LØVETANN OG LØYTNANTSHJERTE

1

MANNEN

Det var den første dagen at solen varmet.

Første vårdagen.

Den magiske endringen når naturen langsomt gir slipp på vinteren for å kunne ta imot våren.

Det var nemlig et slikt klart skille. Fra den ene dagen til den neste.

De fleste mennesker merket seg aldri denne ene dagen.

”Nei, se hvitveisen som blomstrer” kom de til å si om noen dager.

”Ja, nå er våren her”

For sent. De hadde ikke fått den med seg. Dagen da endringen kom.

Men han merket den. Sanset den med hele kroppen.

Trærne som hadde sett så døde ut i vinter, våknet plutselig til liv. Forstadiet til små knopper som sakte men sikkert ville vokse seg større og til slutt åpne seg opp og male naturen grønn igjen. Med farger så sterke at det ville ligne et maleri med en kunstners skamløse overdrivelse.

Fuglene som kvitret, nesten overrasket av sin egen sang. Først forsiktig, med små drypp av toner for deretter å slippe seg helt løs og fylle verden med sin lyd. Etter hvert ville de bli mer opptatt med parring og sangen ville dempes noe. I stedet ville sultne skrik fra nyfødte bryte stillheten fra møner og andre passende reirplasser. Så var det synet av snøen som sørgmodig ble utslettet og sildret bort. Et gryende håp. Forventningsfull lengsel. Etter hva? En ny start kanskje? Blanke ark?

Det var ikke slik, det visste han. Snøen vasket ikke med seg gamle sorger.

Våren kunne ikke befri ham helt. Det var for mye å forvente. Så han gjorde det ikke.

Likevel tok han imot våren som en gammel venn, strakte ut armene og ønsket den velkommen.

Solen hadde vært der i flere dager, men det var først i dag at han kunne kjenne varmen mot ansiktet. Fremdeles lå snøen i brøytekanter langs veien, men flekkvis partier med bar bakke var blitt stadig større for hver dag som gikk. Nå var veien nesten fri for snø.

Det var bonden på gården like ved som brøytet veien for ham i vinter. Bonden hadde traktor og fikk godt betalt for bryderiet. Kanskje han skulle kjøpe seg en traktor selv?

Han sto på trammen til det vesle huset sitt og tok inn naturen som ønsket ham god morgen. Et ekorn sto musestille på en gren og tittet nysgjerrig på den gamle mannen. Kun den bustete halen vibrerte lite grann. Det lille dyret var i ferd med å skifte ham. Han kunne se rester av den grå vinterpelsen som nå måtte vike plass for den rødlige sommerhabitten.

Mannen smilte og løftet kaffekoppen til en hilsen. Bevegelsen var nok til å få ekornet til å styrte opp trestammen og i sikkerhet. Den gamle lo høyt.

”Vi to skal nok bli gode venner etter hvert” sa han i retning av treet, men det kom som forventet intet svar tilbake.

Skjønt gammel mann…

Han ikke mer enn 52 år, men det lange håret og skjegget fikk ham til å se mye eldre ut. Direkte uflidd, ville de fleste beskrive ham som. Klærne var inngrodd av skitt, og svetten hang tungt rundt kroppen hans. Håret glinset i solen. Egentlig blondt, men det var ikke lett å se. Det så ut som om det var smurt inn med olje, så fettet var det. Skjegget var bustete og vokste vilt. Det huset smuler fra tidligere måltider og enkelte steder var det flekket av brun kaffe.  Neglene hadde en tykk svart rand og de furete hendene så ut til å lagre år av skit.

Folk skydde ham når han var blant dem. Det bekymret ham ikke, de betydde ingenting.

Det var ikke ofte han traff andre mennesker heller. Egentlig gjorde han vel aldri akkurat det. Traff andre mennesker. Han beveget seg bare blant dem noen ganger. Hadde ærend for å kjøpe mat eller verktøy. Han så aldri noen i øynene og snakket aldri med noen. Så sant han ikke var tvunget til det.

Den lille stuen hans lå like ved skogkanten, godt tilbaketrukket fra veien.

Som han var det. Godt tilbaketrukket fra livet.

En lang sti førte fram til porten som stengte hagen fra grusveien utenfor.

Stien hadde vært nesten gjengrodd i fjor sommer, men nå var den godt opptråkket. Kanskje han skulle legge grus der også? Nei, han slo det fra seg.

Huset var hvitt, men kunne absolutt trengt et strøk maling eller to.

Kanskje i løpet våren? Han forfulgte tanken litt videre, han måtte finne en butikk som solgte maling. Tro om det fantes en slik i bygden like ved? De solgte kanskje maling på Rema 1000 butikken? Tanken på å trakke rundt i bygden gjorde ham som alltid nedtrykt, så han slo den vekk. Det fikk bli en annen dag.

Han hadde bodd i huset siden i fjor høst. Kjøpte det til overpris, men det var greit. Han ville ha huset.

Det ville også et ungt par som skulle bruke det som sommersted, men han priset dem fort ut og de måtte fortsette sin søken etter en sommerdrøm.

Hagen var tilgrodd og rufsete. Han gledet seg til å fikse den opp.

Bygge bed og plante blomster.

Noen blomster var der fra før. De som hadde overlevd vanskjøtselen. De sterke.

Han likte dem. ”Fighterne” Kanskje ikke de vakreste blomstene, men de nektet å gi opp. Tross harde livsvilkår kjempet de for sin plass. Det fasinerte ham.

En spesiell blomst hadde fanget oppmerksomheten hans en gang for flere år siden. Den vokste ut gjennom en liten sprekk i asfalten. Midt i byen. Mellom eksos og skitt hadde den bestemt seg for å leve. Den tilsynelatende sårbare blomsten som man på et blunk kunne trekke opp med roten, hadde sprengt til side asfalt og stein for å nå fram til lyset.

Han hadde bråstoppet og stirret som hypnotisert på den. Folk dunket irritert borti ham idet de passerte ham i sin travle verden, men han hadde bare stått som forstenet uten å kunne ta øynene fra den.

En kvinne i stiletthæler som hastet forbi, hadde plantet foten rett på blomsten og et voldsomt raseri hadde bølget gjennom ham. Han ville rive fatt i damen for vise henne hva hun hadde gjort, men kvinnen var allerede langt forbi uten den minste bekymring over den urett hun hadde voldt den lille veksten. Med fortvilelse hadde han sett tilbake på blomsten som var presset mot bakken, men bare for å oppdage at den allerede var i ferd med å strekke seg mot solen igjen. For første gang på mange måneder hadde han kjent en glede bre seg i brystet og han begynte å le. En eldre kvinne hadde stirret sjokkert på ham og gått i en stor bue rundt både ham og blomsten, men det hadde bare fått ham til å le enda høyere.

Han husket den dagen som om det var i går. Blomsten hadde rørt ved noe dypt i ham. Gitt ham et vagt håp kanskje? Håp? Ordet virket så stort når han tok det i bruk. For stort?

Følelsen hadde gitt ham mot til å gå videre, men samtidig var den så vag at han ikke helt fikk fatt i den. Det var som når man strakk seg etter noe man ville ha, bare for å oppdage at det lå så vidt utenfor ens rekkevidde. Akkurat ved enden av fingertuppene.

Eller når man prøvde å erindre noe, noe som lå i underbevisstheten, men som man ikke helt klarte å få fatt i. Det var det blomsten fikk ham til å føle. En god følelse, men også en følelse av uro og frustrasjon. Uro fordi han ikke visste hva han skulle gjøre med det? Hva skulle han bruke det til? Frustrasjon fordi han ikke forstod dets betydning. Om det hadde noen betydning?

Og ikke minst angst. Angst for å miste blomstens styrke helt ut av synet. Som om det var svært viktig å holde fast i den. Som om det gjaldt livet.

Så han begynte å dyrke blomster. All den tid han hadde til rådighet tilbrakte han med plantene sine. Når vinteren kom og jaget ham inn, satt han seg til å lese og planlegge neste vårs prosjekter. Den lille veksten hadde vekket noe i ham og på denne måten klarte han å klore seg litt fast i denne følelsen. Han visste selvsagt hvilken blomst det var som hadde grepet slik inn i kaoset hans. De fleste kalte den ugress, men det var den ikke. Han likte at den var svak og sterk på samme tid! Nesten uansett hva mennesker gjorde for å kvitte seg med den, kom den tilbake. Gang på gang. Nektet å gi seg. Nektet å la seg knekke. Selv navnet likte han. Det lå styrke i det. Løvetann.

Den gamle damen som hadde dødd i fjor sommer, hadde nok også stelt i hagen sin når hun var friskere. Det var lenge siden konkluderte han. Hun hadde bodd de siste årene på sykehjem i bygda og huset hadde stått tomt. En niese som var eneste arving hadde solgt med engang hun overtok arven. Allerede samme dag som begravelsen fant sted arrangerte niesen visning. Skamløst i følge bygdas innbyggere. Kostnadseffektivt mente niesen. Hun bodde jo i England og sparte dermed en reise hjem til fedrelandet. Begravelsen måtte hun jo delta i likevel, ettersom hun var ene arving. Hun felte ikke en tåre under seremonien i kirken, noe som gav bygdefolket enda mer å snakke om. Men niesen så ikke ut til å bry seg. Da hun reiste, falt bygda til ro igjen. I hvert fall for en stund.

Han hadde sett humle som hadde vokst vilt i flere år. Den var fullstendig visnet og usynlig nå, men han visste den ville komme tilbake med fornyet styrke i løpet av våren. Langs veggen på framsiden av huset hadde roser og peoner mistet taket i støttepinnene de en gang var festet til og hang med hodene mot bakken. Det hadde vært mørkerøde peoner og rosa Hurdalsroser, husket han og gledet seg til de blomstret igjen. De skulle få et nytt liv nå.

Fredløs hadde stått stolt som et skydd mot skogbrynet, nærmest som en liten levegg med sin høyde på 1,50 meter. Den tøffe planten med de små gule blomstene skulle få bli stående akkurat der, det fortjente den etter år i forglemmelsen. En tuja hadde fått fritt spillerom og lignet mest et tre der den sto på høyre hjørnet av huset. Den skulle trimmes hardt, kanskje fjernes helt.

Han måtte klippe gresset også. Først med ljåen, deretter med den gamle gressklipperen. Den måtte slipes først, det visste han. Hadde sett at bladene var rustne og uskarpe, da han kom over den i kjelleren i vinter. Han så for seg arbeidet med å slipe både den og ljåen. Han smilte med tanken.

Men mest av alt gledet han seg til blomstringen tok til borte ved gjerdet like ved porten. Der ville en av favorittene stråle i mot ham. Vakker og mystisk. Løytnantshjerte. Ikke den vanlige utgaven heller som hadde både rosa og hvite blomster. Nei denne hadde hatt helt hvite hjerter. Han hadde sett den med en gang han kom og det var da han visste at han måtte ha huset. Uansett pris.

Det meste av hagen lå foran huset, men den strakte seg også langs høyre side til like på baksiden. Der bak hadde han stått og kløyvd ved hele vinteren. Rester etter bark og ved lå i hauger. Han ville lage seg en plass til det  i skogmunningen til høsten igjen.

En stor vedstabel. Beviset på vinterens arbeid, lå under den store eika som sto stolt midt i hagen. Eika, hvor ekornet hadde flyttet inn.

På venstre side lå skogen.

En guttunge kom syklende langs grusveien.

Mannen fikk en irritert rynke i pannen.

Det kom sjelden folk denne veien og det var slik han ville ha det. Ville være i fred.

Kun bonden var innom en gang iblant. Han kom for å hente betaling for brøytingen.

Noen ganger kom han også med melk og egg som mannen hadde bestilt. Vanligvis hentet han disse tingene selv, men noen ganger kom altså bonden med det til ham.

Kanskje bonden kunne besørge maling for ham også?

Han sa ikke mer enn det ytterst nødvendige bonden og han ble aldri ett minutt lenger enn han måtte. Det passet ham perfekt.

Bondens gård var stor. Det ble dyrket hvete over flere hundre mål. Åkrene strakk seg så langt øyet kunne rekke. Han kunne så vidt skimte dem fra huset sitt. Åkrene lå foran gården, mens huset hans lå et godt stykke på baksiden.

Han lurte på om huset hans hadde tilhørt gården tidligere? Hadde bonden helst sett at det fortsatt gjorde det? Han hadde ikke hørt om andre interesserte kjøpere enn det unge paret. Bonden virket dessuten likeglad med at han bodde der. Kanskje litt fornøyd med den ekstra inntekten? Han visste ikke. Brydde seg ikke heller.

I perioder var det mange som jobbet på gården. Sesongarbeidere.

For det meste utlendinger. Polakker.

Han hadde sett dem i fjor da han var for å se på huset.

Innhøstingen.

De hoiet og skrek. Sang og lo. Bare og svette overkropper. Bulende muskler, glinsende i solen. Tiltrakk seg kåte småjenter. Fnisende, rødmende, dumme fjols.

Han hadde stusset da han så sirkuset på vei til huset, men ble beroliget da han oppdaget hvor langt fra hysteriet huset hans lå. Bortgjemt i skogkanten, ved enden av veien. Man måtte ha et ærend hos ham, for å komme helt hit ut. Det var det ingen som hadde.

I vinter hadde det vært lite folk på gården. Bonden klarte vel det meste selv da. Men om ikke lenge vil de nok dukke opp igjen. Sesongarbeiderne. Han sukket ved tanken.

Gården hadde dyr også. Ikke så mange. Noen kyr, høns og en hane som for øyeblikket gol som besatt. En katt hadde lusket rundt huset til mannen fra tid til annen. Han var ganske sikker på at også den tilhørte gården.

Gardsbikkjen gikk alltid løs og bjeffet på alt og alle.

Det irriterte ham, men han lot være å klage. Det krevde mer snakk og dessuten kom det aldri noe godt ut av det. Folk tok aldri hensyn til andres ønsker likevel. De ble bare fiendtlige når man kritiserte deres.

Gutten kjørte slalåm mellom snøklattene og var for konsentrert til å oppdage ryggen på mannen som gikk inn i huset sitt igjen.

Deres første møte.

Eller kunne man kalle det et møte når to mennesker bare var på samme sted til samme tid? Uten noen form for kommunikasjon? Når den ene faktisk ikke er klar over at den andre er der? Mannen trodde ikke det. Likevel når han senere tenkte tilbake til denne dagen, betraktet han dette som deres første møte.

Det var ikke det at han var redd unger, han likte dem bare ikke. Kjedsomhet kunne få fram faenskap i dem. Det var en av grunnene til at han flyttet hit. Der han var før, var han for nært menneskene. Ungene. Det var lett for dem å komme til huset hans og hans odde framtoning yndet til ert. Blomstene fikk heller ikke være i fred. Kanskje denne gutten hadde venner som han ville dra med ut hit? Han ville ikke bli tvunget til å flytte igjen. Derfor gikk han inn før gutten fikk øye på ham.

2

GUTTEN

Men gutten hadde ingen venner. Han het Tom og var usynlig.

På skolen fikk han være helt i fred. Riktignok snakket lærerne til ham en sjelden gang, men det var bare fordi de visste at han var der. De så ham egentlig ikke.

De andre elevene hadde sett ham tidligere. Da plaget de ham, eller prøvde i alle fall å gjøre det. Det var en umulig oppgave. De gav opp. Det lille av faenskap de hadde funnet på, var ingenting. Til slutt lot de ham være og det var da han ble usynlig.

Nå syklet han her.Han måtte kjøre slalåm mellom snøklatter og store hull i veien. Hullene var fylt med vann. Brunt sølevann som solen speilet seg i. Han visste bedre enn å styre hjulene ned i disse fellene. I fjor hadde han stupt over styret på grunn av slik dumskap. En kul i pannen og han hadde lært.

Han var glad han hadde funnet denne skogsveien. Her kunne han være alene og det likte han.Når han var helt alene, var han ikke usynlig. Han trodde i hvert fall ikke at han var det. Hvordan kunne han være usynlig, når ingen var der og ikke så ham? På samme måte trodde han ikke at noe luktet vondt eller godt heller for den saks skyld, dersom ingen var der og kjente lukten. Han hadde hørt mor snakke om en filosof en gang. Han hadde slike tanker.

”Ingenting er, dersom ingen er der for å konstatere at det er.” Hadde mor lest høyt, mer til seg selv enn til ham. De hadde begge hadde likt tanken. Men en annen tanke hadde også slått ned i ham, hvordan kunne han vite at han faktisk eksisterte når ingen så ham? Han slo den tanken fort vekk. Hva var det han het nå igjen? Filosofen? Han husket det ikke. Dessuten virket det som om dyrene så ham. Kyrne skvatt i alle fall unna når han for forbi på sykkelen sin. Rautet og slo med halen. Og hunden på gården pleide å jakte på ham, men det kappløpet vant han alltid. Han hadde nemlig utarbeidet en taktikk for å lure det dumme dyret; det var om å gjøre å komme bardust på kjøteren, snike seg nærmest mulig gården uten å bli oppdaget, for deretter å trø det han var god for. Når hunden først oppdaget ham, var han et stykke forbi og den måtte bruke mye krefter på å innhente ham. Den bjeffet og glefset etter bena hans som fulgte pedalene rundt og rundt i vill fart, men gav tilslutt opp. Sto fornærmet igjen og peste som en idiot.

Han hadde aldri hatt dyr, hadde ikke hatt lyst på det heller. Hva skulle det være? En hest kunne han kanskje hatt? Han så for seg hvordan han kunne fyke innover i skogen i full galopp. Men, nei. En hest krevde stor plass, beiteområde og mye stell. Mor ville ikke hatt råd til en hest heller. Han fikk klare seg med sykkelen.

Han elsket å sykle. Aller helst likte han å suse nedover bakken, uten å bremse. Han var ikke redd. Vinden i håret fikk ham til å føle seg vill og gal. Dette var første dagen på sykkel i år. Den hadde stått lagret i kjelleren hele vinteren, men endelig kunne han ta den frem igjen.

”Det var kanskje litt tidlig” hadde mor sagt, men gav seg fort for protestene hans.

Det var vanskelig for henne å nekte ham noe. Det visste han godt.

Gutten hadde sett mannen allerede idet han rundet svingen og huset ble synlig.

Hjertet sank i ham. Ingen hadde bodd her i fjor sommer.

Det var han sikker på. Han hadde syklet forbi nesten hver eneste dag og aldri sett noen.

Eller vent… Det hadde vært noen her et par dager. Men de var fort borte igjen og Tom hadde glemt dem helt. Han håpet det samme ville skje nå.

Han så ikke direkte på mannen, det gjorde han aldri. Han unngikk enhver form for øyekontakt med andre mennesker. Det var for farlig. Da kunne han plutselig bli synlig.

Det hadde skjedd noen ganger og opplevelsen hadde vært svært ubehagelig.

Kommet så brått på. Han hadde ikke vært forberedt. Dummet seg ut.

Det var det verste med å være usynlig; Plutselige øyeblikk av synlighet. Som å bli kledd naken, utstilt og beglodd.

Han så mor i øynene noen ganger. Noen ganger ba hun ham om det.

”Se på meg Tom” kunne hun si lavt og da gjorde han det.

Da var hun som regel oppbrakt over noe han hadde gjort, men det var ikke ofte.

Ikke ofte at de så hverandre i øynene heller. De unngikk det så godt de kunne.

Han og mor.

Det lå så mye der. Så mye usnakket. Umulige ting å sette ord på.

Han enset mannen fra kroken av øyet, mens han fortsatte å sykle mellom vannpyttene.

Det var en gammel mann og han så sjuskete ut.

Hadde det ikke vært for at han sto på trammen av et hus, kunne man tro det var en utligger. Kanskje han var det? Kanskje han hadde brutt seg inn i det lille huset? Tom trakk på skuldrene, han brydde seg ikke. Hvorfor skulle han gjøre det? Og hvem skulle han i så fall fortelle det til? Den eneste han snakket med var mor. Hva skulle hun i så fall gjøre? Og hvorfor skulle noe gjøres i det hele tatt? Hvis et hus sto tomt var det jo ubrukelig. Ubrukt.

Var det ikke det som var meningen med et hus? At det skulle brukes? Hva nytte hadde det ellers? Tom tenkte at han ville bruke huset selv, dersom mannen forsvant igjen.

Et hemmelig fristed. Et sted å gjemme seg bort.

Som forventet så ikke mannen ham.

Det var deres første møte, tenkte gutten senere.

Han fortsatte å sykle til like forbi huset. Da måtte han gå av.

Grusveien gikk over i en sti og her kunne man ikke sykle. Ikke på hans sykkel i alle fall.

Da måtte man ha en ”off road” sykkel og det hadde han ikke. Han hadde en gammel tursykkel med bagasjebrett bak og kurv foran. Mor hadde fått fatt i den på et loppemarked for et år siden. Nesten ikke betalt noe for den, ingen andre ville ha den likevel. Det var det eneste hun hadde råd til da, men hadde lovet å kjøpe en bedre senere. Det var like etter at de hadde kommet hit til bygda. Like før han ble usynlig.

Store, gamle røtter buktet seg over stien. Her og der lå en stein. Han leide sykkelen til et tre hvor han pleide å sette den fra seg, men stusset…..

Ville den gamle mannen komme til å stjele den? Han hadde ikke lås med. Pleide ikke å trenge det her. Sykkelen var gammel, men likevel….

Han leide sykkelen med seg enda lengre inn i skogen før han forlot den godt gjemt av noen busker.

3

ANNA

Moren het Anna og var 10 kilo for lett. Hun var 34 år, men så ut som en ung pike.

Huden hennes var nesten gjennomsiktig. Håret tynt og bløtt. Helt lyst. Alltid plassert bak ørene. Kuttet et stykke over skuldrene i en håpløs umoderne frisyre.

Nesen var litt skjev, som om den hadde vært brukket engang og ikke ordentlig reparert.

Øynene lyseblå og ganske store i det ellers så lille ansiktet.

På høyre side av munnen hadde hun et arr som gikk fra munnviken i en svak bue nedover mot kjevebenet. Hun hadde sydd 9 sting der. Falt av husken som liten jente. Det var i alle fall det hun fortalte til dem som spurte.

Hun var vakker, på en skjør og litt hjelpeløs måte. Noen av karene her i bygda hadde vist sin interesse, men hun hadde blygt avvist ethvert forsøk. Å slippe andre mennesker inn på livet sitt kunne være skjebnesvangert. Farlig.

Ingen kunne stoles på. Ingen!

Ja bortsett fra Tom selvfølgelig.

Tom. Hjertet hennes verket hver gang hun tenkte på gutten sin. De hadde kun hverandre.

Hvilket liv hadde hun gitt ham? Hvordan var det å være ham? Hun klarte ikke forfølge tanken veldig lenge, det var for smertefullt. Skyldfølelsen var som en trang jakke hvor glidelåsen hadde kilt seg fast øverst i halsen. Umulig å få av. Jo mer man prøvde, jo mer panikkartet ble opplevelsen.

Av og til klemte hun ham så hardt inntil seg at han ble ille berørt.

Nærmest panisk holdt hun seg fast, som for å klamre seg til et vagt minne. Et minne som like brått ble revet bort ved at han slet seg ut av armene hennes igjen. Rød i toppen og med et nærmest skrekkslagent blikk rømte han som regel inn på rommet sitt, mens hun ble stående igjen med tårene sine. Helt stille. Ikke et hulk. Ikke en lyd. Det hadde blitt en del av henne. Å ta minst mulig plass. Tiltrekke seg minst mulig oppmerksomhet.

Hun prøvde desperat å finne tilbake til den nærheten de hadde hatt da han var liten. Men det var umulig. En høy vegg hadde vokst opp mellom dem og den virket for massiv til å rives.

Alt hun hadde nå var minnene. De tok hun fram så snart hun var alene. En mild og sørgmodig trøst i mangel av det hun egentlig søkte.

Hun husket hvordan han som baby lå inntil brystet hennes og slukte den næringen hun kunne gi. Hun hadde vært så forelsket i ham. Kunne sitte i timevis og betrakte ham mens han sov. Det faste grepet i hånden hennes når han var litt eldre kunne hun nesten kjenne fremdeles. Han hadde vært så redd for at hun skulle forsvinne.

De hadde vært fattig, men lykkelig.

Men det var før.

Før Norge.

Anna var opprinnelig fra Russland og hennes egentlige navn var Lilja.

Det var en hemmelighet. Navnet altså. Hennes Russiske opprinnelse gikk ikke å skjule, aksenten i språket hennes var altfor tydelig til det. Men det gjorde ikke så mye. Det var mange Russiske kvinner i Norge. Både gifte og enslige. Hun utmerker seg på ingen måte.

Både for og etternavn var nytt. Gutten hennes var døpt Ivan. I dag het han Tom. Han hadde valgt navnet selv. Lilja og Ivan fantes ikke lenger. De hadde rømt tilbake til Russland.

Hun jobbet som vaskedame i bygda. Vasket både på skolen og i den lokale Rema 1000 butikken. Anna pratet med alle i en vennlig og myk tone. Hun snakket om været, lokale nyheter, tv programmer eller andre hverdagslige saker. Hun snakket aldri om seg selv.

Anna visste navnet på mange av dem som bodde i bygda, men hun kjente ingen.

Ingen kjente henne heller. Hun ville ha det slik. Måtte ha det slik.

Var hun ensom? Tanken var absurd. Hun var bare glad for å være i live. Glad for å ha overlevd. Kanskje hun var ensom?… i så fall var hun glad for å være det.

Hun visste bare så alt for godt at alternativet var mye verre.

Anna jobbet sammen med en kvinne som het Gunnhild. Hun var 48 år, gift og hadde 2 voksne barn. Mannen jobbet i ”oljen”, så Gunnhild var mye alene.

Gunnhild snakket i ett sett og var mer enn fornøyd med at Anna bare lyttet.

Det likte Anna. Da trengte hun ikke vokte ethvert ord hun sa. Kunne slappe litt av. Senke skuldrene.

Hun bare vasket og sa; ”Mmm” fra tid til annen. På den måten gav hun inntrykk av at hun hørte etter. Hun gjorde ofte ikke det. Det var heller ikke nødvendig for Gunnhild forventet ikke mer enn et og annet ja til spørsmålene hun stilte. Og spørsmålene var alltid de samme:

”Er du ikke enig Anna?”

”Sant Anna?”

Gunnhild virket ikke særlig interessert i hva andre mennesker mente, men hun var til gjengjeld ivrig opptatt av å formidle egne meninger. Hele tiden.

Hun omtalte seg selv og Anna som gode venner.

De var de ikke. Anna kunne ikke ha gode venner. Kunne ikke stole på noen. Aller minst Gunnhild. Hun var altfor glad i å prate. Visste det meste om de aller fleste i bygden og det delte hun med dem som gadd å høre på. Hun hadde en bisarr kåthet for skandaler og katastrofer. Hun var nok blant dem som måtte fjernes med makt fra et ulykkessted, fordi hun gikk i veien for hjelpemannskap av ren nysgjerrighet. Hadde hun levd på 16oo tallet ville hun stått først i rekken for å få med seg heksebrenningene.

Gunnhild var nok ikke ondskapsfull, men Anna fryktet at hennes sensasjonslyst oversteg hennes evne til empati hundrede ganger. Derfor levde Anna i konstant redsel for at Gunnhild skulle oppdage hennes hemmelighet. Det ville være en katastrofe. En katastrofe Gunnhild ville meske seg med.

Nå sto denne i døren, hektisk i kinnene og sprekkeferdig etter noen å prate med. Eller snarere en å snakke til. Hun så nesten forelsket ut der hun sto.

”Har du hørt det Anna? Levende begravd, kan du tenke deg noe så grusomt” hun smilte nesten når hun sa det.

Anna grøsset. Hun hadde selv hørt det på nyhetene i morges, en fjellvegg i nabobygda hadde rast inn i et leilighetskompleks og 3 mennesker var savnet. Hun hadde tenkt på Gunnhild og visste umiddelbart hva samtaleemnet ville være i dag.

Og riktig nok, monologen til den andre kvinnen varte i mange timer. Anna hadde henne to skritt bak seg hele kvelden. Selv da hun gikk på do sto Gunnhild utenfor og snakket med hevet stemme.

”Tenk på det Anna. De kan kanskje være i livet enda. Fanget i en luftlomme, ute av stand til å bevege seg eller grave seg ut. Der ligger de, mens hjelpemannskapet sloss mot tiden for å redde dem ut før luften tar slutt. Er det ikke grusomt?”

Men Anna vil ikke tenke på det, hun vil tenke på andre ting. Ting som var sorgløse og som fikk henne i godt humør.

”Hvem tror du må ut av skal vi danse i kveld?” Hun trakk i snoren og gikk smilende ut til Gunnhild. Ved vasken møtte hun ”venninnens” irriterte blikk i speilet. Hun ville ikke snakke om skal vi danse nå, det snakket de jo om hver eneste kveld. Nå hadde det jo endelig skjedd noe spennende de kunne snakke om. Noe utenom det vanlige. Noe forferdelig.

Hun tok likevel agnet.

”Æsj, ikke vet jeg. Hun der Guri blir det i alle fall ikke. Hun vinner nok hele greia. Bare fordi hun er kjendis. Har du sett hvor forelsket hun er i han der ungdommen? Stakkars guttunge, hun sluker ham jo med øynene!! Hvis ikke hun er skilt før året er omme, så vet ikke jeg.”

Anna smilte ned i vasken. Nå hadde hun fått tankene hennes over på noe annet, i hvert fall for en stakket stund. Argumentet om at Guri kom til å vinne fordi hun var kjendis var jo tullete. Det var jo det som var hele konseptet. De var jo alle kjendiser! Men Anna holdt klokelig kjeft. Gunnhild fortsatte å ture fram om Guris hysteriske panikkalder, dommerne som var fullstendig talentløse og blomster Finn som aldri burde vært med.

”Herregud for en skam av en mann”!!!

Anna var ikke enig i det. Hun likte å se på skal vi danse. Hun syntes dommerne var streng, men rettferdig. Hun trodde at Kathrine Moholt kom til å vinne fordi hun rett og slett var fantastisk til å danse.  Og Blomster Finn! Ham likte hun best av alle. Han snakket med en sånn mild og vennlig stemme. Til alle. Han kunne le av seg selv, selv om han på en barnslig sjarmerende måte, hver eneste gang, håpte på gode tilbakemeldinger fra dommerne.

Danse kunne han ikke, men hun ønsket likevel at han skulle bli i programmet, slik at hun kunne se ham en gang i uken. Han fikk henne i godt humør, sa så mye morsomt og hun tenkte på ham som sin venn. Eller snarere på en som kunne vært hennes venn. Til ham kunne hun nok ha fortalt alt, åpnet hjertet sitt og grått til hans. Da ville han holdt rundt henne og sagt; ”stakkars lille vennen min” Anna smilte alltid ved den tanken.

”Er du ikke enig Anna?” Gunnhild myste mistenksom mot Annas smil.

”Joda, det er jeg” svarte hun lydig. Hun ville selvfølgelig aldri finne på å fortelle Gunnhild hva hun egentlig tenkte. Det ville være nytteløst og fullstendig galskap. Såpass skjønte Anna. De gikk ut i butikken igjen.

Gunnhild tok en Twix fra hyllen, rev av papiret og stakk den i munnen. Anna kjente angsten som en velkjent klo i magen.

Hun hatet det. Stjelingen. Og Gunnhild visste det meget godt. Hun så utfordrende på venninnen, som om hun sa; si noe om det da!” men Anna holdt som vanlig munn.

En eneste gang hadde de hatt den diskusjonen, eller diskusjon kunne det vel knapt kalles og det var selvfølgelig Gunnhild som vant. Ikke fordi Anna var enig, men fordi Anna gav opp. Anna gav alltid opp. Hun var fullstendig ute av stand til å fremme sine synspunkt og meninger. Stå imot eller krangle. Med bare en antydning til stemmer som økte i styrke eller bryn som trakk seg irritert sammen, la hun seg rett på rygg. Bøyde hodet og logret som en underdanig hund.

Dette viste Gunnhild utmerket godt og dersom venninnen irriterte henne det minste, så utøvde hun den makt hun visste hun hadde. For å sette ting på plass igjen liksom. Skape balanse.

Det var det hun gjorde nå. Satt Anna litt på plass.

Smilet til ”venninnen” hadde foruroliget henne litt. Hva var det hun trodde den lille tøyta? Satt hun der og lo av henne? Trodde hun virkelig ikke at hun skjønte at hun hadde fått henne over på et annet tema?

Hun hadde skjønt det. Umiddelbart. Fordi hun forventet det. Hun visste meget godt at Anna ikke likte å snakke om noe trist eller leit. Hun forstod det ikke, men hun visste det godt.

Men det betydde ingenting for Gunnhild. Hun snakket om det hun ville snakke om. Man måtte jo være samfunnsbevisst! Det hjalp jo ingen at man lukket øynene for de forferdelige tingene som skjedde i verden. De forsvant jo ikke av den grunn! Hun hadde prøvd å få Anna til å innse dette også.

”Hvordan skal man kunne hjelpe til om man ikke vet hva som skjer rundt om i verden?” kunne hun si indignert. Det faktum at hun aldri gjorde noe som helst for å hjelpe til, selv ikke noen kroner til den årlige tv-innsamlingen, ble aldri nevnt.

Likevel hadde hun fulgt tråden og snakket nå om Skal vi danse.

Ikke fordi hun var lurt, eller at Anna på en listig måte hadde ledet henne i en annen retning. Nei, det var fordi Gunnhild hadde en mening om det meste. Ja, om alt egentlig.

Hun motstod aldri muligheten til å fremme sine tanker og meninger. Og hennes meninger var alltid rett. De eneste rette.

Uansett hvilket stikkord man gav henne, så hadde hun noe å si. Selv med leger tilstede kunne hun utale seg med den største overbevisning om sykdommer og plager. Enhver protest fra en faglært føyste hun bare unna med et fnys.

”Hør på henne, nå har hun jammen stilt narkosen også” kommenterte hennes mann som likte å slå om seg med fremmede ord!

Gunnhild var en stor dame. Ikke fet nødvendigvis, men noe overvektig var hun.

Det var likevel ikke derfor man oppfattet henne som stor. Nei, det var høyden som først overveldet andre i møtet med denne kvinnen. Hun var 1.83 på strømpelesten, men gikk konstant med hæler som brakte henne opp i en høyde av 1.87. Hun ruvet over de fleste menneskene hun traff, inkludert mannen som kun målte 1.79. De var et odd par som frambrakte en del smil og småkommentarer når de kom sammen.

Brystene var så store at barm ville være en bedre beskrivelse. Uten Bh ville de nå langt nedenfor navlen, men en streng brystholder tvang dem i stram giv akt like ved arm hulene. Dette resulterte i at hun til stadighet smatt en tommel innunder stroppen på skuldrene, for i en stakket stund å lette skuldrene for vekten. Det var en mekanisk, automatisk og etter hvert ubevist operasjon.

Det gul blekede håret som var et hjemmeprodukt, hadde hun samlet i en slags topp bak på hodet. Strikket var av dem som skal imitere ekte hår og som skal gi inntrykk av en fyldigere manke. Men etter utallige vask i maskinen var den fullstendig tovet og lignet mer en godt brukt oppvaskkost. Noe blekere på fargen enn hennes eget hår var den også.

Brynene var barbert fullstendig bort for å så bli malt på nytt med en hard svart og smal linje. Øyenlokkene var malt knallblå som på en klassisk hore, men var likevel blassere i fargen enn blåfargen på iris. Dette skyldes internett og salg av fargede linser til spottpris. Leppene i skarp rosa farge var som regel så inntørket at flak som ligner havregryn lå tett i tett og mellomrommet mellom fortennene hadde gitt mang en latter når mannfolkene på kroen diskuterte hva som kunne få plass mellom dem.

Klærne var nesten uten unntak kjøpt via sparkjøp katalogen, den samme som Anna bestilte sine klær fra. Men der sluttet også likheten. Anna og Gunnhild kjøpte aldri de samme plaggene, ikke fordi de bevisst unngikk det, men fordi Anna aldri i verden ville finne på å gå i de prangende, fargerike og åletrange klærne som Gunnhild kjøpte.

Alt dette slo imot Anna der hun satt på huk og vasket støv av de nederste butikkhyllene.

”Herregud Anna, slapp nå av. Det er ingen som får vite om vi tar oss en sjokolade eller to. Tror du de har vareopptelling på Rema 1000 hver gang vaskepersonalet har vært her? Jeg har sagt det til deg før, med den luselønna de betaler oss, så forventer de nok at vi skal forsyne oss litt fra hyllene. Det er kalt frynsegode skal jeg si deg.”

Nei, det er tyveri. Skrek hennes indre stemme, men hun sa det ikke høyt. Det våget hun ikke.

Men angsten for å miste jobben satt som en klump i magen. Eller enda verre, at Johnsen skulle tro at det var henne……. At det var hun som drev og stjal.

Skuffelsen han ville føle.

Johnsen var daglig leder i butikken og han var bestandig så vennlig mot henne. Det var han som hadde foreslått at hun kunne handle på ”bok” og så kunne de bare trekke det fra lønna i slutten av måneden?

Hun hadde selv regnet ut hva hun skyldte og da hun på første lønningen oppdaget at hun var trukket for lite hadde hun gått direkte til Johnsen for å rette opp i feilen.

”Neimen, søte deg Anna” hadde Johnsen smilt.

”Det er da klart at du skal ha prosenter, du som er ansatt her i butikken!”

Først hadde hun vært redd for at Johnsen var ute etter noe, at hun måtte betale for dette på en annen måte. Hun visste godt hvordan enkelte mannfolk her i Norge så på ”Russerdamer”

Men Johnsen var ikke slik. Han var en god mann.

Hun hadde truffet ham og fru Johnsen på spaserturer om søndagene og da stoppet de alltid og pratet med henne. Til jul i fjor hadde de kommet med en stor kurv fylt opp med varer som gave til henne og Tom.

”Men jeg har jo ingen gave til dere….” hadde hun stotret ulykkelig.

”Sludder” hadde Johnsen ledd.

”Det er jo du som gjør en så utmerket jobb for meg og ikke omvendt. Dette er en gave for vel utført jobb i året som har gått” Hadde han smilt med fru Johnsen nikkende på armen.

Men nå satt hun altså her, som så mange ganger før, og var medskyldig i tyveri fra denne snille mannen.

”Se her, ta deg en du også” Sjokoladen traff henne i armen og seilte i gulvet. Gunnhild så utfordrende på henne.

Men der gikk grensen. Det fikk hun ikke Anna til å gjøre. Den sistnevnte reiste seg langsomt og puttet sjokoladen tilbake dit den hørte hjemme. Gunnhild sukket og himlet på øynene.

4

FORBANNELSEN

Byen Sankt Petersburg, også kalt Piter av sine innbyggere, ble grunnlagt av Peter den store i 1703. Han ville skape et ”vindu mot vest”, en europeisk storby.

Piter ligger i et sumpområde som opprinnelig tilhørte Sverige, der hvor elven Neva renner ut i Finskebukta. Det var denne strategiske plasseringen i forhold til Østersjøen som var årsaken til at St. Petersburg ble bygget akkurat der. Tsaren inviterte tyske ingeniører til å lede byggingen og selv om byens navn først ble skrevet på nederlandsk; Piterburkh, ble det senere endret til det tyske St. Petersburg. Årsaken var at Tysk ble ansett som et finere språk i Russland på den tiden og det var det språket som ble brukt av adelen i vest, særlig i St. Petersburg.

Datoen for grunnleggelsen av byen regnes som 16. mai, da fundamentet for Peter-Paul-festningen ble lagt. Byen ble offisielt Russlands hovedstad i 1712, da tsar-familien flyttet dit fra Moskva, og den forble hovedstad inntil den russiske revolusjon i 1917.

Da første verdenskrig brøt ut i 1914, ble den omdøpt til Petrograd kanskje fordi det på den tiden ikke var så gjevt med tyske navn?

Den 29. januar 1924 ble den igjen omdøpt, denne gang til Leningrad, etter at Vladimir Lenin døde.

Da Finland ble invadert av sovjetiske styrker i november 1939, prøvde man å rettferdiggjøre angrepet med påstand om at Sovjetunionen bare ønsket å styrke forsvaret av Leningrad. Den virkelige årsaken var at historiske finske bosetninger fremdeles lå inntil byen og Stalin hadde bestemt seg for å deportere den finske befolkningen fra området.

Under andre verdens krig ble byen omringet og beleiret av det tyske Wehrmacht. Beleiringen varte fra 8. september 1941 til 27. januar 1944. I løpet av beleiringen døde anslagsvis 800 000 av byens 4 000 000 innbyggere. For sin heltemodige motstand ble byen senere utnevnt til helte by. Da Sovjetunionen gikk mot slutten, fikk byen 6. september 1991 tilbake sitt opprinnelige, tyske navn, St. Petersburg

Vladimir lå dødssyk på godset Gorkij og hans partikamerat og venn satt ved hans side.

”Jeg er bekymret Lev” sa den syke og stirret med matte øyne på sin venn.

”Han er for brutal. Hans framferd vil være ødeleggende for vårt elskede land. Dere må kaste ham før det er for sent!”

”Jeg hører hva du sier gamle venn, men det er ikke så enkelt. Han har støtte blant mange i partiet, han lar seg ikke forkaste så lett.” Lev tenkte seg om litt og fortsatte

”Dessuten tror jeg ikke han kan gjøre så mye galt der han sitter nå, vi må bare sørge for å holde ham der han er og ikke gi ham mer makt.” Han tok den gamles hånd i sin.

”Ikke bekymre deg kamerat, konsentrer deg om å bli frisk og kom snart tilbake til oss i partiet.”

Den gamle smilte matt og sørgmodig til dette.

”Mine dager er nok talte min venn, jeg overlater ansvaret til dere nå. Ta godt vare på mitt elskede land”

Etter en serie hjerneslag døde Vladimir Iljitsj Uljanov den 21. januar 1924. Han hadde da vært leder for en av verdens største nasjoner siden 1917. Han var bedre kjent som Lenin.

Josef Vissarionovitsj Dsjugasjvili eller Stalin (= stålmannen) som han selv etter hvert kalte seg, hadde ventet på denne anledningen lenge. Hans første gjennombrudd hadde kommet to år tidligere da han ble utnevnt til generalsekretær i partiet i forbindelse med Lenins sykdom. På det tidspunktet betydde ikke denne stillingen noe særlig og Stalin hadde minimalt han skulle si i de partipolitiske diskusjonene. Det var menn som Nikolai Bukharin, Lev Kamenjev, Grigorij Sinojev og Lev Trotskij som førte an og betydde noe da.

Men dette skulle snart endre seg.

Lenin etterlot seg flere brev som i ettertid har blitt kalt Lenins politiske testamentet. I disse brevene skrev han formaninger og råd til sine medarbeidere. Her omtalte han også de fleste ledende bolsjevikene. Om Trotskij skrev han at han var nok den dyktigste av dem alle, men at han var for selvsikker. Om Stalin derimot hadde han lite godt å si; ”Han er altfor uforskammet og den feilen, som kan tåles i selskap med kommunister og oss i mellom, blir utålelig hos en som innehar embetet som generalsekretær. Derfor foreslår jeg at kameratene finner en utvei til å fjerne Stalin og utnevne en annen person som i alle henseender bare skiller seg fordelaktig fra Stalin, nemlig å være mer høflig, mer lojal, mer tålmodig og oppmerksom mot kamerater”

I den maktkampen som oppsto etter Lenins død var det nok mange som ønsket å fjerne Stalin slik som Lenin hadde foreslått, men dette lyktes ikke. Gradvis, på en slu og intrikat måte skaffet Stalin seg veldig makt i det nye parti- og statsbyråkratiet. Han allierte seg i tur og orden med de forskjellige partifellene for på den måten å utmanøvrere dem og i 1929 sto han fram som ”den rette arvtaker etter Lenin og den eneste rette leder for partiet og staten.” Det ble arrangert tre offentlige prosesser også kalt Moskvaprosessene i årene 1936-38, mot tidligere ledende medlemmer av det kommunistiske parti. Av de seks topplederne som Lenin nevnte i sitt testamente, var det bare en som ikke ble beskyldt for forræderi; Stalin selv. Trotskij ble landsforvist, mens de andre ble alle dømt til døden som fiender av staten og nesten samtlige «tilsto».

Trotskij søkte politisk asyl i Norge og denne søknaden ble i første omgang innvilget. Han bodde derfor flere år på Hønefoss. Men da Stalin la press på Norge, med beskyldninger om at Trotskij organiserte terroristaktiviteter mot Russland, ble han først internert og senere deportert til Mexico. Der ble han til slutt slått i hjel med en isøks av en russisk agent 20. august 1940. ”I Norsk historie vil Troskij saken forbli et sår som aldri gror” skal Håkon Lie ha uttalt senere.

Da Stalin kom til makten gikk storbøndene en tung tid i møte. I 1920 måtte de selge deler av avlingen sin til staten for en billig penge. De solgte som regel bare 15-20 % og beholdt resten selv. I 1930 startet kollektiviseringen av bøndene og nå krevde staten mer og mer av avlingen. 1931 var et svært dårlig jordbruks år, men likevel krevde staten så mye som 47 % av avlingen. Da bøndene motsatte seg dette ble de sendt i konsentrasjonsleirer. En sult katastrofe som rammet 40 millioner og tok livet av 6 millioner mennesker ble en realitet.
Svetlana ble født syv år før Lenin døde. Hun ble født 9 september i Obukhovo, 26 km øst for Moskva. Svetlana var et kulakkbarn. Bøndene selv brukte ordet kulakk opprinnelig i positiv betydning, det betydde knyttneve, men etter hvert fikk dette ordet en helt annen verdi. Svetlanas far Gregori var bonde og høyt respektert i Obukhovo. Han hadde selv deltatt i jordbruksrevolusjonen i 1917-18, hvor de hadde konfiskert kirkens og adelens jord for å omfordele den blant innbyggerne. Teigene med dyrkbar jord fordelte de mellom familiebrukene ut fra husholdningens størrelse. Gregori støttet sovjetregimet i mange år og var av den oppfatningen at de ville forsvare bøndenes rettigheter, men utover 1920 tallet ble disse rettighetene i stigende grad angrepet. Bolsjevikene hadde en inngrodd skepsis til bøndene og så på dem som en potensiell trussel mot hele revolusjonen, så lenge de kontrollerte det meste av mattilførselen. Opprøret i 1921 hvor bøndene protesterte mot regimets konfiskering av kornet førte til at regimet mistet forfestet på landsbygda. Bøndene tok videre kontroll ved å stoppe leveranser til byene slik at sultne arbeidere streiket.  Dette førte til at Bolsjevikene måtte gi tapt og gjeninnføre fri handel. Den nye økonomiske politikken (NEP) som Lenin innførte i 1921, ble av mange sett på som et svik mot revolusjonen, men Lenin mente det var en forbigående, men nødvendig innrømmelse ovenfor bøndene.  Ikke et øyeblikk tenkte han at dette var en ordning som skulle vare.

