryt for arbeidet vi har gjort og det har gjort godt. Følelsen av utilstrekkelighet har nok preget oss en god del, men når flyktningene omtaler oss som de snille helsearbeiderene, de som møter oss med respekt og medmenneskelighet, så gjør det veldig godt.

WHO kalte oss svært profesjonelle og «gamechangere».

Vi har jobbet svært tett sammen. Leger og sykepleiere med ulike erfaringer og spesialisering har jobbet skulder ved skulder. Det har vært en svært flat struktur hvor vi har kunnet spørre hverandre og utfylt hverandre med det den enkelte kan. Dere jobber sammen på en helt spesiell måte sa en av «guidene», dere har en så god tone og virker så sammensveiset.

Hotellet vi har bodd på er et familiedrevet hotell. Det har vært veldig godt og viktig å ha et sted å trekke seg tilbake etter endt arbeidsdag. Det å kunne ta seg en dukkert i sjøen for skylle bort støv og svette har vært utrolig deilig.

Det å få servert god mat både til frokost og middag og ikke minst få sitte å snakke med resten av teamet om opplevelser man har hatt.

Hotellet har tatt veldig godt vare på oss og det var trist å forlate dem også.

Vi reiste fra Lesvos 26 oktober, på dagen 6 uker etter vi landet der i september.

Og vi ble mottatt med norske flagg og jubel i Oslo. Vi måtte riktignok inn bakveien til hotellet og hadde svært strenge restriksjoner på hvor vi fikk oppholde oss, men mottagelsen var veldig fin.

Vi var i Oslo i 2 dager. Her skulle vi debriefes og testes for Covid-19, MRSA og evt antistoffer i blod som ville vise oss om vi hadde gjennomgått sykdom uten symptomer.

Disse testene viste at 2 i teamet var Covid 19 positiv. Begge var symptomfri, så det kom som en overraskelse for dem og oss. Samtidig er det jo en risiko man løper når man reiser slik som vi gjør. Med så gode smittevernsrutiner som vi har fulgt er selvfølgelig sjansen liten, men vi kan aldri sikre oss 100%.

Begge er nå i isolasjon på hver sin hytte og har det ellers helt fint.

Testene viste at ingen av oss andre har gjennomgått sykdom i denne perioden og ingen av oss testet positiv på MRSA heller.

Jeg landet i Bergen igår og det var så fantastisk å endelig være i armene til min kjære etter 7 uker (-2 dager).

Nå venter 10 dagers karantene og det blir godt å ha litt tid til å lande og bearbeide inntrykk.

Jeg gleder meg til mange og lange turer i fjellet med verdens beste turvenninne.

Jeg gleder meg dessuten til jul og samvær med familien.

Samtidig tenker jeg veldig på dem i Kara Tepe og hvordan denne vinteren blir for dem…….