Vi landet i Mytilini mandag 19 september kl 18.00 lokal tid. Det var 29 grader og solen var iferd med å gå ned.
Vi ble godt tatt i mot av de lokale myndighetene og WHO representanter. Det var «albuehilsner», welcome and thank you for coming.
Det tok litt tid i toll med papirer og annet, så det var mørkt da vi dro mot hotellet. Vi skulle ikke i leiren før neste dag.
Veien som går forbi leiren fra Mytilini var stengt med veisperringer og politi, så vi måtte kjøre rundt øyen og tilbake for å komme til hotellet. Vi passerte avkjørselen til den nedbrente Morialeiren og langs hele veien gikk, satt og lå det mennesker. Det var bekmørkt mange steder og helt klart fare for påkjørsler etc..
Neste dag på vei mot leiren var det en strøm av mennesker på vei i samme retning. Alt de eier dro de med seg i poser og kasser.
Når vi ankom leiren var det ca 1500 flyktninger i leiren, de neste dagene skulle mange tusen til komme.
Klinikken vi skal drive er ikke ferdig satt opp når vi kommer, så de neste dagene går med til dette. Samtidig begynner vi å behandle akutt tilfellene og de er det mange av. Mennesker står trange i køer hele dagen. De skal registreres inn, koronatestes og få tildelt telt. Det er nærmere 40 grader, de bærer på alt de eier og har i tillegg til barna sine.
Flere besvimer, det er panikkanfall,heteslag og utmattelse.
Leiren utvides hele tiden, det graves og planneres og nye telt blir satt opp.
En morgen tar noen av oss en tur rundt i leiren for rekognosere og gjøre oss kjent. Over 1000 telt er satt opp og leiren er enorm.
Jeg tenker det er bra den ligger ved sjøen slik at de kan få badet og kjølt seg ned, men en representant fra WHO sier han er bekymret for vinteren ved sjøen. Det vil bli rått og kaldt..
Det går igjen opp for meg at disse menneskene kanskje skal bli her i måneder….år???
Jeg er glad for å kunne være her å hjelpe i denne håpløse situasjonen, men menneskeskjebnene her skjærer meg i hjertet….
Jeg har vært hjemme noen uker nå. Det var trist å forlate mine nye venner,men godt å komme hjem.
Var på fjellet med hunden hver dag i karantenetiden. Måtte heldigvis ikke være innendørs,men unngå nærkontakt med folk. Heldigvis er mitt favorittfjell litt bratt og ikke så mye besøkt.
Ellers jobbet jeg i hagen. Skrev handlelister og sendte kjæresten på plantasjen etter jord, stauder, busker, blomster, jordbærplast, dekkbark,prydbark, pyntesteiner etc….
Stakkar……vet ikke om han syns det var like deilig å få meg hjem….🙄
Min eldste sønn og svigerdatter kom med «karantenekurv» (som absolutt kom godt med😁)
og mange andre kom også med en oppmerksomhet på døren. Det var overveldende❤
Det er alltid litt tomt å komme hjem fra slike oppdrag. Jeg selv har jo ikke vært på så mange,men jeg har snakket med mange andre som føler det på samme måte.
Det er selvfølgelig fantastisk å se familien igjen, treffe venner og kollegaer….men når man har stått i så krevende situasjoner, opplevd så mye tragedie og sterke inntrykk er det vanskelig å engasjere seg i de mer trivielle problemene som opptar oss her hjemme..
Får vi ikke reiser til sommerleiligheten vår i Spania i sommer?
Måtte virkelig påskeferien på hytta gå fløyten??
Når får vi gå på nattklubb igjen?
Hvorfor skal vi ikke samles til fest?…….
Jeg er bare glad jeg kan gå ut uten munnbind…
….at jeg i det hele tatt får gå ut…
ikke bare se på fjellene fra bussvinduet til og fra jobb…
Jeg er så glad for at jeg ikke har mistet noen jeg kjenner til Covid 19…..
At jeg selv er frisk…
Det er urettferdig å forvente at andre skal forstå det jeg har sett……
….at de ikke skal få lov å ha problemer fordi de ikke er like store….
Dette vet jeg….
…men likevel kjemper jeg en indre konflikt….
Å ikke bli belærende….
Moraliserende….
Irritert….
Eller rett og slett forbannet…
Men som før, glir jeg sakte og sikkert tilbake til normalen…
Opplevelsene kommer litt på avstand og jeg blir litt mindre hårsår…
Men jeg vil aldri glemme….
Jeg melder med Paolo og Christina. Ting går sakte men sikkert tilbake til normalen i Bergamo også.