Svetlana var et lykkelig barn i sine første leveår. Sammen med sin mor og far levde hun et godt liv på gården deres. Hun var enebarn og foreldrenes sorg over ikke å få flere barn fikk uttrykk i en voldsom hengivenhet for sin eneste datter. Noe som resulterte i at Svetlana fikk det hun ønsket seg både i materielle goder og i kjærlighet. Hun var det mange ville kalle et bortskjemt barn.

”Førstemann til andre siden!” som vanlig var hun allerede halvveis ut i stupet før hun annonserte konkurransen. Forspranget hun hadde skaffet seg gjorde det umulig for ham å ta henne igjen, men det var en unødvendig forsikring. Han ville aldri kjempe om førsteplassen likevel. Den var hennes.

”Treiging” Svetlana gliste fornøyd idet hun klatret i land på den andre siden med det lange våte håret klistret til kroppen. Hun satt seg på den store steinen og kikket på ham idet han klatret opp til henne. Michael smilte tilbake og satt seg tett inntil henne. Han tok hånden hennes, løftet den opp til munnen og kysset den lett.

Hun fniste og trakk den til seg.

”Du er den peneste i verden” sa han mens han stirret beundrende på henne.

”Du er snill” svarte hun og tok hånden hans igjen. Det var sant. Han var alltid snill mot henne. Var det en ting hun kunne stole på i denne verden, så var det at Michael alltid ville være der for henne. Selv om foreldrene gjorde det de kunne for at hun skulle være lykkelig, så var det Michael som forstod henne best. Han kunne se med en gang om det var noe som plaget henne eller om hun var lei seg. Han kunne trøste henne som ingen andre kunne det og han fikk henne bestandig til å le. Han elsket henne. Det sa han ofte, men det var måten han behandlet henne på som fikk henne til å føle nettopp det. Han elsket henne og hun elsket den hun var i hans øyne. Han var som speilet i eventyret om Tornerose. Sammen med ham var hun alltid den vakreste. Alltid den beste.

”Din far er vår tjener” sa Svetlana første gang hun traff Michael. De var fem år den gangen. Han hadde protestert, men hadde lurt på om hun hadde rett.

Nå var de 12 år og begge visste at Michaels far var ansatt som lønnet arbeider på gården.

”Vi skal bo på gården min, når vi har giftet oss” sa Svetlana plutselig.

Han svarte ikke.

”Hvorfor svare du ikke?” hun snudde seg og stirret avventende på ham.

Han bare trakk på skuldrene.

”Pappa sier at det ikke kommer til å være gården din særlig lenge”

”Hva mener du?” spurte hun overrasket.

”Pappa sier at kulakkene står for fall. At snart skal rettferdigheten råde”

Svetlana kikket forundret på Michael. Hun var mektig imponert over de ukjente ordene han brukte, men forstod ikke hva han mente.

”Men ikke vær redd. Jeg skal finne en annen gård til oss” han så bekymret på henne.

”Hva mener du redd? Din far vet vel ikke hva han snakker om. Selvfølgelig er det min gård, det vil det alltid være.”

Han burde skjønt at Svetlana ikke lot seg skremme så lett. Hun gjorde sjelden det.

Selv hadde han blitt veldig redd da han hørte faren og de andre mennene kvelden i forveien. Han hadde stått utenfor stuedøren og tyvlyttet. Det var vanskelig å høre alt de sa, men de var sinte. Faren hadde hevet stemmen ved flere anledninger og sagt ting som;

”Vi kamerater skal seire” og

”Gregori skal drives bort!”

Michael forstod ikke hvorfor faren var så sint. Han hadde aldri før hørt at han og Gregori var uvenner? Ikke visste han hvem disse mennene var heller. De var alle kledd i en slags uniform og ikke en av dem smilte eller snakket til Michael.

Han ville at de skulle gå og la faren være i fred. Han var redd for at ting skulle forandre seg. Han ville ikke at Gregori skulle bli kastet ut av gården. Aller minst ville han at Svetlana skulle forsvinne, da ville han aldri bli lykkelig igjen.

Svetlana bare lo.

”Det er klart vi skal bo på gården min. Min pappa vil aldri flytte”

Michael kikket tvilende på henne. Faren og de andre mennene hadde virket veldig overbevist, men han håpet hun hadde rett.

De fortsatte å bade en stund til før de kledde på seg og gikk tilbake til gården. Resten av ettermiddagen tilbrakte de på låven hvor de fikk være i fred. De hadde laget sin egen lille hule like bak verktøyrommet hvor de pleide å lese, prate eller leke en eller annen lek. Denne dagen var de begge unormalt stille.

”Hva tenker du på” hvisket Michael. De lå på ryggen på teppet som Svetlana hadde fått av mor og stirret i taket.

”Ingenting” hvisket hun tilbake. De pleide ofte å ligge slik og viske til hverandre. Det ble liksom koseligere da. Som om de gjemte seg for noen eller hadde en hemmelighet som ingen andre visste om. Det hadde de også. De hadde mange hemmeligheter sammen og det var her de fortalte hverandre alt. Eller nesten alt i alle fall.

Det var her de hadde kysset hverandre første gangen og det var her de hadde kledd seg naken for hverandre. Da de var åtte år hadde de ligget akkurat slik og blitt enig om å være kjærester. Et par år senere hadde de utvidet avtalen til å gjelde ekteskap når de ble store. Svetlana hadde vært i fyr og flamme og fortalt det til foreldrene samme dag. Men de hadde bare fnyst og svart at hun fortjente bedre enn som så. Uvant som hun var med at foreldrene sa henne i mot og forskrekket over å oppdage at de ikke var like begeistret for Michael som hun var, gjorde at hun ble veldig lei seg. Etter den dagen ble hun mer oppmerksom på denne uviljen hos foreldrene og den skremte henne. Hun lot derfor være å fortelle om Michael, men foreldrene var likevel fullt klar over dette tette vennskapet.

Michael snudde seg på siden og hvilte ansiktet i hånden mens han kikket på Svetlana.

”Du?”

Hun snudde seg og kikket avventende på ham.

”Ja?”

”Unnskyld for det jeg sa om gården din. Jeg har sikkert bare hørt feil. Det er klart vi skal bo der når vi er gift. Det skal alltid være oss. Du og jeg Svetlana, jeg lover” han strøk en finger over pannen hennes.

Hun nikket ettertenksomt.

”mmm………..hva var det du hørte igjen?……hva var det de sa?”

Han gjentok det han hadde sagt tidligere, men viftet samtidig nonchalant med hånden.

”Det er sikkert bare tull. Jeg tror de hadde drukket også”

Det siste var løgn. Faren hadde drukket, men det var etter at mennene hadde gått.

De ble liggende tause å kikke på hverandre.

Senere den kvelden satt Svetlana sammen med foreldrene sine rundt middagsbordet.

”Hva betyr det at kulakkene står for fall” spurte hun med munnen full av mat.

”Hva sa du” hvisket moren forskrekket.

Hun gjentok spørsmålet, denne gangen uten mat i munnen og med tilføyelsen; ”rettferdigheten skal råde”

”Hvor har du hørt det” spurte faren med et bistert drag i ansiktet.

Svetlana trakk på skuldrene til svar. Hun skjønte straks at hun hadde sagt noe fryktelig galt og ville helst ikke fortelle hvem det var som hadde sagt det til henne.

”Svar meg jente! Hvem har sagt dette til deg?” det var ikke ofte faren hevet stemmen til Svetlana, men nå gjorde han det. Og som om ikke det var nok, så tok han et fast grep om armen hennes og knep til. Tårene spratt fram i øynene til jenta og hun lette i morens ansikt etter empati. Men moren virket like opphisset og redd, så Svetlana svelget tungt og svarte hviskende;

”Det har faren til Michael sagt”.

Hjertet sank i brystet i det hun sa det og hun følte seg som en sladrehank.

Neste dag fikk hun ikke løpe ned til Michaels hus som hun pleide og hun holdt klokelig munn da dette ble annonsert av faren. Hun var svært uvant med at foreldrene var sint på henne, så denne forandringen i farens oppførsel skremte henne fra enhver protest hun måtte ha.

Michael kom heller ikke til hennes dør, så hun gjettet at det var til dem faren hadde gått da han trampet ut av dørene tidlig den morgenen. Hva han sa eller gjorde, fikk Svetlana aldri vite, men Michaels far kom aldri på jobb på gården igjen etter det. Hun angret dypt og inderlig at hun ikke bare hadde spurt Michael om hva de dumme ordene betydde, men hun hadde vært for stolt til å innrømme at hun ikke forsto.

Noen kvelder senere satt de rundt middagsbordet igjen. Denne gangen med flere gjester. To andre storbønder med familiene sine var på besøk. Igjen var det rare ord og dystre miner når de voksne snakket sammen. Svetlana ble igjen redd for at dette hadde noe med henne og Michael å gjøre. Hva var det hun hadde sagt som var så forferdelig? Hvordan kunne hun gjøre det godt igjen? Hun savnet Michael fryktelig og lurte på hvordan det gikk med dem nå som faren ikke jobbet på gården lenger. Hadde han fått seg en annen jobb?

Svaret kom samme kveld. Like etter at gjestene hadde forlatt bordet og barna var gått for å leke, hørtes lyden av knust glass. Først trodde mor til Svetlana at det var noen av barna som hadde revet noe på gulvet, men etter hvert forstod hun hvor glasskårene kom fra. Noen hadde kastet en stein gjennom vinduet deres.

Ute på tunet sto 8-10 militante aktivister. Deriblant Josef, far til Michael.

”Hva i helvete er det dere holder på med?” skrek Gregori der han sto på trappen med blikket rettet mot Josef. Bak ham, inne i gangen sto de andre bøndene med sine koner.

”Vi er her for å informere deg om at dine dager er talte her på gården Gregori. Vi kamerater kjemper for kollektiviseringen! Din gård skal deles opp og alle skal ha en bit av den” Det var ikke Josef som sa det, men en annen. Josef sto bare og stirret hatsk på Gregori. Som om han hadde noe uoppgjort med ham. Svetlana som sto i vinduet kikket han ikke på.

”Hva i helvete er det dere innbiller dere? Kom dere til helvete vekk, jævla pakk. Min gård får dere aldri!” Gregori skalv av sinne da han lukket ytterdøren etter seg.

Svetlana skalv av redsel og sorg. Hun forsto hva dette innebar. Hun forstod at hun aldri ville få være sammen med Michael igjen. Aldri.

I løpet av det neste året ble det drevet en intens kampanje for kollektivisering i Obukhovo. Josef som var sentral i den militante aktivistgruppen, var spesielt ute etter Gregori og gården hans. Svetlana og Michael led i stillhet. To ganger hadde Michael kommet på døren til Svetlana, men begge ganger hadde moren jaget ham avgårde igjen.

En dag mange måneder senere da Svetlana satt på husken i hagen, kom en liten jente gående langs veien.

”Heter du Svetlana” spurte jentungen pesende. Det var tydelig at hun syntes hun hadde gått langt.

Svetlana nikket spørrende til henne.

”Her” jenten rakte henne en lapp.

”Hva er det?” spurte Svetlana uten å ta lappen fra henne.

”Det er… til deg….. fra en gutt….jeg skulle vente på svar.” Jenta pustet tungt mellom ordene, men fikk til slutt overlevert beskjeden.

Svetlana rev til seg lappen, fullstendig klar over hvem den var fra. Møt meg ved elven? Sto det skrevet med Michaels kråketær.

”Nå?” spurte Svetlana jenta.

Hun stirret bare tilbake på henne.

”Mener han nå?” gjentok hun iltert.

Jenten bare trakk på skuldrene og sa;

”Jeg skulle bare få et svar av deg jeg”

”Hvor er han du skal gi svaret til da?”

”Ved elva” svarte jenten til Svetlana som allerede var på vei i den retningen!

Han sto og ventet på henne da hun kom. Hun kastet seg i armene hans og begynte umiddelbart å gråte.

”Det er min feil. Alt er min feil” hulket hun.

”Nei” svarte Michael. ”Det er min far sin feil. Jeg hater ham”

”Det må du ikke si” hvisket Svetlana forskrekket, men lettet. Hun hadde fryktet at Michael skulle være sint på hennes far, eller enda verre; at han skulle være sint på henne.

”Men det er sant. Jeg hater ham.” fortsatte Michael.

”Han tenker bare på revolusjon og kommunisme. Han hater din far og nå vil han ta gården din Svetlana”

Hun kjente angsten som en vond klump i magen. Første gang Michael hadde sagt at hun ville miste gården sin, hadde hun ledd uten den minste bekymring. Nå trodde hun på hvert ord han sa. Det hadde skjedd så mye det siste året og selv i farens ansikt kunne hun lese denne redselen.

De satt sammen ved elven en god stund. Svetlana gråt i perioder og Michael gjorde så godt han kunne for å trøste henne.

”Vi skal gifte oss når vi blir stor Svetlana. Og vi SKAL bo på gården din. Min far kommer nok til å holde opp med det tullet sitt snart.” Han prøvde å berolige seg selv vel så mye som henne.

”Du må aldri forlate meg Michael. Lover du?” det tårevåte ansiktet hennes stirret bedende på ham

”Selvfølgelig! Jeg kommer alltid til å passe på deg Svetlana. Det vil alltid være oss”

Slik gikk dagene for Svetlana. Hjemme var det en dyster stemning og stadig vekk kom andre menn på besøk til faren. Da satt de i stuen og hvisket opphisset sammen, mens Svetlana måtte holde seg på rommet. Om dagene traff hun Michael i skjul og de to drømte om å rømme vekk sammen.

Så kom den dagen i 1930 da kulakkene i Obukhovo ble tvunget til å gi fra seg alt de eide til kollektivbruket. Nå skulle all jord, buskap og redskaper bli kollektivisert. Bøndenes jord ble slått sammen i store felt og alle bønder ble lønnsarbeidere. Kun en liten hageflekk fikk de som var heldige beholde hvor de kunne dyrke litt egne grønnsaker.

Svetlana var 13 år da faren ble arrestert og dømt til fire år i arbeidsleir fordi han hadde vært aktiv i bondeforeningen som hadde slåss for bøndenes rettigheter. Moren sto i kjøkkenet og gråt da de hentet faren, Josef var en av dem som fulgte ham ut i den ventende bilen. Svetlana sto på trappen og så bakhodet til faren forsvinne med bilen over bakkekammen. Gråtende løp hun derfra og kastet seg desperat rundt halsen til Michael.

”Du må snakke med din far” gråt hun.

”Du må be ham sende pappa hjem igjen”

Men Michael bare ristet på hodet og sa det ikke nyttet.

”Hva mener du?” hun stirret lamslått på ham.

”Du MÅ snakke med din far, det er bare han som kan hjelpe pappa nå.”

”Jeg har prøvd Svetlana! Han bare gav meg en ørefik og ba meg glemme deg”

”Du lovet meg at alt skulle gå bra. Du lovet at det alltid skulle være oss! Du er ikke glad i meg” skrek hun til ham.

”Du vil bare ha gården min, akkurat som faren din”

Michael gråt også nå.

”Nei, kjære Svetlana. Du må tro meg. Jeg er elsker i deg. Jeg hater faren min for det han gjør. Men han vil ikke høre. Jeg har prøvd, men han bryr seg ikke om hva jeg sier”

”Jeg HATER deg” skrek hun tilbake. Desperat og sint langet hun ut mot ham, i mangel av noen andre.

”Jeg hater deg, jeg hater deg” hendene hennes hamret ham i brystet. Han prøvde å holde henne fast, men hun rev seg løs.

”Vær så snill. Ikke vær sint på meg. Jeg kan ikke noe for det. Jeg kan ikke stoppe ham. Han hører ikke på meg” Michael gråt så han hikstet, men hun lot seg ikke merke ved det. Rasende løp hun i fra ham, mens han ble liggende på knærne og ropte etter henne.

Den store gården deres ble oppdelt og moren fikk kun pakke med seg en koffert før de ble kastet ut. Svetlana var i sjokk og virket totalt likegyldig. Som en robot fulgte hun sin gråtende mor ut i bilen, uten å se seg tilbake en eneste gang.

Michael sto i veien da de kom kjørende ut fra gården. Han kastet seg over vinduet på Svetlanas side og ropte og skrek.

”Ikke dra! Unnskyld, Unnskyld….SVETLANA” han slo på ruten og grep etter dørhåndtaket for å åpne døren. Sjåføren økte farten, mens Michael strevde for å holde følge. Til slutt måtte han gi opp og ble stående igjen midt i veien. Svetlana kunne høre ham skrike navnet hennes flere ganger, før de rundet svingen og det ble stille. Hadde han sluttet å skrike lurte hun på? Eller var det bare det at hun ikke lenger kunne høre ham?

Hun gråt ikke. Ikke en tåre. Hun hadde bestemt seg for å glemme Michael.

Svetlana og moren ble sendt i eksil til Altai-regionen i Sibir sammen med tusenvis av andre kulakkfamilier. Der ble de innkvartert i brakker og bodde regelrett oppå andre familier. Men de var tross alt heldige, de som ikke fikk plass inne, måtte nemlig grave seg grøfter og bo ute. Lite eller ingen matforsyninger ble sendt når de snødde inne, så de måtte klare seg med det de hadde pakket med seg. Mange døde derfor av sult den første vinteren og de døde kroppene deres ble liggende i dypfrosne hauger helt til våren kom. Først da kunne de begraves eller kastes i elven. Lenge før et barn burde vite hva døden var, vasset Svetlana i den på gaten.

Svetlana forandret seg dramatisk i disse årene. Fra å være en utadvent og livlig jente, forsvant hun nå, inn i sin egen dystre verden. Hun holdt seg for seg selv, snakket minst mulig og ingen lyktes i å nå inn til henne.

Plutselig en dag dukket faren opp i leiren. Det var lenge før moren hadde forventet ham, men hun stilte likevel ingen spørsmål. Man gjorde ikke det lenger. Alle var redd for å bli hørt. Ingen stolte på noen. Veggene hadde ører ble det sagt. Selv hvisking kunne den høre.

Mange år gikk før Svetlana lærte hva ordet kulakk betydde, men at det var noe stygt det visste hun godt. Folk sa kulakk på en slik måte at det hørtes ut som om de spyttet. Som om det var noe ekkelt de hadde i munnen og som gjorde dem kvalm. Det knøt seg i magen hver gang hun hørte ordet og hun skammet seg dypt uten egentlig å vite hvorfor.

Senere plukket hun opp kommentarer og bemerkningen og disse bitene gav henne etter hvert et bilde på hvilken forbrytelse hun var skyld i.

”Da andre fattige sultet i hjel, fråtset du og dine foreldre i overflod” sa lærerinnen til henne på skolen en dag. Hun sa det høyt i klassen og Svetlana ønsket bare å synke i jorden av skam.

Hun lærte seg å spise minimalt etter dette og når hun spiste gjorde hun det alltid med dårlig samvittighet. På samme måte begynte hun å endre sitt syn på foreldrene. De hatske ordene hun selv ble utsatt for, begynte hun å tildele foreldrene i sine tanker. Hun tok avstand fra det de hadde vært og stått for. Hun skammet seg over familien sin og drømte om å løsrive seg fra dem. Hun hatet at hun kom fra en kulakkfamilie og et ønske om å bli en ekte kamerat ble sådd i denne tiden. Et ønske som etter hvert skulle bli så altoppslukende at ingenting annet ville bety noe.

En sen vinterdag i 1932 skjedde det noe som for alvor endret hennes forhold til foreldrene. De hadde kommet over en liten pike som satt ved liket av sin mor.  Piken var knapt 2 år gammel, hun var våt og kald, men mest av alt var hun fryktelig redd. Skitten, med tårer og snørr i det lille ansiktet satt hun der, med sin døde mor. Utmagret og gråtende strakk hun armene mot alle som passerte henne. Men ingen stoppet.

”Vi må ta henne med oss” hvisket Svetlana til foreldrene.

”Hva ville det være godt for?” svarte faren.

”Vi kan jo knapt fø vår egen datter.”

De passerte barnet uten å se på henne. Mor med blikket i bakken og far med strammer kjever og et fast grep om begges skuldre. Svetlana bremset plutselig opp og kikket tilbake på den lille jenten. Noe som resulterte i at den lille satt i nok et hysterisk skrik og strakte armene enda lenger mot dem som om de var hennes siste sjanse her i verden. Foreldrene tok resolutt tak i Svetlana og dro henne gråtende derifra. Uten øre for hennes protester. Noen dager senere så hun barnet ligge død ved sin mors side.

Svetlana tilga aldri foreldrene denne ubarmhjertigheten. Uansett hvor mye hun prøvde å forstå deres situasjon, forble hun i sin fordømmelse. Hendelsen bekreftet det alle beskyldte kulakkene for. Egoisme. Den største synden i sovjetsamveldet.

Hendelsen ble aldri snakket om i hjemmet, men det førte bare til at det vokste seg til uante høyder i Svetlanas tanker. Som en verkebyll lå det usnakkede der. Hadde man konfrontert det, kunne kanskje smerten og fordømmelsen avta etter hvert, men i stedet bare økte og økte det i omfang. Mørke tanker ble grundig bearbeidet i hennes indre liv og uretten som foreldrene hennes hadde begått forlot aldri tankene hennes lenge om gangen. I hennes hode burde de dødd sammen med jenta, heller enn å la henne være alene. Etter hvert identifiserte hun seg så sterkt med den lille jenten at hun ikke helt klart å skille mellom seg selv og barnet. Det var som om det var henne foreldrene hadde forlatt på gaten. Det var henne de var villig til å la sulte, bare de selv fikk mat. Hatet til foreldrene vokste og etter hvert fikk de skylden for det meste som var galt. De var ikke til å stole på og hun fjernet seg mer og mer fra dem i tankene sine. Selv etter at de hadde klart å forlate Sibir og hadde flyttet til Pestovo preget hendelsen tankene hennes konstant. Foreldrene merket dette kalde og uhyggelige som sakte men sikkert hadde kommet mellom dem og deres eneste datter. Episoden med det lille barnet to år tidligere hadde de glemt og ingen av dem ante at dette var kilden til uviljen de leste i Svetlanas blikk.

Da Svetlana var 17 år bestemte hun seg for å gjøre alvor av drømmene sine og bli en ekte kamerat. Hun leste alt hun kom over av kommunistisk litteratur og lot seg oppsluke av dette. Etter hvert ble hun så fanatisk i sin hengivenhet for sovjetsamfunnet at foreldrene og de andre kulakkene de bodde sammen med i kommunalkaen fryktet henne og faren for at hun kunne angi dem.

Konfliktene mellom Svetlana og foreldrene var mange og vonde, så da hun som 20 åring forlot hjemmet, var de lettet samtidig som sorgen la seg over dem som et mørke. De fryktet de aldri ville se sin elskede datter igjen og de fryktet krigen som truet i vest.

Svetlana fryktet ikke krigen slik som foreldrene hennes gjorde det. Hun hadde full tiltro til Stalin og Sovjets styrke. Ingen kunne true hennes elskede nasjon. De var for stor! De var for sterke! Hun reiste derfor til Leningrad uten den minste bekymring for det som foregikk i Europa og her fikk hun jobb hos en høyt respektert familie som barnepike og hushjelp. Foreldrene i huset jobbet i partiet fra tidlig morgen til sent på kveld og overlot hele husholdet til den unge piken. Hun ble som en reservemor for barna i huset, mer mor enn hun ville bli for sine egne barn få år senere. Etter hvert fikk hun også flere betrodde oppgaver og ble ansett som en del av familien.

En dag ble hun bedt om å gjøre en del papirarbeid og arkivering på kontoret hvor konen jobbet. Barna ble passet av besteforeldrene og Svetlana reiste inn til kontoret sammen med sin kvinnelige arbeidsgiver. Hun ble fulgt inn i et rom med masse hyller fylt med papirer. Disse skulle hun arkivere alfabetisk i et hemmelig arkiv. Hun ble stående alene med dette arbeidet hele dagen og ingen kom innom for å sjekke henne før hun var ferdig sent på kvelden. I løpet av dagen gikk det sakte men sikkert det opp for Svetlana hvilken sjanse dette var! Her hadde hun plutselig tilgang til papirer som tilhørte andre mennesker. Mennesker som ble ansett som ekte kamerater. Mennesker med den rette bakgrunnen, med de rette papirene.

Plutselig sto fruen der for å ta henne med seg hjem igjen og muligheten visnet som en blomst foran øynene på henne. Tenk at hun hadde latt denne ene sjansen gå henne forbi! Hun hadde vært for treg og for redd. Hun hadde fryktet at noen skulle komme og dermed hadde hun bare blitt stående og leke med tanken uten å foreta seg noe som helst. Hun ble så sint på seg selv og på vei hjem den kvelden ble hun overfalt av et brennende ønske om å skade seg selv. Straffe seg selv med hard hånd. Hun ville knuse hodet sitt mot murveggen de spaserte langs. Murveggen som gav gjenklang av de håpløse skrittene hennes. Hun ville slenge seg ut i elven som brølte skadefro til henne. Et brøl som slukte fruens tause mas. Hun ville be fruen om å kvele henne, med sine kalde kommunistiske hender. Rett utenfor huset hvor de bodde, ville hun gispe etter sitt siste ufortjente åndedrag. Hun ville dø.  Som fortjent.

Hun gjorde ingen av delene. Hun var og ble tiltaksløs! Hun hatet seg selv og nok en gang var hun overbevist om at hun ikke var verdig. Ikke god nok.

Hun ville aldri bli god nok, gråt hun mot stummørke som la seg som et tungt teppe over ansiktet hennes den nattet. Et mørke som føltes som om det trengte seg inn mellom leppene og langt ned i brystet hennes. Et mørke som stjal luften fra lungene hennes, rødfargen fra blodet og lyset fra sjelen. Et mørke som etterlot henne håpløs og kald. Fortapt. Hun visste hun var dramatisk, men det var slik hun følte det. Hun følte at livet hadde servert henne en unik sjanse, men hun hadde vært for feig til å ta den. Nå var det for sent!

Men allerede uken etter ville fruen ha henne med til kontoret igjen. Det samme arbeidet skulle gjøres, nye papirer skulle arkiveres. Denne gangen var hun forberedt. Umiddelbart benyttet hun sjansen til å forfalske papirer til seg selv. Så snart hun ble alene satt hun i gang. Det var ingen tid å miste og det var absolutt verd muligheten for å bli tatt.

Men hun ble ikke tatt. Ikke da.

Det var en handling som gikk på tvers av sovjetsamveldets vilje, men like fullt gjorde hun det uten å bremse det minste. Hvorfor skulle hun ikke det? Hun hadde alltid ønsket å være en kamerat. Hun hadde alltid følt tilhørighet til partiet og fellesskapet. Og hun skulle bruke resten av livet til å gjøre seg verdig denne sjansen lovet hun seg selv og Sovjet. Målet helliger middelet tenkte hun. En ny og god kamerat var jo absolutt det landet hennes trengte.

Så i løpet av kort tid utslettet hun sine aner og erstattet dem med noen bedre. Papirene gjemte hun på kroppen under klærne og ingen undersøkte henne nærmere da hun forlot kontoret. Det var så enkelt. Så enkelt å bli en annen. For enkelt kanskje?

Noen uker senere ba hun fruen i huset om en attest. Tross protester fra sin arbeidsgiver som slett ikke ville miste sin lojale og hardt arbeidende hushjelp, og med en løgn om at hun måtte hjem til sin syke mor i Presto reiste hun derfra til Moskva. Hun var 23 år og året var 1940. I Moskva meldte hun seg inn den kommunistiske ungdomsbevegelsen; Komosol, og startet sin klatring mot en stilling i partiet. Med stolthet var hun vitne til at hennes elskede Sovjet annekterte land etter land i øst Europa og på den måten vokste seg større dag for dag. Først hadde Polen blitt delt mellom Sovjet og Tyskland høsten 1939 og 15. juni 1940 invaderte Sovjet de Baltiske land. Moldova fulgte like etter. De var uovervinnelig jublet Svetlana innvendig. Hun følte seg allerede som en av seierherrene.

Sjokket kom i midlertidig året etter. Hvis Stalin ble overrumplet av angrepet, så ble i alle fall Svetlana det. Hun hadde aldri sett for seg at noen ville våge å angripe Sovjet, men der hadde hun og Stalin tatt grundig feil. 22 juni 1941 gikk nemlig 3 millioner tyske soldater til angrep på dem. Angrepet fikk navnet Operasjon Barbarossa og allerede første dag ble det meste av det sovjetiske flyvåpenet utslått. Nyheten om angrepet nådde Moskva klokken 12 samme dag, Svetlana gråt sine modige tårer og Stalin låste seg umiddelbart inne på kontoret. Han kom først ut 12 dager senere. Etter å ha fattet seg holdt han en tale 3. juli hvor han appellerte til russisk patriotisme. Den patriotiske krig, ble andre verdens krig kalt i sovjet etter Stalins tale. Svetlana følte seg umiddelbart bedre.

I et forsøk på å erobre Leningrad i september 1941, satt Hitler i gang en blokade av byen som varte i 900 dager. Andrej Sjadanov ledet forsvaret av byen og han fikk folk som om dagen jobbet i fabrikkene til å bygge skyttergraver om natten. Da høsten kom mistet de strømmen og matrasjonene var lik null. Folk spiste hva som helst; tapeter, husdyr og til og med døde mennesker. Da blokaden var over hadde 830 000 av byens innbyggere sultet i hjel eller blitt drept av tyske bomber.

Under kodenavnet Operasjon Tyfon, iverksatte tyskerne en offensiv mot Moskva den 2. oktober 1941. Målet var å erobre den sovjetiske hovedstaden før vinteren satte inn.  I starten erobret Tyskland russisk territoriet med en fart 80 km for dagen, men snart ble været et problem for den angripende part. Først kom regnet i oktober som gjorde det vanskelig å buksere kjøretøy langs de gjørmete veiene. Deretter vinteren, den kaldeste i manns minne, som satt kjøretøyene helt ut av spill og føs i hjel de tyske soldatene. Endelig kunne russerne angripe. Stalin hadde etter hvert fått vite at Japanerne ikke vil angripe Sovjet og han kunne dermed overføre store styrker fra Sibir til vestfronten. Med T34 stridsvogner og små steppehester gikk de til angrep i 35 minus grader. Slaget om Moskva ble sett på som en svært viktig seier, fordi tyskerne ble slått for første gang og fordi hovedstaden ble reddet.

Svetlana giftet seg da hun var 24 år med Aleksander som hun møtte i Komosol. Hun elsket ham ikke, men han var et godt parti. Han følte det på samme måte.

Hun fødte sitt første barn; Nadja måneden etter bryllupet. Krigen preget etter hvert livet til den lille familien og Svetlana tenkte ofte på familien hun hadde forlatt i Leningrad. Hadde de sultet i hjel? Eller hadde de kommet seg ut før blokaden?

Hun skjenket aldri sine egne foreldre en tanke i disse årene. De var som slettet fra hennes tanker, som de var det fra hennes nye papirer.

Hitlers viktigste mål sommeren 1942 var oljefeltene i Kaukasus, men først ville han erobre Stalingrad. Slaget om Stalingrad skulle vise seg å være en av krigens største taktiske tabber og dette markerte starten på frigjøringen av Sovjetunionen og seieren over Tyskland. Slaget ble i ettertid sett på som en av de blodigste og mest hensynsløse i 2 verdenskrig, hvor en brutalitet og likegyldighet til militære og sivile tap preget begge sider. Totale tap for begge sider anslås til å være bortimot 2 millioner mennesker.

To år senere fødte Svetlana sønnen Boris. Nå spyttet ikke folk når de sa navnet hennes lenger. De hvisket. Hvisket i frykt for at hun skulle mislike noe av det de sa. I frykt for hva hun kunne gjøre mot dem. Hun hadde makt, hun var en betrodd. Endelig var hun en kamerat. Krigen var kun et bakteppe til hennes liv som en innvidd. Dessuten gikk den jo mot en seier.

Både hun og Aleksander hadde etter hvert høyt betrodde stillinger i partiet og som alle andre jobbet de fra tidlig morgen til sent på kveld. Barna ble oppdratt av barnepike og de fikk aldri et nært forhold til foreldrene sine. Det var slik det skulle være i Sovjetunionen. Barna var ikke dine egne, men barn av Sovjet. Privatliv skulle ikke eksistere, det var en trussel mot samveldet, alt man gjorde, gjorde man for fellesskapet. Svetlana elsket alt ved dette og var en innbitt kommunist. Derfor var fallet som kom, enda større for henne.

Plutselig en dag sto han foran henne igjen. Hun kjente ham ikke igjen, men han grep tak i armen hennes.

”Svetlana?” hvisket han med tårer i øynene.

”Ja” svarte hun reservert.

”Hva kan jeg hjelpe deg med?”

”Det er meg Svetlana. Det er meg! Michael!”

”Michael?” hun gispet og tok et steg bak for å ikke ramle.

”Hvordan? Hva gjør du her?”

”Leter etter deg” hvisket han.

”Hva mener du? Hvordan fant du meg?” hun kikket seg rundt for å se om noen hadde hørt dem.

”Jeg fant deg ikke” fortsatte han da de hadde gått inn i en bakgate for å unngå nysgjerrige blikk. Svetlana sto fremdeles og kikket seg nervøst over skulderen.

”Jeg har lett etter deg i alle år Svetlana! Helt siden den dagen dere ble sendt vekk, har jeg lett etter deg.” Han gråt nå.

”Men jeg fant deg aldri”

”Men hvordan….hvordan fant du meg her da?”

”Jeg gjorde ikke det!” han fortsatte for å forklare det spørrende blikket hennes:

”Det er helt tilfeldig! Ikke et sekund trodde jeg at du var her i Moskva.”

Hun så tvilende på ham.

”Men kjente deg umiddelbart igjen. Du er enda vakrere enn før!”

Plutselig bøyde han seg fram og kysset henne. Hun ville skubbe ham vekk, men gjorde det ikke. I stedet gjengjeldte hun kysset og klamret seg til ham. Da han endelig slapp henne, gav hun ham en ørefik som gjallet mellom murveggene i bakgården.

”Jeg er gift din tosk”

”Røm med meg” hvisket han.

”Er du gal? Jeg har barn og mann. Dessuten er det jobben min i partiet”

”I partiet??!!” Han ropte det siste.

”Sssjjj” hvisket hun og kikket seg engstelig rundt.

”Ja. I partiet. Hva er galt med det?”

”Herregud Svetlana er du kommunist??” Du som ble frastjålet alt du eide av de jævlene?”

Igjen hysjet hun på ham.

”Jeg ble ikke frastjålet noe som helst! Det var ikke mitt i utgangspunktet. Det var heller min far som hadde stjålet fra kameratene. Alt skal deles Michael. Alt!”

”Da deler kanskje mannen din på deg også da?” han smilte mens han på nytt nærmet seg henne. Igjen ville hun gi ham en ørefik, men han stoppet hånden hennes i et jerngrep. Ansiktet hans var tett inntil hennes nå. Hun kunne kjenne den varme pusten hans stryke over kinnet hennes. Hun prøvde å løsrive hånden fra grepet hans, men kom først løs når han frivillig slapp henne. Han var svært sterk kjente hun. Så slik ut også. Bred over skuldrene og smal om livet. Arm musklene presset mot jakken og så ut til å ville sprette sømmene på innsiden.

Han var svært pen også. Hadde han vært det som barn? Hun visste ikke.

Hun husket knapt hvordan han så ut den gang. Hadde lagt barndommen bak seg den dagen de ble kjørt bort og aldri sett seg tilbake. Hun kunne ikke huske å ha tenkt på ham en eneste gang siden den dagen han skrek navnet hennes etter bilen hun satt i. Det var slik hun hadde beskyttet seg mot det som var vondt. Hun hadde lagt det bak seg og tenkte aldri på det igjen.

Men nå sto han der. Og han var pen. Svært pen. De mørke øynene slukte henne. Det halvlange håret var sort og det var skjeggstubbene i ansiktet også. Huden var gyllen. Munnen som nettopp hadde kysset henne var halvåpen og en dråpe spytt hadde lagt seg på underleppen. Hun klarte ikke motstå fristelsen til å strekke hånden fram og gni tommelen forsiktig over leppene hans. Han fanget den raskt mellom leppene og stirret intens på henne. Hun kjente et farlig sug i brystet og kjempet for å finne fornuften igjen.

Igjen bøyde han seg fram for å kysse henne. Hun prøvde å trekke seg unna, men kroppen lystret ikke. Han pustet tyngre og stønnet idet leppene deres møttes. Hun druknet i omfavnelsen.

”Kom” sa han og dro henne med seg.

”Hvor skal vi” spurte hun engstelig.

Han svarte ikke. Dro henne bare med seg noen kvartaler nedover gaten før han rundet et hjørne og løp inn en trappeoppgang.. I 3 etasje stoppet han, dro en nøkkel opp av lommen og før hun visste ordet sto hun i en fremmed leilighet. Den var sparsommelig innredet og liten, men den var ren og ryddig.

Han tok kåpen hennes og hang den på en stol. Sin egen jakke plasserte han over hennes. Med langsomme skritt kom han over gulvet mot henne igjen.

”Jeg må gå..” begynte hun

”De venter på m….”

Han la en finger over leppene hennes og begynte å knappe opp blusen hennes. Hun skalv der hun sto. På nytt dro han henne inn i armene sine, løftet henne opp fra gulvet og bar henne inn på soverommet. Hun var ikke i stand til å yte noen motstand. Ønsket det heller ikke.

”Vi skulle jo gifte oss” hvisket han senere mens han lot en finger gli over den bare magen hennes.

Hun rullet seg over på magen og stirret sint på ham.

”Jeg er gift har jeg jo sagt. Det du snakker om er barnefantasier!”

Han så trist ut.

”Har du ikke tenkt på meg overhodet? Har du ikke savnet meg?”

Hun ristet på hodet.

”Jeg ble sendt til Sibir, Michael. Jeg hadde nok med å tenke på å overleve”.

Han nikket, mens øynene fyltes med tårer igjen.

”Alt på grunn av min far og den helvetes kommunismen!”

Hun satt seg opp i sengen med en brå bevegelse.

”Hold kjeft med det drittsnakket ditt. Jeg ble sendt til Sibir fordi min familie hadde gjort seg fortjent til det. Fordi mine foreldre hadde levd i overflod i årtier, mens våre kamerater slet seg gjennom nød og sult. Jeg ble sendt til Sibir på grunn av min far. Ikke på grunn av din!”

Han stirret lamslått på henne. Tente seg en sigarett, tenkte seg om og blåste ut røyk samtidig som han sa;

”Så du mener min far ikke gjorde noe galt den gangen? At det var helt greit det han gjorde?”

”Han gjorde sin plikt som kamerat” svarte hun og tok sigaretten fra ham.

Han ristet på hodet, men sa ingenting på en lang stund. En dyp fure la seg mellom brynene hans. Han lå naken på ryggen, med den ene hånden under hodet. Den andre hvilte på magen med sigaretten som sendte røyksignaler mot taket.

”Hva gjør du her egentlig?”

Hun følte seg plutselig svært naken.

”Det kan jeg ikke fortelle deg” sa han kort.

Hun godtok svaret umiddelbart. Hemmeligheter var langt mer vanlig enn ærlighet. Det var best slik.

Hun sto opp og begynte å kle på seg, men han stanset henne.

”Ikke gå enda. Vær så snill?”

Hun ristet på hodet.

”Jeg må gå.”

”Får jeg se deg igjen?” stemmen hans skalv.

Hun ristet bare på hodet til svar.

”Jeg elsker deg Svetlana. Det har jeg alltid gjort”

”Nei. Du elsker et eventyr som tok slutt da du var liten gutt. Du har bare ikke innsett det enda.”

Han reiste seg og dro henne inn i armene sine igjen. Denne gangen prøvde hun å kjempe imot, men han slapp henne ikke.

”Nei! Hører du? Nei! Jeg elsker deg. Det er ikke et eventyr. Det trenger ikke være slutt. La meg treffe deg igjen. Vær så snill?”

Han dro henne ned på sengen igjen, trakk av henne truse og BH og på nytt elsket de mens de klamret seg til hverandre.

Hun kom sent hjem den kvelden, men ingen ventet på henne. Aleksander var fremdeles på jobb og barna sov. Barnepiken gikk da hun kom og hun var glad hun fikk være alene med tankene sine.

Hva skulle hun gjøre? Hva om sannheten om henne kom ut? Michael kunne absolutt avsløre henne som den hun egentlig var. Ikke at hun trodde han ville gjøre noe slikt, men hun kunne jo aldri vite? Hun bestemte seg for å gjøre noen undersøkelser neste dag. Se om hun kunne finne ut hvem Michael var nå.

Ukene gikk og Svetlana traff Michael flere ganger. Når hun ikke var sammen med ham, tok hun seg i å tenke på ham konstant. Når hun var sammen med ham kranglet de støtt. Hun forstod tidlig at de var svært uenig på det politiske plan. Michael hadde fjernet seg helt fra faren etter at Svetlana forsvant og så snart han kunne reise hjemmefra gjorde han nettopp det. Hun forstod etter hvert at han var å betrakte som en ”fiende av staten”. Han hadde ikke fortalt det selv, det hadde hun funnet ut av på egen hånd. Hun skulle ønske hun ikke visste noe.

Han hadde desertert under krigen og var ettersøkt for forræderi. Ble han tatt ville han bli drept. Hun støttet en slik straff, men tanken på at Michael skulle ….Det var vanskelig.

Hun ble slitt mellom følelser og overbevisning. Å rømme med ham var uaktuelt, men å gi slipp på ham var også vanskelig. Hun innså at hun for første gang var forelsket. Hun likte det ikke.

Fortiden innhentet Svetlana til slutt. I en festmiddag like etter krigen møtte hun tilfeldigvis sin tidligere arbeidsgiver fra Leningrad. Hun ble så glad over å oppdage at ”hennes familie” hadde overlevd Leningrads prøvelser, at hun glemte å beskytte sin nye identitet et øyeblikk.

Fruen som absolutt hadde vært begeistret for Svetlana, hadde hatt noen tøffe år. Det å se sin tidligere undersått som slett ikke hadde lidd den samme overlast som henne, ble for mye for henne. Alt kom for en dag.

Det var like etter krigen. Da alt skulle være lykke, ble Svetlanas hverdag snudd til ulykke.

En kulakk. Det var det hun var. Det var det hun alltid hadde vært.

Selv om Aleksander holdt av henne, kom han ikke over sviket. Han kunne ikke leve sammen med en kulakk sa han. Han sa det på den samme måten som hun husket det fra barndommen. Så han skilte seg fra henne og kastet dem ut alle sammen. Verken henne eller barna ville han se igjen, så sammen med sine to barn flyktet hun derfor tilbake til Pestovo. Her forlot barna hos sine foreldre og meldte seg selv til KGB. Hun ble umiddelbart arrestert og sendt i arbeidsleir i Gulag hvor hun døde flere år senere. Aldri mistet hun troen på Sovjet og kommunismen. Aldri vek hun fra tanken om å være en ekte kamerat. Hun mente hun fortjente den straff som ble pålagt henne. For sine kriminelle handlinger og ikke minst for hennes foreldres synder. De hadde tross alt spist seg mette når folket sultet i hjel.

De hadde forlatt et barn i veikanten.

Lilja hadde hørt fortellingen om bestemoren i hele barndommen. Svetlanas dagbøker, som var blant tingene hun hadde etterlatt hos sine foreldre, ble gitt til barna hennes og de leste den som om den var en bibel. Til mine barn hadde Svetlana skrevet på dagbøkene, så foreldrene leste dem ikke. De gav dem bare videre til barna da de var store nok til å lese dem selv. Hadde de lest dem først, ville de ha forstått uviljen hos sin egen datter og kanskje hindret den som oppsto i barnebarna.

Historien om det lille barnet i veikanten gikk som en rød tråd gjennom dagbøkene så vel som livet hennes. Hun var overbevist om at det var en forbannelse som hvilte over familien på grunn av det som hendte den dagen og at dette var årsaken til at familien aldri ville få det godt. Dette hadde Svetlana trodd og dette trodde også hennes datter Nadja. Det var ingen vits å forvente noe godt, ingen vits å anstrenge seg, de var dømt likevel.

Nadja og den to år yngre broren vokste opp hos sine besteforeldre, men 15 år gammel ble hun kastet på gaten da det ble oppdaget at hun var gravid. Da hadde allerede konflikter og bebreidelser preget familien i mange år. Igjen skjønte ikke besteforeldrene hvorfor jenta var så sint og vanskelig, men nå var de gamle og slitne. De orket ikke mer problemer, de orket ikke flere konflikter. Så de kastet henne ut. En liten koffert var alt hun fikk med seg og i den hadde hun noen få eiendeler, blant annet Svetlanas dagbøker.

Hun mistet barnet da hun var 5 måneder på vei, men å flytte tilbake til besteforeldrene var likevel ikke et alternativ. Avskyen for dem hadde bare økt med adskillelsen.

Livet ble et slit i mange år. Hun jobbet på fabrikk og sloss for å overleve, ikke så ulikt de fleste andre som hun kjente. Likevel ble alt som hendte henne satt i sammenheng med livet til hennes mor, moren hun egentlig aldri hadde kjent. All ulykke skyldtes barnet som ble forlatt i veikanten den dagen. Opphavet til forbannelsen som hvilte over familien til evig tid.

Når gode ting hendte var det heller ingen grunn til å glede seg. Det ville ta slutt, det var bestemt. Derfor var det ingen glede i livet til Nadja, på samme måte som det ikke hadde vært noen glede i store deler av Svetlanas liv og det var heller ingen forventninger om at fremtidige familiemedlemmer skulle oppleve lykke.

Nadja traff til slutt en mann og giftet seg da hun var 30 år. Det var ikke kjærlighet som brakte dem sammen, men heller behovet for å ha noen å dele vanskeligheter med. Hun fulgte med ham hjem til hans hjemby Leningrad hvor de bodde i en kommunalka sammen med hans foreldre og en annen familie. Kommunalkaer var et resultat av at Sovjet i årene 1918 – 1990 overtok eiendomsretten på boliger gjennom en komplett nasjonalisering og tvang innbyggerne til å dele kommunale leiligheter mellom flere familier. Med minimal mulighet for privatliv, fikk de likevel en datter 4 år senere. Hun fikk navnet Lilja.

5

FØDSELEN

Gutten var kommet et godt stykke inn i skogen da han først hørte det.

Det hørtes ut som et barn som gråt. Han prøvde å følge lyden, men det var ikke lett. Først syntes han den kom fra høyre side litt lengre fremme på stien, men når han kom dit hørtes det plutselig ut som om det var bak ham.

Her inne blant de tette trærne var det ingen snø, men bakken var våt og sleip. Han skled flere ganger, men fortsatte å lete. En periode ble det helt stille og han var nær ved å gi opp. Kanskje det bare hadde vært innbilning? Men så hørte han det igjen. Denne gangen var det like ved og han skjønte at det ikke var et barn.

Han fant henne under en busk. Hun hadde laget et lite tilfluktsted og nå var hun i ferd med å føde. Ingen kattunger hadde kommet ut og det så heller ikke ut som om noen var på vei. Hun var blodig bak, men han så ingen tegn til bevegelse der.

Katten frådet rundt munnen, øynene rullet bak i hodet på den og den så helt vill ut.

Han ble redd. Dette var ikke slik det skulle være, det var han sikker på.

Han hadde kun sett en fødsel før. Eller kunne man kalle det en fødsel?

Det hadde jo skjedd lenge før babyen skulle komme. Hun skulle egentlig fødes i august en gang, men dette skjedde i mai.

De hadde vært innelåst i kjelleren som så mange ganger før. Mor hadde blitt slått så hardt at han ikke fikk henne våken. Det var heller ikke første gangen.

Begge hadde blitt kastet ned kjellertrappen og nå lå de på bunnen. Foten hans verket, han hadde vrikket den i fallet. Han hadde prøvd å stå på den, men smertene jog som piler opp langs leggen. Det var ikke så farlig med ham, men mor…. Mor hadde jo babyen i magen.

Han hadde begynt å gråte. Ikke høyt og hulkende. Hva hjalp vel det?

Nei stille, enkle små dråper rant nedover kinnene hans og slapp ut tristheten i ørsmå porsjoner. Slik at det skulle bli plass til flere. Han hadde kun plass til en viss mengde sorg av gangen. Og der i kjelleren hadde det plutselig blitt fullt. Så han gråt.

Det var mørkt i kjelleren, så han hadde krøpet opp trappen igjen for å slå på lyset. En enslig pære lyste opp rommet i et grelt lys. I en krok sto potetbingen, den var nesten tom. Noen ganger, når de var innelåst i flere dager hadde de spist rå poteter.

 ”Det er sundt for oss” pleide mor å si med overdreven lystig stemme.

En liten kran, like under det eneste vinduet i kjelleren gav dem ferskt vann. Heldigvis.

Vinduet var mer en liten glugge. Umulig å komme seg ut av. Selv for Tom.

Når jævelen fant det for godt kunne han holde dem innestengt i dagevis. Uten kranen hadde de ikke overlevd.

Plutselig hadde hun begynt å stønne. Han ble først glad for at hun våknet, men redselen grep fatt om brystet hans når han skjønte hvorfor. Det var smerter i magen som hadde vekket henne og før han visste ordet av det var fødselen i gang. Han hadde hjulpet henne så godt han kunne.

Gjort som hun ba ham om. Hentet noen gamle håndklær som var tullet rundt de gamle rørene i kjelleren. De var skitne, men de var det eneste de hadde. Han hadde lagt dem under henne, etter at han hadde dradd av henne joggebuksen og trusen.

Han hadde holdt hånden hennes i sin og latt henne knipe hans når riene kom. Det hadde gjort vondt, men det var greit. Han hadde tørket svetten av pannen hennes og støttet ryggen hennes når hun satt seg halvveis opp på det kalde betonggulvet og presset.

Han hadde vendt blikket bort fra det blodige kjødet så lenge det var mulig. Han skammet seg over å se sin mor på den måten og han skammet seg over å tenke på det når hun hadde det så vondt.

Like etter hadde han tatt imot sin døde søster. Han var 10 år.

De hadde tullet henne inn i et håndkle og gjemt henne bak potetbingen. En liten bylt, som hadde reist videre før hun kom. Hans lille søster, som han aldri fikk kjenne. Bare en trist liten bylt, tullet inn i et skittent håndkle, gjemt i tankene hans.

Senere, når de var alene igjen hadde de gått tilbake for og hentet henne.

Jævelen måtte ikke finne ut at barnet var født. Han ville drepe mor hvis han fant ut at hun hadde mistet hans barn. Det visste de begge. Derfor hadde de fjernet alle bevis på det som hadde skjedd. Vasket bort alt blod. Når han slapp dem ut dagen etterpå, trodde han framdeles at hans barn var på vei.

De begravde henne i skogen, la et trekors over jordhaugen og mor tegnet bokstavnene L og J i jorden.

”Hva betyr det?” hadde han spurt.

”Lilja Jeltsin” hadde hun svart med tårer i stemmen.

Lilja Jeltsin. Mors navn. Eller mors navn fram til den dagen.

 

De hadde reist direkte fra skogen til Helena.

Helena var politi og hun hjalp Lilja med å bli Anna. Ivan ble Tom.

Helena som så mange ganger før hadde prøvd å overtale mor til å anmelde jævelen.

Helena som de først møtte da Lilja var innlagt med brukket kjeve og nese etter ”et fall i trappen hjemme”.

Helena som så mange ganger hadde stått med gråten i øynene og sett Lilja reise hjem igjen med jævelen. Helena som hadde sett bønnen i hans øyne. Bønnen om at hun måtte hjelpe dem. Hjelpe dem vekk fra jævelen.

Endelig gjorde mor som Helena sa.

De fikk et nytt hjem et annet sted og alle trodde de var reist hjem til Russland.

Jævelen de rømte fra lette fremdeles etter dem der.

 

Katten hylte og grov klørne i bakken. Hva skulle han gjøre?

Han prøvde å snakke beroligende til henne mens han forsiktig klappet henne over magen. Katten enset ham ikke. Det var bevegelse i magen, så kattungene var i live, tenkte han.

Hvorfor kom de ikke ut? Hylene avtok etter hvert og kattemor virket nær ved å gi opp.

Han var desperat nå. Kattungene måtte reddes! De skulle ikke dø!

Resolutt tok han bena fatt og sprang alt han kunne. Det var langt tilbake til gården, men det var dit han måtte. Bonden visste nok hva som måtte gjøres. Han kunne nok hjelpe katten?

Røtter og einer la ut feller for ham flere steder. Han falt på det sleipe underlaget, men var fort på bena igjen. Trærne rakte ut grener som for å holde ham igjen, men han enset ikke smerten når de skrapte opp armene. Pusten sved i brystet og pep på vei ut igjen. Kroppen var sliten, men han fortsatte å løpe. Denne skulle han redde.

Han løp rett inn i den gamle mannen, da han kom ut av skogen.

Sammenstøtet var så voldsomt at han ramlet bakover. Vettskremt kikket han opp på ”uteliggeren” han hadde sett tidligere den dagen.

”Du må hjelpe katten” hvisket han. Han passet på å se mannen rett inn i øynene.

”Du må se deg for gutt” snerret mannen, som om han ikke hadde hørt det om katten i det hele tatt.

”Katten” hveste gutten uforstyrret.

”Du må hjelpe katten. Hun dør”

Mannen fikk et forvirret utrykk i ansiktet.

”Katt? Hvilken katt?”

Gutten spratt opp på bena igjen og løp tilbake inn skogen.

”Kom”

Mannen fulgte etter ham og snart forlot de stien. De lave eine buskene gjorde det svært vanskelig å løpe og mannen var akkurat i ferd med å miste tålmodigheten da de nådde kattens rede.

”Hun skal føde, men ungene kommer ikke ut”. Gutten så hjelpeløst opp på mannen.

”Du må hjelpe henne.”

Mannen satt seg på huk ved katten og strøk den over magen. Hun ynket seg bare nå, men det var fremdeles bevegelse i magen.

Sjokkert så han at mannen plutselig stakk flere fingre inn i katten. Katten hylte igjen og gutten angret umiddelbart på at han hadde vist mannen fram til kattens skjulested.

Han var et monster. Han kom til å drepe den.

”Slutt!” ropte han sint, men mannen ignorerte ham fullstendig og fortsatte misshandlingen. De store fingrene romestrerte rundt inni katten. Bildet var absurd og grotesk. Katten hylte og vrengte øynene bakover igjen. Den buktet og vred seg som om den prøvde å unnslippe mannens grove hender. Men mannen holdt den i et jerngrep og gav seg ikke.

”Slutt med det der” hylte gutten gråtkvalt.

Akkurat i det han skulle til gå løs på ham, dro mannen ut den første kattungen.

Den var død.

Gutten kunne se at den ikke var skikkelig utviklet og at den nok hadde vært død en god stund.

De andre tre kom på rekke og rad. Uten hjelp. Alle i live.

Gutten satt stille og så på. Tårene strømmet nedover kinnene hans. Han tok opp den døde kattungen og holdt den varsomt i hånden sin.

”Nei, nei dette skulle ikke skje” Hikstene som unnslapp strupen hans hadde blitt holdt tilbake alt for lenge. Kroppen skalv som for å riste av seg all ondskap den hadde blitt utsatt for. Det var som om alle sorger han bar på kom til overflaten en liten stund.

”Nei, nei” fortsatte han å messe mens han gynget fram og tilbake med den døde kattungen i hendene.

Kattemor hadde sluttet å hyle. Hun lå stille på siden og peste. Hun var ikke i stand til å ta seg av sine små enda. Hun hadde så vidt sluppet unna døden selv.

Mannen tørket hendene sine på noen blader og så forsiktig bort på gutten.

”Det var den som lå i veien” sa han stille og nikket mot den lille i guttens hender.

 ”Den lå på tvers og hindret de andre i å komme ut. Det var godt du fant henne” fortsatte han.

”Både hun og ungene hadde dødd, dersom vi ikke hadde hjulpet til”

Plutselig vendte gutten blikket mot mannen. Han så overrasket ut.

”Ser du meg?” han hadde slutte å gråte nå.

Mannen tok kadaveret forsiktig ut av hendene hans og svarte forundret

”Ja, jeg ser deg.”

Han grov en liten grop med hendene sine og la den lille der.

”Hvordan visste du hva du skulle gjøre? At den lå i veien? Hvordan visste du det?”

Mannen smilte forsiktig

”Jeg gjorde egentlig ikke det, men noe måtte jeg jo gjøre ikke sant?”

Gutten så lamslått på ham.

Han lo litt før han fortsatte;

”Mine besteforeldre hadde gård og jeg tilbrakte hver eneste sommer der. Har sett min bestefar hjelpe mange kalver til verden. Jeg tenkte det ikke kunne være så annerledes enn det.”

Gutten nikket.

”Jeg er glad jeg fant deg”

”Det er jeg også” sa mannen og kjente at han mente det.

Han skuflet jord over graven igjen og den døde kattungen var ute av synet for godt.

”Vi må flytte kattene, her vil de ikke overleve” sa han og reiste seg langsomt.

Gutten betraktet ham fra siden. Han var virkelig skitten og lukten var ekstrem.

 Han hadde et skremmende ytre som overhodet ikke passet til den milde stemmen hans. Tom lurte på hvorfor. Hvem var denne mannen egentlig?

”Hvor skal vi gjøre av dem? Skal vi levere dem til bonden?”

Mannen funderte over guttens forslag, mens han betraktet ham. Han var en liten pusling. Knapt 9 år? Tynn og hengslete. Lys i håret med noen få føflekker i ansiktet. Ikke herfra, trodde han. For et merkelig spørsmål han hadde stilt; ”Ser du meg?” Hva mente han med det? Mannen trakk på skuldrene og gutten trodde han svarte på hans spørsmål.

”Men, er det ikke hans katt da?”

”Jooo, kanskje det” mannen trakk på det.

 ”Likevel er det kanskje en grunn til at katten velger å få ungene sine helt her ute i skogen og ikke på gården, tror du ikke?”

”Hva mener du?” Gutten så uforstående på ham.

”Tja, kanskje hun ikke føler at ungene er trygg der” foreslo mannen.

Tom nikket sakte og så ut som om han tenkte på noe.

”Kan de være hos deg da? I det lille huset ditt?”

Mannen skvatt.

”Hvordan vet du hvor jeg bor?” han var vaktsom.

Gutten trakk på skuldrene.

”Jeg bare gjettet. Det er jo ikke så mange andre hus her omkring”

Mannen godtok forklaringen. Den var sannsynlig.

Han slappet av igjen.

”Ja, la oss ta dem med til meg.”

 

Tom passet kattene, mens mannen gikk tilbake til huset for å hente en kasse å bære dem i.

Kattemor våknet mer til liv og satt i gang med å slikke ungene rene. Tom snudde seg vekk da hun spiste den blodige kaken som hadde kommet ut etter fødselen.

Hun var oransje og hvit. Ungene var lys i pelsen, 2 var stripet som tigre og en var lys beige. Han håpte at han kunne få se dem når de ble større. Han skulle spørre den gamle mannen når han kom tilbake.

 Tom var helt oppslukt av de små og skvatt til da mannen plutselig sto bak ham igjen.

”Jeg heter Lars forresten” han smilte svakt mot gutten. Eller det var i alle fall det gutten trodde han prøvde på. Det buskete skjegget dekket det meste av ansiktet, så det var ikke lett å vite sikkert. Men øynene smilte.

”Vi bør vel introdusere oss for hverandre, nå når vi har vært jordmødre sammen.”

Han smilte litt han også. Det føltes rart, som en grimase.

”Tom her” han skvatt litt av måten han sa det på. Så enkelt og naturlig. Han snakket aldri slik til andre mennesker. Men nå hadde han gjort det. Til Lars.

De sa ikke mer.

Da de forlot åstedet, oppdaget mannen et lite trekors som var lagt over graven. Bokstavene I og J var gravert i jorden. Han lurte på hva det betydde, men han spurte ikke.

Tilbake turen ble forsert i taushet. Tom gikk bak og studerte mannen. Håret var langt, nesten ned til midten av ryggen. Det var skittent. Lignet en sånn pønkerfrisyre, som en del ungdommer hadde begynt med. Tovet liksom. Umulig å få en kam gjennom.

Klærne sto snart av sin egen skit. Bak på ryggen hadde han tydeligvis svettet, hvite render at tørket svette dannet tegninger nederst på ryggen. Ikke rart han stinket sånn!

Buksen så ut som en slags snekkerbukse, med lommer og hanker til verktøy og lignende.

Den hadde kanskje vært grå? Eller blå? Umulig å si. Det var den mest møkkete buksen Tom noen sinne hadde sett. Mor hadde fått anfall, smilte han for seg selv.

 

Inne i huset satt de, kassen med kattene like ved peisen.

”Jeg fyrer litt i peisen enda, så her får de det varmt og godt.”

Tom hadde trukket seg mot ytterdøren igjen. Sjokket etter det med katten hadde lagt seg og nå gikk det opp for ham hvor langt fra andre mennesker han egentlig var.

”Jeg må nok gå nå, mor venter på meg” Han sa det med mor bare for å skremme mannen. Ville han skulle tro at noen ville lete etter ham dersom han ikke snart dukket opp. Det stemte ikke. Mor jobbet og ville ikke komme hjem før sent i kveld.

”Hun vet at jeg skulle i skogen” Han hørte hvor dumt det hørtes ut da han sa det. Som om han var en vettskremt liten guttunge.

”Ja. Det var bra du fant katten. Du har reddet 4 liv i dag” Han virket trist da han sa det, men øyne avspeilet en godhet som ikke så ut til å høre hjemme i det ufjelge ansiktet som var Lars.

”Husk å ta med sykkelen din, jeg så den sto i buskaset like inne i skogen” han sa det med ryggen til gutten på vei inn i kjøkkenet.

Tom sto ved ytterdøren litt rådvill. Han ville gjerne si noe, men visste ikke hva. Plutselig føltes det dumt at han hadde vært så redd for litt siden. Som en pissredd drittunge hadde han stått der og stammet fram noe barnslige advarsler. Det var flaut.

Nå måtte han gå og han hadde ingen mulighet for retur en annen dag. Han hadde jo ikke fått spurt om han kunne komme og se på kattungene igjen. Hvorfor hadde han ikke det?

Nå var den gamle fornærmet og hadde vendt ham ryggen. Gått på kjøkkenet.

Skulle han gå etter ham ut dit? Be om unnskyldning? For hva?

”Ja, ha det da” mumlet han idet han gikk ut av døren.

Den andre sto igjen på kjøkkenet.

6

ET ØYEBLIKKS TOTAL LYKKE

Tom satt i stuen og spiste Corn Flakes da Anna kom hjem.

Han så på Simpsons.

Skuffelsen seg innover Anna. Hun hadde skyndet seg hjem for å rekke Skal vi danse.

Det hadde nok begynt for noen minutter siden, men hun vil ikke spørre ham om å skifte kanal.

”Har du hatt en fin dag?”

Han så opp, som om han først nå merket at hun hadde kommet.

Som alle andre barn druknet han i fjernsynet. Mistet fullstendig kontakten med omverden og enset ingenting rundt seg.

”Hva?”

”Har du hatt en f…”

”Skal vi danse har begynt, vil du se det?” han avbrøt henne og skiftet kanal.

 Dommerpanelet smilte imot henne.

”Nei…det….du ser jo på noe..” Øynene hennes var klistret mot skjermen.

”Nei, du følger jo med på det? Jeg kan jo se det jeg også” Han smilte til og med litt!!

Senere oppdaget hun at hun framdeles hadde skoen på.

I gleden og iveren etter å sette seg ned med sin sønn hadde hun glemt å ta dem av.

Hun hadde tent stearinlys og satt fram litt chips.

Brusen hadde han allerede funnet fram og hun hadde hentet et glass til seg selv.

Rommet hadde skiftet karakter. Skinnet fra stearinlysene myket opp konturene.

Putene i sofaen var bløtere og bildene på veggen vakrere.

Leiligheten hadde hun leid møblert.

En brun 3 seter i skinn, typisk 70 talls modell sto med ryggen til den ene langveggen, på venstre side når man kom inn i stuen fra gangen. Det var der de satt sammen nå.

Over hodene deres, på veggen bak sofaen hang et bilde av to kvinner på en strand. De hadde hver sin parasoll og forlot maleren med ryggen mot ham. Bildet var opprinnelig et maleri i pastell, men dette var i plakatformat og rammet inn i en billig tre ramme.

På veggen midt imot, sto en reol i brunt tre. Også den, født på 70 tallet.

Den var i tre seksjoner. Begge ende delene hadde blyinnfattede glass skap oppe, hyller i midten og skap nede.

Den midtre delen hadde plass til tv i midten, med tre skuffer under og et par hyller over.

Reolen var nesten tom. Bortsett fra fjernsynet som sto på sin tiltenkte plass.

Et kaffesett til seks som hun hadde fått av Gunnhild og var plassert i det ene glass skapet. Det hadde vært en julepressang. Hun hadde nok kjøpt settet fra Sparkjøp katalogen. Anna hadde selv sett det der. Så var det 7 glass som hun selv hadde kjøpt på Rema 1000. Disse sto ved siden av kaffesettet. Det var jo opprinnelig 8 glass, men ett var knust. To bilder. Et av Tom som liten baby og et av Tom sammen med Irina. En treåring som smilte mot kamera, med hånden trygt plassert i tantens. Disse sto i hyllen over fjernsynet.

Noe reklame blader, bruksanvisninger til de elektriske artiklene og gamle aviser var samlet i den øverste skuffen.

Det var alt. Ikke noe mer.

Innerst i rommet var det en kort, ende vegg som besto av vinduer ut mot veien, tre planter som så ut til å trives sto i enkle plastpotter i vindusposten. Gardinene hadde hun sydd selv, på maskinen som hun har fått låne av Gunnhild. Brune med beige blomster. Det eneste som Anna selv hadde valgt ut til stuen.

På motsatt side, var en vegg med dør ut til gangen. Merker på panelet røpet at to bilder hadde hengt der før. Nå var den tom.

Alt dette så Anna i et annet lys denne kvelden. Ikke på grunn av stearinlysene.

Nei, de hadde hun tent mange ganger før. De var billige. Hun kjøpte 100 av gangen hos Johnsen. Dem sparte hun ikke på. Nei, det var noe annet.

En myk atmosfære fylte rommet. Fylte hjertet hennes

Hun satt der. Satt der med Tom. Sønnen hennes. Med sko som laget skitne merker på teppet. Hennes teppe og hennes sønn.

Lykken overmannet henne og uten å tenke seg om grep hun hånden hans. Holdt den i sin. Kjente varmen fra den myke barnehånden som var i ferd med å bli voksen.

Trakk til seg følelsen av det som en gang var. Et kort øyeblikk av fullstendig lykke.

Så var det over.

Han trakk hånden til seg. Brydd.

 Mumlet noe om lekser og rømte inn på rommet.

Hun prøvde å angre, men greide det ikke. Det lille sekundet av total nærhet hadde vært verdt det.

”I would rather have one moment of total happiness, than a lifetime of nothing special”

Det var et sitat fra en film hun hadde sett. Hun husket ikke hvilken. Ordene passer så godt.

Det var slik hun følte det. Hans hånd i sin, hennes hjerte tett mot hans. Nærhet. Om enn bare for et øyeblikk!

”Blomster Finn” måtte forlate programmet.

Alle var lei seg. Hun også.

Nyhetene invaderte stuen hennes. Letemannskapene hadde ikke gravd dem fram enda. Håpet om å finne noen i livet var i ferd med å renne ut. Det var en brannmann som sa det. Ikke politiet. Det var rart syntes Anna. Hun trykket på den røde knappen på fjernkontrollen og fjernsynet døde.

Langsomt reiste hun seg og blåste ut lysene.

I halvmørket gikk hun bort til veggen og tente lampen i taket.

En brun lampeskjerm med beige frynser helt nederst lyste opp rommet. Den sto helt i stil til resten av inventaret. Lyset var grelt. Hun hadde kjøpt feile pærer. 60 watt. De var for sterke. Lyset ble penere med 40.

Hun bar glass og skåler ut på kjøkkenet.

Skålen til Tom hadde våte corn flakes i bunnen, men øverst rundt kanten hadde noen flakes størknet fast og var umulig å få løs. Hun satt den i vann.

Først når en dråpe traff vannet i skålen oppdaget hun tårene.

Hun gråt.

På vei gjennom stuen oppdaget hun at hun hadde glemt å blåse ut et lys. Det skremte henne.

Tenk om hun ikke hadde sett det! Tenk om hun hadde lagt seg med levende flammer i huset! Tenk om….

Stearinlyset var plassert i en glass skål og utgjorde minimal fare for brann.

Hun var likevel rystet når hun forlot stuen.

Ute i gangen lå toalett og bad på høyre side av ytterdøren, mens gangen inn mot de to soverommene var til venstre.

Hun gikk på do. Låste døren før hun satt seg på klosettet og tisset. Det var Tom som hadde sagt at hun måtte gjøre det. Låse døren. Han hadde kommet inn en gang da hun satt på do, rødmet fra hårrøtter og ned i tøflene før han med en irritert stemme ba henne låse neste gang og slamret døren igjen etter seg. Hun kunne fremdeles huske da han var liten og de satt naken sammen i badekaret.

Tannpuss var det eneste ritualet hun hadde om kvelden. Sminke brukte hun ikke, så ingenting trengte å fjernes. Hudpleieprodukter var en luksus hun aldri hadde unnet seg.

Utenfor Toms dør ble hun stående med hånden mot dørflaten. Der inne lå han. Sønnen hennes.

Tårene hadde stoppet, men smerten i brystet var fremdeles der.

Lydløst beveget hun seg inn på sitt eget rom og lukket døren

7

Han hadde jaktet på henne siden hun forsvant. Sinnet truet med å ete ham opp innvendig. Hvordan i helvete vågde den jævla drittkjerringen å stikke av? Etter alt han hadde gjort for henne og den lausungen? Hun hadde ikke en dritt før han kom og tok henne med hjem. En stinkende leilighet i det verste slumstrøket utenfor St. Petersburg. Fattige jævlar. Han hadde reddet henne fra faenskapen og dette var takken!??!! Greit at han hadde banket henne noen ganger, men hva faen forventet hun av ham? Hun kunne jo faen irritere en stein på seg! Bleik og skjelvende kunne hun stå der som et jævla offer. Nektet å gi ham de svarene han forventet. Huset var en svinesti, enda han hundrede ganger hadde forklart henne hva han forventet! Ja banket det inn i hodet på henne! Ikke kunne hun lage norsk mat heller!! Smakte drit gjorde det!!! Og guttungen var jo en helvetes mongo! Pisset på seg for ingenting! Jævla utakknemlige kakkelakker! Jævla russiske HORE!!

Han hadde kontaktet haugevis av fødeavdelinger når det var tid for fødselen, men enten nektet de å fortelle ham noe eller så hadde hun ikke vært der. Spionert på den der helvetes politilesba hadde han også gjort, i ukevis, men ikke faen om noe dukket opp. Han hadde for alvor overveid å bryte seg inn i huset, vente til hun kom hjem om kvelden og banke sannheten ut av henne. Han var overbevist om at hun hadde en finger med i forsvinningen. Men konfrontasjonen han hadde med henne på sykehuset et par år tidligere fikk ham til å betenke seg. Han nektet å innrømme det, ikke for seg selv engang, men innerst inne var han redd henne.

Lilja hadde blitt innlagt på grunn av et kjevebrudd den gangen og den helvetes hora av en politikjerring hadde nektet å tro at det var et fall i trappa som var årsaken. Hun hadde nektet ham å komme inn på sykehuset og hadde satt politivakt utenfor rommet. Da han prøvde å presse seg forbi henne, hadde hurpen vrengt armen hans bak på ryggen så han trodde den skulle knekke og lagt ham i bakken så hodet fikk et ublidt møte med linoleumen. Aldri i livet hadde han vært så ydmyket! Lagt i bakken av et kvinnfolk! De mannlige kollegaene hennes hadde smilt hånlig da de eskorterte ham ut av sykehuset igjen. Han hatet henne inderlig fra den dagen og svor han skulle drepe henne en dag.

 Men Lilja kom tilbake til ham den gangen som så mange ganger før. Hva skulle hun ellers gjøre? Reise hjem til Russland igjen? Hun visste han kom til å finne henne uansett hvor hun var! Det hadde han forsikret henne om mange ganger. Og da ville han ikke røre et hår på hennes hode, men gutten derimot……. Hun hadde likblek nikket at hun forstod.

 Likevel hadde hun stukket av til slutt.

Han hadde nektet å tro det først. Trodde noe var skjedd med henne. Hun hadde jo sett ganske så forslått ut da han slapp dem ut av kjelleren. Men hun sa nei da han spurte om hun måtte til lege. Han hadde reist til St. Petersburg sent den kvelden. Hastetur på grunn av problemer med noen leveranser. Han hadde nesten glemt å slippe dem ut før han dro, så uannonsert var turen. Da han kom tilbake fire dager senere, var de borte, kun noen småting hadde de tatt med seg. Han oppdaget det ikke med det samme. Det meste av klærne hang nemlig igjen. Det var derfor han først trodde noe hadde skjedd med henne. Han kontaktet flere sykehus uten hell. Det var først når han snakket med politihurpa at han ante ugler i mosen. Hun virket ikke det minste bekymret over at Lilja var forsvunnet! ”Hun har vel tatt til vett og reist hjem igjen til Russland” sa hun mens hun så nedlatende på ham! Hun visste tydeligvis noe. Ellers hadde hun misstenkt ham som alle de andre gangene. Han hadde lett i St. Petersburg også, men ikke faen om hun lot seg finne. Hun var som sunket i jorden. Faen!

Nå var han tilbake i Russland og hennes hjemby, butikken var snart ferdig og åpningen nærmet seg med stormskritt. Han klarte likevel ikke å glede seg som han burde. Selv det hadde hun fratatt ham, den jævla horen!! Han skulle drepe henne når han fant henne. Og finne henne det skulle han, om så det skulle ta resten av livet! Hun hadde jo ungen hans for helvete!

Butikken var den andre han bygget i Russland og byggeprosessen hadde vært like jævla tungrodd som den forrige. Mafiaen i Russland var sinnsyk og fullstendig upålitelig. Avtaler som var gjort en uke, ble re – forhandlet den neste og han kunne ikke annet enn å finne seg i det. Hvis ikke risikerte han å ende opp i en eller annen ”ulykke”.

Han kom ikke til å bygge flere butikker her hadde han bestemt seg for. Kanskje i Latvia eller en av de andre baltiske landene? Han fikk se. Men først skulle han finne Lilja!

”Hallo, you buy me drink?” En hore smøg seg inn ved siden av ham ved bardisken. Det allerede dystre humøret sank til nye dybder. Det var et lugubert sted, i en av bakgatene midt i St. Petersburg. Det var en liten bar med 5 – 6 bord presset sammen like innenfor døren, egentlig var det ikke plass til mer enn halvparten og et kaos herjet. Man måtte presse seg forbi bordene og de som gjestet det for å nå bardisken som lå innerst i lokalet. En operasjon som ofte førte til høylytt aggresjon fra de som allerede satt. Møblementet var billig og ingen penger var kastet bort på duker eller annet unødig nips. Her fikk man det man kom for; Alkohol og ingenting mer. Ja, bortsett fra tilbudet som ålte seg inn på siden av ham akkurat nå da.

Ved bardisken var det 3 barkrakker og på den ytterst til høyre satt han. Han likte å besøke dette stedet like godt som man liker å spise middag på et offentlig toalett. Den eneste grunnen til at han satt her akkurat nå var at møtet med kjeltringene nettopp var over. Det var her de ville møtes og da måtte han stille. Det gjorde ham ufattelig forbannet å bli herset med på den måten, men han hadde ingen valg. Denne gangen hadde det faktisk vært med stor forventning han troppet opp. Hvis noen kunne finne henne måtte det være dem, hadde han tenkt opprømt da de gikk med på å hjelpe ham!

 Men ikke faen. De hadde nettopp gått og ikke en dritt hadde de kommet med. ”She not in Russia” hadde Michael sagt med røyken hengende fra munnviken. Tilsynelatende uinteressert i å forfølge saken noe mer hadde han bare gått over til å snakke business. Flere vannvittige krav om økonomiske godtgjørelser. Not in Russia ???? Hvor i helvete var hun da ???

Horen hadde presset seg inn mellom ham og den fulle gamlingen som satt i midten med hodet lent på bardisken. Den andre barkrakken var ledig. Oversminket, platinablond og nedlesset i juggel sto hun der. De svære puppene presset seg mot den leopardmønstrede toppen med en kløft dyp nok til å drukne i. De svarte skinnbuksene presset de feite lårene sammen og magen så ut som om den prøvde å snike seg ut av bukselinningens ubarmhjertige tortur. Herregud for en karikatur av et menneske! Han lo hånlig.

Horen fikk en liten usikker rynke i pannen, men gav seg ikke så lett. ”You want sexy business?” De rosa leppene ble skjøvet fram i noe som antagelig skulle være et kokett kyss. Han kjente han var kåt, men mest av alt avsindig forbannet. To tilstander han ikke var ukjent med å kombinerte. Han skulle akkurat til å be henne dra seg til helvete bort på den tomme stolen og la ham i fred, da stolen ved siden av med ett ble ledig. Bartenderen som tydeligvis kjente horen, la hånden under pannen på fylliken, svingte hodet opp og fortsatte bevegelsen til hodet falt bakover og dro kroppen med seg i fallet. Den sovende kunden smalt i golvet med et brak og ble liggende. Bartenderen og hora lo. Uten å vente på en invitt satt hun seg opp der fylliken for litt siden var.

Framdeles med sinnet kokende som en kjele i ferd med å eksplodere, slang han rikelig med betaling på disken til bartenderen. Uten et ord hev han på seg jakken, tok tak i horens arm og geleidet henne med seg ut i natten.

 

8

PETER

 Peter døde 12. august 2000.

Lilja fikk aldri noe avskjedsbrev.

Hun registrert de andres medlidenheten, men for henne var mangel på brev en trøst i sorgen. Det kunne bare bety en ting; Peter hadde ikke visst at han skulle dø. Han hadde ikke lidd.

 Hun sa det ikke høyt. Ikke til de andre enkene og ikke til pressen, men hun trøstet seg selv med tanken. Peter elsket henne og sønnen og hadde han vært i stand til det, så hadde han etterlatt seg noen siste ord til dem. Det visste hun. Så godt kjente hun ham.

Hun elsket ham hele livet. I alle fall så lenge hun kunne huske.

De vokste opp sammen like utenfor St. Petersburg. Peters lille søster Irina var hennes beste venninne. De var nærmest for søstre å regne.

Naboer og venner var av den oppfatning at Lilja bodde hos Irinas foreldre. Selv skolen hennes sendte beskjeder hjem til dem. Spurte man moren derimot ville hun si at Lilja bodde hos henne, men at hun tilbrakte mye tid hos sin venninne. At hun aldri sov og spiste hjemme var et faktum moren hadde valgt å overse. Det var enklere slik. Mindre komplisert.

 

Liljas mor, Nadja var enke. Hennes mann og Liljas far, døde av et hjerteinfarkt da Lilja var 8 år.

”Vi er fordømt! Det hviler en forbannelse over oss” kunne moren si med sjanglete stemme og en sneip hengende ut av munnviken. Det var slik hun forklarte enhver ulykke som rammet dem.

”Min mor visste det! Den dagen foreldrene hennes, mine besteforeldre og dine oldeforeldre Lilja! forlot det stakkars barnet for å dø! Den dagen snudde Gud ryggen til denne familien”

Det hadde skremt Lilja da hun var liten, men da hun ble eldre hadde hun innsett at dette bare var unnskyldninger moren brukte for de feil hun selv var skyld i.

Nadja drakk. Ikke hver dag, det hadde hun ikke penger til. Men hun drakk når hun hadde penger, eller når andre gav henne noe å drikke. Menn gjorde det av og til, men ikke gratis selvfølgelig.

Nadja var ikke en dårlig mor.

Hun var ikke en mor i det hele tatt.

Når ikke Lilja var tilstedet, var hun også fullstendig fraværende fra Nadjas tanker. Når Lilja en sjelden gang kom innom, ble hun som regel møtt av;

”Hva er det du vil?”

Irinas mor derimot, var en mor. Hun var en mor for sine to barn og hun var mor for Lilja. Irinas hjem var det eneste hjemmet Lilja hadde hatt og det eneste hjemmet den lille jenta ville ha. Men hun bodde ikke der. Ikke egentlig. For det var på morens dør at navnet hennes sto.

 

Peter brydde seg nesten aldri om Lilja og Irina da de vokste opp. Gjorde han det en sjelden gang, var det i form av ert og plaging. Som gutter flest gjorde når de kjedet seg. Han syntes de var barnslig og dumme.

Da Lilja fylte 17 hadde Peter vært borte i militæret i over et år og han kom hjem på perm akkurat tidsnok til å få med seg feiring av bursdagen hennes. Det var selvfølgelig en tilfeldighet og han var ikke akkurat overbegeistret da han skjønte at han måtte delta i bursdagsbesøk den første kvelden hjemme i stedet for fest med gutta.

Som alltid var det Irinas mor som hadde stelt i stand selskap for henne. Nadja husket ikke begivenheten likevel. Hun var selvfølgelig invitert, men da Peter ble sendt for å hente henne kom han alene tilbake og trakk fortvilet på skuldrene.

Alle visste hvorfor. Full.

Lilja merket at Peter så på henne med andre øyne denne kvelden. Ikke fordi det var så veldig tydelig, men fordi en forelsket jentunge får med seg slikt. Hun hadde elsket Peter så lenge hun kunne huske, men han hadde aldri sett til hennes kant. Denne kvelden derimot, var noe forandret.

Han brøytet seg forbi de andre da de skulle sette seg ved bordet for å sikre seg plassen ved siden av Lilja og han vek ikke fra hennes side hele kvelden. Hun kunne kjenne blikket hans på seg fra siden, men turde ikke fange det med sitt.

”Jeg har ingen gave til deg” hvisket han så ingen andre skulle høre.

”Det gjør ingenting” hun kikket blygt ned i fanget. Den forræderiske rødmen brant i kinnene. Han la en hånd på låret hennes og sa;

”Jo, du skal få en av meg i morgen. Vil du treffe meg da? Alene? På kafé NEP? Vet du hvor den er?

Hun nikket med hjertet i halsen og pustet ikke før C02 nivået i kroppen tvang henne til det.

Han smilte til henne, men den glattbarberte huden på haken var alt hun så, hun turte ikke å møte blikket hans.

Hun prøvde å glede seg, men grudde seg mest til neste dag. Hun og Peter helt alene. Det hun alltid hadde drømt om, ville nå bli en realitet. Det fikk henne til å tvile på om det virkelig var dette hun ønsket seg? Skjelvende smilte hun mot speilbildet sitt den kvelden.

Neste dag kom hun til kafeen 15 minutter for sent. Peter hadde gått tidlig om morgenen, hun visste ikke hvor. Hun hadde byttet klær utallige ganger og bestemt seg for ikke å gå om og om igjen. Irina var på jobb og Lilja syntes det var vanskelig og ikke kunne betro seg til venninnen. Samtidig var hun redd Irina ikke ville like den vendingen dette hadde tatt. Til slutt hadde hun løpt av gårde, livredd for at han skulle være gått når hun endelig kom.

Men han hadde ikke gått. Han satt ved vinduet og så henne idet hun kom løpende. Hun stoppet brått. Flau over å virke så ivrig, tvang hun seg til å gå de siste meterne i et mye roligere tempo.

Hjertet hamret idet hun kom bort til bordet. Det gjorde nesten vondt i brystet og hun var redd han kunne høre det.

”Lilja” han hadde reist seg.

”Herregud hvor vakker du er!”

Hun ble blodrød.

”Neeei..”

”Jo” han var ivrig i stemmen.

”Hvordan har jeg unngått å se det? ”

Hun svarte ikke. Trodde egentlig ikke at det var et spørsmål til henne, så hun satte seg bare ned.

Han satte seg også og tok begge hendene hennes i sine.

”Det må ha skjedd mens jeg var borte. Du har blitt en kvinne uten at jeg har visst det”

Hun fniste og trakk hendene til seg. Tørket de våte håndflatene mot kjolestoffet og unngikk blikket hans.

”Har du en kjæreste?” Han var plutselig på vakt.

Hun bare ristet på hodet, var redd stemmen ikke ville bære. Dette gikk veldig fort. Hun var ikke forberedt på at han skulle være så rett fram. Han hadde jo knapt snakket til henne før!

Han smilte og dro en liten pakke opp av lommen. Den var innpakket i sølvpapir med en liten rosa sløyfe. Lilja hadde aldri sett en så vakker pakke og holdt den med andakt i hånden sin.

”Gratulerer med 17 år” hvisket han ivrig.

”Takk” hun holdt pakken framdeles i hånden sin.

”Åpne den” han var utålmodig.

”Men, den er så pent pakket inn”

”Åpne den” smilte han til henne.

Hun pakket forsiktig opp og brettet papir og bånd pent sammen. Hun ville ta vare på det.

Hun åpnet den lille esken forsiktig og trakk pusten fort da hun så den lille ringen. Det var en sølv ring, kanskje ikke ekte, men likevel. Den var tynn og formet som et hjerte og den passet perfekt på fingeren hennes. Hun så smilende på ham.

”Tusen takk. Det er altfor mye”

”Nei. Jeg er i militæret nå vet du Lilja. Tjener gode penger og bedre skal det bli. Jeg har tenkt å bli offiser skjønner du.” Han hørtes så stolt ut og hun beundret motet hans.

Han tjente ikke så veldig godt, det visste hun. Det hadde Irina fortalt. Dessuten hadde moren vært sammen med en offiser i militæret engang og han hadde heller ikke tjent så veldig godt. Men det sa hun ikke.

Da de gikk fra kafeen holdt han hånden hennes i sin. Det var så rart. Den eneste hun kunne huske å ha holdt i hånden før, var Irina. Og der gikk hun og leide en gutt. Peter.

Det var ikke mange som gjorde det heller. Leide hverandre på gaten. Men slik var Peter. Han gjorde det han hadde lyst til og brydde seg ikke om hva andre mente om det.

Hun elsket ham. Av hele sitt hjerte elsket hun ham.

De var et par fra den dagen. Skulle gifte seg om noen år. Peter fortalt det til foreldrene allerede en uke etter den dagen på kafeen. De omfavnet ikke ideen, men de aksepterte det. Irina ble først sint, sjalu kanskje, men det gikk fort over.

Lilja var bare lykkelig og full av håp for framtiden.

Peter var mye borte i årene som kom, så helt praktisk sett innebar det ikke noen endringer i Liljas liv. Men likevel var alt annerledes.

Hun ventet på noen. På Peter. Et liv med Peter.

 

20 år gammel sto hun endelig brud og festen varte til de sene nattetimer. Da de endelig gikk for å legge seg var Peter så full at bryllupsnatten ble utsatt til neste dag.

 Lilja var fremdeles jomfru da hun sto brud, noe som kun hadde vært mulig fordi Peter hadde vært så mye borte. Dessuten bodde de begge under den samme strenge bevoktningen, når han en sjelden gang var hjemme. En pine for Peter, men en betryggelse for Lilja som grudde seg for det hele. Irina som overhodet ikke hadde vært avholdende, hadde delt noen hemmeligheter med Lilja. Og det hadde ikke akkurat økt forventningene i positiv forstand.

Hun elsket Peter og i hete omfavnelser hadde hun absolutt kjent en viss sitring i kroppen. Men det som Irina hadde fortalt virket både skremmende og pinlig.

Tidlig neste morgen etter bryllupet sto hun opp og gikk på badet. Like etter hørte hun Peter ta i dørhåndtaket på utsiden.

”Lilja?”

”Ja” hun visket.

”Lilja?” han hadde ikke hørt henne.

”Ja” hun sa det litt høyere denne gangen.

”Hvorfor har du låst? Kan jeg komme inn?”

”Jeg bader”

”Og?”

”Jeg kommer snart”

”Lilja ikke tull. Jeg har ventet i 3 år, nå vil jeg ikke vente lenger. Du er min kone. Jeg lover jeg skal være forsiktig. Det er ikke noe å være redd for.”

Hun satt helt stille i badekaret.

”Kom ut nå” han sa det med en tanke irritasjon i stemmen og hun innså hun ikke kunne utsette det lenger.

Da hun kom inn på soverommet igjen, bare iført et badehåndkle satt han naken på sengen.

Hun så rødmende ned i gulvet.

”Kom hit” han strakte hånden mot henne og hun grep den. Han trakk henne ned på sengen, la seg over henne og kysset henne. Først forsiktig, etter hvert mer krevende.

Han var forsiktig, akkurat som han hadde lovet. Men han var ung. Uerfaren. Selv om han ikke hadde vært totalt avholden i den tiden han ventet på Lilja, så hadde han ikke akkurat stor erfaring heller. Det var vondt, men ikke så fælt som hun hadde tenkt.

Han kom fort og sovnet like etter. Spurte ikke om hun hadde hatt det godt, sa bare at det ville bli bedre etter hvert. Hun var bare glad det var overstått.

Hun elsket Peter og ville gjerne gi ham denne gaven mange ganger. Så ofte han ønsket det. Dessuten ville hun jo ha barn!

Etter 2 spontanaborter kom endelig Ivan i 1998. Lilja var da 23. Nadja fikk aldri oppleve det å bli mormor. Hun døde tre måneder før gutten ble født. Det var hjertet sa legene. ”Forbannelsen” ville nok Nadja ha påstått om hun kunne.

 

Peter hadde alltid ønsket å være en del av militæret og da spesielt marinen. Helt fra han var liten gutt kunne moren fortelle. Peter elsket havet og da han som offiser ble stasjonert på ubåt høsten 1999 var lykken fullkommen. I alle fall for ham. Lilja ville helst hatt ham på land, men visste hvor viktig dette var for ham så hun klaget ikke.

De hadde det ganske bra, sikker inntekt og et greit sted å bo i Russisk målestokk.

De var lykkelige. Hun var lykkelig.

Helt til 12. August 2000.

Hun hadde akkurat kommet på jobb og Ivan var hjemme hos svigermor. Hun var i ferd med å betjene en kunde i kassen da Irina kom løpende inn. Et blikk på svigerinnen og Lilja visste at noe forferdelig hadde skjedd.

”Ivan????” Gispet hun idet hun svimlende støttet seg på disken. Men svigerinnen ristet på hodet, med tårer som blindet henne

” Njet…. Peter”

 

De hadde grått, bedt og tryglet.

De hadde ringt alle de telefoner som ikke gav dem svar, banket på alle de dører som ikke ble åpnet. De hadde vært febrilsk og desperat. Men timene gikk og tiden rant ut som sand mellom fingrene. Snart ble det for sent og alt håp blåste bort.

Tilbake satt familier til 118 soldater. Tilbake satt enker og barn.

Den russiske regjeringen og Putin spesielt hadde fått sterk kritikk etter ulykken. Rykter sa at han lå og solte seg på sitt feriested i Stotsji i stedet for å be Nato om hjelp til redningsarbeidet. Norge sto klar med dykkere som ville ta på seg redningsoppdraget, men Russland nektet for at de trengte noe hjelp.

Ubåten Kursk sank til bunns i Nordishavet etter en eksplosjon om bord den dagen. Den offisielle hovedteorien om hvordan ulykken egentlig foregikk, var at hydrogenperoksid- drivstoffet i en torpedo ved et uhell eksploderte inne i ubåten noe som startet en brann som to minutter senere fikk de øvrige torpedoene i «Kursk» til å eksplodere.

Det var det de hadde fortalt henne og de andre familiene om og om igjen. Hun visste ikke om det var sant. Visste ikke om hun kunne stole på at de sa sannheten denne gangen. De gjorde som regel ikke det.

Senere fikk de vite om avskjedsbrevene og en ny vond ventetid gnagde i dem. De fikk dem ikke med det samme, fikk ikke vite hvem som hadde etterlatt seg slike engang. En stund så det ut som om de ikke ville få dem i det hele tatt. Hemmeligstemplet informasjon var begrunnelsen. På det tidspunktet var folket i opprør og Putins popularitet sterkt synkende.

Så han hadde ikke noe valg. Han gav dem til slutt brevene.

Men Lilja fikk ingen brev. Det var sånn hun visste det.

At han ikke hadde lidd. At han ikke hadde sittet innestengt langt nede på havbunnen og ventet på redningen som aldri kom.

9

BESØKET

Lars var akkurat kommet ut i hagen da Tom syklet forbi for fjerde gang den morgenen.

Han hadde sett ham den andre og tredje gangen også, men klarte ikke å bestemme seg for hva han skulle gjøre. Hva var det guttungen forventet av ham? Hvorfor kom han hit igjen? Uroen vokste jo lenger han sto slik og vurderte situasjonen.

Faen! Det var jo derfor han hadde flyttet langt pokker ut i ingenmannsland. For å være i fred. Slippe å forholde seg til noen andre. Han var ferdig med mennesker. Hadde brutt enhver kontakt med resten av verden. Det hadde vært hans flukt. Hans redning.

En stemme fra fortiden kvernet om og om igjen i hodet hans. Den skyltes guttungen, uten tvil!

”De kan feste det på igjen ikke sant?”

”Lars????”

Han ristet på hodet for å kvitte seg med stemmen.

Guttungen nistirret mot huset og Lars skjønte at han ønsket å bli sett. At han ikke ville gi opp med det første. Det var som faen!

Han kunne jo bare brøle at han skulle dra til helvete? Komme seg vekk. Da ville han nok ikke plage ham igjen. Men noe holdt ham tilbake.

”Ser du meg?” hadde han spurt den dagen i skogen. For en merkelig ting å si?