Paolo har fått t-skjorte med 🇧🇻😁
27 mai skriver Paolo at de kun har 10 pasienter innlagt på Ospidale Bolognini- ingen på intensiv. (Det var 440 da vi ankom sykehuset.)
Christina har dratt på sommerferie i de vakre alpene i Nord.
Det er slutt på portforbudet og man kan gå ut uten munnbind.
Jeg skulle ønske jeg kunne vært der nå!!
Men jeg kommer tilbake når det er mulig, skriver jeg tilbake.
Den enorme oppmerksomheten fra pressen er over. Selv for meg som liker oppmerksomhet er det faktisk deilig. Det ble litt mye….
Det er grenser for hvor mye man kan «skvise» ut av de opplevelsene vi har hatt…
Ikke alt vi kan eller vil dele heller…
Det er litt stressende å være på vakt og forsiktig med hva man sier. Vil ikke skape «sensasjonsoverskrifter» som tar fokuset fra det som er viktig…
Menneskene
Utfordringene
Samholdet
Lidelsen
Sorgen……💔
Jeg tenker ikke på Bergamo som «dødens by»!
Jeg har fortsatt med å lære Italiensk….
Hadde ikke noe forhold til Italia før jeg dro til Bergamo, nå vil det for all tid ha en plass i mitt hjerte….
Jeg har forelsket meg i folket og gleder meg til å utforske landet.
Men nå er jeg hjemme igjen og nyter sommeren. Jeg koser meg med familie og venner.
Fjellet får besøk av meg flere ganger i uken.
Livet er godt og Covid 19 er lite tilstedet i hverdagen akkurat nå.
Men jeg savner teamet og treningsøktene vi hadde sammen. Latteren og de dype samtalene. Jeg savner Cathrine og humoren hennes.
Vi har alle dratt hver til vårt og holder foredrag om det vi har opplevd. Vi er ikke eksperter på Korona, men har fått noen erfaringer man kan dra nytte av her hjemme.
Jeg savner også Paolo, Christina og alle de andre..
Jeg føler meg rik og privilegert som får knytte slike bånd med så fantastiske mennesker samtidig som jeg får gjøre noe meningsfylt.
Jeg ser samfunnet her hjemme åpnes mer og mer opp og forhåpentligvis beveger vi oss mot normalen igjen.
Dette gjelder dessverre ikke for alle land og jeg sender håp og varme tanker til dem. Hvem vet kanskje jeg snart skal ut på nytt oppdrag?
Ber de om hjelp så kommer vi!
Tusen takk til alle dere som har fulgt bloggen min og sendt meg så mange fine og oppmuntrende ord. Det har varmet mer enn dere kan forstå. Jeg skriver kun når jeg har noe å si, så det blir nok lengre opphold iblant. Men jeg kommer sterkt tilbake.
Vel fremme på Flesland får den hyggelige hilsenen fra damen på Starbucks meg til å smile for første gang denne morgenen ( til tross for at navnet er skrevet feil :))
Flyet letter 06.10
Fra regntunge Bergen
«God morgen Vinter Oslo»
Tid for sertifiseringskurs med EMT (= Emergency Medical team)
Vi møter presis kl. 08.00 på Thon airport hotell for utlevering av personlig utstyr – heretter kalt PU ( fra nå av er det kun militær sjargong som gjelder 🙂
Så er det avgårde til camp location:
AKERSHUS FESTNING 🙂
Hele dagen, kvelden og deler av natten går med til bygging av camp:
Utslitte kryper vi i soveposen kl 01.30 –
jeg er sjeleglad for at ikke jeg skal ha streifvakt i natt ( har vært våken i nærmere ett døgn nå….)
Men streifvakten kommer natten etter – kl. 04.00 – 05.00.
Trøtt i tryne nyter jeg nydelig månelys og det faktum at jeg kan administrere både «heaterne» til teltet og strømaggregatet..
Det har jeg lært i løpet av dag 2 🙂
Føler meg flink 🙂
Nå begynner det å haste
den store øvelsen skal i gang 3 dag kl. 11.30
Representanter fra WHO – EU og Bent Høie skal komme.
Vi skal sertifiseres til å kunne dra ut i verden, til katastrofe områder og hjelpe andre med vårt transportable sykehus/klinikk ( eller i verste fall ikke godkjennes….)
Teltene er oppe, men klinikken inne i teltene langt fra ferdig….
Vi jobber på spreng…
BLIR VI FERDIG??????
Følg med i neste blogginnlegg på lørdag – da kommer rapport fra selve øvelsen og resultatet 🙂
I dag er dagen vi har ventet på og gledet oss til
forfatterwannabe 