Lars hadde tenkt mye på det i løpet av uken. Hva hadde guttungen ment med spørsmålet? Hvorfor skulle han ikke se ham?

Han hadde hatt en merkelig måte å være på også. Vaktsom og fraværende på en måte.

Som om han egentlig ikke var tilstedet. Eller som om han ikke trodde Lars visste at han var der?

”Ser du meg?” Han hadde virket så overrasket?

Reaksjonen på den døde kattungen hadde også vært ekstrem. En sorg som overhodet ikke sto i forhold til situasjonen. Visst var det trist når dyr dør, men likevel….

”De kan feste det på igjen ikke sant?”

Faen!

Det var gått seks dager siden fødselen i skogen og kattemor hadde kommet til hektene igjen. Hun tok seg godt av ungene sine og når de sov tok hun seg noen velfortjente turer i skogen. Antagelig på musejakt.

Lars lurte litt på om hun var bortom gården i blant også, men trodde ikke det. Det var som om hun hadde flyttet inn her. Hva han skulle gjøre med de fire kattene visste han ikke, men han gadd ikke ta stilling til det ennå.

Bonden kom vel og gjorde krav på dem etter hvert. Da hadde han jo egentlig ikke noe annet valg enn å levere dem fra seg? Men han likte ikke den tanken.

”Hei Tom” Han overrasket seg selv med å si det. Helt ut av det blå kom det, lenge før han hadde bestemt seg for hva han ville gjøre. Lenge før alt var gjennomtenkt.

Gutten bråstoppet umiddelbart og smilte mot ham. Han hadde bare ventet på denne invitten. Hoppet av sykkelen, lente den mot gjerdet, åpnet porten og kom inn.

Lars angret umiddelbart og snudde ryggen til gutten mens han studerte taksteinene. Faen, faen! Hvorfor i helvete hadde han sagt noe? Han var jo ikke interessert i å ha unger rekene her. Ikke noen, ville han ha ut hit. Han ville være i fred. Aleine. Han kjente svetten piple fram på pannen.

”Hvordan går det med kattungene” Tom sto nølende på innsiden av porten. Han været avvisningen som plutselig lå på trappen.

”Jo da, de vokser og trives de.” Lars enset at guttungen var i ferd med å åpne porten for å smyge seg ut igjen dit han kom fra. Han var et sørgelig syn og i Lars dukket en gjenglemt følelse opp. Han syntes synd i guttungen. Det var noe trist i kroppen hans.

”Øynene har ikke åpnet seg enda, men lyd kan de lage, det skal jeg love deg” Han kremtet for å viske bort den hese lyden i strupen. Tenkte seg om en stund til og så bestemte han seg.

”Du kan jo gå inn i stuen å se litt på dem før du går.?”

”Ja visst du vil altså?”

Tom var halvveis opp trappa før han fikk sagt det siste.

 

Sist guttungen hadde vært i huset hans hadde han virket livredd, men nå satt han som bergtatt og kikket på de små sovende nøstene.

Lars fylte dørkarmen slik at sollyset ble holdt utenfor, men gutten så ikke ut til å ense det.

”Hvor er moren” hvisket han, redd for å vekke de små.

”Å, hun er bare ute en liten tur. Trenger litt fri iblant vet du. Men det virker som om hun vet når de vil våkne”

Han forklarte det spørrende ansiktet til Tom;

”Ikke før har de små krapylene startet gnålet sitt, så er hun her igjen. Klar til å gi dem mat.”

Han snakket for mye. Faen! Måtte holde kjeft nå, få guttungen ut av huset igjen. Han kjente panikken gripe fatt i ham, nærheten til et annet menneske, spesielt til et barn ble for mye.

”De kan feste det på igjen ikke sant?…Lars?”

Han kjente svetten infiltrere skjorteryggen og puste liv i gammel lukt.

Hendene skalv og han pustet tyngre. Det ble for mye. Han måtte ut.

”Lars? Laars?”

Tom smilte, men bare med munnen. Ordet hadde hogget seg tak i magen hans.

Krapylet. Det var det jævelen hadde kalt ham. Krapylet.

”Ikke kall dem det!” stemmen skingret en tanke.

”Hva da” Lars så uforstående på ham. Lettet over å bli forstyrret i tankerekken.

”Krapylene. De er ikke det. De er ikke krapyl, det er små barn, eller…eller….kattunger i alle fall”

”Ja, du har rett. Finn navn til dem du” Lars kunne ikke unngå å se den dirrende underleppen og de noe våtere øynene hos gutten. Krapyl var tydeligvis et ord som brakte fram sterke følelser. Han var en merkelig skrue den gutten. Ikke som andre barn det var sikkert.

”Hva? Skal jeg…..?”

”Ja, det var jo du som fant dem og jeg kan ingen kattenavn”

”Jeg kan ikke kattenavn jeg heller…..men det må vel ikke være det? Kattenavn mener jeg. Vi kan vel kalle dem opp etter kjendiser eller noe sånt?”

Lars smilte.

”Ja, da må i alle fall du gi dem navn. Jeg kan ikke navnet på en eneste kjendis jeg. Som du ser så har jeg ikke fjernsyn og på radioen hører jeg bare etter når det er nyheter. ”

Han tenkte seg om litt.

”Den enste kjendisen jeg kommer på er Elvis”

”Elvis? Hvem er det?”

Lars lo og Tom måtte smile av latteren hans. Den var buldrende og høylytt.

”Ja, så er det bestemt i alle fall. Gutten skal hete Elvis. Så vet du i hvert fall om en som heter det!”

”Gutten?” Tom så spørrende på ham.

”Gutten ja. Har jeg ikke sagt det? Her er to jenter og en gutt.”

Jentene fikk navnene Guri og Katrine.

Lars syntes ikke det hørtes ut som noe kjendis navn, men godtok dem uten spørsmål.

Navnene hadde kommet så raskt og Tom virket så fornøyd når han hadde kommet på dem.

”Nei, kan ikke stå her å henge. Jeg har arbeid å gjøre” han snudde seg og gikk ut.

”Jeg kan hjelpe deg jeg” Lars hadde kommet halvveis ned trappen til hagen, da han hørte guttens tilbud. Han kvakk til. Faen heller.

Han kunne jo late som om han ikke hadde hørt det? Det var jo bare å ignorere ham, så gikk han nok sikkert hjem.

”Jeg er flink å jobbe” Han gav seg ikke så lett. Helvete heller.

Han sto med ryggen til Tom. Lukket øynene og pustet langsomt inn og ut.

”De kan feste det på igjen ikke sant?”

”Tja, du kan jo samle alle plankene som ligger i skogbrynet der og bære dem bak huset. Der som du ser jeg har lagt noen fra før.” Han visste ikke hvorfor han sa det, hvorfor han ikke bare ba drittungen pelle seg hjem, men det gjorde han ikke. Kanskje bare for å få slutt på øyeblikket? Få det lille spørrende fjeset bort. Få avstand.

 

Tom hjalp ham i hagen hele den dagen.

De snakket nesten ikke med hverandre, men likevel enset de hverandres nærvær hele tiden.

Det var lenge siden Lars hadde hatt noen innpå seg så lenge av gangen, men det gikk bra.

Når de en sjelden gang møttes med blikkene, var det ingen av dem som grep den andres blikk. Begge snudde seg fort og ble enda mer opptatt enn de hadde vært innen.

Guttungen var flink å jobbe, til tross for sin spinkle fremtreden. Lars registrerte det fra sin plass i hagen. Plankehaugen minsket raskt sin størrelse i skogbrynet og økte tilsvarende bak huset. Det var tåpelig, tenkte Lars. Hvorfor hadde han ikke bedt ham gjøre noe nyttig? De plankene hadde han jo selv nettopp flyttet i motsatt retning.

Han hadde fått panikk. Husket ikke en eneste oppgave som måtte gjøres da ungen spurte. Flytt de plankene du, hadde han sagt tosken! Nå kunne han ikke godt be ham om å flytte dem tilbake. Kanskje han kunne bygge et vedskjul bak huset i stedet? Faen for en idiot han var.

Guttungen var nok sliten. Han var rød i kinnene og det lyse håret var mørkere rundt ansiktet og i nakken hvor det var vått av svette. Han hentet drikke til dem begge.

 

Lars bød ham på mat da det nærmet seg middagstid og gutten smilte ja takk til svar. Det var det minste han kunne gjøre etter guttens iherdige om enn nytteløse innsats. Han hadde da folkeskikk framdeles.

Middagen ble inntatt over respatex bordet som sto på kjøkkenet, maken til det som Tom og mor hadde, kunne den unge fortelle.

Maxi boller med spagetti til var menyen. Det var Tom som valgte.

Matkottet var fylt til taket med hermetikk. Det kunne bestilles og bli kjørt hjem til en om man betalte nok.

De spiste uten å prate. Bare en stavelses ord som; ”godt?” Og;  ”Ja, takk” ble utvekslet.

Når siste munnfull var lagt på tungen, reiste de seg begge og gikk hver til sitt.

Plankehaugen var returnert til sin opprinnelige plass, så Tom satt hos kattene en stund.

Når kvelden kom, kom den uannonsert på dem begge.

”Klokken er ni Tom, venter ikke din mor på deg?” Lars kom inn etter å ha rakt og kalket plenen.

Tom kvakk til. Han holdt Elvis i hånden og kikket skyldbevisst opp.

”Jo, jeg må vel gå” men han gjorde ingen tegn til å gjøre alvor av ordene.

”Du kan jo komme tilbake hit en annen dag? Gudene skal vite at jeg trenger hjelp med de små” han angret samtidig som han sa det. Visste at han ville forbanne seg selv senere. Likevel kjente han at han mente det. Han ville gjerne at guttungen skulle komme tilbake. Det hadde vært en fin dag.

Han sto i porten og så ham tråkke oppover bakken. Snøen var helt borte fra veien nå. Bare små erindringer av vinteren i form av brøytekantene kjempet enda for sin tilstedeværelse.

Den tynne ryggen tegnet knoklete konturer mot genserens bakside. Han burde spise mer. Og hvor var moren egentlig? Det var ingen far, det hadde gutten fortalt. Død.

Lars sto der i porten og tenkte at noen burde følge gutten et stykke på vei. At han burde ha gjort det. Han var jo bare 11 år. Det hadde han sagt selv og klokken var jo snart halv ti.

Gutter på 11 år burde ikke være ute alene på denne tiden.

Han bestemte seg for å følge ham neste gang. Ja, hvis det ble en neste gang da.

Langsomt lukket den store skikkelsen porten. Trakket gjennom hagen og inn i huset til tre kattunger som skrek etter sin mor.

Kattemor sto like bak støvlene hans, klar til ny innsats.

”Du er en god mor du, tiger” han strøk henne lett over hodet.

Kattemor strakk bena og trykket seg enda litt lenger opp i hånden hans, mens hun på lydløse poter smøg seg forbi og bort til kassen ved peisen.

Noen sekunder senere var det ikke en lyd å høre fra kassen.

Lars hadde snudd ryggen til. Sto i vinduet og så mot veien. Den var tom.

 

”De kan feste det på igjen ikke sant?” Lars?? Lars???? Den kan feste det på igjen ikke sant?

På kjøkkenet tok han tallerkene fra bordet, snudde seg mot vasken og kylte dem av all makt ned i kummen. De gikk i tusen knas.

Han angret seg umiddelbart og i to sprang var han inne hos kattene igjen.

”Unnskyld! Unnskyld” hvisket han mot dem.

Bare kattemor så litt missbilligende på ham der hun lå, men snart var hun opptatt med de små igjen.

10

CHARLOTTE

Han traff Charlotte første gang i Alta.

Han kom ganske så fersk fra politietatens skole i Oslo og ble plassert midt i et inferno av demonstrasjoner, media, naturvern og politiske interesser.

Stortinget hadde vedtatt utbygging av Alta vassdraget den 30. november 1978. Da hadde det vært flere år med hard dragkamp om elven. Allerede i 1968 la Norges vassdrag og energidirektorat fram en foreløpig utbyggingsplan og som en reaksjon på dette ble Aksjonsutvalget for bevaring av Kautokeino-Alta-vassdraget dannet i juni 1973.

Kautokeino kommunestyret stemte imot utbyggingen i 1976, men Finnmark fylkesting godtok en utbygging av deler av vassdraget samme året. Det ble levert lister med underskrifter mot utbyggingen til stortinget og demonstrasjoner i hovedstaden og i Bergen ga stor medieoppmerksomhet.

Selv om det var klart at saken ikke var forsvarlig behandlet, hadde likevel miljøvernminister Gro Harlem Brundtland gitt etter for presset fra utbyggerne og godtatt en redusert utbygging av Alta-vassdraget. Mange mente at hun hadde ofret Alta i bytte mot seier på Hardangervidda. Andre hevdet hun var tvunget i kne av Norges vassdrags og energiverk sammen med olje og energi minister Bjartmar Gjerde.

Trass i nederlaget nektet Norges Naturvernforbund og folkeaksjonen i Alta å gi seg. På et folkemøte i Alta i januar 1979 ble det gitt beskjed til regjerningen og stortinget om at; ” «Vi vil om nødvendig gjøre som folk andre steder i landet når folkeflertallet blir forsøkt kneblet. Vi vil ta i bruk ulike former for sivil ulydighet”.

Sommeren 1979 opprette folkeaksjonen en leir i Detsika og hele 6500 demonstranter lenket seg sammen der. De stanset anleggsarbeiderne både i juli og om høsten det året.

Norges Naturvernforbund gikk også til rettssak mot staten for å få utbyggingsvedtaket kjent ugyldig. Saken gikk like til høyesterett. Selv om det etter hvert ble klart at utbyggingsvedtaket i Stortinget bygget på mangelfulle utredninger om konsekvensene for naturverdiene, valgte likevel politikerne å se bort fra nye utredninger. Det var gått prestisje i saken og som en av politikerne skal ha uttrykt det internt, så skulle vassdraget utbygges selv om det ikke ville bli hentet ut en eneste dråpe energi derfra!

Sommeren 1980 ble ”Stillamarsjen” arrangert for igjen å sette fokus på utbyggingsplanene. 800 mennesker vandret på Finnmarksvidda fra Sorrisniva via Detsika til Stilla, en tur på 4-5 dager. De lå i store teltleire, badet naken i fjellvann, spilte gitar og sang. De nøt naturen. Demonstrativt!

 

Sammen med rundt 600 andre politifolk ble Lars innkvarter på den gamle Kiel fergen Prinsesse Astrid, omdøpt til Janina for anledningen. Den lå ved havnen i Alta. Oppgaven deres var klar, de skulle sikre at demonstrantene ikke hindret utbyggingen koste hva det koste ville.

Ivar Bergstuen en kulling fra politiskolen og Lars delte lugar. Året var 1981, det var vinter og kvikksølvet krøp ned mot 20 minus. Det ville være forsiktig å si at ingen av dem var glad for å være der.

”Ka i honen har vi gjort for å fortjene å vere på dette gudsforlatte stedet?” utbrøt Ivar på sin breie bergensdialekt. Klokken var seks om morgenen og de gjorde seg klar til å bli transportert ut til leiren hvor demonstrantene hadde forankret seg. De kledde seg i ullundertøy og tykke gensere før selve uniformen kom på. Det var det egentlig ikke plass til og resulterte i at uniformen føltes som en tvangstrøye.

”Helvete” Ivar rev av seg uniformsjakken igjen.

Lars måtte smile. Ivar hadde et vannvittig temperament, men som alltid var det Ivar selv som ble offeret for sine egne utbrudd. Nå sparket han med all kraft i sengen, med det resultatet at han skadet en tå. Den ville plage ham i ukene som kom og til slutt resultere i en sort tå negls avskjed. Ordreglen som unnslapp ham i sekundene etter fikk Lars til å glise enda mer.

 

Ivar og Lars fant hverandre umiddelbart da de startet utdanningen. Ivar var en bråkjekk bergenser, 1.89 høy og med ”armycut” frisyre. Kun to cm laver enn Lars. Blikkene deres møttes over hodene på resten av kullingene, pleide de andre å spøke.

Bak Ivars selvsikre fasade, fant Lars en snill og omtenksom venn for livet. Han var bunnløs når det gjaldt grove vitser og var fast underholdningsinnslag på enhver fest i løpet av studietiden.

De hadde begge hatt ønsker for hvor de ville jobbe etter endt utdanning våren 1980. Ivar ville tilbake til Bergen og Lars ønsket å bli i Oslo hvor han hadde vokst opp.

Begge hadde de blitt plassert i Oslo og var nå utlånt til Alta-aksjonen.

Tidlig i utdanningen leide de to en leilighet sammen på skøyen. Lars hadde bodd hjemme til han startet skolen og var absolutt klar for å finne seg noe eget. Med 2 yngre søstre i huset, var det på høy tid. Ivar som kom fra Bergen trengte absolutt noen å dele utgiftene med, så da var det avgjort.

De bodde fremdeles sammen da de reiste til Alta.

”Kom igjen Ivar, kle på deg vi må komme oss av gårde! Er du heldig kommer du kanskje på NRK.” Ivar gryntet surt til svar mens han framdeles gnidde tåen sin.

 

Det var om lag 1000 demonstranter, som hutret seg sammen på den kalde bakken i leiren ved ”nullpunktet”. 3 lavvoer var reist og en mur av snø gikk tvers over anleggs – veien. På muren sto det skrevet med kullbiter stukket inn i snøveggen; LA ELVA LEVE.

Frostrøyken blandet seg med røyk fra bålene og la seg som et dempende teppe over hodene, mens allsangen sammen med reinsdyrskinnene gjorde et mektig forsøk på å varme dem alle.

Med knall rødt hår som nådde henne til midjen satt hun der. En strikke lue med stor dusk på toppen gav henne et barnslig oppsyn. Den fregnete nesen lyste rødt av kulde og han ønsket ingenting annet enn å ta henne i armene og varme henne. Han skjønte ikke hvorfor han følte det slik umiddelbart da han fikk øye på henne, men det gjorde han altså.

Ivar fulgte blikket hans.

”Down boy, down!” sa han etterfulgt av en rungende latter. Lars gav ham en albu i siden, men måtte le med.

”Ja, hva gjør vi nå da?” Lars så seg om og følte seg litt malplassert.

”Vi skal visst ikke gjøre annet enn å være tilstedet for øyeblikket” mumlet en av de andre mennene fra samme bil som dem.

De var jo på hver sin side av en konflikt, så i utgangspunktet var demonstrantene og politiet fiender. Det var likevel ikke slik det opplevdes for dem som var involvert. Demonstrantene var fredelige og det massive politioppbudet virket noe overdrevet.

En mann kom plutselig bort til Lars og tilbød ham kaffe. Det var noe veldig kjent ved mannen, men Lars klarte ikke å plassere ham. Han lignet en russer med selskinnsfrakk, selskinns lue og en merkelig variant av støvler som minnet mest om sokker. Også disse i selskinn. En svær svart snurrbart hang under nesen hans og ansiktet smilte fandenivoldsk. Han var tydeligvis same og sa noe som Lars overhodet ikke forstod. Han var en liten mann, men Lars ble likevel nervøs. Han ventet litt før han gjentok det han hadde sagt. Denne gangen på Norsk.

”De e godt å se at de e flere som slutte sæ te oss, dokke e velkommen” han blunket lurt til Lars og returnerte til gruppen sin.

”Det der var Nils Utsi” hvisket Ivar og Lars gjenkjente ham umiddelbart.

”Visst faen!!”

Nils lo da han så at Lars endelig hadde skjønt hvem han var og han løftet kaffekoppen i en hilsen tilbake.

I de neste dagene brukte demonstrantene mye tid på å fortelle politiet sin side av saken. Overbevise dem om at det de gjorde var galt, at de heller burde delta i protestene. Politiet responderte med at de bare gjorde jobben sin. De ble tilbudt plass ved bålene, men holdt avstand. De ble tilbudt kaffe, men bortsette fra den første koppen til Lars fra Utsi tok ingen av dem imot. Selv om de prøvde å distansere seg så kunne ikke Lars og kollegaene unngå å respektere demonstrantene og deres ståsted. De var intellektuelle mennesker med et sterkt ønske om å verne om naturen sin. De var samer som bodde i området og levde av naturen. Og de var kjente kunstnere og lignende som støttet aksjonen. De sang, spilte gitar, fortalte vitser og pratet. De var framfor alt, ikke voldelige.

Lars endte alltid opp i nærheten av den rødhårete skjønnheten, som en nattsvermer søker mot lyset og Ivar lot det ikke gå upaktet hen. Lars gav blaffen, men noe nærmere kontakt enn blikk og smil ble det ikke.

 Trass i vinteruniformene frøs de mye. I lugaren om kveldene satt de på hver sin seng og gned frosne tær og fingre. Slik gikk disse første dagene i det nye året, helt til ting toppet seg den 14. Januar. Plutselig hadde regjeringen fått nok og politiet ble beordret til å bære demonstrantene vekk fra Stilla veien. Det ble veldig ubehagelig i starten. Plutselig skulle de som politifolk utøve makt ved å fjerne demonstrantene mot sin vilje. Igjen prøvde de å forklare at de bare gjorde jobben sin og var på nippet til å beklage da de satt i gang. Demonstrantene gjorde ingen motstand, men de hjalp heller ikke til. Fullstendig livløs lot de seg bære bort.

Lars passet på at han fikk flytte Charlotte. Hun gjorde heller ingen motstand men var slapp som en potetsekk. Det gjorde det svært vanskelig å bære henne og hun virket mye tyngre enn hun egentlig var. Lars holdt henne under armene og prøvde å balansere hodet hennes mot brystet slik at hun ikke skulle skade nakken ved at hodet falt bakover. Han var overbevist om at hun ikke ville beskytte den selv. Ivar gikk mellom bena hennes med en arm under hvert kne. Han gikk med ryggen mot dem. Charlottes sjøgrønne øyne tittet opp på Lars. Han kjente blikket hennes på seg og møtte det.

”Du er søt” sa hun plutselig, som om hun nettopp hadde oppdaget en hemmelighet. Han kjente han rødmet litt og kikket mot ryggen til Ivar for å undersøke om denne hadde hørt noe. Men Ivar fortsatte bare å balansere over den steinete veien mot svartemarja som ventet.

”Det er du også” sa han og blunket tilbake til henne. Hun lukket øynene med et smil om munnen.

”Bare synd du er purk” mumlet hun med øynene fortsatt lukket.

Et stikk av irritasjon blusset opp i ham og uten et ord avleverte han henne til en ventende kollega ved bilen. Hun fniste da hun så hvor sur han var.

I dagene som fulgte tok han seg i å tenkte på henne konstant. Han visste selvfølgelig fra første stund at det ikke kunne bli dem. De var som olje og vann. Umulig å blande.

Likevel tok han seg i å ville ha henne. Begjærte henne. Han drømte om å veie de tunge brystene som presset seg mot boblejakken, i hendene sine. Bøye seg ned og suge på vortene til de ble harde. Stryke henne over den bare magen med melkehvit hud og mest sannsynlig fregner på. La hånden gli over den myke trekanten og skille leppene med en finger. Høre henne klynke i vellyst. Var den også rød? Trekanten? Det var den nok.

Slik kunne han ligge og fantasere om henne om kvelden etter at han hadde gått til sengs. Noen ganger sto han opp igjen og gikk på toalettet for å runke. Etterpå når han tørket seg i dopapir møtte han sitt eget blikk i speilet og stoppet opp. Hva holdt han på med? Hvorfor lå han og drømte om en pike som definitivt ikke passet i hans liv? En pike som kalte ham purk? En pike som ikke jobbet, men som brukte tiden sin på sivil ulydighet? Han som var politi! Og stolt av det. Hun var åpenbart ikke for ham. Likevel fortsatte han å tenke på henne. Hele tiden.

Hun hadde vært der lenge fikk han vite senere. ”Lenket” til 6500 andre demonstranter i leiren Detsika allerede sommeren 1979. Hun hadde også vært en av 32 personer som 5 juli 1979 hadde stoppet anleggsmaskinene ved Stilla. Og hun hadde vandret over Finnmarksvidda sommeren 1980.

Selv etter at de ble sammen, visste han at det ikke kunne vare. Hele tiden de var et par, visste han det. Innerst inne. Men han prøvde å lukke øynene for det. Ikke tenke på det. Iblant snek likevel tanken seg inn i hodet hans. Det eneste han ikke visste var når det ville bli slutt og hvordan. Hadde han visst det, hadde han forlatt Alta den dagen han traff henne.

11

Han tok en avis med seg om bord i flyet. Ikke en Norsk avis, en russisk. Ikke at han kunne lese russisk, han kunne knapt nok ytre noen få ord på det jævla språket. Hadde aldri brydd seg med å lære det. Han snakket engelsk og det fikk klare seg. Lilja hadde dessuten lært seg norsk i rekordfart, nettopp fordi han nektet å kommunisere på noe annet språk etter at hun kom til Norge. Skulle hun bo der fikk hun faen meg lære seg språket også. Men akkurat nå skulle han ønske at han behersket språket hennes nok til å forstå det som sto i avisen. Han hadde tenkt at det ville være bilder som kunne gi ham et hint om hva de forskjellige sakene handlet om, men ikke faen. I hele jævla avisen var det kun tre bilder og det av tre forskjellige mannspersoner. Ingen fra en bakgate i St. Petersburg. Ingen fra leiligheten hvor han hadde forlatt horen. Ingen alvorlige politimenn på jakt etter en morder.

Var han en morder? Var hun død? Han visste ikke. Hun hadde i alle fall ikke vært det da han forlot henne.

Han hadde våknet utpå morgenkvisten, bakfull og forvirret. Hodet kjentes ut som om noen hadde hamret på det med en hammer hele natten og munnen var tørrere enn Sahara. Han kjente ikke rommet. Visste ikke hvor han var. Han hadde satt seg usikkert opp i sengen og tatt et overblikk. Det var da han oppdaget henne på gulvet. Hun lå halvveis på magen, med bena trukket opp under seg som i fosterstilling. Hun var naken. Blodig. Det var som om alt sinnet hans fra dagen før var hamret inn i hennes kropp.

Han hadde veltet henne over på siden og lagt to fingre på halsen hennes. Der hadde han kjent svake taktfaste dunk. Han hadde prøvd å riste i henne, knipe henne og fike til henne uten noen effekt. Han hadde tvunget opp øyenlokkene hennes, men hun var ikke der. Ikke en lyd laget hun, ikke et stønn av smerte. Hun var livløs, men hun pustet.

Han hadde revet til seg klærne, fått dem på i en fart og forlatt henne på gulvet.

Tilbake på hotellet, hadde han panisk slengt dresser og sko i kofferten, mens resepsjonen booket om billetten hans til;”as soon as possibel.!!”

 ”Family crisis” hadde han forklart. Han hadde likevel måttet vente til neste dag. Et nervepirrende døgn på hotellrommet.

Nå satt han her med avisen som han ikke kunne tyde et eneste ord ut av. Det var vel likevel for tidlig til at noe ville stå skrevet i avisen? Dessuten var det jo bare en hore. Gadd russerne å bry seg om det i det hele tatt?

Men det var en annen tanke som skremte ham mer enn de russiske myndighetene. Han hadde truffet horen i baren hvor han vanligvis traff Michael og gorillaene hans. Var dette en av hans horer? I så fall visste bartenderen utmerket godt hvem horen hadde forlatt baren sammen med. Han tenkte frenetisk på hva han måtte gjøre. Hvordan han skulle komme seg ut av denne helvetes røren. Han måtte holde seg borte i tiden framover, få andre til å ta seg av den direkte kontakten. Men han visste det ikke ville hjelpe, visste at Michael fant ham visst han ville. Han var pissredd. Han skalv ved tanken på hva som skjedde med de som køddet med Michaels eiendom, med de som ikke viste ham respekt.

Han visste det så godt, hadde sett det med egne øyne.

Svetten piplet fram på overleppen bare med tanken, rant mellomskulderbladene og gjorde baksiden av skjorten dyvåt. Han følte seg med ett kvalm og svimmel. Det var tydeligvis merkbart for flyvertinnen kom bort og spurte om alt var i orden? Han bare nikket og lukket øynene i det flyet takset ut til rullebanen. Han følte seg litt lettet med tanken på at han var på vei hjem, selv om lykken ville være kortvarig. Han var fullt klar over det.

Han følte seg som en rev under revejakten. Hørte fløyter og hundebjeff i det fjerne. Løp så han kjente blodsmaken i munnen. Fullt klar over at uansett hvor han gjemte seg, ville de finne ham til slutt.

Han reflekterte ikke et sekund over at det var akkurat slik han hadde fått Lilja til å føle seg, at de to nå var i samme båt.

 12

EN GJERDESTOLPE

Ekornet hadde kommet fram igjen. Litt modigere for hver dag. Lars hadde lagt fram brødsmuler. Først på bakken, men så kom han til å tenke på katten. Den ville gjerne ta ekornet om den fikk muligheten? Han visste ikke, men tok ikke sjansen på å lokke dyret i en dødsfelle. Han hadde i stedet festet en liten planke et stykke oppe på treet, ikke for høyt til at han ikke kunne nå den med brødsmulene, men likevel et stykke over bakken og utenfor kattens umiddelbare oppmerksomhet. Ekornet var daglig nede for å hente rasjonen sin. Han ville kjøpe litt nøtter neste gang han var i butikken og tenkte at det kanskje var et mer passende måltid for et ekorn?

Han satt på trappen med kaffekoppen i hånden og studerte ekornet mens det vaktsomt våget seg nedover trestammen. Det løp et stykke, stoppet opp med et blikk mot Lars som for å forsikre seg om at han ble sittende hvor han var, for så å skynde seg videre nedover stammen. Han hadde først tenkt at han skulle få det helt tamt i løpet av sommeren, men nå hadde han slått det fra seg. For det første trodde han nesten helt sikkert at katten var en reell fare, dessuten var det gutten. Han kom nesten hver dag nå. Hvordan hadde det skjedd? Lars visste nesten ikke. Han prøvde fremdeles å overbevise seg selv om at han ønsket å være alene, men var det sant?  Var det virkelig bare av medlidenhet til gutten at han lot ham komme? Lot ham hjelpe til med hagearbeid, spise både middag og kvelds før Lars fulgte ham et godt stykke på veien hjem? Var det bare Tom som satt pris på de endeløse samtalene de etter hvert hadde sammen? Om naturen, dyrene, hagearbeid og mye annet.

Når han satt seg på trappen, med en kaffekopp i hånden og speidet mot veien. Var det da tilfeldig at det var til samme tid hver dag? Tilfeldig at det var akkurat på samme tid som Tom var ferdig på skolen og kom pesende over bakkekammen med gardsbikkja glefsene ved pedalene og stoppet smilende ved porten til Lars. Tilfeldig? Neppe. Men han innbilte seg det likevel.

Hagen begynte også å ta seg ut etter hvert. Han tok et overblikk der han satt. Plenen var i ferd med å bli bedre. Tom hadde rakt sammen nyslått gress i to store hauger. De skulle bære det et stykke ut i skogen i dag. Lage en slags komposthaug. Plenen kom nok til å kreve en del arbeid før den ble helt fin, men kalken og gjødsel ville nok hjelpe. Han hadde reparert to bed som var anlagt foran huset, ett på hver side av inngangstrappen som var midt på huset. I disse hadde han satt ned nye støttepinner og bundet opp både rosene og peonene som var der fra før. I tillegg hadde de plantet noen bakkestauder, noen blomstret allerede da de ble kjøpt, mens andre ville blomstre i løpet av sommeren. Hver til sin tid. Tom hadde kjøpt alle staudene for ham. Litt hver dag. Så mange som han fikk med seg i kurven på sykkelen. Lars hadde skrevet en liste over hvilke han ville ha og så krysset de dem ut etter hvert som de var anbrakt i bedene. Tujaen var klippet ned til en liten busk og så noe pjusk ut. Mest grener og omtrent intet grønt var tilbake. Men Lars visste godt at den snart ville vokse seg tett og fin igjen.

Løytnantshjertene ved porten var kommet til sin rett igjen nå når gresset var klippet ned og om ikke lenge ville de være i full blomst også. Han gledet seg som en unge. Videre langs gjerdet var det riddersporer og marikåpe, disse også i ferd med å blomstre.

 

”Hei Lars!” Tom kom syklende på den gamle sykkelen sin i dag også. Fremdeles ikke fått en ny av moren sin, tenkte Lars oppgitt.

Han smilte og var sprekkferdig med noe han ville fortelle. Han ble stående utenfor gjerdet hvor han prøvde å balansere sykkelen. Den hadde ingen støtte. Til slutt lot den seg lene mot gjerdet og Tom åpnet porten utålmodig.

Ekornet hadde flyktet tilbake i sikkerhet.

”Hei Tom” Lars smilte og gikk mot gutten.

”Ja nå har de åpnet øynene alle tre, ikke lenge til vi kan ta dem ut i……..”

”Gartneren hadde fått sukkulentene som du hadde bestilt! Jeg har ti stykker i kurven!” Jeg fikk dem til tjue kroner stykke siden vi måtte vente så lenge på dem! Sa vi var gode kunder og sånn……” Tom strålte og Lars bemerket seg at han sa vi flere ganger.

”Supert, da kan vi starte på bedet rundt knausen i dag!”

Tom rakk ham noen penger.

”Hva er dette” Lars så spørrende på hånden.

”Resten av pengene dine, det ble jo hundre kroner tilbake når vi fikk dem så billig!”

”Ja, men det er jo din fortjeneste det Tom, dessuten skal du jo ha betalt for arbeidet med å kjøpe dem for meg.”

Toms ansikt lyste opp, men han ristet likevel iherdig på hodet og sa;

”nei det kan jeg ikke ta imot”

”Tar du ikke imot pengene, kan jeg ikke la deg hjelpe meg med hagen heller. Kan ikke få ord på meg at jeg utnytter unger som gratis arbeidskraft heller. Putt pengene i lommen nå og slutt å tulle.” Gutten gjorde som han fikk beskjed om og ansiktet strålte.

Lars hentet trillebåren i kjelleren, mens Tom gikk for å hilse på kattungene. Når Lars kom opp igjen fra kjelleren som hadde inngang bak huset kom Tom løpende rundt hjørnet med Elvis i hånden.

”Han har jo åpnet øynene sine jo”

”Ja jeg prøvde å fortelle deg det i stad, men du var jo så helsikes oppjaget over de der blomstene, din lille blomster Finn” Tom tulle spente i retning av Lars som satt opp en streng mine. Begge lo.

De plantet i bedet som lå i skyggen. Radioen sto i vinduet og Bob Dylan sang om ”Hurricane”, den svarte bokseren som ble fengslet på 60 tallet for ran og mord han mest sannsynlig ikke hadde gjort.

Lars likte Dylan. Dylan og Bowie. Det var de han hørte på før. Hadde hatt LP samlinger av begge to. Nå hadde han bare radioen og satt pris på at de som valgte musikken der en sjelden gang valgte skikkelig musikk.

”Hurricane” varte lenge. Over 8 minutter. Det var en lang historie å fortelle og slik var det med Dylan. Han brukte så mange vers som skulle til for å fortelle hele historien. Kortet ikke ned på noe. Fulgte ikke gitte regler.

” To see him obviously framed. Couldnt help but make me feel ashamed to live in a land
Where justice is a gaaaaaame.” Verdens kuleste stemme dreit på myndighetene sine.

Sikkert ikke populær tekst blant øvrigheten i USA på den tiden, tenkte Lars leende.
”Hvorfor smiler du?” Tom så spørrende på ham.

”Nei, ikke noe.”

Tom så skuffet ut, så han la til;

”det var den sangen som Bob Dylan synger nå. Han kjefter på landet sitt og det liker ikke Amerikanerne så veldig godt. De tar seg selv litt for høytidlig.”

”Hva synger han da?”

”Kan du ikke litt engelsk?”

”Jooo, men jeg pleier ikke høre etter på sanger. Syns det er vanskelig å høre hva de synger.

Lars nikket smilende.

”Ok. Jeg skal fortelle deg hele sangen, fordi det er en sann historie. Men da må vi jobbe mens jeg forteller. OK?”

Tom nikket ivrig til svar.

Og Lars fortalte hele den sørgelige historien. Om et ran som endte med 3 mord. Om hvordan mellomvektsbokseren Ruben Carter ble feilaktig dømt for ugjerningen av en hvit jury og satt 12 år i fengsel før han ble frikjent. Takket være en velledighetsorganisasjon som interesserte seg for historien hans.

Imens jobbet de med steinbedet. Flyttet store steiner med spett og spade. Fylte på jord og plantet. De ble varm og svett, men fortsatte til de var ferdige.

”Hvordan kunne de dømme ham når den mannen sa at det ikke var han som hadde vært i baren?” Tom var i opprør.

”Fordi han var svart og de trengte en syndebukk”

”Det er jo urettferdig! De kan ikke gjøre sånt”

”Ja, det er urettferdig, men du tar feil. De kunne gjøre sånt. Slikt skjer i dag også Tom. Verden er et urettferdig sted rett som det er.”

De satt seg i hver sin stol og drakk saft. Tom mumlet fremdeles over hvor sykt det var at sånt kunne skje.

”Det ble fint hva?” Lars nikket mot bedet for å avlede tankene hans.

”Mmm” han så tankefullt ut i luften. Ikke helt klar til å slippe taket i det enda.

De satt stille og drakk ut.

Lars kom til å tenke på noe han hadde undret seg over mange ganger de siste ukene. Han kikket på Tom som fremdeles satt i dype tanker.

”Du…det er en ting jeg har gått litt og lurt på” Lars trakk pusten, tok sats og fortsatte.

”En ting du sa til meg den dagen i skogen, da kattungene ble født”

Tom så på ham. Det ene øyet knepet sammen mot det sterke sollyset som kom inn fra siden.

”Du spurte om jeg så deg. Hva mente du med det?”

Tom så ned på lårene sine som hendene var plassert under. Han likte å sitte på dem slik. Gjorde ofte det, hadde Lars sett. Han var stille en god stund.

Så trakk han pusten som for å si noe, så opp igjen på Lars, men holdt inne.

Til slutt smøg luften seg stille ut av lungene igjen, uten at et ord ble tatt med på veien.

Ikke fordi han var redd for å si noe. Ikke fordi han var oppbrakt eller lei seg.

Nei, Lars kunne se at han bare lette etter de riktige ordene. Som om det han skulle fortelle var innviklet og vanskelig å forklare. Som når man tenker seg om for å forklare et regnestykke så enkelt som mulig for at den andre skal forstå.

Han kikket mot gjerdet som holdt hagen på plass og reiste seg. Lars satt helt stille og så etter ham der han ruslet av gårde.

Ved den ene gjerdestolpen stoppet han opp og studerte den.

Han snudde seg tilbake og så på Lars. Tenksomt.

”Har du tenkt på denne gjerdestolpen i dag?” spurte han plutselig.

”Hva mener du?”

”Akkurat det. Har du tenkt på akkurat denne gjerdestolpen i dag?”

”Nei” Lars ristet på hodet som for å understreke svaret.

”Har du sett på den i dag?”

”Tja, kanskje. Jeg husker ikke hel…”

”Har du sett på akkurat denne gjerdestolpen i dag og tenkt på den når du så på den?” et snev av irritasjon var å spore i stemmen.

”Nei” Lars ristet igjen på hodet. Følte det var riktig å gjøre det.

”Når så du på den sist da? Når tenkte du på den sist?”

”Kanskje noen uker siden. Tenkte jeg måtte reparere deler av gjerdet…”

”Nei!” Det kom hardt og høyt.

”Ikke gjerdet. Ikke de andre stolpene. Ikke stålvaierne imellom. Akkurat denne stolpen. Når tenkte og så du på akkurat denne gjerdestolpen?”

”Jeg vet ikke…kanskje jeg aldri har gjort akkurat det. Bevisst, tenkt og sett på akkurat den.” Lars tok en slurk av kaffen, mest for å få en liten pause. Visste ikke hva mer han skulle si.

”Likevel står den her hver eneste dag. Du vet den er der, men du ser den ikke. Den holder gjerdet ditt sammen, men du tenker ikke på den.”

Lars ante overhodet ikke hva gutten ville fram til, men han fikk følelsen av at han hadde gjort gjerdestolpen urett på et vis.

Tom kom tilbake til stolen sin og satt seg. Han nikket kort mot den nå så omtalte gjerdestolpen og sa;

”Det er meg”

”Hva..mener du?” Det begynte å demre for Lars.

”Jeg er i verden, men jeg er en gjerdestolpe. Ingen ser meg på ordentlig.”

Lars svelget tungt. Et kuldegys strøk gjennom ham. Hva skulle han si til dette? Hva kunne han si? Det var for jævlig.

Livet var for jævlig, tenkte han. Det var det han ville si. Det var det han ville rope ut. Men han holdt inne. Fy faen! Hvor i helvete var mora oppi alt dette? Som svar på det siste, tilføyde Tom.

”Bare min mor. Min mor ser meg”

Lars håpet at det var sant. At han ikke bare sa det for å beskytte sin mor. Lojaliteten som barn viste ovenfor sine foreldre, selv når foreldrene misshandlet dem på det verste hadde mange ganger overrasket Lars.

”Skal vi fortsette?” Tom var på bena og klar for mer arbeid.

Lars reiste seg og la hånden på skulderen til gutten.

”Jeg ser deg Tom” stemmen var grøtet og han rensket den med et kremt.

”Jeg ser deg og du er en jævlig fin fyr”

Tom smilte.

”Ja” sa han bare og tilføyde;

”Du banner mye”

”Ja, jeg gjør visst det”

”Det er greit. Jeg tåler det. Er jo tross alt 11 år.”

”Ja, tross alt” lo Lars

 

Etter en aktiv dag i hagen, kunne en se merkbare endringer når de spiste kveldsmat. Lars hadde satt ut brødmat i hagen og nå satt de og beundret arbeidet som var gjort.

”Det er så fint her” Tom sa det med mat i munnen.

”Ja det syns jeg også. Det var derfor jeg flyttet hit” Lars kjærtegnet stedet med øynene.’

”Hvor bodde du før da?”

”Jeg bodde et stykke utenfor Oslo, i Askim. Vet du hvor det er?”

Tom ristet på hodet. ”Eller….. jeg vet jo hvor Oslo er, har vært der en gang også. Men jeg vet ikke hvor Askim er. Hvorfor flyttet du ?”

”Jeg ville vekk fra folk og byen. Ville være på landet, være i fred….”

De satt taust en stund før Tom igjen brøt stillheten.

”Syns du det er dumt at jeg kommer ut hit til deg?” Lars så uforstående på gutten, fulgte ikke tankerekken hans.

”Ja du flyttet jo hit for å være i fred mener jeg.” et vaktsomt blikk hadde dukket opp hos Tom. Han var tydelig redd for svaret. Engstelig for en mulig avvisning.

Lars så på ham med et alvorlig smil.

”Jeg er glad du er her” sa han bare.

”Se nå skal han spise igjen” han hvisket og pekte  mot treet. Ekornet pilte ned mot matbrettet sitt. De satt taust og betraktet det lille dyret som nervøst og vaktsomt fylte magen med kveldsmaten sin. Akkurat som de gjorde det.

”Hvordan vet de at de skal være redde?”

”Hvem da?” Lars skjønte ikke hva Tom mente, enda gutten framdeles så mot treet.

”Ekornene. Hvordan vet de at de skal være redde når de kommer ned fra tretoppen?”

”Instinkt”

”Instinkt?”

”Ja, det ligger nok i naturen til dyret. De må være redd for å overleve”

”Mmm….så det er ikke sånn at det har skjedd noe med dem en gang, noe som har gjort dem redde?”

”Det kan selvfølgelig være, men jeg tror nok at alle ekorn er redde uansett om de har vært jaget før eller ikke. Kanskje de lærer det av moren sin når de er små?”

”Jaaa…” Gutten dro på det og Lars kunne tydelig se at han tenkte på noe.

Det var lenge stille mellom dem.

”Sånn er det jo ikke med oss” stemmen var annerledes og gutten så ned i bakken.

Lars følte at han ville si noe. Og dette noe hadde nok ingenting med ekornene å gjøre. Han forstod at det var vanskelig og prøvde å hjelpe.

”Åssen da mener du?”

Tom svarte ikke. Han satt stille, hadde sluttet å spise men holdt fremdeles en skorpe i hånden.  Hele kroppen til gutten var med ett anspent og den høyre foten ristet ustoppelig som om den holdt takten med en voldsom rockelåt..

”Er det noe du er redd for Tom?”

Stillhet. Foten hadde stoppet og gutten så ham plutselig i øynene. Et mørkt og tomt blikk. Et blikk som så innover og ikke ut mot Lars.

”Ja, men jeg visste ikke at jeg skulle være det.” Fortvilelsen i stemmen kunne leses i øynene. Lars holdt pusten.

”Ikke før etterpå. Når det var for sent. Min mor visste det heller ikke….. så hun kunne ikke lære meg det.” Han pustet tungt ut og tok blikket fra Lars. Foten gjenopptok den nervøse bevegelsen.

”Hva var det du skulle være redd for da?” Lars gruet for svaret, men spurte likevel. Hva kunne dette dreie seg om? Hva faen hadde denne guttungen opplevd?

Og hvordan kunne han, som ikke takler livets faenskap selv engang, hjelpe en guttunge med hans problemer? Alt dette tenkte han, men likevel gjentok han spørsmålet da Tom ikke svarte.

Gutten våknet som av en transe og så forvirret på ham. Som om han hadde glemt det han nettopp hadde sagt.

”Hva??”

”Er det noe du vil fortelle meg Tom? Har du opplevd noe som du vil snakke om? Du vet du kan stole på meg ikke sant?”

”Ja….. nei… det var ikke noe” Han reiste seg og kastet skorpen mot treet og ekornet. Dette føk opp i trekronen uten å snu seg tilbake. Det var ulikt ham tenkte Lars. Han mente nok ikke å skremme dyret, så han nevnte det ikke. Gutten hadde nok med sine egne tanker akkurat nå. Eller nok med å fjerne seg fra dem.

Lars skammet seg over lettelsen han følte, men han var glad da han skjønte at han ikke skulle få servert en eller annen vond historie akkurat i dag. Samtidig kjente han et grenseløst ønske om å hjelpe gutten. Han motsto et innfall av å klemme ham inntil seg og begynte i stedet å rydde av bordet.

”Nei. Klokken er mye. Nå følger jeg deg et stykke på veien hjem”

Tom nikket stille, tok asjett og glass og fulgte etter mannen inn på kjøkkenet.

I kurven lå tre kattunger og sov sammen med moren sin. Synet av den fredelige gruppen løste opp litt av den tunge stemningen og snart gikk praten som vanlig.

På veien diskuterte de videre planer for hagen og hva Tom skulle kjøpe med seg neste dag.

”Jeg tror kanskje jeg må bli med til bygden i morgen. Må få kjøpt maling til huset også.” Lars holdt inne litt, men fortsatte litt usikkert.

”Jeg har bursdag på søndag, så kanskje vi kunne finne på noe kjekt?”

Tom lyste opp.

”Har du bursdag? Ja det må vi feire! Jeg kan få min mor til å vaske huset ditt til festen”

Lars ble overrumplet av denne plutselige iveren.

”Nei fest…..blir det vel ikke….jeg tenkte vi to kunne gå til elven for å bade….kanskje spise en kake eller noe. Fest blir det nok ikke….”

”Ja, ja men vi to kan jo ha en fest i alle fall? Gaven min kan være at min mor vasker huset for deg? Hun kan kanskje også være med på festen? Hun har alltid fri på søndagene.”

Lars likte ikke utviklingen. Han hadde sett for seg en rolig dag. Bare han og guttungen, litt hagearbeid og så en dukkert i elva. Nå skulle plutselig huset vaskes og det av en fremmed dame. Nei dette ville han ikke.

”Jeg tror vi bare glemmer fødselsdagen min jeg….er ikke akkurat noe å feire…at en blir eldre mener jeg….?

Tom så skuffet ut og Lars tenkte på det fortvilte utrykket litt tidligere på kvelden. Han ville så gjerne at Tom skulle være glad, så han tilføyde mot sin egen vilje

”Ja en liten fest da….det kan vel ikke skade?…men bare oss tre?”

”Ja, ja selvfølgelig” Gutten var helt i fyr og flamme nå. Pratet i ett om hvor flink moren var til å vaske og hvor fint det skulle bli i huset.

Lars ble litt irritert, men sa ingenting. Greit nok gikk han inne med sko og støvkluten var ikke akkurat utslitt, men han hadde da for faen nok å gjøre i hagen? Det var jo der han tilbrakte hele dagen. Nå skulle altså dette fremmede kvinnemennesket komme hjem til ham og rote i hans saker? Han likte det ikke. Denne moren som lot gutten være ute til langt på kveld, uten å lure på hvor han var. Nei han likte det slett ikke.

Men Tom var oppglødd og glad og snakket i ett sett, så Lars hadde ikke hjerte til å ta fra ham gleden i kveld. Han bestemte seg i stedet for å trekke seg fra avtalen i morgen.

Ved enden av veien som førte til bondens gård snudde Lars og gikk samme vei tilbake. Tom fortsatte mot bygden og blokken hvor han og moren bodde.

13

ANGST

Hun kjente svetten som rant i en smal sti mellom skulderbladene. Store dråper rant hurtig og tungt ned mot korsryggen. Mindre dråper brukte lengre tid. De ble hengende en stund, før de slo seg sammen med andre eller ble slukt opp av stoffet i genseren når hånden hennes ikke lenger kunne motstå trangen til å klø.

Hjertet galopperte i brystet. Det slo så hardt at hun var sikker på det kunne sees utenpå jakken. Hun la armene i kors for å skjule det. Angsten, skammen og skyldfølelsen satt som en klump i magen. Like i nærheten av navlen kunne hun kjenne den. Et farlig sug. Dump smerte.

Hendene skalv ukontrollert når hun tok etter dør håndtaket. Beviset som sammen med den forræderiske rødmen ville vise Johnsen at hun var skyldig.

Skyldig.

Skyldig i stjeling.

En simpel tyv.

Det var det han ville tro om henne. Det var det han ville fortelle snille fru Johnsen.

At de hadde tatt feil av henne. At hun ikke var den de trodde, men en simpel tyv.

Han hadde bedt henne om å komme innom kontoret i løpet av dagen. Noe viktig. Noe alvorlig han måtte snakke med henne om.

Anna visste det umiddelbart.

Han hadde oppdaget sjokoladene som manglet. Og tannpastaen. Bladene.

Alle tingene som Gunnhild kalte for frynsegoder. Nå kom det for en dag.

Anna hadde visst at denne dagen måtte komme. Det var uunngåelig.

Selvfølgelig trodde de det var henne. En russer.

Det var jo ikke første gang i historien det hadde skjedd. 

De hadde bare trodd at hun var annerledes. Gitt henne en sjanse.

Hun hadde skuffet dem. Vist sitt sanne jeg. Det var det de ville tro.

Hun visste det. Visste det lenge før denne dagen ble født. Visste det første gang hun så Gunnhild forsyne seg i butikken.

Det var ingenting hun kunne gjøre.

Slaget var tapt før det kunne begynne.

Hun var dømt på forhånd. Av historien. Av lignende tilfeller. Av fordommer.

Kvalmen satt helt øverst i halsen og sloss for å komme ut. Hun svelget og en sur svie brant i halsen.

Der inne satt han. Den snille mannen som hadde trodd så godt om henne. Så feil hadde han altså tatt. En simpel tyv var hun.

Tanken på å si sannheten var umulig for Anna. For det første ville hun aldri bli trodd, det var hun sikker på. Hvorfor gjøre det verre for seg selv? Ikke bare stjal hun, men løy gjorde hun og. Også om Gunnhild da. Som ikke hadde vært annet enn en venninne for henne. En ansett mor og kone som hadde flere generasjoner i bygden å vise til. Nei, det var umulig.

Tanken på å komme på Gunnhilds vrangside var dessuten så skremmende at ethvert alternativ var bedre.

Dessuten var hun jo ikke uskyldig. Hun hadde jo visst om det. Akseptert det. Selv om hun ikke hadde kunnet stoppe det, så var hun en medskyldig.

Medskyldig i tyveri.

Johnsen satt bak kontorpulten sin og stirret alvorlig på henne da hun kom inn.

Rommet seilte for øynene på Anna idet hun trakket over dørterskelen. Kvalmen steg med forsterket styrke, bena sviktet og plutselig kom gulvet farende mot henne.

”Men, hva i himmelens navn….” Johnsen bykset ut at stolen. Men det var for sent.

Anna lå på gulvet med ansiktet i sitt eget oppkast.

Det var ikke bare Johnsen i rommet, Gunnhild var der også. Nå var det ikke lenger tvil i Annas hodet om at det var stjelingen det gjaldt.

Likevel var Johnsen sitt vante jeg. Snill og omtenksom.

”Kjære barn, hva i alle dager er det som skjedde? Er du syk?” Han tørket forsiktig av henne med noen våtservietter som luktet så sterkt av parfyme at en ny ladning gjorde seg klar til utskytning fra magen. Hun trakk seg forsiktig vekk fra ham og kom seg på bena. Skjelvende satt hun seg i stolen som var tiltenkt henne for anledningen og gråtende unnskyldte hun griset på golvet.

”Det gjør da ingenting! Du kan da ikke hjelpe for at du er syk!” Johnsen snakket mens han tørket opp fra golvet med våtserviettene. Det var en vanskelig oppgave og han måtte balansere spyet på toppen av serviettene bort til bosspannet. Det dryppet via hendene hans og ned igjen på golvet. Anna var så ille berørt at det nesten kamuflerte angsten for hva dette dreide seg om. Men bare nesten.

Med noen små flekker igjen på golvet gav Johnsen opp, viftet med hånden mot griseriet og sa lett

”Det ordner vi etterpå.”

Han satt seg ned igjen og så alvorlig på henne.

”Er du frisk Anna? Du ser meget blek ut”

”Jeg vet ikke helt” stotrer hun tilbake.

”Det kom helt plutselig.” Det var i alle fall ikke løgn.

”Jeg har pratet litt med Gunnhild her” han nikket lett mot denne som satt stille på stolen ved siden av.

”Og vi er litt bekymret for sønnen din”

Anna kvapp til. Nå forstod hun ingenting. Så fra Johnsen til Gunnhild og tilbake på Johnsen igjen.

”Tom? Men han har da ikke gjort noe galt?” Hun kjente hun ble sint. Gunnhild måtte gjerne skylde på henne, men Tom skulle ikke dras inn i dette.

”Han har aldri stjålet noe som helst, han er en ordentlig gutt. Dessuten er han aldri med meg på jobben”

Gunnhild skjønte hvor dette bar, hva Anna tenkte og ristet febrilsk på hodet. Johnsen så uforstående på dem begge.

”Nei men Anna, det er ingen som beskylder Tom for å stjele. Det er klart han er en grei gutt.” Gunnhild snakket fort og høyt nå, redd for at Anna skulle fortsette.

 ”Det vi er bekymret for er at han kan bli utsatt for noe”

”Utsatt for noe?? Jeg forstår ikke..”

Selv om hun overhodet ikke forstod hva dette dreide seg om, så ble hun redd av de alvorlige ansiktene deres.

”Hva er det med Tom?” hendene skalv.

”Ja det er denne Lars Janssen som han holder seg så mye sammen med. Vi vet jo ingenting om ham og det går jo noen alvorlige rykter. Svært alvorlige” Johnsen la ekstra trykk på svært.

”Lars Janssen?” Hun så uforstående på dem.

”Som Tom har holdt seg med? Jeg ikke forstå?”

”Ja, jeg sa til Johnsen at du sikkert ikke visste noe om det. At du ikke ville tillate det om du visste det. Jeg fikk nettopp vite det sjøl jeg. Det var Iversen på gartneriet som fortalte meg det.  Så gikk jeg rett til Johnsen med det, spurte hva vi skulle gjøre med det”

”Med hva?” Anna følte seg på gyngende grunn. Hun hadde ikke anelse om hva de snakket om. Hadde ikke hørt om noen gutt som het Lars. Trodde ikke Tom var sammen med noen i det hele tatt egentlig. Han hadde da aldri hatt med seg noen hjem fra klassen. Hun hadde tenkt mye på det. Vært bekymret for om han hadde det bra? Om han hadde noen venner? Han svarte alltid så unnvikende når hun spurte, så hun visste ikke. Noen Lars hadde hun i alle fall aldri hørt om.

”Ja vi kjenner jo ikke fyren. Holder seg jo for seg selv. Ser ut som en uteligger gjør han og. Det er jo ikke naturlig at en mann er sammen med en ung gutt hele tiden heller!”

Det svimlet for Anna. En mann! Med hennes Tom. Hvorfor hadde hun ikke visst om det?

Angsten grep tak i brystet hennes, Tom hadde vært gjennom så mye, hun tålte ikke tanken på at noe mer skulle tilstøte ham. Hun reiste seg fort opp. Tok et steg til siden for å gjenfinne balansen. Stotret, mens hun samlet kroppen og småløp mot utgangen. Måtte ut. Måtte hjem. Finne Tom.

”Jeg må gå hjem nå…takk…jeg skal snakke med….takk”

”Vi vil jo gjerne hjelpe deg….vi vet jo ikke om disse ryktene har noe hold i seg….det er farlig å dømme folk på forhånd, men når det gjelder barn så…” Johnsen hadde reist seg og kom etter henne.

”Takk…tusen takk, men jeg skal snakke med ham. Det går fint, det ordner seg”

Hva var det som foregikk mellom en mann og hennes sønn? Tankene raste gjennom hodet hennes idet hun småløp hjem. Hvorfor hadde ikke Tom sagt noe? Hadde han bevisst holdt det skjult for henne?  Dette var verre enn det med stjelingen. Dette var farlig.

Panikken overmannet henne fullstendig idet hun stormet inn i leiligheten.

 

Nytt innlegg 26 mai

14

KONFRONTASJONEN

”Nei” Tom stirret trassig på henne.

”Du slutte å gå til den mannen” stemmen skalv da hun gjentok seg selv. Hun hadde fremdeles kåpe og sko på.  Tårene rant nedover ansiktet og hun hadde mest lyst til å skrike.

”Nei, du kan ikke nekte meg det! Han er den eneste vennen jeg har. Den eneste som gidder å være sammen med meg. Du kan ikke nekte meg å gå dit. Jeg gjør det likevel. Jeg driter i hva du sier”

Hun stirret sjokkert på ham. Han hadde aldri snakket slik til henne. Han ropte nesten. Hun hadde aldri snakket slik til ham heller. I den tonen. Så sint.

”Hva mener du….venn? Voksen mann og gutt kan ikke være venner, det forstår du vel?”

”Jo! Han er min venn. Han forteller meg ting. Lærer meg om naturen. Jeg hjelper ham og jeg får penger for det”

Hun hev etter pusten.

”Får du penger?”

Tom nikket stolt.

”For hva? Gjør han deg noe? Har han tatt på deg?”

”Ååå! Nei!” Tom var illsint.

”For å jobbe i hagen! For å gjøre ærend! Du forstår ingenting! Han er min venn! Min eneste venn! Forstår du det??? Jeg kjenner ingen på dette jævla drittstedet. Ingen gidder å se på meg engang! Men han gidder. Han snakker med meg og han er min venn. Du kan bare glemme at jeg ikke skal gå ut dit igjen!” Han strente inn på rommet og smalt døra igjen bak seg.

Anna sto lamslått igjen på gangen. Hva skulle hun gjøre? Låse ham inne? Flytte igjen? Kanskje hun skulle be Johnsen om hjelp?

Hun ville så gjerne ringe Helena. Helena var den eneste i hele verden Anna kunne stole på.

Men hun kunne ikke ringe henne. Helena hadde sagt at hun aldri måtte ta kontakt med henne igjen. Det var for farlig. Men hun hadde også sagt at hun aldri måtte flyttet igjen uten at Helena fikk vite det. Hun måtte vite hvor hun kunne nå Anna, dersom det ble nødvendig.

Hun satt i egne tanker i stuen da Tom kom ut igjen fra rommet sitt.

”Unnskyld for at jeg skrek til deg i sted.” han så lei seg ut.

”Jeg er så redd for at noe skal skje med deg” hun slo over på russisk. Det var lettere å formulere tankene på morsmålet.

”Jeg vet det, men du har ingenting å bekymre deg for, jeg lover mor” han svarte henne på norsk. Selv om han mestret russisk helt fint, valgte han heller å snakke norsk.

De kommuniserte ofte på den måten. For dem var det helt normalt, men hadde andre vært tilhørere ville det virke merkelig. Derfor var det bare hjemme de snakket slik til hverandre. Ute blant folk snakket de begge Norsk. Ville ikke minne andre på at de var annerledes.

”Jeg syns det er rart at en mann vil være sammen med en liten gutt” fortsatte hun.

”Jeg er ikke en liten gutt. Jeg kan hjelpe ham med hagearbeid og han har mye å gjøre”

”Jeg vet ikke” hun så tvilende på ham.

”Kan ikke du bli med å hilse på ham da? Så ser du selv?”

Hun gned hendene over ansiktet og sukket tungt.

”Johnsen sier det er noen alvorlige ”rykter”? Det siste ordet sa hun på norsk, litt usikker på hva det betydde.

”Baжhbi” oversatte han for henne.

”Jeg vet ikke hvilke rykter som går, men han er en grei mann. Han ser bare litt fæl ut, det er sikkert det.”

”Hvordan ”fæl”? Hun så redd ut.

Han trakk på skuldrene

”Han vasker seg ikke og så…..lukter han”

”Men du har jo alltid sagt at man ikke skal dømme folk etter utseende” skyndet han seg å fortsette

”At man skal bli kjent med dem og gjøre seg opp sin egen mening.”

Hun nikket, men han kunne se at hun syntes det var vanskelig. At hun helst ville han skulle love å aldri gå dit igjen.

Det var umulig. Han hadde endelig fått en venn. Noe å gjøre etter skolen. Noen å være sammen med. Noe å glede seg til. Hun måtte forstå det. Han måtte få henne til å forstå det.

”Kan du ikke bli med ut dit og bli kjent med ham selv? Han har bursdag og jeg sa at kanskje du kunne vaske huset hans i pressang”

Hun løftet spørrende et øyenbryn og han lo.

”Jeg vet…..jeg burde spurt deg først. Men det trengs virkelig en vask der og du er jo så flink til det”

”Nei” sa hun plutselig.

”Jeg blir ikke med deg ut dit, jeg går der alene. Du må bli hjemme til jeg vet om jeg like ham”

”Men mor..”

”Ikke noe men, det er mitt tilbud til deg. Dersom jeg liker ham, får du gå dit igjen. Avtale?”

”Liker ham? men……det tror jeg ikke du kommer til å gjøre. Det får vel holde at du ser at han ikke er farlig for meg?”

”Ok” smilte hun tilbake.

”Ok” sa han og tok den utstrakte hånden hennes og beseglet avtalen med et foretningsmessig håndtrykk.

”Så han vasker ikke huset sitt heller?” spurte hun med tilgjort syrlig mine.

”Nei, en ordentlig gris” smilte han tilbake.

”Men ingenting du ikke kan få skikk på!”

Det var lenge siden de hadde snakket slik sammen tenkte hun glad.

Hadde de noen gang gjort det?

Han var blitt så stor sønnen hennes. Så voksen. Når hadde det skjedd?

Hun var litt mer positiv til det forestående møtet enn hun hadde ventet.

Hvis Tom likte mannen, så…?

 

15

VASKEHJELPEN

”Du er veldig skitten” hun sa det som om hun nettopp hadde oppdaget det. Med forundring i stemmen.

”Ja, jeg er vel kanskje det” han rødmet og forbannet sin svakhet umiddelbart. Det var da faen til frekkhet. Hva så at han var skitten? Det var et valg. Han hadde sluttet å vaske seg. Frivillig. Likevel sto han der skyldbetynget og skammet seg foran denne fremmede lille kvinnen.

Han hadde kvidd seg til at hun skulle komme.

Hadde vært fast bestemt på å trekke seg fra avtalen dagen etter at Tom annonserte ideen. Tidlig torsdag morgen hadde han forberedt en forklaring på hvorfor det ikke var en god ide og øvd seg flere ganger før han satt seg til å vente på at gutten skulle komme fra skolen. Men Tom hadde ikke dukket opp neste dag og heller ikke dagen etter. Det var underlig.

Underlig fordi han den siste tiden hadde kommet hver eneste dag etter skoletid. Gjort leksene ved kjøkkenbordet før han kom ut i hagen til Lars.

Lars hadde vært bekymret, men hva kunne han gjøre? Han hadde ikke telefon og dersom han hadde hatt det så visste han ikke nummeret hjem til Tom likevel. Visste ikke engang hva gutten het til etternavn. Han hadde lurt på å ta turen til skolen for å se om han var der, men hadde stoppet seg selv halvveis ute av porten. Hva i helvete var det han drev med? Guttungen hadde vel bedre ting å gjøre enn å fly ut til ham hver dag? Var vel lei av å tilbringe tiden med en gamling og blomstene hans. Sikkert av gårde og lekte med gutter på sin egen alder. Badet, nå som det begynte å bli varmere i været også. Men bekymringen hadde ikke forlatt ham helt.

 

Lørdag morgen hadde hun stått utenfor porten og kikket mot huset. Han hadde umiddelbart skjønt hvem hun var. Ikke fordi han kjente henne, men fordi hun hadde vaskeutstyr med seg. Bøtte, vaskemidler og mopp. Alt hadde hun dradd med seg langs veien. Gudene måtte vite hvor mange som hadde sett henne på vei til ham med disse sakene. Faen!

”Hvorfor er du det? Du har jo vann her?” hun så spørrende på ham som om hun faktisk ventet et fornuftig svar.

”Nei, det….”  Hva skulle han si?

”Du skal vaske huset du!!” Han sa det bryskere enn han hadde tenkt og angret umiddelbart når han så hvordan hun fòr sammen.

Hun skyndet seg i gang med bøtte og såpe og unnlot å se på ham igjen.

Hele dagen holdt hun på, beveget seg fra krok til krok i et rytmisk tempo. Dette var noe hun har gjort mange ganger før.

Han holdt seg i hagen. Prøvde å glemme at hun var der inne og rotet blant tingene hans. Han fikk glimt av henne gjennom vinduene der hun beveget seg rundt inne i huset. Med jevne mellomrom kom hun ut og tømte brunt vaskevann på plenen, før hun gikk inn igjen og fortsatte. Han grøsset når han så hvor skittent vannet var hver gang. Ble det aldri rent?

Han lot som om han ikke så henne når hun kom ut. Passet på å se opptatt ut med sitt.

En plutselig jamrende lyd trakk likevel blikket hans mot vinduet. Hun sto på innsiden og dro navet over glasset i dyp konsentrasjon. Han ble helt stående og stirre på henne. Ansiktet minnet om Mona Lisa syntes han. Ikke at hun lignet fysisk, men det gåtefulle, harmoniske utrykket var det samme. Det som hadde fått utallige mennesker, menn spesielt, til å undre seg over hva den kvinnen egentlig tenkte på. Hvorfor hun nesten smilte, uten likevel å gjøre det. Det var det han så i ansiktet til Toms mor. Hun så ut som om hun laget et kunstverk, ikke vasket vinduer. Som om hun drev med noe som fylte henne med ro og fred.

Plutselig slo en tanke ham. Hun var vakker!!

Han hadde ikke sett det før nå, men hun var det. Vakker.

Han sto som bergtatt og stirrer på henne, da hun langsomt snudde seg og møtte blikket hans. Han klarte ikke å ta øynene fra henne. Det var som om tiden sto stille. Brystet ble trangt og det var tyngre å puste. Han svelget tungt.

Hun slo blikket ned og trakk seg bakover og inn i huset. Bort fra vinduet.

Han ble stående lenge å stirre mot vinduet som nå var tomt. Et savn brant i brystet.

Et savn etter hva?

Til slutt ristet han det av seg og gjenopptok arbeidet.

 

Etter mange timer i selvvalgt eksil var Lars så sulten og lei at han trampet inn i huset. Hun stirret på de skitne støvlene hans. Han hadde laget to fotavtrykk på det nå rene gulvet. Han rygget instinktiv og sa ”Sorry”

Hun fikk et mildere uttrykk i ansiktet, kom bort med en duk i hånden og fjernet ubetenksomheten hans fra gulvet.

”Jeg setter støvlene utenfor ” sa han med flau stemme. Faen! Dette var da hans hus! Han måtte for faen kunne gå inn med sko i sitt eget hjem om han ville det? Alt dette sa han til seg selv, men satt likevel støvlene igjen utenfor.

”Jeg er snart ferdig. ”smilte hun når han kom inn igjen.

”Tom….er han…?” han hadde villet spørre hele dagen.

”Tom har vært syk, men han kommer til festen i morgen” hun sa det fort, som om det var noe hun hadde tenkt å si tidligere.

”Jeg har bakt kake også. Sjokoladekake…det bra?” Han hørte at hun ikke var norsk, men hun snakket godt norsk likevel. Det var noe med tonefallet. Finsk kanskje? Eller Russisk?

”Ja men det var virkelig ikke meningen…jeg kan da bake kaken selv..”

”Tom ville at jeg skulle gjøre det” sa hun som om det forklarte det hele.

”Hva er det som har feilet ham da?”

Hun så uforstående på ham.

”Har han vært forkjølet?”

”Ja. Influensa kanskje? Litt feber og sånn. Men bra nå”

Han nikket, mens han tenkte at influensabegrepet ofte ble missbrukt. Litt febersykdom som gikk over etter et par dager, kvalifiserte nok ikke til en influensa trodde han.

”Hvorfor er du sammen med Tom?” Det kom plutselig, men han kunne høre at det hadde lagt på tungen hennes hele dagen. Det var derfor hun var her.

”Han er en fin gutt. Flink å jobbe”

”Ja” sa hun bare. Ingen stolthet å spore. Det var ikke dette hun var ute etter. Det måtte mer forklaring til enn dette.

”Han fant en katt som fødte i skogen. Den fikk problemer og holdt på å dø. Han ba meg om hjelp.” Han nikket mot kurven ved peisen.

Hun nikket.

”Hvorfor er han her hver dag?”

”Kanskje du skulle spørre ham om det?” Lars kjente han ble irritert. Faen heller. Kunne de ikke alle sammen dra seg til helvete ut av livet hans. Alt ble så inn i helvete komplisert. Han orket det bare ikke.

”Jeg spør deg” hun stirret trassig på ham, men han så den lette dirringen i leppen. Hun var redd.

Engstelig for gutten ja. Nok til at hun kom helt ut hit for å ta ham i øyesyn selv.

Men det var ikke bare det. Hun var redd ham. På vakt. Som om hun var redd han skulle gjøre henne noe. Han hadde mange ganger tenkt at kvinner var modige som stolte på menn. Menn som var dem fysisk overlegne og som kunne være farlig for dem om de ville.

Hun gjorde ikke det. Stolte ikke på han. Det kunne han se. Hun var redd. Men ikke så redd at hun lot være å komme hit og vurdere ham.

Eller nettopp så redd at hun kom hit. Redd for guttens ve og vel. Det var bra tenkte Lars og prøvde å gjøre seg mindre enn sine 1,92 cm. Trakk seg litt tilbake for å gi henne plass og trygghet.

”Hmm. Ja han begynte jo å komme hit hver dag da. Jeg likte det ikke først. Har flyttet ut hit for å få være aleine. I fred. Men han kom likevel. Ville hjelpe til og jobbe i hagen. Ja….så var han jo flink da. Grei å ha med å gjøre.”

Han tenkte seg om en stund, gav henne mulighet for et nytt spørsmål. Men hun ventet på en fortsettelse.

”Jeg forstår at du er skeptisk. Hva du tenker. Men tror meg, det er så langt fra virkeligheten som du kan tenke deg. Jeg tror sønnen din er ensom og kanskje jeg er det også. Jeg syns i hvert fall det er greit at han kommer hit. Når han vil det selv!”

Hun nikket ettertenksomt. Skuldrene hadde senket seg en smule og hun smilte fort.

”Når kommer vi i morgen?” Hun så spørrende på ham. Han smilte litt og bet seg i leppen for ikke å svare, ”nei si det du – når kommer dere? ”

Så hun hadde altså tenkt å komme da. Han lurte på hvorfor? Hvorfor i alle dager hun ville komme og feire dagen til en mann som hun overhodet ikke kjente? Kanskje svaret var det samme som i sted? Tom ville det? Han trodde kanskje det.

Han spurte om hun ville ha kaffe, men hun ristet på hodet. Hun måtte gå. Skulle på jobb i Rema 1000 butikken. Fortsette å vaske. Lars følte seg ussel. Hun hadde allerede brukt hele dagen på å vaske huset hans og nå skulle hun på jobb for å vaske mer.

”Hvor mye skylder jeg deg?”

Hun så uforstående på ham.

”For vaskingen” forklarte han

”Det er jo gave fra Tom! Bursdagsgave”

”Ja, men du kjenner jo ikke meg. Det er ikke riktig at du skal gjøre dette gratis. ”

”Det er en gave fra Tom” Hun var sta og vek ikke.

”Syns du ikke Tom burde sørge for gaven selv? I stedet for å gi bort moren som vaskehjelp?”

Hun stanset midt på gulvet og så på ham. Ble stående og tenke. Han kikket avventende på henne.

”Nei” svarte hun etter en liten stund og fortsatte med å rydde sammen sakene sine.

”Nei??” Det enkle svaret overrasket ham. Han hadde ment å provosere henne, men hun lot ikke til å merke seg ved det.

”Du trenger vel pengene? Dette er jo jobben din til daglig, det siste du trenger er å vaske gratis på fritiden din?”

”Ok. Jeg komme å vaske hos deg en gang i uke, det er bra for deg og bra for hus. Du betaler meg. I dag gratis. Gave fra Tom” Hun tok på seg sko og så på ham. ”Ja?”

Han nikket mot sin vilje. Hvordan i helvete gikk det til? Nå skulle hun altså komme flere ganger å vaske? Helvete! Han fikk trekke seg fra den avtalen før neste uke. Gi beskjed til Tom at det likevel ikke ble noe av. De trengte kanskje pengene, men det fikk ikke hjelpe.

”Når kommer vi i morgen?” hun gjentok feiltagelsen fra tidligere.

”Dere kommer klokken ett i morgen” svarte han resignert og totalt blottet for ironi.

 

Han gikk rundt i huset etter at hun hadde gått.

Det virket fremmed. Ukjent. Som om det var noen andre sitt hus. Blankt og skinnende.

Lukten av grønnsåpe med furunål var fremtredende. Litt for framtredene tenkte han irritert. Den lille entreen som man kom inn i fra trappen utenfor, var ryddet og vasket. Stolen hvor han tidligere hadde slengt fra seg jakker og gensere var nå tom. Sko var plassert sirlig på sko stativet og jakkene hang på bøyler i skapet. I stuen som lå inn døren til høyre fra entreen var endringen enorm. Når han sto i døråpningen hadde han vinduene mot hagen på høyre hånd, rett imot ham sto sofa, bord og lenestol, bak dem var det vinduer mot skogen. Gikk han noen få meter til venstre nådde han veggen hvor en ny dør førte ham videre inn i huset. Stuen var ikke stor. Ca 20 kvadrat. Det så ut som om hun hadde tatt i og flyttet på alle tingene hans der inne. Absolutt alle. Han lot høyre pekefinger gli over den ene flaten etter den andre uten å fange et eneste støvkorn. Faen, hun var nøye!

Sofaen og stuebordet som hadde fulgt med huset, var ugjenkjennelig. Hun måtte ha snudd sofaputene for den så mye friskere ut i fargen, mer gyllenrød enn brunrød som tidligere. Han likte egentlig ikke den sofaen, hadde hatt planer om å skifte den ut, men ikke kommet så langt enda. Den var ikke god å sitte i, så det gjorde han sjeldent. Eller kanskje aldri? Når han tenkte seg om kunne han ikke huske sist han satt i den.

Stuebordet som hadde vært overfylt av papirer, aviser og annet skrot, var nå ryddet. Midt på bordet hadde hun lagt en hvit duk han ikke ante at han hadde. Han lurte på hvor hun hadde funnet den? På duken sto en vase med blomster i. Blomstene hun hadde spurt om lov til å hente fra hagen. Han hadde sagt ja, selv om han helst så at blomstene fikk stå i fred i hagen. Blå, rosa og hvite riddersporer. Han likte buketten. Det var pent.

Vinduene var så rene at hadde det ikke vært for de hvite sprossene som delte det i seks like store ruter, kunne man tro det var åpent. Skrå skapet som sto i hjørnet, også det arv med huset, var reorganisert. I skapet som var øverst kunne han se gjennom glasset at tingene der inne var stilt i et system. Vinglass på en hylle og kaffeservice på hyllen under. Han brukte verken vinglass eller kaffeservice, det hadde også stått igjen etter forrige eier. Han åpnet skuffene under og så til sin tilfredsstillelse at hun ikke hadde rørt noe der. Alle papirene hans lå slik han sist la dem. Hun hadde nok åpnet skuffene tenkte han, men lukket dem da hun hadde oppdaget at det var private anliggender. Han var positivt overrasket.

Han gikk videre inn i huset. Gangen innenfor stuen hadde tre dører. Valgte man den til høyre endte man opp på soverommet, valgte man den til venstre derimot kom man inn på gjesteværelse. Det var selvfølgelig aldri noen gjester her, så det var mer en lagerplass. Likevel hadde hun vasket og ryddet også der. Den lille sovesofaen hadde fått putene ristet og et pledd var lagt sirlig over ryggen. Alle hyller og flater var tørket fri for støv. Kassene hadde hun plassert inn i et hjørne. Hun måtte være sterkt som hadde flyttet på dem. De var tunge.

Den innerste døren hadde et lite hjerte hengende på en spiker, et symbol som gjorde at de fleste forstod at her var toalettet. At det også fungerte som vaskerom oppdaget man først når man kom inn dit.

På soverommet hadde hun fjernet sengetøy og lagt på nytt. Det skitne lå i en haug på vaskerommet og han håpte det ikke hadde fortalt henne for mange hemmeligheter? Vinduene på soverommet var like rene som i resten av huset. Også her hadde hun satt riddersporer i en vase. Klesskapet med de få klærne han hadde, var også ryddet, selv oppå skapet hadde hun fjernet støv. Hun hadde måttet stå på pinnestolen som sto i hjørnet for å rekke opp tenkte han. Han så det for seg og det hisset ham opp. Irritert ristet han på hodet. Hva i helvete var det som gikk av ham? Gulvet var tomt for skitne klær og filleryen som i lang tid hadde lagt i en ball under sengen, var nå ristet fri for støv og skit og lagt pent tilbake på gulvet. En flik av det lille teppet ble brettet og kom i uroden da han gikk over det og han bøyde seg ned og rettet på det igjen.

På kjøkkenet, som lå gjennom entreen og på motsatt side av stuen, hadde hun vasket opp og ryddet på plass. Benkeplaten var skinnende blank og rommet virket plutselig så mye større. Respatex bordet hadde også fått en ukjent duk på seg og igjen en vase med riddersporer.

Han prøvde å irritere seg over henne, og sa til seg selv at dette hadde vært unødvendig.

Men det var ikke sant. Han så at forandringen var stor. Alt for stor. Og han skammet seg.

Han bannet høyt. Følte seg invadert. Han skulle aldri latt den gutten inn i huset. Han gadd ikke bry seg om hva andre mente. Ha den kjerringen rennende her hver uke og rote i tingene hans. Hvorfor i helvete skulle han det?

Han ville bare være i fred. Være skitten hvis han ønsket det. Få være alene med hagen og blomstene. Han klødde seg hardt i hodebunnen og spente til en stol så den fòr i veggen.

Han skulle si det neste dag. Fortelle Tom at han ikke fikk komme mer. Det var nok nå. Han ville være i fred. Alene.

NYTT INNLEGG 27/5

16

FESTEN

 

Men da Tom kom tidlig neste morgen, sa han ingenting. Senere kanskje.

Det var noe ved den tynne skikkelsen. De store øynene. Noe med gutten som rørte ved noe i ham.

”Så fint det har blitt her” han gikk storøyd rundt i huset.

”Det ser ut som et helt annet hus” han smilte med dårlig skjult stolthet.

Han var veldig glad i moren sin, konstaterte Lars fort.

”Ja, hun gjør en god jobb moren din. Jeg burde nok ikke latt det bli så skittent, men du vet…mannfolk som bor alene”

”Min mor kommer senere. Hun baker kake”

”Hadde hun ikke bakt den allerede?”

”Hva? Nei hvorfor tror du det?”

”Nei, det var ingenting” Lars lurte på hvorfor hun hadde løyet?

De dekket på i hagen, men en halv time senere måtte de løpende få alt i hus og unna regnet.

Da moren kom, var det dekket på kjøkkenet. Lars hadde trukket kaffe, mens Tom hadde stekt vafler. Toro posevafler. Måtte bare tilsette flytende margarin og vann så var røren klar.

Lars hadde tenkt at han skulle vaske seg også, men lot det være. Det fikk være grenser for hvor mye disse menneskene skulle gripe inn i livet hans.

Hun var dyvåt da hun kom. Ble overrasket av regnet, akkurat som de ble det.

Kaken var helt fin. Den hadde hun i en lukket kakeboks, men ellers dryppet det av henne.

”Kanskje du har noen klær hun kan låne, mens hun tørker sine?” spurte Tom.

Han hadde ikke det. Hadde ikke mye klær og de han hadde kunne ikke lånes til en kvinne. Kunne ikke lånes til noen egentlig.

Hun skalv av kulde fra de våte klærne. Satt ytterst på en kjøkkenstol med et håndkle rundt seg. Han skammet seg over mangelen på klesplagg. Mangelen på folkelighet.

Han tente i peisen og etter hvert hjalp varmen. Klærne tørket en smule og de satt seg for å spise. Regnet trommet på ruten og overdøvet tausheten på kjøkkenet. De voksne følte seg ubekvem, men guttungen gjorde et iherdig forsøk på å få løst stemningen.

”Vi må synge bursdagsangen for deg”

”Nei, nei…det trenger dere virkelig ikke”

”Jo, det er klart” Og de stemte i. Eller stotret seg gjennom den får en vel heller si.

Det ble pinlig og Lars var glad da det var over.

Hun hadde med gave. Fra Tom og henne.

En bok.

Han kunne se det før han pakket den opp.

Hun hadde ikke kamuflert den slik Charlotte brukte å gjøre. Hadde bare pakket den inn i blått gavepapir med rød sløyfe. En enkel gave som gjorde ham glad før han åpnet den.

”Tusen takk” sa han da hun rakte ham den.

”Du må åpne den før du takker” smilte hun blygt med blikket rettet mot gaven i hånden hans.

”Nei. Jeg takker dere for at dere hadde med en gave til meg. Når jeg har pakket den opp, kan jeg takke for innholdet”

Hun nikket smilende til svar.

”Profeten. Av Kahlil Gibran?”

”Ja en god bok. Mange gode tanker. Jeg har den også. Leser den om og om igjen” Hun rødmet over denne plutselige ordflommen fra seg selv.

”Tusen takk. Da gleder jeg meg til å lese den også” han smilte mot henne uten å se direkte på henne. Lot rødmen forlate ansiktet uten publikum.

Av hensyn til dem begge.

17

VANNKOPPER

”Kan vi bade i dag? Vi kan ha piknik ved elven?” Tom holdt en av kattungene i hånden, mens han myste mot Lars.

”Ja, det kan vi vel. Tror du din mor vil det da?” Guttungen hadde nettopp annonsert at moren kom snart også. Det var hennes fridag og Tom ville ikke at hun skulle være alene. Var det greit? Lars hadde bare trukket på skuldrene til svar. Hadde han noe valg? tenkte han irritert

Disse to menneskene hadde på et underlig vis invadert livet hans uten at han hadde vært i stand til å stoppe det. Han som hadde klart å skyve alt og alle fra seg i flere år, var nå plutselig blitt midtpunktet for deres oppmerksomhet..

”Bade? Nei det vil hun nok ikke. Hun er redd for vannet. Kan ikke svømme. Men hun blir nok med og ser på.” Tom rev ham ut av tankene sine med svaret sitt.

Der var gått en uke siden fødselsdagsbesøket. Tom hadde fortsatt å komme hver dag så moren hadde tydeligvis godkjent ham på sett og vis.

Selv hadde hun kommet onsdag formiddag. Akkurat som sist. Nedlesset i vaske saker.

Han hadde fått henne til å sette det fra seg da hun gikk. Gav henne penger til å kjøpe nytt til seg selv. Vært klar over at han dermed aksepterte at hun ville komme igjen neste uke også. Og uken etter der…

Tom kom nok fordi han var ensom og trengte noe å gjøre, men hvorfor kom moren? Vaskejobben gav henne selvfølgelig bedre økonomi, men hvorfor kom hun i dag? Hvorfor hadde hun kommet til den såkalte festen? Var hun fremdeles usikker på hans hensikter? Hvorfor kunne hun da ikke bare nekte sønnen å komme ut hit mer? Hvordan i helvete skulle han klare å bli kvitt dem? Han var fremdeles overbevist om at det var det han ønsket. I hvert fall av og til.

Det hadde gått raskere å vaske huset. Ikke en hel dag som sist.

Hun hadde vasket vinduene utvendig denne gang. Bedt Lars om en stol hun kunne stå på, men han hadde hentet fram trøen fra kjelleren. Han hadde spurt om han skulle støtte den mens hun sto der oppe, men hun hadde bare smilt nei takk til ham. Han hadde følt seg avvist på et slags vis og gått rødmende derifra.

”Hun syns du er rar”

”Ja. Jeg er nok litt rar”

”Hvorfor er du det?”

”Nei. Si det?”

”Hvorfor vasker du deg ikke?”

”Det var da voldsomt til spørsmål da?” irritert reiste han seg og gikk etter kaffepåfyll.

”Jeg er rar jeg også” Tom hadde fulgt etter ham inn på kjøkkenet. Nå sto han der og ville ikke slippe temaet.

”Ja, det er du, men jeg liker deg sånn” Lars rusket ham i håret og smilte.

”Jeg liker deg og…men…”

”Ja?”

”Du lukter fælt”

Lars kjente skammen langsomt krype inn i ryggmargen. Den var dyp og rød. Hans stolthet ville be guttungen passe sine egne saker, dra seg til helvete, men han tidde. Han så seg selv utenifra. For første gang på lenge så han seg selv med andres øyne. Så forfallet. Galskapen som omhyllet ham. Visste hvorfor det hadde blitt sånn, men også at det ikke hadde hjulpet. Overhodet ikke.

Han skammet seg. Skammet seg ovenfor seg selv og skammet seg ovenfor guttungen.

Her hadde han kommet hver eneste dag og vært sammen med ham på tross av hvordan han så ut. Likte ham, men ikke lukten.

Han så ned på guttungen som så litt redd ut. Redd for at han hadde sagt noe galt.

Han hadde ikke det. Han hadde sagt noe riktig. Det eneste riktige.

Lars tenkte på keiserens nye klær. Da var det også et barn som måtte si sannheten. Få de voksne til å våkne.

”Jeg skal vaske meg nå. Jeg beklager…”

”….okay, jeg går ut i hagen imens” Gutten så forvirret på ham. Hadde tydeligvis ikke forventet umiddelbar kapitulasjon. Smilte usikkert og rygget ut igjen av kjøkkenet og den vanskelige samtalen.

 

Han vasket seg.

Skurte kroppen fra topp til tå. Måtte ta hardt i for å fjerne skit som nærmest var inngrodd og satt fast. Etterlot huden rødmende og sår. Klippet negler både på hender og føtter.

Det var som om han hadde våknet fra en dyp søvn og endelig så hva som måtte gjøres.

Han ble ikke helt ren. Det måtte nok mange vask til før han ble det.

Men lukten forsvant. Han hadde ikke annet enn Zalo å vaske seg med, så huden ble tørr og stram, men lukten forsvant.

Han dro hånden over skjegget der han sto og betraktet seg i speilet på badet. Herregud hvem var han? Hvem var den mannen som stirret tilbake på ham?

Han vasket t-skjorten og en shorts i vasken. De ble ikke rene, men noe bedre. Vred mesteparten av vannet av dem og tok dem på igjen. De ville tørke raskt i solen.

Da han endelig kom ut i hagen, var Anna på vei inn gjennom porten.

”Hei” hun så forvirret på ham.

”Hei. Vi skal visst å bade”

”Javel. Jeg ikke bade, men kan se på.”

”Det er greit”

”Du har vasket deg” konstaterte hun

”Ja” sa han og lurte på om Tom hadde fortalt det eller om hun umiddelbart kunne se forskjellen?

”Og nå vil du bade?”

”Ja”

”OK” sa hun bare.

Tom ivret etter å komme av gårde, så Lars ville gå på kjøkkenet å lage niste.

”Jeg har med mat og håndklær” Anna løftet teppe av kurven som for å bevise at det var sant.

Lars stusset. Hadde de allerede avtalt hva de skulle gjøre i dag? Hvorfor hadde hun mat med? Ville hun ikke spise det han hadde av mat?

Han lot være å spørre. Tok bare med et håndkle til seg selv og strenet etter de to som allerede var ute av porten.

 

”Hva er dette?” han strøk en finger over de små hvite arrene på underarmen hennes.

”Jeg har hatt vannkopper” sa hun litt for fort og dro armen til seg. Hun satt i skredderstilling på teppet hun hadde tatt med seg. Armene hvilte mot lårene.

De hadde snakket om løst og fast. Stemningen var avslappet.

”Nei” sa han bare

Hun så fort ned på ham. Han lå på ryggen, lent mot en albu og kikket ned på elva og Tom som badet.  Han følte blikket hennes fra siden.

”Hva mener du..nei?”

”Det der er ikke arr etter vannkopper”

Hun trakk pusten fort, var stille en stund før hun pånytt løy.

”Jeg forstår ikke hva du mene? Jeg hadde vannkopper som barn og dette….dette er arr fordi jeg klør på dem”

”Klødde på dem” rette han henne.

”Ja, klødde på dem”

Han var stille en god stund. Lot forsvaret hennes legge seg før han fortsatte;

”Jeg har vært politi. Visste du det Anna?”

”Nei” hun sa det fort, på innpust.

”Jo, det har jeg”

”Ja, jeg bare mente….nei jeg visste ikke”

”Mmm” han tygget på et strå og lukket øynene.

”Vi fikk en melding en gang om et barn som kanskje ikke hadde det så bra…..

Ivar som var partneren min og jeg skulle følge barnevernsvakta til et hus for å sjekke. Det var naboer som hadde ringt barnevernet, flere ganger.” Han spyttet ut gress strået og tittet opp på henne. Hun satt med et stivt blikk på Tom som dykket ned mot bunnen. Ansiktet var lukket og han kunne ikke lese noe der.

”Da vi kom dit var det moren som åpnet døren. Hun ville først ikke slippe barnevernsvakta inn, forstod ikke hvorfor de var der, men da hun så oss i politiuniform ga hun seg…. Leiligheten så helt grei ut, normalt rotete og rent nok. Ikke som huset mitt før du ordnet opp” Han smilte skjevt mot henne, men hun hadde lukket øynene nå.

”Barnet, en toåring lå og sov i lekegrinden og hun ville ikke vekke ham. Sa han nettopp hadde sovnet. At han var syk med litt feber og sånn.

Alt virket OK. Leker lå rundt på gulvet, rester etter mat til småen sto på bordet og ungen pustet jevnt og trutt i grinden. Litt rød og feberhet, men virket helt ok.

Dama fra barnevernsvakten spurte om hun hadde en far til barnet? Men hun benektet det. Hadde en kjæreste sa hun, men han var ikke far til lille Joachim. Han var på jobb.

Som sagt, alt virket OK, i alle fall for meg og Ivar.

Det to kvinnene fra barnevernet virket også fornøyd. Vi skulle til å gå, da den ene av dem bøyde seg over gutten og spurte hva de arrene var for noe” Han tok en pause, kikket opp på Anna som fremdeles satt med øynene lukket.

”Hun sa han hadde hatt vannkopper, at det var arr fra den gang. Ivar og jeg tok det umiddelbart for god fisk, vi hadde knapt lagt merke til arrene før dama spurte. Men barnevernsvakten løftet barnet opp fra lekegrinden og begynte å kle av ham. Moren protesterte vilt, ble helt hysterisk og vi måtte ta henne med på kjøkkenet for å roe henne. Vi kunne høre barnet gråte sårt der inne og det var da hun begynte å prate…”

Igjen kikket han på Anna og møtte øynene hennes i et fortvilt ansikt.

”Hun påsto det var typen som gjorde det og det var det sikkert også. Han hadde ikke erfaring med barn unnskyldte hun ham, han ble så sint når ungen gråt. Men han mente ikke noe med det, han angret alltid. Ungen hadde flere titals av de arrene der” Han pekte mot armene til Anna igjen.

”Gloen på en Prince sigarett lager sånne arr. I tillegg var han brent på rompa, på stekeplaten mest sannsynlig, et stort brannsår som ikke hadde fått behandling. En kunne se inn på rumpemuskelen hans ifølge legen som behandlet ham senere den kvelden. Mora drev og blandet litt alkohol i drikken hans for smertelindring, eller i alle fall for at han skulle sove. Det fortalte hun selv, som om det var noe bra hun hadde gjort. Infeksjonen herjet i kroppen hans. Han var i ferd med å dø da vi hente ham.” Lars stemme gjenspeilte sinnet han hadde følt den gangen.

”Hvorfor du forteller meg dette?” tårene skyndet seg i strie elver nedover ansiktet til Anna. Hun hikstet nå.

Han overhørte henne og fortsatte.

”Hun kunne få ham tilbake også, det var det jævligste. Men hun måtte velge. Bare hun kvittet seg med typen, så kunne hun få ham tilbake. Fy faen!” Anna fòr sammen i kroppen av det plutselige utbruddet hans

”Men hun valgte typen!!!! Kan du tenke deg?? Hun valgte typen! Kunne ikke leve uten ham forklarte hun. Heldigvis sier nå jeg! For ungen”

Han så på henne igjen. Tok en lang pause som om han ventet på at hun skulle si noe.

Hun tiet og han fortsatte;

”Hvem er det som har brent deg Anna? Var det en Prins det også?”

Hun snappet etter pusten, tørket tårene fra ansiktet med begge hendene og stirret sint på ham. Kroppen skalv.

”Ingen, hører du? Ingen har brent meg. Jeg har hatt vannkopper”

”Hvorfor jeg fortalte deg dette?” Han fortsatt ufortrødent og så spørrende på henne.

”Fordi jeg håper for din del at ikke Tom har hatt vannkopper også?!”

Ansiktet hennes var rammet av sjokk, hun lette etter ord, snudde seg mot Tom som var på vei opp av elven og reiste seg fort.

”Jeg går liten tur” Hun sa det fort, med ryggen mot dem begge, allerede på vei bort.

”Faen!!” Lars dro hånden over ansiktet. Hvorfor i helvete hadde han gjort det? Sinnet og motviljen han hadde følt for litt siden var som tørket vekk. Den lille skikkelsen som hastet bort, vekket helt andre følelser i ham nå. Han ville løpe etter henne. Ta henne i armene sine og si at han var lei seg. At han ikke mente å plage henne. At det var hans indre demoner som et lite øyeblikk hadde sluppet fram.

”Hva var det?” Tom så engstelig etter moren.

”Ingenting, Hun ble bare litt sint på meg”

”Hun blir aldri sint…” han så lenge etter moren, før han rette blikket mot Lars igjen.

”Hun blir bare lei seg..”

”Faen! Vent her. Jeg skal snakke med henne” Han reiste seg for å gå etter henne, men Tom stoppet ham.

”Ikke gjør det. Hun vil være alene. Hun vil alltid være alene når hun er lei seg.”

Han nikket til gutten og satt seg igjen. Hva faen var det som feilte ham? Hvorfor i helvete hadde han gjort det? Desperat etter noe å gjøre hev han av seg t-skjorten og shortsen.

”Kom igjen så tar vi oss en dukkert”

Tom var ikke sen å be og snart var de begge i det iskalde vannet.

”Satan så kaldt det er! Og her har du vært den siste halvtimen? Hva er du laget av gutt?”

”Du blir vant til det” lo Tom

”Nei, du blir bare følelsesløs” lo Lars tilbake.

 

Hun var tilbake da de kom opp av vannet. Ingen tegn på gråten fra tidligere var å spore.

”Anna, jeg beklager, jeg….” begynte han, men hun møtte ikke blikket hans og avbrøt det han ville si.

”Disse klærne trenger en vask” hun lo nervøst

”Kanskje burde brennes?”

Han smilte. Flau. Hennes ærlighet overrasket ham igjen, hun var jo vanligvis så sky? Likevel var hun var svært direkte når hun påpekte hans forfall. Som første gang hun møtte ham.

”Du er skitten” hadde hun sagt da med forundring i stemmen. Kanskje det skyltes språkbarrierer? Det at hun var så direkte? Han hadde blitt fornærmet den første gangen, men ikke nå. Ikke i dag.

”Ikke gjør det er du snill. Jeg har ikke så mye annet”

”Nei, jeg skal vaske dem. Men du burde kjøpe deg mer klær. Truser også”, sa hun med en svak rødme i kinnene.

Hun hadde rett. Trusen var slitt og ikke helt ren heller. Men han smilte med tanken på at hun hadde sett i den retningen.

”Kanskje du kunne gjøre det for meg? Kjøpe noen nye klær mener jeg? Du får selvfølgelig pengene av meg, både for klærne og bryderiet. Jeg er ikke så flink til sånt. Det der kan kvinnfolk bedre”

Hun smilte.

”Er ikke det…hva dere kaller det….kvinnetrykking?

Han stusset ”Hva?”

”Hun mener kvinneundertrykkelse” Tom sto og hutret under det våte håndkleet sitt og kikket med vaktsomt blikk på moren. Det lyse håret var noe mørkere nå da det var vått og vanndråper rant som tårer over ansiktet hans. Leppene hadde et blålig skjær.

”Nei…det er vel bare sannheten tror jeg. I alle fall når det gjelder meg. Det kan du vel se selv” Han smilte skjelmsk til henne og hun rødmet igjen.

”Ok, jeg kjøpe klær for deg. Du skrive opp din størrelse og hva du trenge. Men jeg vil bare ha penge til klærne, ikke noe bryderi. Jeg liker å kjøpe klær”

”Aha! Nettopp miss frigjøringsdiva. Det er nettopp det jeg mener. Kvinner liker det! Ergo så er de flinkere til det enn menn. For vi liker det IKKE! Ikke mye kvinnetrykking i det skal jeg si deg.” Han lo og håpte hun ikke ble fornærmet av at han gjentok feilen hennes fra i sted.

Hun bare smilte fornøyd.

”Så alle kvinner liker å handle klær og ingen menn liker det? Er det det du mene? Du drar vel alle gjennom kosten nå?”

Både Lars og Tom brast ut i høylytt latter.

”Hva…hva sa jeg???” hun så uforstående på dem, men de klarte ikke stoppe å le.

Først lenge etter, når hun satt opp et såret blikk og latteren hadde lagt seg litt, fortalte de henne det.

Hun bare trakk på skuldrene.

”Mitt utrykk er like bra.”

 

Nytt innlegg 28/5

18

INNVASJON

”Drikker du kaffe med meg?”

Lars sto i døråpningen og kikket inn på henne. Hun lå på alle fire. Håret hadde hun samlet i en minimalistisk hestehale. Det var for kort. Mer hår hang løst, enn det hun hadde klart å fange med strikken. Hun strøk hår bort fra ansiktet med underarmen, da hun snudde seg mot ham. Det falt rett tilbake på plass. Hun blåste det bort ved å lage underbitt og blåse oppover. Men med samme resultat. De gule oppvaskehanskene var alt for romme for de spinkle armene hennes. Det var plass til minst en arm til nedi der tenkte lars.

T-skjorten hadde trukket seg oppover ryggen og tilbakela en glipe med bar hud ned til dongeribuksen. Hun hadde en føflekk like over bukselinningen. En rund liten flekk av svette tegnet seg mot t-skjorten midt mellom skulderbladene.

Han hadde lyst å ta henne der på stuegulvet. Tanken fikk ting til å skje, så han snudde seg raskt og strenet ut på kjøkkenet. Han skjemtes over seg selv. Var det sånn han var blitt? Var han bare en kåt gammel gris som ville feie over det første og beste kvinnfolk han så?

Nei. Ikke hvem som helst.

Det var Anna han tenkte på. Det var Anna han drømte om. Det var Anna han gledet seg til skulle komme og som han savnet idet hun gikk.

Hun kom forbi med den fulle vaskebøtten.

”Jeg ferdig nå” hun tømte det skitne vaskevannet i vasken.

”Drikker du kaffe med meg?” gjentok han fra i sted.

Et kort nikk og hjertet hans gjorde et hopp.

Hun bar ut kopper i hagen.

”Det er litt vind. Kanskje vi skal sitte inne?” Han sto med kaffekannen i ytterdøren.

Hun ristet på hodet.

”Vi drikker ute”

Han misstenkte at hun var redd for å være alene med ham inne i huset. Han håpte det ville forandre seg med tiden.

Hun trakk strikken ut av håret, mens han skjenket i kaffe til dem begge.

”Vil du ha melk i din?”

”Best svart” ristet hun på hodet.

”Enig” smilte han tilbake.

De satt tause og Lars lette etter noe å si. Hvorfor snakket hun så lite? Var hun redd for å si feil?

”Du er flink å snakke norsk. Hvor lenge har du bodd i Norge?”

Hun rødmet.

”Ikke så flink. Lett å høre jeg er russisk.”

”Ja, jeg lurte på det. Om du var fra Russland eller Finland. Russland altså? Hvor da?”

”Moskva” løy hun.

”Du ER flink å snakke Norsk. Hvor lenge har du bodd her?”

”Du spør mange ting” hun flyttet ubekvem på seg.

”Sorry. Jeg er nysgjerrig av natur. Gammel politimann vet du” han smilte beroligende til henne.

”Du kan stole på meg Anna. Du trenger ikke si mer enn du vil, men det du sier til meg blir hos meg.” Han så alvorlig på henne.

”Jeg beklager det jeg sa da vi var ved elven. Det var både invaderende og frekt.”

”Innva…..Jeg vet ikke hva betyr?”

”Hmm. Han tenkte seg om. Etter en kort taus pause reiste han seg og hentet en pinne som lå ved eika. Da han kom mot stolen hennes, ville hun reise seg. Han så det usikre utrykket i ansiktet hennes.

”Bare sitt” smilte han så vennlig han bare kunne.

”Jeg skal bare forklare deg hva utrykket betyr. Jeg skal ikke skade deg med pinnen” fortsatte han smilende da han så skepsisen hennes.

Hun ble sittende, men så ut som en katt klar til sprang.

Herregud så vettskremt, tenkte Lars. Aller helst ville han løfte henne opp og holde henne tett inntil seg. Forklare henne at han ville beskytte henne for resten av livet.

Han ristet smilende på hodet av seg selv. Var hun ikke redd nok nå, ville i alle fall det resultere i at hun sprang hylende til skogs.

Hun myste mot smilet hans, like vaktsom som før.

Han tegnet en sirkel rundt stolen som hun satt i. Sirkelen var romslig. Hun kunne strekke føttene langt ut uten å nå streken. Han gikk noen steg tilbake for ikke å trone over henne.

”Alle mennesker har en slik linje….eller grense som de omgir seg med.”

Hun stirret uforstående på ham.

”Ja, ikke akkurat sånn som denne” han pekte med pinnen mot streken han nettopp hadde tegnet. Faen så vanskelig å forklare.

”Men streken er et slags symbol….forstår du hva symbol betyr?”

Hun ristet sakte på hodet.

Herregud, hun tror jeg er gal! Han smilte rødmende mot bakken.

”Okei. Dette er din grense” Igjen pekte han på streken.

”Innenfor denne grensen får ikke mennesker lov å komme. Kanskje har du flere slike streker. Han gikk mot henne igjen, men nå reiste hun seg og steg ut av ringen.

Varsomt. Uten å tråkke på streken han hadde tegnet.

Hensynet rørte ham til tårer. Herregud hva var det som gikk av ham?

”Det er fint. Du kan stå der.” Han gav henne kaffekoppen og fortsatte;

”La oss si at denne grensen gjelder folk du bare kjenner litt.” Han streket opp en ny linje innenfor og tettere rundt stolen.

”Denne grensen gjelder kanskje for Tom og andre familiemedlemmer som du stoler på?”

Hun nikket tenksomt. Som om noe begynte å demre for henne.

Oppglødd fortsatte han.

”Strekene er jo ikke synlig som i jorden her, men de er der like fullt. Skjønner du? Du omgir deg med et vern som bestemmer hvor tett du er villig til å slippe andre mennesker inn på deg. Noen har disse grensene veldig tett inntil seg, mens andre har dem langt ute. Jeg tror din linje er langt ute? Sånn som denne?”

Hun nikket igjen. Blikket hadde hun festet i den ytterste streken.

”Det jeg gjorde ved elven, var dette” Han trakket innenfor den ytterste streken med begge beina. De monstrøse støvlene med jord og sement som labbet inn i ringen, fikk henne til å gispe. Han ble lamslått da hun så opp på ham med øynene bredfull av tårer.

”Jeg er lei meg Anna. Jeg burde ikke ha gjort det. Det er det, å innvadere betyr. Jeg invaderte ditt område. Din private plass. Jeg beklager”

Den lille hånden hennes fanget en tåre som løp over kinnet. Igjen ville han bare løfte henne opp og holde henne.

”Jeg håper du vil slippe meg innenfor her en dag Anna.” Han hadde trakket ut av ringen igjen og pekte på plassen hvor han hadde stått med pinnen som han fremdeles holdt i hånden.

Hun sto helt stille.

”Det var ikke meningen å gjøre deg lei deg igjen” han satt seg i stolen.

For en tosk. Hvorfor i helvete hadde han ikke bare snakket om vær og vind?

”Takk” hun visket det, fremdeles med blikket mot ringen.

Han så forundret på henne.

Hun gikk inn i ringen igjen. På samme måte hun hadde forlatt den. Nøye med ikke å trakke på streken i grusen. Hun satt seg i stolen.

Han lurte på hva hun hadde takket ham for, men han spurte ikke.

De drakk resten av kaffen i stillhet. Når koppen var tom reiste hun seg og gikk på ny ut av ringen.

”Takk” sa hun igjen, før hun samlet sammen tingene sine og gikk.

Han savnet henne med en gang hun var ute av synet og gledet seg til neste gang hun skulle komme. Med forsiktige skritt, steg han inn i ringen og satt seg i hennes stol.

Den var varm.

 

19

MINNER

 

”Hvem er dette? ”Tom sto med et bilde i hendene.

All farge forlot ansiktet til Lars.

”Hvor i helvete fant du det?” Stemmen var iskald. I to steg var han borte hos guttungen og rev til seg bildet.

”Hvem i helvete har gitt deg lov til å rote i mine ting?” ansiktet var fordreid av sinne og han spyttet ut ordene som traff Tom midt i ansiktet.

Gutten sto som naglet fast til gulvet. Skuldrene var en anelse høyere oppe enn vanlig, men man måtte kjenne ham godt for å se det. Det var bare mor som kjente ham så godt.

Hjertet dunket så hardt i brystet at man nesten kunne høre det i stillheten som fulgte.

Det suste for ørene.

Han var tilbake. Tilbake i huset. Huset til jævelen.

Huden knoppet seg som små fjelltopper på armene hans. Som om han frøs.

Hårene reiste seg i nakken og noen dråper urin fant veien til trusen.

Lars så ingenting av dette. Han var blindet av raseri. Et innestengt raseri som aldri har sett dagens lys før. Et raseri som burde vært sluppet løs for seks år siden. Et raseri som var myntet på en helt annen.

”De kan feste det på igjen ikke sant?”

Han tordnet over gutten.

Men denne sto som limt fast. Blikket var festet langt der framme et sted.

Det var som om han så på noe på veggen, men han gjorde ikke det. Han så på ingenting og ingenting så tilbake på ham.

Han var usynlig

Lars var også i en annen verden. En annen tid. Han så ikke Tom. Så ikke endringen som skjedde i guttekroppen.

Bildet hadde vært gjemt i fortiden. Det tilhørte et liv som var over. Livet Lars hadde forlatt og som han en dag skulle klare å glemme, hvis han bare fikk være i fred.

”De kan feste det på igjen ikke sant Lars?”

”Helvete” han slo knytteneven i veggen så ting ramlet. Om og om igjen hamret han knytteneven så hardt han kunne inn i veggen. Den gav etter og tresplinter føk ut i rommet. Han forsatte som en forrykt, mens han stadig brølte eder og galle mot minner som tilsynelatende hadde kommet til syne på veggen.

Han sto lenge slik, men smerten i hånden dro ham til slutt tilbake til nåtiden.

En høy lyd forvirret ham. Som en ulende sirene. Han forsto ikke hva det var?

Hvor den kom fra? Sakte, som en nyvåknet snudde han seg og så inn i rommet igjen.

Da så han den. Katastrofen.

Katastrofen som hadde rammet Tom.

Han sto som en fastfrossen statue. Ansiktet var fordreid til det ugjenkjennelige. Øynene sperret opp som på en i livsfare. Hendene foran ørene og munnen på vidt gap. Det var der lyden kom fra. En høy, skingrende lyd som Lars aldri hadde hørt før.

Raseriet var som sugd ut av ham. Et umiddelbart skifte fra sinne til frykt. Frykt for hva dette som utspilte seg foran ham betydde.

Han innså umiddelbart sin skyld. Men mest av alt forsto han at dette var svært alvorlig og kanskje umulig å rette opp?

Ødelagt? Umulig å reparere? Han gjenkjente følelsen. Gjenkjente maktesløsheten.

”De kan feste det på igjen ikke sant?”

I et stort sprang var han borte hos gutten som ikke enset ham lenger. Han prøvde å holde rundt ham, men gutten var stiv som en stokk og albuene sto rett ut til siden med hendene presset mot ørene. Det var som om han prøvde å stenge ute sitt eget skrik.

Lars prøvde å snakke beroligende til ham, men måtte skrike for å overdøve ulingen og selv da enset ikke Tom ham.

Han ble stående på kne foran gutten, uten å finne noe fornuftig å gjøre. Panikken vokste i ham. Han var redd for hva sinnet hans hadde forårsaket og han forbannet seg selv. Plutselig virket den voldsomme reaksjonen hans idiotisk og skammen brant i ham.

Hvorfor i helvete hadde han mistet kontrollen på den måten?

Charlotte og Truls. Han hadde ikke sett det bildet på mange år. Visste ikke at han hadde det lenger. Tom måtte ha funnet det i en av kassene som sto stuet vekk i kjelleren. Kasser han bare hadde tatt med seg fra huset, uten å vite hva som var i dem. Smerten som traff ham da han så bildet hadde slått pusten ut av ham. Han hadde ikke vært forberedt på at lukkede dører til fortiden plutselig skulle bli slått opp på fullt gap og det hadde slått inn i ham med en vanvittig kraft.

Det var ingen unnskyldning sa han til seg selv, men det var den eneste han hadde.

Til slutt løftet han gutten opp og bar ham ut i hagen. Forsøket på å sette ham i en av stolene måtte han gi opp, han var like stiv i kroppen og ulingen vedvarte i samme styrke. Lars prøvde å få øynekontakt med ham, men Tom så rett gjennom ham. Han ble stående rådvill og se ned på guttungen, uten den minste anelse om hva han skulle gjøre. Litt bekymret for at noen skal høre skrikingen var han også. Det var for langt til gården, trodde han, men noen kunne jo være ute på tur? Hvordan skulle han forklare guttungens vedvarende hysteri?

Til slutt begynte han bare å jobbe i hagen. Stadig med guttungen ulende foran trappen.

Hvorfor ikke? Hva annet kunne han gjøre? Han måtte jo slutte å skrike til slutt? Eller?

Han gjorde det. Sluttet å skrike. Flere minutter etter at Lars bar ham ut i hagen, sluttet han plutselig å skrike. Det var ikke slik at lyden begynte å avta i styrke for så å bli stillere og stillere. Nei, det ene øyeblikket skrek han for fulle lunger og i det neste stoppet han.

Lars rettet seg opp og kikket på ham.

”Er du ferdig å skrike?”

”Ja”

”Skal vi snakke sammen da?”

”Nei”

”Nei?”

”Ja. Nei”

”Unnskyld. Jeg vet jeg skremte deg Tom”

”Jeg vil ikke snakke sa jeg” han dumpet ned i stolen som Lars hadde prøvd å sette ham i tidligere.

”Ja, jeg hørte det. Men jeg vil likevel si unnskyld. Jeg skremte deg og det er jeg veldig lei meg for. Når du vil snakke med meg igjen….hvis du vil snakke med meg igjen…..så skal jeg fortelle deg hvorfor jeg ble så sint.”

”…”

”Okay?”

”Hvorfor slo du meg ikke?”

”Hva???”

”Hvis du ble så sint på meg, hvorfor slo du ikke meg i stedet for veggen”

”Jeg kommer aldri til å slå deg.” Han gikk sakte mot ham og satt seg på huk foran ham. ”Forstår du det? ALDRI!  Dessuten var jeg ikke sint på deg”

”Du var i alle fall sint…veldig sint”

”Ja, men det var ikke deg jeg var sint på”

”Okay”

”Okay? ”

”Ja okay. Jeg vil ikke snakke mer nå…..men jeg vil snakke med deg igjen…en annen dag”

”Okay. Vil du hjelpe meg i hagen da?”

Et kort nikk og så var de i gang igjen. Lars pustet ut. Framdeles engstelig. Skamfull. Men med et lite håp om at dette kunne bli bra igjen.

Men han måtte snakke med moren. Fortelle henne hva som hadde skjedd. Og han gruet seg.

NYTT INNLEGG 31 MAI

20

OLJE OG VANN

 

Han traff Charlotte igjen i Oslo, ni år etter deres første møte.

Han var innom et bakeri for å kjøpe lunsj til gutta.

Hun sto bak disken og han kjente henne igjen med det samme.

Det var vår så hun var lettkledd i motsetning til sist, ingen lue, men håret var det samme. Rødflammet hang det nedover ryggen hennes. Løst. Og han lurte på om det var lov?

Håret var vakkert bevares, men folk ønsket nok ikke å få det i maten? Han mente han hadde hørt at det var regler for slikt. Regler for hvordan man skulle omgås mat på.

Han trodde ikke hun brydde seg så mye om regler. I motsetning til ham.

Fregnene på nesen var tydeligere, det var nok solens fortjeneste. Hun var ikke brun, men han kunne se at hun hadde vært i solen. Slike som henne ble ikke brun, tenkte han, bare solbrent. Mer fregner.

Han så for seg kroppen hennes. Blek, med fregner. Fyldige bryster, med blekrosa vorter? Han trodde det. Rød trekant? Han lurte fremdeles på hvordan den så ut. Tanken pirret ham.

”Vær så god” sa hun og smilte strålende mot ham.

Kanskje hun ikke hater politiet lenger tenkte han fort.

Han bestilte. Do – nuts. 10 stykker.

”For en klisje” svarte hun lattermildt!

Han så uforstående på henne.

”Purk som bestiller Do – nuts?”

Han trakk umiddelbart over ved ordet purk og hun merket det.

”Det er deg” sa hun plutselig.

”Ja, sist jeg sjekket” svarte han surt tilbake.

”Nei, ikke vær sånn da. Husker du meg ikke igjen? Du hadde den store æren av å bære meg bort fra nullpunktet! I Alta!!”

”Jo, jeg husker deg. Du kalte meg purk den gangen også”

”Ja” hun flirte. ”Du ble sur den gangen også”

”Får jeg de Do- nutsene eller?” Han børstet usynlig støv fra uniformen.

”Ja, for all del” hun tok en pose og begynte å fylle den med hans bestilling. Hun stoppet etter 4 smultringer og tenkte seg om.

”Du? Beklager hvis jeg har fornærmet deg. Det var virkelig ikke meningen. Kan du tilgi meg?” hun smilte kokett.

”Tja…kanskje. Hvis du spiser middag med meg en kveld?” Han overrumplet seg selv like mye som henne.

”Med en purk? Opps..” Hun lo og holdt hendene i været med do-nuts posen dinglende fra den ene hånden og klypen som hun tok bakverket med i den andre.

”Siste gang, jeg lover”

”I kveld?” han fortsatte før han mistet motet.

”OK” sa hun like fort. ”I kveld”

De avtalte møtested og klokkeslett. Hun fylte to poser til med hans bestilling og puttet i et par ekstra mens hun blunket og kikket seg overdrevent over skulderen.

Han sukket. Hun glemte visst hvilken jobb han hadde.

”Jeg betaler for alle tolv jeg” sa han da hun kun ba om betaling for de opprinnelige ti.

Han angret umiddelbart da han så det oppgitte uttrykket i ansiktet hennes.

Hun syntes visst han var en ordentlig særing.

Kanskje han var det?

Ivar ertet ham alltid for etterretteligheten hans.

”Det er lov å tøye reglene litte grann Lars. Du kan løpe på rød mann i en bil tom gate midt på natta vet du!” Det var etter en kveld på byen at den kommentaren kom og siden brukte Ivar den til den var like utslitt som kloggene til en trailersjåfør.

Det hadde skjedd en sen nattetime da de hadde gått sammen hjemover. En sjelden begivenhet egentlig, for Ivar endte som regel opp med en dame som han fulgte med hjem. Men denne natten gikk de altså sammen. Da Lars kom fram til overgangsfeltet, trykket han på knappen for å signalisere at han ønsket at lyset skulle skiftet fra rød til grønn mann. Det var en fullstendig død gate på den tiden av døgnet, men vanen satt i ryggmargen. Han hadde selv ledd av hendelsen, men ville nok komme til å gjøre det samme igjen. Det var bare sånn han var. Regler var til for å holdes!

Han bannet da han gikk fra bakeriet. Han fikk prøve å rette opp igjen inntrykket i kveld.

Tanken på kvelden fikk ham umiddelbart i bedre humør og han smilte da han gikk videre.

 

Han lurte på hvor han skulle ta henne med. Hele ettermiddagen hadde han fundert på hvilken restaurant og hva mer de skulle finne på, han ville så gjerne gjøre inntrykk. Til slutt hadde han hadde ringt søsteren Lena og da hun forstod at det handlet om en date, mente hun at restauranten Ylajali var det eneste rette stedet. Hun hadde lest om den i avisen og ifølge henne hadde den en forbindelse til forfatteren Hamsund.

”Nazisten?” hadde han spurt tvilende.

”Jada, han var nazist også.” Hadde søsteren svar irritert.

”men han var ikke bare det! Han var en fantastisk forfatter og det er lov å like forfatterskapet selv om man tar avstand fra mannens meninger vet du!”

Søsteren var lidenskapelig opptatt av litteratur og hadde liten forståelse for at Lars leste så lite som han gjorde.

I korte trekk fortalte hun ham at Ylajali hadde vært navnet på kvinnen som hovedpersonen i Sult hadde forelsket seg i. Han hadde ikke giddet å si det han tenkte om navnet i frykt for at han da ville få en lengre utredning om boken Sult som han mot søsterens forståelse aldri hadde kommet lengre enn 5 sider i. Men han tenkte sitt. Ylajali kunne da umulig være et vanlig navn selv på Hamsunds tid? Var hun utenlandsk?

Tross sine bange anelser bestilte han bord for to, på Ylajali klokken åtte den kvelden.

Han møtte Charlotte på Karl Johan og sammen gikk de til restauranten.

Det var en flott restaurant. De store vinduene med utsikt mot fontenen på St. Olavs plass gav dem et sted å hvile blikket, mens de lette etter noe nytt å prate om. Det mørke tregulvet og de vakre gamle stolene som enten hadde rødt eller blått stoff i setene og ryggen passet perfekt til resten av interiøret.

De høye velvingene i taket gav en følelse av herskapelighet som absolutt ble støttet av en plettfri og imponerende service. Umiddelbart når glasset til kundene var tomt, ilte en kelner til for å fylle det på nytt. Flere ganger måtte Lars gi fra seg vinflasken han var i ferd med å helle i glasset og heller se på at kelneren gjorde dette. En pinlig taushet oppsto hver gang. Lars skulle ønske de fikk være litt mer i fred, selv om det sikkert var slik det skulle gjøres på fine steder.

Prisene i menyen derimot, sto overhodet ikke i stil til mengden mat på tallerkenen. Lars skjønte tidlig at han ikke ville gå mett derifra.

”Gourmet er bare et begrep for lite mat på stor tallerken” lo Charlotte da de fikk hovedretten.

En av forrettene hadde de fått servert i et reagensglass og Lars hadde vært usikker på om den skulle drikkes, eller fanges opp med en skje. Den var helt grønn.

Charlotte hadde smilt og spurt om han ofte gikk her og spiste? Han hadde ristet brydd på hodet.

Da desserten kom, angret han først og fremst på at han bare hadde bestilt en fem retters meny, men egentlig angret han på at han ikke hadde tatt henne med på grillrestauranten hvor han vanligvis gikk når han spiste ute. Han forbannet søsteren i det stille.

Charlotte derimot så ut til å more seg mer og mer.

”Tusen takk for en uforglemmelig middag” fniste hun med armen hektet i hans på vei ned trappen fra restauranten.

”En totalt mislykket en” svarte han mutt tilbake.

”Hvorfor sier du det?” Hun stoppet opp på nederste trinnet.

”Fordi du ler av meg”

”Det gjør jeg vel ikke! Jeg syns det er søtt at du tar meg med til en restaurant hvor det ikke er sjanse for at du skal bli mett, bare for å gjøre inntrykk på meg. Dessuten kan jeg nå skryte av å ha smakt trøffel!” hun kysset ham lett på kinnet.

”Søtt var ikke akkurat det jeg var ute etter”

”Søtt var det i alle fall” lo hun.

Han grep tak i henne og kysset henne heftig på munnen. Det var noe sint i kysset.

De merket det begge.

”Oi” fniste hun. ”Ikke bare søt altså. Maskulin og intens også” hun sa det i en spøkefull tone, men noe i blikket var annerledes. Han følte han hadde snudd situasjonen. Reddet æren som mann.

De gikk på bar og satt i et mørkt hjørne til langt på natt. De pratet, diskuterte og flørtet.

Hun ble med ham hjem etter at de hadde stoppet for å få seg litt nattmat og ble der i flere dager. Trekanten var rød som han hadde forventet.

Han hadde likt henne før, men nå falt han. Falt inn i en altoppslukende forelskelse og ble der lenge. Ikke evig, men lenge.

Hun virket like forelsket som ham. Og hun kalte ham ikke for purk lenger heller. I hvert fall ikke ofte.

 

Charlotte ble gravid 7 måneder etter at de traff hverandre igjen. Lars var overlykkelig og fridde til henne.

Hun sa nei. Ikke fordi hun ikke elsket ham forklarte hun. Hun trodde bare ikke på ekteskapet. Ville aldri gifte seg.

Han hadde fridd foran venner og familie. På nyttårsaften. Og han ble svært såret av hennes avslag. Han forstod ikke hvordan hun kunne ydmyke ham sånn foran dem alle, mens hun mente han ikke burde fri foran andre hvis han ikke tålte et avslag.

De hadde hatt en opprivende krangel og han hadde for første gang tenkt at de var altfor forskjellig. Ikke som før da han hadde tenkt at de var; sjarmerende og bra for forholdet forskjellig. Nå tenkte han at de kanskje var; ødeleggende for forholdet forskjellig.

Egentlig hadde de alltid kranglet. Fra første dag. For det meste var det småkjekling, ikke noe alvorlig, men det så ikke ut til at de kunne enes om den enkleste ting i verden. Alt fra hvordan man skulle skjære tomatene til hvilken politikk som var den beste. Lars mente man skulle skjære dem i skiver fra siden og inn mot midten, mens Charlotte syntes det var best å dele dem med stilken i midten. Begge var like barnslig og nektet å spise tomater den andre hadde delt. Lars stemte arbeiderpartiet og Charlotte stemte rød valgallianse.

Problemet var at Charlotte ikke hadde like stort behov for enighet som det Lars hadde. Hun bare gjorde som hun ville uansett. Inngikk ingen kompromisser og gadd som regel ikke høre på hans argumenter. Det tærte på forholdet. Eller i alle fall på hans forhold til henne. Alt ved Charlotte som hadde vært spennende og forlokkende i starten, ble etter hvert til mange små fluer i suppen. Og den suppen var samlivet deres. Hun irriterte ham mer og mer og en distanse vokste etter hvert mellom dem. Hun virket likeglad med det også, eller kanskje hun ikke merket det?

Charlotte var eksentrisk og han var ofte forlegen på hennes vegne når de var ute blant folk. Hans venner og familie var mer jordnær og normal syntes han, samtidig som han skammet seg over sine egne følelser. Det var jo ikke Charlotte som hadde endret seg, hun hadde jo alltid vært slik. De var som olje og vann og det hadde de jo alltid vært. Hvem var det han prøvde å lure?

Det aller største problemet for Lars, var Ivar ikke likte Charlotte. Det var egentlig rart, for det var ikke mange mennesker Ivar ikke likte, men han likte ikke henne. Han sa det aldri rett ut, men Lars merket det likevel. Han holdt seg borte når Charlotte var på besøk hos Lars og han snakket minst mulig om henne. En gang da Lars nettopp hadde innledet et forhold til henne, hadde han spurt Ivar hva han syntes.

”Jeg tror ikke hun er den rette for deg” Hadde Ivar svart.

Lars som var forelsket hadde hisset seg opp og spurt hva han mente med det? Han kjente henne jo ikke en gang!

Ivar hadde bare trukket på skuldrene og gjentatt sin skepsis.

”Jeg tror bare ikke hun er den rette for deg”

Han hadde aldri gjentatt utsagnet eller sagt noe annet ufordelaktig om Charlotte, men han hadde heller aldri sagt noe positivt. Han snakket bare aldri om henne og da Lars flyttet ut av deres felles leilighet for å flytte sammen med Charlotte misstenkte han Ivar for å være lettet. Ikke for å miste sin samboer, men for å slippe å omgås Charlotte.

Charlotte på sin side overså Ivar fullstendig. Det var slik hun taklet mennesker som ikke hadde sansen for hennes væremåte som hun uttrykte det. De fortjente ikke hennes oppmerksomhet. Den som led mest var Lars. Han elsket Charlotte og Ivar var hans beste venn. Han ville ikke måtte velge mellom de to. Likevel ble det slik. I alle fall i en periode.

Etter hvert begynte han å kvie seg til å ta henne med ut og møte kollegaer. Han ble heller hjemme enn å ta henne med på julebord ol. Hun ble som regel full og fornærmet sjefen, eller enda verre; sjefens kone.

Ja til og med familien besøkte han sjeldnere når han var sammen med Charlotte. Foreldrene gjorde gode miner til slett spill som alltid, men Lars visste at også de lurte på hva han gjorde sammen med henne. Søstrene var stilltiende kritiske, mens Charlotte mente de alle var sjarmert av hennes likeframhet.

Et annet stort problem var at Charlotte røkte mens hun var gravid.

Han hatet det. Hun røkte ikke litt, men like mye som før hun ble gravid. Han hadde aldri likt at hun røykte, men nå da hun bar hans barn følte han en rett til å nekte henne det.

”Jeg hadde aldri gjort deg gravid hadde jeg visst at du ville fortsette å røyke” hadde han ropt ut i sinne i en av kranglene deres.

”Ja, men nå er jeg i alle fall gravid” hadde hun bare svart tilbake.

Han syntes det var rart at en som var så opptatt av natur og miljø, kunne drive å trekke gift ned i lungene mange ganger for dagen. Frivillig. Han sa det til henne også i et forsøk på å provosere eller få henne flau, men hun trakk bare på skuldrene og tente en ny sigarett. Hennes totale mangel på interesse for hans mening drev ham til vanvidd oftere og oftere.

Hun drakk også i svangerskapet. Ikke mye. Men dersom de var på fest, tok hun gjerne et glass rødvin eller to, derfor unngikk han fester så godt han kunne i den tiden. Ikke ville han at hun skulle drikke og ikke ville han at andre skulle se at hun gjorde det. Både det og røyken. Han hadde lest at det ikke var bra for babyen. At babyer ble født med lavere fødselsvekt, kunne få luftveisplager som astma eller til og med føtalt alkoholsyndrom.

Charlotte bare lo av bekymringene hans.

”Ja, det gjør ikke meg noe om babyen er litt mindre enn gjennomsnittet, det er tross alt jeg som skal presse den ut gjennom fitta! Har hørt det er som å drite en vannmelon, så da kan du bare tenke deg!”

Hun hadde ledd av det sjokkerte uttrykket hans.

”Slapp av Lars. Jeg kjenner mange som har røkt hele svangerskapet og barna har blitt helt normale! Det er alltid noe nytt de derre forskerne finner ut er farlig. Leste forleden dag at man kan få kreft av å spise gulrøtter jeg! Dessuten må man drikke hver dag for at det skal påvirke ungen, jeg har drukket til sammen kanskje ti glass i hele svangerskapet”

Det var et ekstremt dilemma for ham. Han hatet tanken på at hun skulle få rett, men dersom han fikk rett endte de jo opp med en bytting i pygmestørrelse og med alvorlig astma. Det var en diskusjon han ikke ønsket å vinne 9 måneder senere, men en han brant etter å vinne her og nå. Noen ganger ønsket han så sterkt å slå henne, at han måtte flykte ut av huset. Det ville han aldri kunne tilgi seg selv. Da ville hun jo endre hvem han var. Han var ikke en som slo kvinner. Han var ikke en som slo noen. Punktum.

Det var ikke det at hun ikke brydde seg om babyen. Hun gledet seg som en liten unge gleder seg til jul. Ja bortsett fra til selve fødselen da.

Hun var bare bekymringsløs når det gjaldt slike ting. Regnet med at alt ordnet seg til slutt. Dessuten var hun svært egoistisk. Det hadde Lars oppdaget tidlig i forholdet. Hun fulgte sine egne ønsker og behov, akkurat slik hennes foreldre hadde gjort det i hele oppveksten hennes. Hun elsket barnet og Lars, men mest av alt elsket hun seg selv.

 

Forholdet ble heller ikke bedre etter at Truls var født. Han ble født på termin. I normal størrelse og uten astma. Charlotte var vant til å få det som hun ville.

Hun var for fri barneoppdragelse, mens Lars ville ha et barn som lyet mor og far.

Et barn man kunne ta med seg på besøk til andre uten å skjemmes over det.

De kranglet støtt om dette. Resultatet var at Truls lyet sin far, men gjorde som han ville når han var alene med sin mor. De elsket ham begge like mye, men forholdet dem imellom led.

Lars begynte å lure på hva det var han hadde sett i Charlotte. Alle de ulikhetene som hadde virket så spennende og interessante, var nå bare irritasjonsmomenter i hverdagen.

De gjorde sjelden noe sammen, bortsett fra når det var noe som involverte Truls.

De sluttet å ha sex og Lars innledet et forhold til en jente på jobben. Han som satt sin ære i å følge regler og normer, gikk på tvers av alt han trodde på og var utro. Han fant det vanskelig å møte sitt eget speilbilde hver morgen da forholdet pågikk, så han lot det være.

”Har du glemt å barbere deg?” kunne Ivar eller en av de andre kommentere når han møtte opp på jobb. Så han anskaffet seg en batteridrevet maskin som han brukte i bilen om morgenen. Han som alle andre trengte nærhet og intimitet. Det fant han ikke lenger hos Charlotte, så han lette andre steder og fant noe som lignet. Hos en sekretær på jobben.

Snakk om klisjé.

Det var akkurat det Charlotte sa da hun oppdaget det.

Jenta på jobben var forelsket og hadde ringt hjem til Charlotte og fortalt det hele.

Han dumpet jenta og Charlotte flyttet ut. En måned senere ble de enig om å prøve på nytt.

Det var i begynnelsen av desember.

Nytt innlegg 2 juni

21

GLEDE

Anna nynnet mens hun vasket gulvene og smilte til sitt eget speilbilde i de nyvaskede vinduene.

Det var lenge siden hun hadde vært så glad, så glad uten noen åpenbar grunn.

Hun var glad uten å vite hvorfor, sa hun til seg selv. Det var selvfølgelig ikke sant. Ikke at hun var glad, det var hun. Men at hun ikke visste hvorfor. Hun visste veldig godt hvorfor hun var glad. Det var Lars.

Bare det å vite at Lars fantes gjorde henne glad.

Tom var som en annen gutt nå. Han smilte hele tiden og pratet mer med henne i løpet av en dag, enn han hadde gjort på et helt år. Han spratt opp om morgenen, glad og forventningsfull nå da sommerferien var begynt. Jobbet som en helt hver eneste dag i hagen til Lars, mens huden sakte men sikkert mørknet av solens myke stråler og håret hvitnet nesten som på en gammel mann.

Han så frisk ut. Frisk og lykkelig.

Men det var ikke bare det. Dette hadde ikke bare med Tom å gjøre. Det var henne også.

Hun våknet også med et smil hver morgen. Hun spratt også forventningsfull opp. Spesielt de dagene hun skulle ut i huset til Lars. Og de dagene kom oftere og oftere nå.

Hun vasket i huset en gang i uken, men oftere og oftere ba Lars henne om hjelp til andre ting også. Noen ganger kom hun bare. Uten et ærend og uten at hun var bedt. Åpnet bare porten, gikk inn og satt seg i hagen. Lars smilende. Uten spørsmål i øynene eller på munnen, bare et smil som sa velkommen. De drakk kaffe sammen. Snakket om hagen. Hvordan den hadde vært, hvordan den var nå og hvordan den skulle bli. Lars hadde så mange planer. Med ivrige hender og ord forklarte han henne hvordan ting skulle bli. Noen ganger hentet han papir og blyant for å tegne og forklare. Hun satt stille og nikket samtykkende. Så mer på ansiktet hans enn tegningene. De varme øynene. Det myke smilet som oppløste det harde ansiktet. Det maskuline blandet med det myke. De store hendene. Fulle av jord. Arbeidshender. Som hun likevel drømte om på kroppen sin. De sterke armene som kunne løfte store stokker og steiner. Som nok lett kunne løfte henne og bære henne til evigheten og tilbake. Det var rart at han ikke skremte henne så stor som han var. Hun hadde alltid vært redd store og muskuløse menn, som om underbevisstheten advarte henne mot styrkeforskjellen. De kunne overmanne henne uten problemer og ……

Men det var ikke slik med Lars. Hans store skikkelse innga trygghet. Som om kroppen hennes gjenkjente en som kunne beskytte den. Ta henne i forsvar, når hun trengte det. Og hun ville trenge det, det visste hun. Det hele var bare avhengig av tid.

 

”Du Anna, jeg må snakke litt med deg” Lars sto i døren.  Alvorlig.

”Jeg er snart ferdig. Kaffe etterpå?” hun fortsatte å vaske gulvet.

”Mmm. Jeg setter på kaffen” Lars gikk ut i kjøkkenet, stadig med blikket på henne.

Han dekket på i hagen. To kaffekopper og noen kjeks på et fat. Har satt fram litt juice til henne også. Visste at hun likte det etter en arbeidsøkt. Hun smilte takknemlig.

”Jeg skremte Tom i går” han så ikke på henne da han sa det.

”Hva mener du? Han sa ingenting?”

”Nei…..tenkte meg det. Jeg må spørre deg om noe Anna. Dersom du ikke vil svare, så trenger du ikke det, men jeg må spørre.”

Hun møtte blikket hans. Bedende. Som om hun ba ham om å la være.

”Jeg bryr meg veldig om Tom…..og deg.” han smilte fort.

”Jeg ville aldri gjøre dere noe vondt. Jeg er bare bekymret. Bekymret for Tom.”

Hun skalv der hun satt. Blikket hadde hun vendt mot porten, som om hun allerede var på flukt den veien.

”Beklager, bare glem det” han feiget ut. Tok ikke sjansen på å fortsette. Var redd for å skremme henne bort.

De satt lenge uten å si noe.

”Du kan spørre. Jeg bestemme etterpå om jeg vil svare.” Hun så ned på hendene sine når hun sa det. Han så på hendene hennes også. Små som på en liten pike. Neglene pent klippet. Kun en hvit tynn stripe ytterst viste at de var litt lengre enn fingrene. Han ville så gjerne holde den i sin.

”Jeg eh…ja, jeg ble litt sint i går og det…det burde jeg jo ikke ha gjort. Men Tom han…han reagerte så sterkt og og dessuten så……ja jeg vet ikke men….jeg lurer på om noen har behandlet dere dårlig eller….skadet dere på noen måte?

”Ja” hvisket hun

”Vil du fortelle meg om det?”

Hun reiste seg, stadig med koppen i hånden.

”Jeg må gjøre meg ferdig, har mer å gjøre…”
”Vær så snill Anna. Jeg vil dere jo bare godt. Jeg er jo blitt glad i fyren. Vær så snill og sett deg igjen?”

Langsomt satt hun seg i stolen igjen. Hendene skalv lett og hun hutret i varmen fra solen.

”Du trenger ikke fortelle meg noe Anna” han rygget langsomt ut av samtalen

”Jeg er redd” Stemmen hennes skalv.

”Hva er du redd for?”

”Hvis jeg skal fortelle deg det, må jeg slippe deg innenfor streken min.”

”Ja?”

”Det gjør meg redd”

”Ja”

”….”

”Du kan stole på meg Anna!”

Hun trakk pusten dypt, kikket lenge på ham: Så begynte hun å fortelle.

 

De kom til Norge en tidlig maidag. Ivan forventingsfull og Lilja med håp for framtiden.

De tok taxi fra flyplassen, i over en time. Det gikk buss, men Morten tok ikke buss. Aldri. Han tipset taxisjåføren nok til at denne spratt ut og bar koffertene helt opp til inngangsdøren hvor Mortens mor sto og ventet.

Rita. Pen. Stram. Smilende uvennlig.

Målte Lilja fra topp til tå. Verdiget ikke Ivan et blikk.

De gikk inn. Mor og sønn i stille samtale. Russerdame og unge hjelpeløst bak dem.

Huset var stort. Gammelt, men restaurert.

Mortens mor bodde på nabotomten. Også denne eide Morten.

Han var rik. Også i Norsk målestokk. Rik på penger, men fattig på menneskelig innhold. En erfaring som kom raskt nok.

Et rom var pusset opp til Ivan og Lilja var takknemlig. Så hadde han ment det når han sa at Ivan skulle være med dem. Det var bare spørsmålet om når de hadde vært uenig om. Hun hadde vært redd han ikke ønsket ham i det hele tatt. Rommet vitnet jo om noe annet?

De spiste middag med moren, en middag Rita hadde tilberedt og denne snakket kun norsk med Morten hele kvelden.

Lilja var såret. Hun visste at moren kunne engelsk, det hadde Morten fortalt.

”Slapp av Lilja” hadde han beroliget henne før de skulle reise.

”Du har min mor i huset ved siden av og hun kommer til å ta godt vare på deg. Hun snakker engelsk bedre enn du gjør det”

Det var kanskje sant, men det fikk Lilja aldri erfare. Hun nektet å snakke et eneste ord til Lilja denne første kvelden. Smilte bare missbilligende når Morten en sjelden gang oversatte noe de snakket om.

Lilja var såret. Hun hadde gledet seg til å bli kjent med moren. Hadde trøstet seg med det da hun måtte forlate sin egen familie i St. Petersburg.

Da moren hadde gått nevnte hun dette for Morten.

”It is not very polite not to talk to me all night. Why your mother do that?”

Han svarte med et slag. En smerte eksploderte like over høyre øye og Lilja vaklet bakover.

Man snakket ikke i negative ordlag om Mortens mor. Ikke ustraffet.

Det kom som et sjokk. Slaget.

Eller gjorde det?

Mistanken hadde hun hatt. Mørket i ansiktet som hun så vidt hadde skimtet, før han kamuflerte det med sitt sjarmerende smil. Det harde utrykket i øynene som kalkulerende ble byttet ut med et mildere. Det hadde ikke vært innbilning. Det hadde vært et varsel. En advarsel hun hadde oversett. En redningsbøye hun hadde snudd ryggen til. Når hun endelig innrømmet det for seg selv var det for sent. Hun kom til å angre tusen ganger.

Når han først hadde slått, brydde han seg ikke om å skjule sitt sanne jeg.

Slagene kom ofte og han var sjelden vennlig.

Kun når de var ute blant hans venner opptrådte han som den perfekte gentleman. Det var nesten det verste. Da fikk Lilja et ørlite glimt av det livet hun hadde trodd hun skulle få i Norge, men da de kom hjem ble hun fort revet tilbake til virkeligheten.

Han brydde seg heller ikke om hvor han slo henne. Dersom spor etter misshandlingen var synlig, lot han henne bare være hjemme.

Mortens mor nevnte aldri skadene på Lilja. Selv da han hadde brukket nesen hennes og han måtte forklare andre som så henne at hun hadde vært uheldig og falt ned kjellertrappen, nevnte ikke Rita Liljas utseende med et ord. Hun overså det fullstendig. Det var helt absurd tenkte Lilja. Der sto hennes svigermor og kikket direkte på et hovent og blå slått ansikt uten å gjøre noe mine til å oppdage at noe var utenom det vanlige.

En av de første gangene da Lilja og Ivan hadde vært innelåst i kjelleren, hadde Rita kommet innom. Morten var ikke hjemme og de hadde hørt henne rope hallo i etasjen over.

Både Lilja og Tom hadde ropt til svar og bedt henne låse dem ut.

Like etter hadde de hørt ytterdøren smelle igjen etter henne. Hun gikk hjem til seg selv og nevnte aldri hendelsen. Det var da Lilja skjønte at Mortens mor kunne hun ikke regne med. Hun ville aldri komme henne til unnsetning.

Mishandlingen ble bare verre og verre. Morten hadde et vanvittig temperament og alt som gikk galt i livet hans lot han gå utover Lilja. Ivan ble mang en gang vitne til mishandlingen, men så lenge han ikke kom i mellom ble han ikke slått. Lilja hadde først tenkt at det var fordi Morten satt en grense ved å slå barn, men etter hvert hadde hun skjønt at Morten kun var redd det skulle oppdages på skolen. Han kunne jo ikke holde Ivan hjemme fra skolen hver gang han hadde skadet ham. Men Ivan led likevel og Lilja visste det innerste inne. Selv om ikke Morten slo ham så var den psykiske belastningen like ille. Han så hvordan moren ble mishandlet og han ble daglig hundset av Morten. Hun hatet seg selv hver eneste dag fordi hun hadde dradd sønnen inn i dette helvete, men hun fant ikke veien ut. Morten hadde gjort det helt klart at han ville finne og drepe dem om hun noen gang prøvde å reise ifra ham. Verst ville det gå utover Ivan hadde han ondskapsfullt lagt til. Hun hadde bedt om å få lov å sende ham hjem til Russland og la ham bo hos Irina. Men da hadde Morten ledd og sagt at den muligheten hadde hun forkastet tidligere. Ikke faen om han skulle ha guttungen tilbake i Russland for å fortelle løgner om ham. De få gangene hun fikk snakke med Irina på telefonen, var hun så redd for å alarmere venninnen om forholdene fordi hun visste at hun ville ta affære. Da ville alt bare bli enda verre. Lilja visste at Morten hadde kontakter i mafiaen i Russland, det hadde han ofte skrytt av og Lilja var også redd for at Irina og Aleksander kunne bli utsatt for noe. Derfor vegret hun seg fra å snakke med venninnen. Hun visste at Irina var såret og at hun trodde Lilja levde det gode liv i Norge og ikke lenger brydde seg om dem.

Men det var slik det måtte være.

Det var til alles beste.

Helena fra politiet hadde flere ganger snakket med Lilja og prøvd å overtale henne til å forlate Morten. Hun hadde møtt henne første gang da hun var innlagt på sykehuset med brukket kjeve. Da legen hadde lest journalen hennes og oppdaget at det ikke var første gang hun hadde falt ned en trapp, at hun forrige gang brakk nesen, hadde han spurt henne rett ut om det var mannen hennes som hadde gjort dette? Hun hadde ristet iherdig på hodet, men legen hadde likevel kontaktet politiet. Helena hadde kommet, og gjort alt hun kunne for å overtale Lilja til å forlate ham, men Lilja hadde reist hjem igjen med Morten.

Så lenge Morten lot Ivan være, så kunne Lilja tåle misshandlingen sa hun til seg selv. Og det gjorde hun. Lenge.

Men så kom den dagen da hun abborterte i kjelleren. Dagen da også Ivan ble slått. Dagen da hennes unge sønn måtte ta imot sin døde søster.  Dagen da hun bestemte seg for å gjøre som Helena sa.

Ansiktet hennes var nesten helt gjennomsiktig nå. Han betraktet henne fra sin stol i skyggen og så forundret på hvordan ettermiddagslyset fikk det lyse håret hennes til å gløde. Noen tårer var i ferd med å tørke i solen, to hvite salt flekker nederst på haken var alt som var igjen av sorgen som hadde bølget gjennom henne for litt siden. Hun var så vakker at det brant i brystet hans. Hvordan noen kunne finne på å legge hånd på henne var utenfor hans forstand. Sinnet var i ferd med å bygge seg opp i ham. Aller helst ville han ta henne i armene sine, men lot det være. Hun ville bare bli skremt.

”Lille Anna. Ingen burde oppleve det dere har vært gjennom. Jeg lei meg for…for…at du ble …..” Han lette etter de rette ordene.

Hun smilte svakt.

”Takk” sa hun.

”Så dere gjemmer dere her?”

Hun nikket bare til svar.

”Er det noen andre som vet om dette?”

Hun ristet på hodet.

”Bare du og Helena”

”Din hemmelighet er trygg hos meg Anna”

Igjen smilte hun.

Han kjente at han var glad og stolt over tilliten hun hadde vist ham.

Men ønsket om å skade en annen var likevel den sterkeste følelsen akkurat da.

NYTT INNLEGG 5/6

22

LØVETANN

”Nei, nei ikke riv dem i stykker” Lars skyndet seg bort til Tom som var i ferd med å rive og slite i løvetenner på plenen. Han stoppet og kikket forvirret mot mannen som kom løpende mot ham.

”Hvorfor det?”

”Dette er faktisk min absolutte favoritt blant blomstene” sa Lars og satt seg ned i gresset.

Tom fulgte hans eksempel.

”Blomst? Er det ikke ugress da?” spurte guttungen mens han rev løs et gresstrå og puttet det mellom leppene.

”Tja, de fleste ville nok være enig med deg idet. Løvetann eller Taraxacum officinale som den også heter, hører til kurvblomstfamilien. Noen kaller den ugress, men andre anser den som en god urt. Jeg syns bare den er vakker når den blomstrer.”

Tom så tvilende på den gule blomsten som vokste like ved kneet hans.

”Løvetann navnet kommer fra det gammelfranske navnet dent de lion som betyr tennene til løven. Det er jo ganske kult ikke sant?” Lars smilte, mens han strøk en finger over de grønne bladene.

”Ser du taggene på bladene her?”

Gutten nikket til svar.

”Jeg tror det er disse som er tennene da og selve blomsten som representerer fargen på løven. Ser du hvordan den blir mer og mer oransje inn mot midten?”

Tom kikket nærmere på blomsten og oppdaget at Lars hadde rett. Han hadde aldri sett så nøye på denne planten før, men mang en gang hadde han enten sparket hodet av den eller slått dem av med en pinne. Plutselig føltes det veldig galt og han bestemte seg for aldri å gjøre det igjen. Han så på Lars der han nærmest kjærtegnet denne blomsten som alle andre la så mye arbeid ned i å bli kvitt. Lars var så annerledes enn alle andre tenkte Tom. Han likte det som ingen andre brydde seg om. Så det som andre overså.

”Som meg” tenkte han høyt.

”Hva sa du” Lars så uforstående på ham.

Tom bare ristet på hodet.

”Men hva skal vi gjør da?” Spurte han i stedet.

”Vi må jo klippe plenen igjen og da blir jo disse kuttet også”

”Det er jo det som er så kult med denne planten Tom. Du kan klippe den ned, du kan tråkke på den, rive den opp med roten om du vil. Men den kommer alltid tilbake. Den gir aldri opp. En fighter. Sterk som få”

Tom nikket. Han forstod hvorfor Lars likte denne blomsten og nå likte han den også. Der og da bestemte han seg for at den skulle være hans favoritt også.

”Fortell meg mer om den” sa han like vitebegjærlig som alltid. Han elsket å høre Lars fortelle om blomster, planter og alt annet han kunne så mye om.

Lars smilte og fortsatte;

”Den vanlige løvetannen blir 10-40 cm høy.” Han holdt hånden over bakken for å vise ca hvor høyt det var.

Hvis den får vokse seg helt ferdig da” la han til.

”De grønne bladene kan bli 25 cm lange og stengelen er hul med hvit melkesaft i stengelveggene. Se her” Han tok opp en av blomstene som Tom allerede hadde revet opp med roten og gned litt av saften på den solbrune armen til gutten. Tom likte det ikke. Det var nesten som om det var blomstens blod han fikk på armen. Lars smilte og så ut til å forstå.

”Ikke vær lei deg Tom, den overlever nok denne her også. Kom skal jeg vise deg noe” Han reiste seg med den ulykksalige blomsten i hånden og gikk mot skogbrynet. På venstre side av huset, mot skogen var det et gap i gjerdet. Lars gikk gjennom åpningen og Tom fulgte i hælene. Gutten hadde lurt på om det en gang hadde vært et sammenhengende gjerde også på denne siden?, men det så ikke slik ut. Det var som om de som hadde bygget gjerdet hadde bestemt seg for at det skulle være en åpning inn til skogen, slik at man ikke behøvde å gå ut gjennom porten foran huset for å komme dit. Lars så ut til å ville det samme hadde Tom tenkt. Gjerdet ble i alle fall ikke lukket her. De gikk et stykke inn i skogen før Lars stoppet.

På en stor solrik flekk mellom trærne sto et hav av gule løvetenner og Tom lurte på hvorfor han ikke hadde oppdaget det før?

”Her flytter jeg dem” smilte Lars til Toms overraskede ansikt.

”Noen ganger står jeg opp spesielt tidlig og går jeg ut her for å se på dem når de våkner.”

”Våkner?”

”Ja. Blomsten lukker seg nemlig om kvelden og åpner seg igjen klokken fem om morgenen. Jeg har alltid tenkt at de sover. Se så flott de er!” Lars så beundrende på de gule blomstene som vaiet svakt i vinden.

”Utrolig at folk ikke ser hvor vakre de er. Bare fordi de er standhaftig og vanskelig å bli kvitt, så har folk bestemt seg for at det er ugress. Jeg er ikke enig!”

”Ikke jeg heller” istemte Tom og ristet iherdig på hodet.

”Se her.” Lars tok en liten spade som lå på en stein og grov en liten grop. Deretter puttet han roten til blomsten som Tom hadde trukket opp, ned i.

”Her kan den få være. Jeg vil at du skal grave dem opp med roten, jeg har et helt spesielt redskap til det og så re-planter du dem her.

”Vil det ikke bli veldig fullt etter hvert?”

”Jo, kanskje. Men den tid, den sorg.”

Tom smilte seg enig.

”Bare vent til planten modner, da blir det et fantastisk syn”

”Modner? Er den ikke moden nå da?”

”Niks. Når den modner blir hvert enkelt blomsterblad til en fnokk og planten ligner på en dusk av hår. Under fnokken henger frøet, og de blir spredt med vinden som blåser fnokken og frøet til et nytt sted hvor løvetannen kan spire. Hele luften blir fylt av disse fnokkene i noen dager.” Lars smilte med tanken.

Tom husket å ha sett slike grå hårtuster i luften, men hadde ikke visst at disse kom fra samme blomst. Han gledet seg allerede. Så mange blomster, måtte jo bli mange fnokker?

23

Nærhet

Han tok den vesle hånden hennes og trykket den mot det nybarberte kinnet sitt.

”Takk” mumlet han.

Rødmen brant i ansiktet hans. Hår hadde vokst vilt i lang tid. Til langt over kinnbena, men nå var det borte og glatt overflate var tilbake. Litt rød mussen og sår hud. Men glatt.

Han flyttet hånden hennes mot munnen sin og gjentok ordet.

”Takk”

Hun sto urørlig, pustet så han kunne høre det, men helt urørlig. Han tok det som en aksept.

Snudde seg halvveis mot henne, fremdeles med hånden hennes mot leppene sine. Blikket møtte hennes og han så at hun var usikker. Luften dirret mellom dem. Tiden sto stille, selv om det eneste de hørte var visernes ferd over bestefarsuret i stuen. Tikk – tak. Tik – Tak.

”Jeg klippe håret ditt?” spurte hun med en sterkere aksent enn vanlig.

Hun var som ekornet tenkte han. Alltid på vakt. Så vidt utenfor rekkevidde.

Han slapp hånden hennes, nikket og snudde seg mot vasken igjen.

”Du må bøye hodet over vasken” sa hun.

”Så jeg kan vaske det”

Han gjorde som han fikk beskjed om.

Vannet ble tømt forsiktig fra muggen og over hodet hans. Lunket vann som hun hadde varmet på forhånd. Varmtvannstanken hans hadde brutt sammen dagen i forveien og nå var det kun kaldt vann i springen. Han hadde lånt bondens telefon for å ringe en rørlegger som skulle komme og skifte den, men han kunne ikke komme før om to dager. Han hadde unnskyldt seg ovenfor Anna, men hun hadde sagt at de bare kunne varme vannet selv.

Når muggen var tom, fylte hun den på nytt fra den tunge kjelen som sto og varmet seg på komfyren. Han ville hjelpe henne, men satt hjelpeløst bundet av lange våte lokker som hvilte i bunnen av utslagsvasken. I stedet vred han hodet litt og kikket på henne fra siden. Hun hadde en utvasket dongeribukse på, ikke noe kjent merke, men den satt fint på henne. En mønstret BH var svakt synlig under en enkel hvit t-skjorte. Hun hadde små pupper. Han ville kunne dekke en av dem med hånden sin og vel så det. Baken kunne med fordel vært fyldigere, og ville nok vært det hadde hun ikke vært undervektig. Hadde det ikke vært for det vakre ansiktet og de svakt avtegnede puppene på t-skjorten, minnet hun mest om en gutteskikkelse. Likevel likte han det han så. Den vevre kroppen var senet og sterk, musklene på armene var tydelige når hun løftet den tunge kjelen for å fylle på mer varmt vann. Noen løse hårlokker klistret seg til en blanding av svette og damp som hun prøvde å blåse vekk uten hell. Hun var så enkel og så utrolig vakker der hun sto. Feminin og vever på en måte som vekket mange følelser i ham. Beskytterinstinkt, medfølelse, kåthet, kjærlighet? Tull, sa han sint til seg selv.

Hun vasket håret tre ganger før hun var fornøyd. Han skammet seg fordi det var nødvendig. Etterpå klippet hun. Klippet uten å spørre ham til råds, uten hans godkjenning av frisyre. Hun klippet ham bare kort, slik hun ville ha det. Slik en mor klipper sitt barn, tenkte Lars.

Når hun var ferdig, så hun undrende på ham. Da han møtte blikket hennes, trakk hun det fort til seg og rødmet.

”Jeg gå hjem nå. Du fornøyd?” Hun hoppet over ord og stotrer igjen.

”Anna, er noe galt” Han så forvirret på henne.

”Nei. Tom kommer snart fra skolen, jeg må hjem.”

”Tom kommer jo hit fra skolen. Vi skal jo gå å bade i dag også, husker du ikke det ?”

Anna så fortvilet på ham.

”Ja, det er sant. Jeg glemte det.” I en hastig bevegelse begynte hun å samle sammen håret på gulvet.”Se på alt rotet jeg har laget her, jeg skal bare rydde l……”

Han tok tak i armene hennes og trakk henne opp til seg. I hendene hadde hun lange lyse, våte lokker av blondt hår som klebret seg til fingrene. Hun så fortvilet på hendene sine, prøvde å kvitte seg med håret og skalv mot hendene som holdt om albuene hennes. Han satt fremdeles på stolen.

”Anna, jeg er ikke farlig!” Han smilte avvæpnende til henne.

”Ikke vær redd meg, vær så snill…??? ..Stol på meg…” Han la hånden under haken hennes og hun møtte blikket hans.

”Jeg er ikke redd deg” hun hvisket så han knapt kunne høre hva hun sa.

”Det er ikke det….. Du er bare…….så annerledes…” Hun tenkte seg om

” Fin…”

”Hva mener du? På grunn av dette her…?” Han dro en hånd over det bare ansiktet, en merkelig følelse etter så lang tid.

Hun nikket rødmende. ”Ja…og dette.. ” Hånden hennes gled sakte over hodet og den nå korte frisyren hans. Han pustet tyngre under den sjeldne berøringen.

Tok hånden hennes igjen og trakk henne ned på fanget. Hun lot seg dra inn i omfavnelsen og la forsiktig armene rundt nakken hans. Han kjente at hun langsomt slappet av i kroppen og til slutt lot seg hvile fullt og helt mot kroppen hans.

”Jeg vil deg bare godt Anna” hvisket han mot halsen hennes. Hun nikket til svar.

Munnen hans fant hennes. Forsiktig.

Han presset tungen forsiktig mot leppene hennes og hun åpnet munnen. Tungen hennes var varm og myk. Hun smakte fremdeles av jordbærene de spiste i sted. Søtt. Sommer.

Han vokste under henne og han var redd det skulle skremme henne. Men hun ble sittende.

Han strøk henne over ryggen og lot hånden gli innunder stoffet. Han kjente at hun stivnet til i kroppen.

”Slapp av Anna. Jeg skal ikke gjøre deg noe. Skal ikke gjøre noe du ikke vil” han hvisket det mot leppene hennes.

De ble sittende sånn. Hun på fanget hans. Han med hånden mot den bare ryggen hennes. Lepper mot lepper.

Tungpustet begge to.

”Hei! Er det noen her?” Tom ropte fra hagen. Anna spratt opp og gikk mot døren.

”Anna…”

Hun snudde seg mot ham.

”Ja..”

Han møtte blikket hennes og fant det han lette etter der.

”Nei, ingenting” sa han smilende og ristet lett på hodet. Det kjentes uvant med så lite hår. Deilig. Livet var deilig tenkte han for første gang på mange, mange år.

De gikk begge ut i hagen og møtte gutten hennes.

NYTT INNLEGG 7/6

  24

KATTENE

Bonden kom innom da de satt og spiste middag i hagen.

Senere lurte Lars på hvilket ærend han egentlig hadde da han kom? Var det for å lete etter katten sin, eller var det bare tilfeldig at han oppdaget den da han kom? I så fall, hva var det da han ville? Var han nysgjerrig? Hadde han sett Anna og senere Tom som gikk forbi gården og lurt på hva de skulle hos Lars? Kom han for å snoke?

Tanken irriterte ham.

De hadde slappet av i sommervarmen hele dagen. Hagen hadde fått hvile, mens de hadde pratet, lekt med kattene og gått en tur ned til elven. Tom hadde gang på gang kommentert Lars sitt nye utseende da han kom fra skolen. Til slutt hadde Lars ganske så bryskt sagt at nå holdt det. Både Anna og Tom hadde vært stille lenge etterpå. Som to små barn som hadde fått beskjed om å holde kjeft, tenkte Lars. Han angret umiddelbart, men fant ikke noe å si.

Han skammet seg over hvordan han hadde sett ut, enda mer nå som han hadde fått sitt normale utseende tilbake. Det var som om han var kledd naken og ikke kunne hjemme seg noe sted. Han følte det lå større forventninger til hans forklaring på forfallet nå enn da det var reelt.

”Beklager ”hadde han sagt til slutt.

”Jeg syns bare det er flaut at jeg så så jævlig ut”

”Du ser fin ut nå” hadde bare Anna sagt tydelig lettet over at han ikke var sint lenger.

Tom hadde ikke sagt noe mer om utseende til Lars, men han følte blikket hans på seg gang på gang.

”Å så det er her rømlingen har tatt veien” sa bonden da han så katten ligge på trappen til Lars. Lars så det engstelige blikket til Tom. Han hadde forberedt gutten på at bonden kunne komme når som helst og gjøre krav på kattene sine.

”Så det er din katt?” svarte Lars lett.

”Tja min og min…” sa bonden uten å utdype det nærmere. Han sto ved porten, spyttet skrå på bakken og kikket på de tre ved middagsbordet.

Lars kjente irritasjon vokse. Hva i helvete kom han hit for?

”Du har forandret deg?” bonden hvilte blikket på Lars.

”Ja” svarte Lars kort.

”Kan jeg hjelpe deg med noe? Vil du ha kattene med deg igjen? ”

”Kattene? Er det….. flere?” bonden så forvirret ut.

”Ja hun har fått kattunger ” Lars nikket mot kassen som sto under eiken.

”Nei fanken heller om vi skal ha flere katter. Vi har allerede to til som den der fikk i fjor” Han nikket missbilligende mot kattemor.

Toms skuldre sank ned i normalposisjon og Lars syntes han kunne høre gutten puste lettet ut.

Bonden åpnet porten og kom inn i hagen. Han myste på planter og vekster mens han nikket anerkjennende.

”Du har fått skikk på hagen” sa han etter en lang pause.

”Takk” svarte Lars og begynte å spise igjen.

Anna reiste seg og spurte om bonden ville ha noe å drikke? Han kikket grunnende på henne, men avslo høflig.

”Så hvordan gjør vi det med kattene da?” Lars var foretningsmessig i stemmen da han spurte. Han likte dårlig å ha denne mannen trakkende når Anna og Tom var her. Kunne allerede høre ryktene på bygda.

”Det er datteren sin katt. Den kommer vel tilbake når den er lei ungene….men kattungene vil vi ikke ha. Jeg tar de hvis ikke du vil ha dem da? Hvor mange er det?”

”Tre” svarte Lars.

”De kan være her”

Bonden nikket idet han gikk ut av porten igjen.

”Hva heter hun?” Tom ropte det etter bonden.

”Hva?”

”Hva heter kattemor?”

”Å sånn…hun heter nusse tror jeg…eller kanskje det var susse?” bonden hadde stoppet opp og tenkte seg om. Tom bare nikket til svar.

”Ja, ja god middag da” han nikket kort til dem og gikk tilbake samme vei han hadde kommet. Tilbake til gården.

”Hva i helvete var det han ville” sa Lars bistert da han var ute av hørevidde.

”Hilse på?” sa Anna spørrende.

”Han har jo aldri gjort det før. Kommet uten ærend mener jeg”

”Da var det på tide” svarte hun bare og fortsatte å spise.

”Du var uvennlig” sa hun etter en stund.

”Du må ikke være så mistenksom. Vær vennlig med mennesker, da lar de deg være i fred.”

Var det hennes strategi? undret han seg. Var hun bare vennlig med ham?

Han kikket på henne i smug og lot seg overvelde av det faktum at denne vakre kvinnen satt her, i hans hage. Enda så still faren som hun var, så hadde hun i løpet av uker forandret hele hans tilværelse. Tanken på å slippe andre inn i livet sitt hadde skremt vannet av ham for bare noen uker siden og nå satt hun her og irettesatte hans mistenksomhet ovenfor andre mennesker. På en forsiktig måte oppdro hun ham med sin måte å være på, gjennom de gode samtalene de hadde og bare ved å se på ham med sine uutgrunnelige blikk. Hun fikk ham til å ønske å være en bedre mann. Hun fikk ham til å ønske å endre seg. Ville at hun skulle se på ham med beundring, med kjærlig blikk og med respekt. Han tenkte på henne konstant. Det var som om hun hadde invadert tankene hans. Hadde han visst dette på forhånd hadde han aldri sluppet henne inn i hagen en gang, tenkte han. Men den tanken skremte ham bare enda mer.

”Vi finner et annet navn på henne” Tom trakk Lars ut av de dype tankene han hadde druknet i.

”Hva?”

”Vi kan ikke kalle henne nusse eller susse. Det er et teit navn!”

”Ok, hva skal vi kalle henne da?”

”Det kan du bestemme” gutten kikket på sin mor.

”Irina” svarte hun kontant

Tom smilte og nikket.

”Hva mente han med at han kunne ta dem?” Tom kikket spørrende på Lars.

Lars rynket brynene og lurte på hva guttungen mente.

”Han sa jo at de ikke ville ha kattungene, men så sa han at han kunne ta dem”.

”Å det…nei han mente nok at han kunne avlive dem om vi ikke ville ha dem her”

”ALDRI!” Tom nærmest ropte det ut.

”Ssjj” Lilja la hånden på armen til gutten. En beroligende, moderlig gest som rørte Lars da han så det. Alt ved henne satt følelsene hans i sving.

”Slapp av småen. Vi kan ha dem her. Du hørte jo hva han sa”

”Jeg vil at hun også skal bli her. Irina mener jeg”

”Det må hun velge selv” sa Lars og tok en munnfull iste.

”Det blir hun nok” smilte Anna.

”Hvorfor tror du det?” guttungen så forhåpningsfullt på moren.

”Fordi her er det fint å være” svarte hun med en svak rødme i kinnene.

 

25
MARERITT

Anna kastet på seg i sengen.

Marerittet fikk svetten til å bryte kroppsoverflaten og fukte sengetøyet. Hun merket det ikke. Kun små lyder laget hun da drømmen ble spilt som en film for hennes indre.

Hun sto på kaien og ventet på Peter. Den ene etter den andre sjømannen kom i land, men ikke hennes elskede Peter. Rundt henne var det gledelige gjensyn på alle kanter og disse familiene kikket medfølende på henne. De hvisket og pekte, mens de langsom ristet på hodet. Sørgmodig på hennes vegne.

Tom sto med den vesle hånden sin i hennes, han var knapt to år og han kikket også forventningsfullt mot u-båten som lå til kai.

Det begynte å regne og hun skalv der hun sto. De andre menneskene begynte å forlate kaien og ville ha henne med seg, men hun nektet. Ble bare stående og se mot den tomme ubåten.

Tom dro i armen hennes og ville gå om bord, men hun holdt ham tilbake.

”Far kommer snart” hvisket hun til ham på russisk.

”Snart”

Plutselig kom han mot dem. Ikke ut fra båten, men opp fra havet. Han så ut som om han hadde vært i sjøen lenge. På hodet var det tang i stedet for hår. Ut av nesen og munnen krøp krabber og reker. Han strakte armene mot dem og Anna kunne se svømmehud mellom fingrene hans. Huden hans var sjøgrønn og dekket av skjell. Han lignet et dyr fra dypet.

Hun rygget bakover og skrek, mens Tom rev seg løs fra grepet hennes og løp faren i møte. Gutten hev seg inn i de ventende armene og faren klemte ham hardt inntil brystet.

Peter så på Anna. Kikket henne rett inn i øynene med et hatsk blikk.

”Hvorfor reiste du? Hvorfor ventet du ikke på meg?” skrek han aggressivt mot henne.

 Med ett var det ikke Peter likevel, men Morten som sto der med Tom i armene sine. Hun prøvde å ta gutten ut av grepet hans, men han holdt ham fast i et jerngrep og nektet å slippe. Anna gråt og ba ham om å la gutten gå. Latteren hans, som var det eneste svaret hun fikk, var høy og ondskapsfull.

Med ett var det Lars som sto der. De vennlige øynene smilte mot henne. Han satt Ivan varsom ned på bakken og sammen kom de mot henne.

”Jeg vil deg bare godt” hvisket han om og om igjen. Hun nikket til svar og gikk smilende inn i de åpne armene hans og lot seg trøste.

Plutselig kjente hun den ene armen sin bli dratt oppover, forvirret snudde hun seg mot sønnen og så at han hadde vokst seg stor. Ikke voksen, men høy. Og han bare fortsatte å vokse. Høyere og høyere mot skyene forsvant han, Lars løsnet hånden hennes fra guttens slik at ikke hun skulle bli løftet fra bakken og følge med.

”Bli hos meg” hvisket han.

”Jeg vil deg bare godt”

”NEI!” skrek hun og grep fatt i buksebenet til gutten. Hun kunne ikke lenger se ansiktet hans, det var over skylaget.

”La ham komme til meg” Peters stemme hørtes fra himmelen.

”NEI!” skrek Anna igjen

Latteren til Morten overdøvet alt annet.

 

Hun satt seg brått opp i sengen. Pulsen gikk på høygir og hun pustet som om hun hadde løpt flere kilometer. Det gikk noen sekunder før drømmen forlot henne og vissheten om at det bare hadde vært et mareritt beroliget henne. Et forferdelig lite øyeblikk trodde hun at gutten hennes var borte, før fornuften sa henne noe annet.

Det var ikke en ny drøm, det at Peter kom opp fra havet, men den hadde likevel vært annerledes. Annerledes fordi Lars også hadde vært med.

Det var ganske lyst i rommet, de første solstrålene slikket mot rullegardinen hennes. Hun måtte kjøpe en mørkere tenkte hun. Hun kikket på nattbordet og så at klokken var 05.10 på morgenen. Hun kunne sove noen timer til. Men hun var fremdeles oppskaket og følte behov for å kikke inn og forsikre seg om at gutten hennes lå i rommet ved siden av. Langsom svingte hun bena ut på det kalde gulvet, tok morgenkåpen fra stolen ved siden av sengen og pakket seg inn i den. Det var kaldt i rommet. Hun likte å ha det slik, sov bedre da. Hun lot alltid vinduet stå litt på gløtt, selv midt på vinteren. Solen sto inn vinduet på formiddagen og varmet det opp, men om ettermiddagen beveget den seg over taket til andre siden av huset og da ble soverommet liggende i skyggen resten av dagen. Slik ble det kaldt og godt til kvelden når hun skulle legge seg.

Hun hutret litt på vei ut av rommet, det var ikke like deilig å stå opp i et kaldt rom tenkte hun, men det var en pris verdt å betale. Hun åpnet døren inn til Toms rom så stille hun kunne, men han beveget seg likevel i sengen. Hun lukket den raskt igjen, glad for å ha blitt beroliget, men redd for å vekke ham.

Hun fortsatte ut i gangen og til kjøkkenet, lot vannet renne en god stund i springen før hun fylte et glass og drakk.

Med ett fikk hun en følelse av å bli iakttatt. Hun så seg rundt, trakk morgenkåpen tettere rundt kroppen og ristet på hodet.

 ” абсурд” sa hun stille. ”Tull” gjentok hun på norsk.

Hun visste det ikke var noen her, men redselen kom over henne i blant likevel.

Hun satt glasset fra seg på kjøkkenbenken og listet seg tilbake i sengen.

En lett sommerbris beveget på rullegardinen idet hun sakte gled inn i søvnen igjen.

 

NYTT INNLEGG 9/6

26

ELVEN

De hadde løpt ned til elven etter en lang dag med jobbing. Anna hadde vasket huset, til tross for Lars sine protester.

”Du burde være ute i det fine været med oss. Ikke stå inne å jobbe i varmen”

”Jeg komme ut når ferdig. Hus må vaskes på fine dager også”

”Du får betalingen likevel. Selv om du ikke vasker i dag, mener jeg” han angret før han hadde snakket ferdig. Et såret uttrykk gled over ansiktet hennes, men hun svarte ham så likegyldig hun kunne;

”Hus må vaskes på fine dager også” deretter snudde hun seg og gikk inn før han fikk sagt noe mer.

Det var det som var så vanskelig med Anna. Hun gikk ikke inn i diskusjoner, gav ikke beskjed når hun ble såret og dermed gav hun ham ikke sjanse til å unnskylde seg heller. Eller det var ikke helt sant. Han kunne jo unnskylde seg, selv om hun ikke sa noe, men det var vanskelig. Da var det han som måtte ta opp de ubehagelige tingene og det stred mot naturen tenkte han. Menn ville helst unngå å snakke om følelser og det gjaldt ham også. I hvert fall fram til nå hadde det vært sånn. Men med Anna var det annerledes. Han ville ikke såre henne, ville ikke at hun skulle syntes han var fæl. Ville så gjerne få forklare seg.

Han satt Tom i gang med å klippe ned noen busker bak huset, før han fulgte etter henne inn i huset.

”Du Anna” Hun sto på kjøkkenet og fylte bøtten med varmt vann. Rørleggeren hadde vært med ny varmtvannstank for noen dager siden, så nå var det varmtvann i springen igjen. Hun snudde seg og så spørrende på ham.

”Du er så vakker” Han gikk tett inntil henne bakfra og la armene rundt kroppen hennes. Hun snudde seg mot vasken igjen og sa ingenting.

”Jeg sier så mye feil. Det var ikke meningen å fornærme deg.”

”Jeg ble ik…” begynte hun.

”Jo det var faen så dumt sagt av meg, det der med pengene…..men jeg vil jo så gjerne være sammen med deg….ha deg ute i hagen sammen med oss.”

”Jeg kommer etterpå”

”Ja jeg vet det….men det er liksom ikke nok. Jeg vil være sammen med deg hele tiden. Jeg savner deg så snart du er ute av syne for meg. Bare du går inn for å gå på do så savner jeg deg.”

Hun snudde seg og smilte.

”Jeg må få gå på do?”

”Ja, selvfølgelig” han smilte også nå. En hårlokk lå over pannen hennes, han strøk den bort fra ansiktet og plasserte den sammen med resten bak øret. Hun rødmet av den ømme gesten og kikket i gulvet.

Han la hånden under haken hennes og løftet ansiktet hennes slik at hun så på ham igjen.

”Jeg sier utrolig mye dumt, men det er ikke meningen. Det er lenge siden jeg har snakket til en kvinne, lenge siden jeg har snakket med noen i det hele tatt. Du må bli sint på meg når jeg fornærmer deg. Det fortjener jeg”

”Jeg kan ikke” hun hvisket nå.

”Jo. Du kan og du må. Jeg får ikke puste når jeg ser at jeg sårer deg. Det gjør vondt her” han dunket hånden hardt mot brystet og hun kvapp litt.

”Ser du?” spurte hun forundret.

”Hva mener du?”

”Ser du jeg bli såret?”

Han husket plutselig spørsmålet som Tom hadde spurt ham den første dagen i skogen. ”Ser du meg?” Dette er mennesker som har blitt ignorert alt for lenge tenkte han.

Han bøyde seg fram og kysset henne forsiktig på munnen.

”Ja, Anna jeg ser deg. Jeg ser at mine ord sårer deg gang på gang. Du må ikke akseptere det.

Hun nikket og smilte svakt. Hun sa noe på russisk og gjentok på norsk gikk han ut ifra;

”Jeg vasker nå. Hus må vaskes på fine dager også.”

”Hus må vaskes på fine dager også” nikket han resignert og gikk ut.

Han fikk ikke med seg det lykkelige smilet i ansiktet hennes.

 

Da hun var ferdig var hun svett og varm. Det lyse håret lå vått i nakken og ansiktet glinset av svette. Hun sto og tørket seg med litt papir da han oppdaget henne på trappen. T – skjorten klistret seg til kroppen og Lars trakk pusten dypt.

De bestemte seg for å løpe ned til elva og ta en rask dukkert før middag, men da de kom ned ville hun som vanlig ikke ut i.

Lars og Tom var allerede i vannet, da han så henne sette seg på berget ovenfor.

”Kom igjen Anna. Du trenger å kjøle deg ned du også”

Hun ristet bare smilende på hodet.

”Hun er redd for vannet” sa Tom mens han svømte inn til land for på nytt å hoppe uti. En lek han aldri gikk lei av.

”Det har hun alltid vært” fortsatte han da hodet brøt overflaten igjen etter nok en vannbombe.

Lars gikk på land og klatret opp hvor hun satt.

”Kan du ikke svømme” spurte han henne og satt seg tett inntil henne.

”Jo” sa hun bare.

”Hvorfor vil du ikke bade da?”

Hun trakk bare på skuldrene, men Lars visste at hun hadde et svar.

”Er du redd”

Hun møtte blikket hans og nikket. Han syntes han skimtet tårer.

”Hvorfor”

”Jeg vet ikke……helt siden Peter døde……så liker ikke vann.”

”Det er ikke farlig. Jeg kan holde deg?”

Hun ristet bare på hodet.

”Det er som om han er der nede i vannet……i alle vann.”

”Det er jo ikke sånn. Det vet du jo.”

”Ja”

Han tok hånden hennes i sin. Strøk den lett og hvisket.

”Bli med meg uti Anna. La meg passe på deg. Holde deg.”

”Jeg vet ikke…”

”Stol på meg? Jeg trenger at du stoler på meg.”

Hun kikket nølende på ham, men reiste seg sakte opp og til Lars overraskelse tok hun hånden hans og fulgte etter ham ned til elvebredden. Tilliten fikk ham til å vokse noen centimeter på veien ned dit.

Tom bare stirret på de to uten å si noe og langsomt gikk moren ut i elven til den rakk henne til lårene. Lars sto ved siden av henne og ventet. Varmen dirret i luften, men vannet i elven var iskaldt. Det var så klart at de lett kunne se føttene sine der de sto på rullesteiner. Hennes mye mindre enn hans.

”For kaldt?” spurte han henne.

”Deilig” svarte hun bare. Hun hadde en liten shorts og bikinioverdel på. Begge turkis. Hun var vakker og blek i solen.

Han gikk lenger ut på dypet, snudde seg mot henne og rakte fram armene. Hun gikk nølende mot ham. Da de begge sto med vann til livet, fant Tom det for godt å lage en ny vannbombe.

Moren skvatt da det kalde vannet skylte over henne. Og Lars ropte irritert til Tom som så skyldbetynget ut. En klegg satt seg på gutten og bet. Han skrek til, men Lars sa det var til pass til ham etter vannbomben.

”Dere kan bade” sa hun og snudde seg mot land igjen.

”Nei, vent” sa han og tok rundt henne bakfra. Den hurtige bevegelsen fikk ham i ubalanse på de ustødige steinene og han falt bakover og dro henne med seg i fallet. Og jeg som ba henne stole på meg, rakk han å tenke før de begge var under. Hun klamret seg til ham og han holdt begge armene rundt henne når de kom opp til overflaten igjen. De hadde falt lengre utover og nå kunne hun ikke stå.

Hun hostet og kavet med det samme, men var ikke så panikkartet som han hadde fryktet.

”Jeg har deg” hvisket han og holdt henne fast.

”Unnskyld det var ikke meningen, men jeg har deg nå”

Hun slappet mer av i armene hans og han fortsatte.

«Her er ingenting farlig. Ingenting annet enn vann og kanskje noen fisker”

Hun smilte til og med litt, så han tok sjansen på å bevege seg litt i vannet med henne.

”Er det ikke deilig”

”Jo” smilte hun forsiktig.

”Litt kaldt, men godt”

Den halvnakne kroppen hennes var deilig å holde rundt. Nærheten fikk hjertet hans til å dunke raskere. Tom holdt seg i utkanten, tydelig imponert over å se sin mor i vann for første gang.

”Jeg må på do” sa han plutselig og svømte mot land. Like etter forsvant han bak noen trær.

Lars kysset Anna og klemte henne tettere inntil seg. Hun gjengjeldte kysset og han kjente opphisselsen strømme gjennom kroppen.

”Du er så deilig hvisket han mot leppene hennes. Jeg vil ha deg. Elske med deg”

Hun la armene tettere rundt nakken hans og lot ham stryke hendene over kroppen hennes der nede i vannet.

Han pustet tyngre og lot en hånd smette innunder bikinioverdelen. Det lille brystet var kaldt og vorten hard. Han ønsket ingenting annet enn å ta den i munnen. Han presset seg mot henne og hun lot bena slynge seg rundt hoftene hans. Hadde de vært nakne kunne han kommet inn i henne der og da. Tanken fikk ham til å stønne.

 De sto framdeles slik da Tom kom ut av skogen igjen.

”Jeg måtte tørke meg med noen blader. Det var skikkelig ekkelt”

De smilte og lovde å ta med do papir neste gang.

Anna hutret litt og Lars bar henne forsiktig inn på grunnere vann før han selv la på svøm ut på dypet igjen. Øyeblikket var over, men den fysiske reaksjonen hans var synlig fremdeles. Hun smilte til ham da hun var trygt tilbake på berget.

”Skal du bade flere ganger” undret Tom etter nok et hopp i elven.

”Ja” sa Anna. ”Det skal jeg”

 

NYTT INLEGG 11 JUNI

27

Å ELSKE

 

Hun kom tidlig neste dag.

Han sto med ryggen til porten og malte grunnmuren da hun kom.

Han visste ikke hvor lenge hun hadde stått der, men følte plutselig blikket i ryggen.

Han snudde seg langsomt og kikket på henne. Hun så ut som en liten jente. Solen lyste opp håret bakfra som en glorie, mens ansiktet lå som skremt i skyggen.

Armene hang rett ned og hendene fingret med stoffet i bomullsbuksen. To litt for tynne armer som stakk ut av en kortermet bluse.

Det var varmt og solen skinte fra en morgenfrisk himmel.

Hun har pyntet seg, tenkte han.

Hun kikket på ham. Hun virket nervøs.

Egentlig burde han ikke male når det var sol, men det var enda noen timer til solen traff grunnmuren akkurat her. Så han tok sjansen.

Hun tok etter porten, men åpnet den ikke. Snudde seg og så tilbake mot veien, som om hun vurderte å snu. Rømme tilbake dit hun kom fra.

Han skyndet seg mot henne.

”Anna! Hei! God morgen!” Han tørket maling på en duk dynket i terpentin.

”Det er tidlig. Beklager, jeg…”

”Nei, nei..jeg er glad du kom så tidlig. Jeg har ventet på deg. Håpet at du ville komme. Jeg har tenkt på deg …….. ikke klart å la være å tenke på deg. ”Han hvisket det siste.

Hun så ned på sandalene sine. Tå neglene var nymalt så han. Lys rosa.

”Kom inn” han åpnet porten og tok hånden hennes i sin. Nymalte negler der også.

På armene så han arrene. Det stakk i ham ved synet. Han kom aldri til å venne seg til det.

”Er du sulten?” han trakk henne med seg mot bordet og stolene i hagen.

”Jeg har spist frokost.” Det var noe i stemmen hennes.

Han snudde seg fort og så på henne. Møtte blikket hennes. Det sa alt. Et sug for gjennom kroppen hans.

”Vil du bli med meg inn?”

Han fortsatte fort; ”inn på soverommet?”

Hun nikket uten å møte blikket hans. En svak rødme krøp over kinnene hennes.

Med hånden hennes fremdeles i sin gikk han inn.

Inne i stuen stoppet hun ham.

”Kan du vente litt? Kan jeg få gå inn å gjøre meg klar først?” Stemmen hennes skalv en tanke.

Han nikket mens han holdt pusten. Hjertet slo i brystet og han kjente opphisselsen vokse.

Hun gikk fra ham og inn på soverommet.

Han sto rett opp og ned på stuegulvet. Usikker. Sto helt stille, mens tankene raste rundt i hodet hans. Hvor lenge skulle han vente? Ville hun rope når hun var klar?

Han skyndet seg inn på kjøkkenet og vasket seg på hendene. Skvatt litt kaldt vann i ansiktet og småløp inn i stuen igjen.

Hadde hun ropt uten at han hørte det? Ville hun at han skulle vente lenger?

Til slutt klarte han ikke stå der lenger så han gikk etter henne.

Hun hadde kledd av seg og lagt seg i sengen. Klærne hennes lå pent sammenbrettet på stolen like ved.

Dynen hadde hun trukket oppunder haken. Hun lå helt stille og stirret i taket.

Hun pustet fort. Av opphisselse? Lurte han.  Nei, hun var nok mest redd.

Men han skulle få henne til å slappe av. Stole på ham. Få henne til å nyte…. nyte ham.

Han dro av seg buksen og vrengte t-skjorten over hodet.

Han stusset ved bokseren.

Hun hadde vendt blikket mot ham og plutselig følte han seg forlegen. Det var kaldt i rommet. Han krøp innunder dynen med den bankende pikken framdeles innpakket i bomull fra Bjørn Borg.

Han kysset henne. Først forsiktig, men etter hvert med mer lidenskap. Hun gjengjeldte kyssene, men ga seg liksom ikke hen i armene hans. Det gjorde ham usikker.

Noe var feil.

Han kjente at hun var helt naken og dro av seg sin egen underbukse.

”Herregud hvor deilig du er” han hvisket det i øret hennes. Hun smilte forsiktig tilbake. Hendene hans vandret over den vevre kroppen og han kjente kåtheten sprenge i hver muskelfiber. Huden hennes nuppet seg under fingrene hans og de små brystene hadde stive vorter. Frøs hun? Eller var hun kåt?

”Jeg må ha deg” han stønnet det mot munnen hennes, mens han kom over henne. Klarte ikke å vente lenger. Hun tok tak i pikken hans og førte den mot åpningen mellom bena.

Han motsto fristelsen til bare å borre seg inn, av frykt for å ødelegge henne.

Hun var så tynn og liten, han var redd han var for stor. Kunne han klare å ta det rolig? Han visste ikke. Tvilte

Det måtte være slik det føltes for menn som hadde sittet årevis i fengsel, tenkte han. Et sinnsykt begjær som man simpelthen ikke kunne styre. Han hadde heller ikke vært sammen med en kvinne på mange år. Ikke siden Charlotte.

En håndjobb i ny og ne selvfølgelig. Han var jo mann. Måtte lette på trykket.

Men dette var annerledes. En rask ejakulasjon som følge av runking, var ikke mer lidenskapelig enn å drite når det behovet sto for døren. En nødvendighet for å fungere, verken mer eller mindre.

Men dette…dette var noe annet. Øredøvende, svimlende, smertefullt og vannvittig deilig. Alt på en gang.

Han følte et intenst behov for å gyve på for egen nytelse, uten tanke for hennes. Men han måtte prøve å holde igjen. Måtte gjøre det riktig.

Han ville så gjerne vise henne at han kunne gjøre henne godt.

Få henne til å nyte. Ha det deilig.

Det var egoistisk motiver også. Han ville, at hun skulle ville ha mer….. Ønske å være sammen med ham igjen. Beundre ham som elsker. Se på ham som en MANN.

Han trengte å være mann for henne. Trengte å være mann igjen.

Hun var våt. Ikke veldig, men nok til at han gled inn. Det strammet i pungen allerede ved første støt og han stønnet. Hun var helt stille.

Han gled ut for deretter å komme inn i henne igjen. Herregud så deilig, han svimlet og skjønte at han ikke kom til å holde lenge.

Han prøvde å tenke på noe annet. Blomstene, hagen, traktoren til bonden….men den varme, trange hulen som strammet rundt pikken hans dro oppmerksomheten tilbake til sengen.

Han lukket øynene og gled inn i henne igjen. Et dypt grynt unnslapp leppene hans og han så ned på henne med ansiktet i tunge folder. Hun smilte.

Ikke en lyd lagde hun. Og hun smilte.

Ikke i vellyst eller kåtskap. Mer høflig og vennlig. Som om hun gav ham en gave.

Han bråstoppet. Det var nettopp det hun gjorde, tenkte han sjokkert. Gav ham en gave.

Han….?  Han gav henne ingenting. Det så han i ansiktet hennes. Han trakk seg fort ut, veltet seg over på siden og satt seg på sengekanten med ryggen mot henne.

”Faen”

”Hva er det?” Hånden hennes skalv mot ryggen hans.

Han reiste seg brått og gikk ut.

På kjøkkenet hvilte han hendene mot vasken. Pustet tungt og skulte mot speilbildet i kjøkkenvinduet.

”Faen” ordet dugget på vinduet.

Han trengte en kald dusj. Pikken ville framdeles ha fitte, men han ville ikke pule henne. Ikke sånn. Det måtte være riktig. Han ville elske med henne, ikke pule.

Han tok kaldt vann fra springen og kjølte ned ansiktet og deretter pikken. Det prikket og sved, men den la seg bare en tanke lavere. Han bannet igjen.

Han skulle ha runket tidligere på morgenen. Da hadde han nok klart å holde ut lenger. Da hadde han klart å tilfredsstille henne også.

Han trodde i alle fall det. Håpet det. Men han var ikke sikker.

Hun slapp seg jo faen ikke løs. Lå der som en istapp og smilte stivt til ham. Hva faen var det for noe? Hvordan i helvete skulle han kunne elske med henne når hun lå der som en gammel peppermø?

Han bannet høylytt og slo knytteneven i veggen.

Etter hvert tvang han seg til å roe seg ned. Han måtte redde situasjonen. Men hvordan?

Han måtte snakke med henne, tenkte han. Be henne slappe av og stole på ham. Han gikk resolutt inn på soverommet og fant henne påkledd på vei ut av døren.

”Jeg må gå…” hun smøg seg forbi ham mot stuen og ytterdøren.

”Nei, ikke gå…..la oss snakke litt sammen.” Han hørtes desperat ut, men ga faen.

Han fulgte etter henne ut på gangen, men hun fortsatte å ta på seg sandalene, sittende på huk uten å svare ham.

”Vær så snill Anna, ikke gå!” Stemmen skalv og han følte seg dum der han sto pip naken og tryglende.

Hun så ikke på ham, reiste seg og tok etter døren for å gå ut, men han stanset henne.

I to steg var han borte hos henne og med et smell lukket han døren hun halvveis hadde åpnet. Hun stirret skremt opp på ham. Som om hun var redd han skulle gjøre henne noe.

Han sto foran henne, med en arm lent mot døren på hver side av hodet hennes. Hun, med ryggen mot døren. Han tårnet over henne, men brydde seg ikke. Hun fikk ikke gå nå!

”Nei, nå får du faen ikke være redd meg mer!” Han nærmest ropte det til henne. Var sint. Han forsto hvor selvmotsigende ord og framtreden var, men gav seg ikke.

”Jeg er redd når du blir sint” tårer sto høyt i kanten av øynene hennes og truet med å velte over. Hun så fortvilet på ham. Som om han hadde sviktet henne på et vis. Skuffet henne.

Han klarte ikke møte blikket hennes og så ned i gulvet. Det stakk i hjertet når hun så slik på ham.

Denne stunden som skulle være så fin. Så deilig. Nå var alt i ferd med å gå til helvete og han var desperat etter å redde situasjonen.

Hun var i ferd med å forlate ham, både med kropp og sinn. Han kunne ikke la det skje. Ville ikke. Han måtte fikse det. Måtte!  Gikk hun nå, ville det være for sent.

”Nei, Anna. Det er jeg som er redd” han så på henne igjen. Denne gang med en slik frykt i øynene at det sjokkerte henne.

”Du får ikke være redd meg mer!” han ropte igjen.

”Jeg har aldri gjort deg noe vondt! Kommer aldri til å gjøre deg noe vondt! Det må du forstå! Jeg vil bare elske deg. Holde rundt deg. Gjøre deg godt. Jeg er ikke den jævelen som har mishandlet deg og det er faen ikke rettferdig at du straffer meg for det han gjorde mot deg.”

Han tok en pause og strøk en hånd over kinnet hennes. Han kjente en tåre i håndflaten, bøyde seg ned til øret hennes og sa stille;

”Jeg tror jeg elsker deg Anna, eller….. det vet jeg at jeg gjør. Du har vekket meg til livet igjen. Jeg ønsker å leve igjen på grunn av deg, skjønner du det? Virkelig leve igjen. Du har fått hjertet mitt til å banke på nytt. Du har fått følelsene mine til å danse, kroppen min til å sanse.” Han smilte fort over det tilfeldige og barnslige rimet.

”Jeg har lyst å være mann igjen, sammen med deg. Jeg bryr meg plutselig om hva folk mener om meg. Eller ikke folk, men du….og Tom. Jeg vil at dere skal syns om meg. Synes at jeg er noe til kar” han smilte skjevt mot henne og syntes han så et lite streif av smil hos henne også.

”Jeg kan ikke la deg gå nå. Jeg er ikke sint Anna. Jeg er redd. Livredd! Jeg skjelver med tanken på at du skal gå ut den døren og aldri komme tilbake igjen.”

Han sukket og fortsatte stille;

”Det var ikke noe bra det som skjedde der inne i sted, jeg vet det. Men jeg kan bedre. Mye bedre. Jeg lover deg det.” Han bøyde seg ned og kysset bort en tåre som skyndet seg ned mot haken hennes.

”Vær så snill Anna? Gi meg en sjanse til å vise deg at jeg kan? At jeg elsker deg?”

Han så bedende på henne og hun nikket nesten urørlig. Men han så det og kjente et sug av håp i brystet. Han bøyde seg forsiktig ned og samlet henne opp fra gulvet.

”Du banner mye” sa hun.

”Ja” Han stirret henne i øynene hele tiden mens han rolig bar henne inn på soverommet igjen.

”Jeg liker det ikke. Det gjør meg redd. Han bannet alltid når han var sint”

”Jeg er ikke ham, Anna. Jeg banner når jeg er fortvilet, når jeg er sint eller når jeg er engasjert og glad. Det betyr ingenting. Jeg ville aldri gjøre deg noe vondt. Det må du tro Anna”

Han satt henne ned på gulvet og hun sto urørlig og stirret opp på ham. Pikken hang slapt mellom bena, men han kjente likevel lidenskapen banke i brystet.

”Jeg tror deg” sa hun. ”men jeg liker ikke at du banner”

”Jeg skal ikke banne mer” løy han.

Han kledde av henne, mens hun sto på gulvet. Med skjevlende fingre kneppet han opp blusen og lot den gli over skuldrene og ned på gulvet. Han trakk ned buksene hennes før han løftet en og en fot for å fjerne sandaler og bukse helt. Med mer erfarenhet enn forventet løsnet han BH`en og plutselig var brystene kommet til syne igjen. Han svelget, pustet tyngre og pikken var på nytt i bevegelse. Forsiktig la han henne ned på sengen og trakk til slutt trusen nedover hoftene og helt av.

Trekanten var trimmet. Det overrasket ham. Han trodde ikke hun hadde hatt noen sex partnere på en lang stund, så hvorfor gjorde hun det? Kanskje det var slik de fleste kvinner gjorde nå? Eller kanskje det var for ham?

Den var lys som håret på hodet. ”Natural blond”, tenkte han.

Han la seg ved siden av henne og kysset henne forsiktig på munnen. Hun slappet ikke av.

Han hvisket henne i øret, mens han kjærtegnet brystene hennes. Fortalte hvor deilig han syntes hun var. At han elsket henne. Fortalte henne alt han hadde lyst å gjøre med henne.

Hun lå stiv og urørlig.

Han kysset henne på arret på haken, på halsen og brystet. Tok en av vortene i munnen og lot tungen leke med den. Hun pustet tyngre, mer hørbart, men lå fremdeles helt stille. Med lette fingre strøk han de tynne armene hennes og syns han kjente små forhøyninger der arrene var.

Han fortsatte ned mot navlen, ut mot sidene der livet er smalest og hun kvapp til. Kilen, tenkte han smilende.

Han lot tungen gli langs hoftebenet som tegnet seg som et fjell mot horisonten. Hun var for tynn. Alt for tynn.

Han fortsatt ned mot Venus-berget, men hun stoppet ham med hendene.

”Nei” hvisket hun

”Ikke det.”

”Jo” han så opp på henne. ”Jo, Anna. La meg få lov! Du er så deilig. La meg få gjøre deg godt” Han ventet ikke på svar, men fortsatte ned mellom bena hennes. Han skilte dem med bestemte hender. Hun strittet litt imot, men ikke veldig. Hun nektet ham det ikke.

Han kysset henne på innsiden av knærne og videre ned på innsiden av lårene og huden nuppet seg til svar. Han kysset henne på det myke fine håret og pustet inn den deilige duften av kvinne.

Han lot tungen fare over leppene hennes og inn mellom dem til han fant det rette punktet.

Hun gispet og beveget seg endelig. Mot ham nå, ikke fra ham.

Han la hendene under rumpen hennes og fortsatte rytmiske bevegelser med tungen. Hun stønnet høyt og beveget kroppen i takt med tungens kjærtegn.

Han stakk to fingre inn i den våte trange grotten hennes og stønnet tungt mot kjønnet hennes. ”Herregud for en herlighet!”

Han forsatte og hørte at hun snart ville komme. Hun virket helt i sin egen verden nå. Totalt hengitt til nytelsen. Hun stønnet høylytt, nærmest ropte. Ord han ikke forsto. Det rykket i pungen hans.

Han førte fingrene ut og inn samtidig som han masserte henne med tungen.

Hun tok tak i hodet hans, satt seg halvveis opp og skrek i det hun kom.

Han fortsatte helt til hun knep bena sammen og på den måten tvang ham bort.

Hele kroppen hennes skalv og hun lå med lukkede øyne.

Aldri hadde han sett noe så vakkert.

Han prøvde å kysse henne mellom bena på nytt, men hun holdt hendene beskyttende foran. Som om hun ikke klarte mer.

Han krøp opp til henne og la seg på topp. Hun kysset leppene hans som fremdeles smakte av henne. Han fanget blikket hennes og holdt det fast.

”Jeg har aldri hatt det sånn før…..så deilig…..jeg elsker deg Lars” Hun hvisket det, men høyt nok til at han hørte.

Han kjente tårene sprenge på og kysset henne igjen.

Hun kysset mer krevende nå, ivrig og lidenskapelig. Som om hun endelig hadde våknet til liv. Han kjente blodet hamre i pikken og prøvde å komme til, men hun lå fremdeles med bena hardt sammenpresset.

”Du må slippe meg til” hvisket han inn i øret hennes.

”Ja, jeg  vil….jeg prøver…” hvisket hun tilbake.

Han smilte ømt til henne. ” Nei….det var ikke det jeg mente…ikke akkurat nå…”

Hun så forvirret på ham.

Han smilte igjen. ”Bena dine, jeg kommer ikke til. Tror ikke jeg klarer å vente stort lenger nå!”

”Å” hun fniste. ”Ja, kom” sa hun og åpnet seg for ham igjen.

Og det gjorde han.

Han kom. Kom dypt inne i henne. Etter bare fire, kanskje fem støt så kom han. Han prøvde å holde ut lenger. Forlenge nytelsen, men det var umulig.

Den trange grotten. Den langvarige avholdenheten. Smaken av kvinne i munnen. Indre bilder av hennes orgasme og de små hendene hennes som løp over korsryggen hans gjorde at han ikke kunne holde igjen. Ikke ville. Han kom fort og voldsomt. Han stirret hele tiden inn i øynene hennes, naglet dem fast som om han prøvde å bryte seg inn i sjelen hennes. Hun holdt blikket ved hans. Slapp ham inn.

Ansiktet hans var preget av kåtskap. Svetten piplet på pannen og pulsen gjallet i hals venen.

Han brølte idet han stanget inn i henne en siste gang og knuget kroppen hennes inntil sin, som om han ikke kunne komme nær nok.

Til slutt sank han over henne og flyttet seg ikke før hun ba ham om det.

”Du er litt tung” stønnet hun.

”Unnskyld” Han la seg over på siden og hun krøp tett inn i armene hans.

Han så ned i blikket hennes. Så kjærligheten som møtte ham der. Tilliten.

Han ville stoppe tiden. Bli liggende her for alltid.

Han følte en ubegripelig lykke!

Plutselig ble han overmannet og falt. Lot seg falle.

Hun var der og tok imot ham.

Hikstene kom langt inne ifra og han klarte ikke å stoppe dem. Ønsket det ikke heller.

Dype hulk bølget gjennom kroppen hans og øynene slapp tårene fri. Hele den store kroppen skaket i omfavnelsen hennes. Som om noe dypt der inne kjempet seg ut.

Ut i friheten. Ut i lyset

Hun bare holdt rundt ham. Sa ingenting og holdt rundt ham. Som om hun visste. Forsto.

Slik lå de lenge.

 

”Jeg brukte ikke kondom” sa han etter en lang stund og vekket henne fra en lett søvn. Tanken hadde ikke streifet ham før nå. Brukte hun noe?

”Nei. Det gjør ingenting. Jeg kan ikke få flere barn” Det var ingen tristhet å spore i stemmen.

”Hvorfor det?” han så ned på henne.

”Jeg ble skadet en gang, da jeg mistet et barn. Legen sa at han ikke trodde jeg kunne bli gravid igjen”

”Vil du fortelle meg om det som skjedde den gangen. Da du aborterte?” han strøk henne ømt over magen.

Hun ristet på hodet

”Ikke nå.”

”Jeg vil du fortelle meg din historie Lars. Hvorfor du gjemme deg?”

Han la armene rundt henne. Trakk pusten inn, luft fylt av henne. Lukket øynene og hentet for første gang på flere år fram sin egen ulykke.

 

NYTT INNLEGG 14/6

28

ULYKKEN

Han var hjemme og sov før nattevakt. Det var seks dager til jul.

Charlotte var hos en venninne. På hjemveien skulle hun hente Truls som var hos hans foreldre.

De hadde kranglet om det. Som de kranglet om alt mulig annet.

Det hadde gått knappe tre uker siden de flyttet sammen igjen og Lars angret allerede.

”Herregud Lars. Han kan vel ligge over hos dine foreldre til i morgen? Jeg trenger en vin kveld med Marianne”

”Faen heller Charlotte. De har vel annet å gjøre enn å passe ham hver kveld jeg jobber. Dessuten har han siste dag på skolen i morgen og bør ligge hjemme i sin egen seng!”

Det ble som Lars ville. Han ringte foreldrene og avtalte at Charlotte skulle hente ham klokken syv, mens hun sto surmulende ved siden av.

”Du unner meg faen ikke en dritt!”

 

Menneskets søvn kan deles inn i fem stadier. Første stadiet markerer overgangen fra våken tilstand til søvn. Videre beveger stadiene 2-4 oss dypere og dypere inn i søvnen.

REM søvn, som betyr Rapid Eye Movement (hurtige øye bevegelse) dukker opp innimellom de andre stadiene og det er her vi har de fleste drømmene våre. I REM søvnen er vi som paralysert i kroppen, mens øynene beveger seg fram og tilbake under øyenlokkene. Som om de følger en film på innsiden.

Lars var midt i sin REM søvn da han ble vekket. Han drømte han var på jobb. De var kalt ut for å fjerne noen okkupanter fra et kondemnert hus.

Det var en kvinne der. Heidi fra kontoret. Han skulle til å bære henne ut, da han så at håret hennes var rødt. Rødt av blod. Han rygget unna og oppdaget at det ikke var Heidi, men Charlotte.

”Bær meg ut” skrek hun. Men han snudde ryggen til henne.

”Bær meg ut” skrek hun enda høyere og kom løpende etter ham. Ivar sto et stykke unna og så forvirret ut.

”Skal jeg bære henne?” undret han.

”Nei, drit i henne” skrek Lars.

”En plutselig sirene overdøvet alt. Lars holdt hendene over ørene, men lyden var for sterk. Han snudde seg og så at den kom fra Charlotte. Hun skrek.

Han var i REM søvnen da han ble vekket. Han visste det ikke selv. Hadde så vidt hørt om REM søvn og ofret det ikke en tanke. Hadde mer kjennskap til bandet som hadde tatt navnet til sitt. R.E.M. Ikke mange visste at det navnet kom fra nettopp denne tilstanden, inklusive Lars.

Med den høye lyden kom fra det virkelige liv og trengte seg inn i søvnen hans. Lurte ham til å tro at den var en del av drømmen. At det var skriket til Charlotte. Sånn kan drømmer som vi tror tar timer å drømme, endre seg fra sekund til sekund og tilpasse seg lyder utenifra. Lars visste det ikke. Det hadde ingen betydning heller.

Han ble vekket av dørklokken. Den hadde ringt flere ganger. Forvirret så han på klokken og bannet innvendig. Kun åtte. Han begynte ikke før ti og kunne sove minst en time til. Han lå seg over på siden for å sove videre, men den som var på døren hadde ikke tenkt å gi seg.

Med dynen rundt skuldrene sjokket han surt gjennom gangen og rev opp døren med en irritert mine.

Det var Ivar. Lars blunket og stirret forvirret på kameraten han nettopp hadde sett i drømmen.

”Helvete Ivar. Jeg begynner ikke på jobb før om to timer”

”Det har skjedd en ulykke, Lars” Ivar tok etter armen hans. En annen betjent Lars dro skjensel på sto på trappen like nedenfor. En fra trafikkpolitiet.

”Det er Charlotte og Truls”

Han hev på seg uniformen i en fart. I ettertid lurte han hvorfor han hadde gjort det? Trodde han at han skulle gå på jobb etterpå? Sannsynligvis. Han håpet det vel.

Mens han kledde på seg overrøstet han Ivar og betjenten med spørsmål.

”Hva skjedde? Er de på sykehuset? Eller på legevakten? Hun har vel ikke kjørt på noen vel?? Faen Ivar ikke si at hun har drukket? Har hun drukket Ivar?” Han tok tak i kragen til Ivar ved det siste spørsmålet.

Ivar løsnet grepet til kameraten forsiktig, men beholdt hånden hans og det var da Lar så det.

I Ivars ansiktet kunne han lese at dette kom til å bli den jævligste dagen i hans liv. Ord stivnet i munnen og han våget ikke stille spørsmålene han allerede visste svaret på.

Utrykket han leste i Ivars ansikt kunne likevel ikke forberede ham på det som skulle komme. Ingenting kunne forberede ham på det som skulle komme.

Da de kom fram til ulykkestedet visste han det. Truls var død.

Charlotte var i live, men Truls var død. Han hadde ønsket det motsatt. Hadde til og med sagt det høyt til de to andre i bilen. De bare vekslet blikk i speilet.

Ivar hadde satt seg i baksetet med ham og fortalt det hele. Lars satt som forstenet. Ute av stand til å ta innover seg det som ble sagt. Framdeles med håpet om at Ivar var feilinformert. At ikke alt håp var ute likevel. At det var Charlotte som var død, hvis noen måtte være det.

”Hun nekter å slippe ham Lars, det var derfor vi var nødt å hente deg. Hun nekter å slippe ham…….faen hun har satt der den siste halvtimen og nekter å slippe ham”

Han forstod ikke hva Ivar mente.

De ville holde ham tilbake bak sperringene for å forberede ham på det som ventet, men han rev seg løs og løp inn i sitt livs helvete.

Hun satt i veikanten. En høy jamrende lyd og vuggende bevegelser. I fanget lå hodet til den døde sønnen deres. Med blodige hender grep hun ham i jakkeermet og hylte;

”Laaars! De kan feste hodet på igjen ikke sant Lars?? De kan feste det på igjen??”

Resten av kroppen var ikke å se.

Han holdt på å svime av. Snudde seg vekk og spydde i veikanten. Et tungt mørke la seg over ham og han ville bare forsvinne.

Bak seg hørte han Ivar og sjefen mumle.

”Faen vi skulle aldri hentet ham ut her. Det er for jævlig!”

”Og hva mener du vi skulle gjort da Ivar? Hun nekter jo for faen å gi fra seg hodet til sønnen!”

Han hadde lyst å plante knytteneven i ansiktet hennes.

Men han satt seg ved siden av henne. La armen rundt skulderen hennes og pratet rolig.

Han ønsket henne død og ville angripe henne med sine anklager. I stedet sa han med rolig stemme;

”Du må gi slipp på ham Charlotte. Han er død.”

”Men Lars d….”

”NEI Charlotte. De kan ikke feste det på igjen. Han er død. Du må gi slipp på ham”

For første gang gjorde hun som han sa. Han hatet henne inderlig.

 

Det var som han hadde fryktet.

Hun hadde kjørt i fylla. Mer enn en flaske vin hadde hun drukket før hun hentet ham. Venninnen visste ikke at hun skulle hente Truls og slapp henne derfor ut på veien etter et halvhjerte forsøk på å stoppe henne.

Lars mor syntes hun hadde virket litt rar og tilgav seg aldri at hun ikke beholdt gutten til neste dag. Lars husket krangelen som han hadde vunnet og hatet seg selv.

Guttungen hadde fått sitte foran med Charlotte og spørsmålet om bilbelte hadde nok ikke vært oppe til diskusjon engang. Med mamma gjorde han jo som han ville. Selv hadde hun av en eller annen grunn festet sitt.

Han ble gravlagt 3 juledag. I en fullstappet kirke. Alt som var av politi i Oslo så ut til å være tilstedet. Foreldre fra skoleklassen til Truls. Naboer. Venner. Familien.

Det var snøstorm og nesten umulig å bevege seg ute. Som det skulle være. En umulig dag. Naturen i opprør over den urett som var rammet et barn.

Alle var glad til. Folk hadde unnskyldning for å komme seg fort til bilene og familien slapp alle kondolansene ved båren. Et hav av blomster forsvant under snøen det første døgnet.

Gutten hans forsvant under et tykt lag jord og snø. Borte for all tid.

Han sto ved Charlotte`s side disse dagene. Holdt rundt henne og trøstet det han kunne. Selv gråt han ikke. En sementblokk var lagt over brystet hans og gjorde det vanskelig å puste, men han gråt ikke.

Hun gråt hele tiden og han hatet han henne for det. Hatet henne med tilbakevirkende kraft. Alle tidligere følelser han en gang hadde hatt for henne var visket ut. Tilintetgjort. Hadde aldri vært. Han sa det aldri med et ord, men hun kjente ham. Leste det i blikket hans. Visste.

Den første dagen i det nye året gjorde hun det hun anså som det eneste rette og endte sitt eget liv.

Han fant henne hengende i trappen.

Sto i 2 hele minutter og stirret på sin døde kone, uten å foretrekke en mine. Snudde så ryggen til henne og gikk ut igjen samme vei han hadde kommet.

Den dagen døde hun. Han døde 12 dager tidligere.

 

”Hvor gammel var han?” hun gråt stille.

”Han var syv” Han gråt også. Det gjorde godt.

”Jeg ønsket henne død, Anna.”

”Ja” sa hun bare.

”Jeg drepte henne”

”Nei. Hun drepte seg selv”

”Men hun visste hvordan jeg tenkte. Hva jeg tenkte om henne. Hun tok livet av seg fordi jeg ikke kunne tilgi henne.”

”Nei, det tror jeg ikke. Hun tok livet av seg fordi hun ikke kunne tilgi seg selv”

Han så stumt på henne. Dro en hånd over ansiktet for å samle sammen tårene. Så på henne igjen. Hvordan kunne hun finne sannheten så lett? Den som han selv forgjeves hadde lett etter?

”Jeg tror du har rett”

Hun nikket bare til svar.

”Du må tilgi deg selv Lars. Du ikke hater hun. Du hater deg selv.”

Han bare kikket på henne til svar. Alt virket så enkelt når han snakket med henne. Hun visste akkurat hva hun skulle si. Hadde de rette svarene.

Han la seg ned i favnen hennes og visste at det var her han hørte hjemme. Det var her han skulle bli resten av livet.

”Takk” han gråt igjen.

Hun strøk ham over håret til svar.

NYTT INNLEGG 16/6

29

FRYKT

Sofie var redd.

Hun likte seg ikke ute alene om kvelden. Egentlig var hun alltid litt redd.

Redd for å være alene hjemme. Redd for at mor skulle dø, eller reise sin vei og aldri mer komme tilbake. Redd for mørket. Redd for de store guttene på skolen. Redd for edderkopper og småkryp. Redd for…..ja.. det meste.

Når nyhetene sto på i stuen, gikk hun alltid til rommet sitt. Hun ble så engstelig for at det som skjedde i nyhetene også skulle skje her. Branner og krig for eksempel. Eller noen som døde av….kreft og andre sykdommer hun ikke husket navnet på.

Sofie var et barn som fordypet seg i mørke tanker selv om hun ikke ønsket det selv. Det var som om tankene levde sitt eget liv inne i hodet hennes, dro henne med på snirklete veier og mørke stier og etterlot henne skrekkslagen.

Noen ganger kunne hun sitte i stuen med mor og far og Tine og ikke fatte at hun var akkurat der! Hun kunne se på hendene sine med en overrasket mine som om hun ikke gjenkjente denne delen av kroppen sin. Som om hun aldri før i sitt liv hadde sett nettopp denne hånden. Tenk at jeg er her, kunne hun si til seg selv. Her i dette livet, i dette rommet med disse menneskene. Tankene skremte livet av henne. Som om hun plutselig våknet fra en transe og ikke kunne forstå hvor hun var og hvorfor hun var her.

Evigheten skremte henne også. Tanken på evigheten. Den var så stor. Uendelig. Hva betydde det? Hun ville helst reise seg opp og skrike for å slenge tankene bort, men holdt klokelig munn. Hvordan skulle hun forklare det til de andre? De ville tro hun var rar. Det trodde hun i alle fall selv. At hun var rar. Hun var i hvert fall annerledes enn alle andre. Ingen av hennes venner var så redd som henne. Aldri tenkte de slike tanker som bodde i henne. Det var hun sikker på. Så hun fortalte aldri om dem til noen. Holdt dem for seg selv og led i stillhet.

Sofie engstet seg for mange rare ting. Ting som andre barn på hennes aldri ikke ofret en tanke. Hun husket godt den dagen hun forstod betydningen av penger. At de fantes i begrenset omfang. At de kunne gå tom. Fra den dagen prøvde hun å ta enda bedre vare på tingene sine. Ønsket seg det billigste hun kunne tenke seg til bursdag og jul, og satt med en stor klump i magen når hun så alt det dyre søsteren ville ha. Tenk om de gikk tom for penger? Tenk om de ikke hadde penger til mat en dag? Eller at de måtte selge huset?

Hun turde ikke snakke med mor om det heller. Hun ville bli enda reddere hvis hun snakket om det. Ville helst ikke tenke på det i det hele tatt. Far ville dessuten bare bli irritert. Det ble han alltid når Sofie var redd.

Tine derimot var aldri redd.

Tine. Storesøsteren som ikke var redd for noen verdens ting virket det som. Som sloss med Jørgen Ruud i skolegården. Enda Jørgen var mye større enn henne. Som stjal på butikken til Johnsen. Karameller og andre ting hun og vennene hadde lyst på.

Som skremte Sofie med lommelykt under haken og ”grøsse stemme” når de hadde lagt seg om kvelden og som truet henne til å la være å sladre, ellers skulle hun aldri få være med på noe gøy igjen. Som ble illsint når Sofie sladret likevel, skrek at hun hatet henne og kalte henne pysa.

Hun var bare to år eldre enn Sofie, men i virkeligheten var det lysår mellom dem. Som natt og dag var de. Det sa far ofte. Far som kjeftet på Tine, uten egentlig å mene det. Men som med en stolt mine i stedet hvisket til sin kone at den jenta kommer til å nå langt så tøff som hun var, mens han med en helt annen mine tørket tårene til Sofie. Skuffet liksom.

Tine. Hadde hun bare vært her nå.

Akkurat denne delen av veien var den skumleste. For langt tilbake til gården til at noen kunne høre henne og fremdeles et stykke fram til neste hus. Midt i mellom to redningspunkt. I ingenmannsland. Hun gikk så fort hun kunne uten å løpe. Hjertet hamret i brystet og huden nuppet seg i nakken.

Hun begynte å synge. Ville at gud skulle se henne der hun gikk alene på gårdsveien.

”Alltid freidig når du går….” Det hjalp ikke. Hun var jo så liten og barn sultet jo i Afrika. Han hadde viktigere ting å gjøre enn å følge en grinete jentunge hjem. Akkurat som pappa hadde det.

Skogen på høyre side snek seg liksom helt innpå grusveien nå. Der kunne noen gjemme seg uten at hun fikk øye på dem. Sto det noen der nå og kikket på henne?

Hun holdt seg godt ut til venstre på veien. Noen blomster vokste i veikanten og hun husket at hun på vei hit tidligere i dag hadde tenkt at hun skulle plukke med seg noen på vei hjem. Til mor. Hun turde ikke det nå. Det fikk bli en annen dag.

Hvorfor hadde hun ikke gått hjem tidligere?

De hadde lekt så lenge i låven at hun helt hadde glemt tiden. Ikke at det ble skikkelig mørk nå om våren, men det var likevel kveld. Et annerledes lys som fortalte henne at det ikke lenger var dag. Nesten ingen var ute på denne tiden heller. Ingen på denne veien i alle fall.

Hun hadde spurt Linda om hun kunne følge henne et stykke på veien hjem, men venninnen hadde trukket på det. Skulle spise kvelds nå. Trodde ikke hun fikk lov av moren. Sa det ikke var vits, når Sofie ba henne spørre likevel. Hun visste at svaret kom til å bli nei.

Sofie visste at hun løy. Det var ikke det at hun ikke fikk lov. Hun turde ikke.

Hun var redd hun også. De hadde satt i høyet inne på låven og snakket om ham.  Monsteret som bodde bak gården. Som så mange ganger før fantaserte de om hva han hadde gjort. Giret hverandre opp. Sofie mente han drepte små barn. Linda trodde han kanskje til og med hadde spist noen. De hadde ledd oppglødd, men egentlig var de livredd begge to.

Hun skulle ønske pappa hadde sagt ja til å hente henne da hun hadde spurt ham ved middagsbordet, men han hadde bare fnyst av henne.

”Du er stor jente nå Sofie. 10 år. Da må du kunne gå hjem alene.”

Hun fikk bli hjemme hvis hun ikke klarte det, mente han. Han sammenlignet henne selvfølgelig med Tine. Tine som alltid gikk alene. Som aldri var redd for noe.

Så hun hadde bestemt seg for å gå likevel. Det var ikke så skummelt å tenke på da. Det var jo midt på dagen, solen skinte og det var mange ute på veien. Klart hun kunne gå hjem igjen selv! Hun hadde ledd av seg selv der hun gikk. Hun skulle vise ham. Hun skulle nok vise dem alle sammen.

Men ikke nå. Nå angret hun. Nå var hun redd.

En plutselig lyd fra skogen fikk henne til å fare sammen. Hva var det? En pinne som knakk? Var det noen der inne? Hun kjente angsten som en klo i kroppen, som om en kald neve hadde grepet tak i brystet hennes og klemte til. Hun ville gråte, men turde ikke det heller. Hun snudde seg mot gården og lurte på om hun skulle løpe tilbake dit? Nei det var for langt. Dessuten, da måtte hun jo gå denne veien en gang til.

Hva skulle hun si når hun kom tilbake til gården da? Jeg tør ikke gå hjem alene? Hva ville de si? Og hva ville pappa si når bonden ringte og sa at han måtte komme og hente henne likevel?

Hun så for seg den irriterte nyven i pappas panne og kunne nesten høre Tine sin hoverende latter.

”Herregud Sofie! Tør du ikke det engang?”

Hun så inn i skogen igjen. Var det en mann hun så der? Bak noen busker. Hun visste ikke.

Panikken økte for hvert sekund, tårene rant og hun ville løpe. Det var bare det at hun ville bli enda reddere når hun løp. Sånn var det alltid. Med engang hun begynte å løpe, så var det som om noen løp etter henne, og hun måtte hele tiden snu seg for å forsikre seg om at det ikke var sånn. En ny lyd i skogen fikk henne likevel til å legge på sprang. Et kort stykke. Kanskje 10 skritt.

Så løp hun ikke lenger. Gikk ikke heller. Hun ble båret. Båret inn i skogen.

Hun ville skrike. Et lite knyst unnslapp også, før den store hånden over munnen kvelte lyden. Den kvelte pusten hennes også. Så ble alt svart.

 

30
LØYTNANTSHJERTE

Tom og Anna hadde vært hos ham hele dagen. Hun hadde lest bok og laget middag, mens guttene jobbet i hagen. En liten kjøkken hage var i ferd med å ta form like under kjøkkenvinduet på høyre side av huset. Neste år ville den bugne av grønnsaker og urter lovet Lars.

Det var så varmt denne dagen at de hadde spist ute.

”De er så vakre” hadde Anna sagt.

Lars fulgte blikket hennes mot gjerdet.

”Blomstene?”

”Ja, de hvite som ser ut som dråper”

”De heter løytnantshjerter. Syns du ikke de ser ut som små hjerter?”

Hun reiste seg og gikk mot gjerdet, Lars fulgte etter henne. Hun holdt et av de små hjertene i hånden sin.

”Jo, det gjør de faktisk. Det har jeg ikke tenkt på før. Hvorfor de heter løytnants hjerte?”

”Det er en gammel kjærlighets historie” han smilte spørrende.

”Skal jeg fortelle?”

Hun nikket, mens hun lot den lille blomsten gli mellom fingrene.

”Det var kjærlighet ved første blikk” hvisket han mens han gled inn bak henne, la hendene rundt livet hennes og lot leppene streife halsen.

Hun smilte svakt.

”Året var 1942, det var sommer og England var i krig. Han var løytnant i den britiske arme. Hun jobbet på kjøkkenet i leiren hvor soldatene trente før de skulle reise ut. Han oppdaget henne allerede første dagen `Du er vakker` hvisket han til henne da hun bøyde seg frem for å gi ham tallerkenen med middag. Hun rødmet og trakk seg fort unna. De andre gutta som satt sammen med ham lo og dunket ham kameratslig i siden `Ro deg ned gutt` sa de. Du skal ut i krigen snart, men det betyr ikke at du skal nedlegge alle jenter du ser før det! Hun hørte latteren og så blikkene mennene sendte hverandre, så hun holdt avstand. Hun var redd for ryktet sitt, dessuten visste hun at foreldrene ikke ville like at hun fraterniserte med soldatene. Men Løytnanten gav seg ikke. Han sirklet rundt kjøkkenet så ofte han kunne og etter hvert så fikk han henne i tale. Han var interessert i hva hun drev med, hvordan familien hennes var og hun slappet etter hvert av i hans selskap. De kunne prate om alt mulig og de søkte mot hverandre så snart de var i nærheten av hverandre. Han fortalte henne at han snart skulle reise i krigen og hun spurte om han var redd. `Jeg var ikke det før jeg traff deg` svarte han. Hun rødmet og spurte ham hva han mente med det. `Før syntes ikke jeg at jeg hadde noe å tape` forklarte han. `Mine foreldre er begge døde, de ble drept i en bilulykke for 4 år siden og jeg har ingen søsken`. Hun uttrykte sin medfølelse og han takket henne høflig. `Å reise i krigen har vært mitt kall og jeg har sett frem til det. Å kjempe for mitt fedreland og kanskje dø for det også, har vært et offer jeg har vært mer enn villig til å gi…..men det var før jeg traff deg. Tanken på å aldri få se ditt vakre smil igjen, gir meg lyst til å desertere her og nå!` Hun hysjet forskrekket på ham, og kikket seg skremt rundt for å se om noen hadde hørt ham uttrykke denne dødssynden. Men han bare ristet på hodet og lo. `Jeg skal selvfølgelig ikke gjøre noe så sinnssvakt, men jeg lover deg her og nå at jeg kommer tilbake. Om ikke annet for å se ditt smil en gang til. Det er det som kommer til å holde meg i livet når jeg kjemper i Egypt. Det er det som kommer til å sikre oss seier mot Hitler. Sann mine ord, ditt smil kommer til å vinne verdenskrigen!” Hun fniste og kikket rødmende i bakken.

Den kvelden kysset han henne for første gang og hun hadde ikke kunnet stoppet ham om han prøvde seg på noe mer. Hun var fullstendig bergtatt, samtidig som krigens grufullhet satt vanlige normer og regler på vent. Tanken på aldri å se ham igjen, gjorde at hun var villig til å gå langt lengre enn hun ellers ville gjort. Men han var en gentleman og i ukene som kom gjorde han intet mer enn å kysse henne.

Selv om de visste at dagen for avskjed nærmet seg, så kom den likevel som et sjokk på dem begge. Kvelden i forveien tilbrakte de sammen. De gråt og klamret seg til hverandre. Han lovet å komme tilbake til henne. Hun lovet å vente. For første gang elsket de og lovet hverandre evig troskap.

Han reiste tidlig neste dag. Hun fulgte ham ikke til toget. De hadde allerede tatt farvel på hotellet..

Før han reiste ut av landet og til Egypt, sendte han henne et brev. På nytt bedyret han sin kjærlighet og gjentok løfte om å komme tilbake til henne. I konvolutten hadde han lagt noen frø som han ba henne plante i hagen. De er bevis på min kjærlighet til deg, skrev han i brevet.

Det gikk ikke lang tid før hun skjønte at hun var gravid og selv om foreldrene var sinte, var hun lykkelig.

Hun fødte en sønn 9 måneder senere og til tross for at hun hadde sendt uttalige brev til løytnanten hørte hun aldri noe fra ham.

Sommeren etter blomstret frøene og små hvite og røde blomster kom til syne. Jenta så med en gang at de lignet små hjerter og gråt mens hun klamret seg til sin lille sønn. Tiden gikk, men hun hørte ingenting fra løytnanten. Foreldrene ba henne glemme ham og fortsette livet sitt, men det var umulig for henne. Sønnen som vokste til og blomstene i hagen minnet henne om ham hver eneste dag.

Da to år hadde gått og krigen gikk mot en slutt, begynte også jenta å tvile på om løytnanten ville komme tilbake til henne. En av de lokale mennene hadde begynt å vise sin interesse og hun trengte jo absolutt en far til sønnen. Da han fridde noen måneder senere sa hun ja, selv om hjertet hennes fremdeles tilhørte løytnanten. De planla bryllup i juli.

Dagen før bryllupet gikk jenten ut i hagen for å samle tankene sine og så til sin store forskrekkelse at løytnantshjertene nå var helt hvite. Ikke en flekk av det røde var å se. Hun undret seg over hva dette betydde, men moren bare slo det vekk som noe ubetydelig. Om natten drømte jenta om løytnanten og da hun våknet neste dag var hun overbevist om at han fremdeles var i livet. At han ventet på henne et sted. Hun skrev en lapp til sin mor hvor hun ba henne om å passe gutten noen dager og beklaget at hun ikke kunne gifte seg likevel. Hun la også igjen et brev til sin forsmådde brudgom.

Hun fant ham på et lasarett i London. Han hadde fått amputeret begge bena etter en bombing like etter ankomst i Egypt. Han hadde siden vært på lasarettet.

”Hvorfor har du ikke svart på brevene mine?” spurte hun.

”Jeg kan ikke forvente at du skal ville ha meg nå. Jeg er ikke den samme mannen som forlot deg for 3 år siden” han var bitter i stemmen.

Hun ble sint og ba ham la henne få bestemme hva hun ville og ikke ville.

”Du lovet å lomme tilbake til meg! Jeg holdt på å gifte meg med en annen” gråt hun

”Jeg trodde du var død! Her har du lagt hele tiden og syntes synd i deg selv? Du har en sønn som venter på deg. Ta deg sammen og oppfør deg som en far!”

”En sønn” hvisket han med tårer i øynene.

”Ja en sønn! Har du ikke lest brevene mine?”

Han ristet forsiktig på hodet.

”Det ble for vondt, så jeg sluttet å åpne dem etter en stund”

Hun gav ham en ørefik som gav gjenklang i de bare sykehusveggene.

”Vi har ventet på deg fra den dagen du reiste. Nå skal du bli med hjem”

Han smilte for første gang på lenge. Tok henne i armene sine og dro henne ned til seg på sengen.

Da de kom hjem en uke senere, sto foreldrene og ventet på dem på tog stasjonen. Lille Leo fikk sitte på pappas fang mens mamma kjørte dem i rullestolen.

Den første kvelden hjemme igjen, gikk hun på nytt ut i hagen og fant som forventet at blomstene igjen var en blanding av rød og hvit.”

”Snipp snapp snute” hvisket han og kysset henne på halsen.

”Snipp, sna…” hun så forvirret på ham.

”Det betyr at historien er slutt” sa han lett.

Hun så skuffet ut.

”Det er en av mine yndlingsblomster.” Fortsatte han.

”Den vanligste utgaven er både rosa og hvit, men jeg liker denne best. Den er liksom så ren, syns du ikke?”

Hun nikket til svar.

”En vakker og sterk blomst Anna. Den har overlevd år med vanskjøtsel, men er likevel så skjør at man kan knuse den mellom fingrene”

Hun møtte blikket hans.

”Som meg” sa hun mens hun varsomt kneppet av en blomst og la den i hånden hans.

”Mitt hjerte i din hånd.” Hun smilte.

”Ta godt vare på det?” hun var alvorlig igjen.

Han bøyde seg ned og plasserte et mykt kyss på leppene hennes.

”For all tid!”

”Er det en sann historie” spurte hun. Han kunne se at den hadde beveget henne.

”Hvis du vil at den skal være det” svarte han mykt.

”Jeg vil” smilte hun.

”Jeg tror jeg må plante noen av de andre også”

”Hva mener du?”

”Disse er fine, men her må være noen rosa og hvite også. Nå som du er her hos meg”

Hun rødmet og smilte mot bakken. Han tok hånden hennes og sammen gikk de tilbake til stolene sine.

 

Tom satt ved bordet og fulgte dem med blikket. Han smilte litt flau da de kom tilbake.

”Er dere liksom kjærester nå?”

”Er det greit” Lars så litt bekymret på ham.

”Ja, veldig greit”

Tom lo plutselig og Lars fulgte blikket hans.

”Er hun i gang igjen nå?” lo han med.

Kattemor gned seg ned i steinbedet og malte som en gal. Plutselig spratt hun opp, hoppet rett opp i været for så å legge seg ned og rulle seg rundt i bedet igjen.

”Hva hun gjør?” sa Anna med rynket panne.

”Kattemynte” sa Lars og fortsatte.

”Narkotika for katter”

Han smilte da han så det spørrende blikket til Anna.

”Noen katter bryr seg overhodet ikke med planten, men noen katter får en rus av å lukte på eller sleike på bladene. Det er ikke farlig. Hun tar seg en slik trip hver dag.”

Anna lo også da hun så kattens tydelige velbehag.

”Kattungene bryr seg overhodet ikke om planten, men det kan forandre seg når de blir større. Spesielt for Elvis”

”Hvorfor spesielt for ham” Tom snudde seg fra oppvisningen i bedet og ventet på svar fra Lars.

”Hannkattene er verst når det gjelder kattemynten. Lukten minner dem visst om urinen til hunnkattene. Da blir de helt vill og parrings gal.” han smilte da han så Lilja rødme og la til;

”Ja hvis ikke de er kastrert da, da bryr de seg ikke så mye om verken hunnkattene eller kattemynten lenger.”

 

Han fulgte dem hjem når kvelden kom. Hånden hennes druknet i den store neven hans og han så hvor trygg han fikk henne til å føle seg. Brystet svulmet og han fylte alle sine centimeter der han gikk. Tom syklet foran dem.

Vanligvis fulgte ham dem bare til hovedveien, der ble han stående og se etter dem til de hadde kommet helt hjem til blokken hvor de bodde. Men denne kvelden fulgte ham dem hele veien hjem, det var slutt på å gjemme seg nå. Han måtte være der for disse to menneskene som var kommet til å bli de viktigste i livet hans.

 

På tilbakeveien like før gården traff Lars en ukjent skikkelse. En ungdom? Nei, han var eldre enn som så.

Det var skyggeluen med hetten over hodet som fikk ham til å tenke på en ungdom, men denne karen var eldre. Kanskje 30? Østeuropeer? Så hadde bonden allerede fått hjelp til gården?

Han dukket hodet ned og møtte ikke blikket til Lars. Hvor kom han egentlig fra? Han hadde ikke sett noen da han fulgte Anna og Tom den andre veien. Men når han snudde seg, så han at han tok snarveien over jordet mot gården igjen. Kanskje bare en kveldstur da resonerte Lars, før han fortsatte uten å skjenke den andre en ekstra tanke.

Før mange dager senere.

NYTT INNLEGG 18/6

31

FORBRYTELSEN

Sofie Lund var borte.

Aldri før hadde noen forsvunnet i den lille bygda og den store nyheten spredte seg som ild i tørt gress. I sentrum for ryktene sto sladderdronningen selv. Gunnhild.

Endelig skjedde det noe i denne bygden også. Noe spennende, noe som var verd å snakke om. Hun sa selvfølgelig ikke det, men det var det hun tenkte.

Foreldrene hadde etterlyst henne da hun ikke kom hjem fra besøk hos en venninne.

Klokken var elleve da faren ringte bonden for å etterlyse datteren som hadde vært på besøk hos hans. Han ble beroliget da bonden ba ham vente og trodde denne gikk for å hente Sofie til telefonen. I ventetiden som fulgte fikk han dessuten tid til å bli sint og forberede overhalingen datteren skulle få.

”Når skulle du være hjemme unge dame? Har ikke vi sagt at inne tidene er til for å holdes? Det blir lenge til du får gå til Linda igjen, bare så du er klar over det.”

Men Sofie kom ikke til telefonen. I stedet var det mor til Linda som kom og kunne fortelle at Sofie hadde gått hjem for mer en tre timer siden. Hadde hun virkelig ikke kommet hjem enda?

Varsellampene hadde begynt å lyse umiddelbart. Likevel takket han for hjelpen og forsikret kvinnen i den andre enden at det hele nok dreide seg om en missforståelse, at Sofie nok hadde gått innom en annen venninne på veien hjem. Marie derimot godtok ikke denne forklaringen. Med skingrende stemme ropte hun at mannen måtte ringe lensmannen umiddelbart.

”Herregud noen har tatt Sofie! Noen har tatt Sofie!”

Når lensmannen kom hadde hun også svaret på hvem denne noen var.

”Det er ham” skrek hun uhemmet da han kom inn i stuen hvor hun satt inntullet i et pledd.

”Den..den…buskmannen som bor bak gården. Det er han som har tatt henne!! Herregud da mann!! Reis ut der og hent henne da– for gud skyld Per, gjør noe!” med vilt oppsperrede øyne flyttet hun oppmerksomheten mot sin mann.

”Men kjære Marie. Vi vet jo ikke at det er h…”

”Det er ham!!Det er HAM!!!!” fullstendig hysterisk hadde hun reist seg og grepet tak i lensmannens uniform, så denne måtte ta et steg bakover for ikke å falle.

”MARIE! Ta deg sammen.” Han grep fatt i sin kone og geleidet henne mot døren som ledet ut til entreen.

 Vi skal finne Sofie, men nå går du inn på soverommet og lar meg snakke med lensmannen alene.”

Like fort som hysteriet hadde grepet fatt i henne, gled det forbi. Hulkende forlot hun stuen, med både mannens og lensmannens blikk i ryggen.

”Jeg beklager…jeg….hun…”

”For all del. Dette ryster oss alle. Men du skal se vi finner en rimelig forklaring på det hele.”

Per kunne se at lensmannen ikke trodde sine egne ord. Klokken hadde rukket å bli halv ett om natten og Sofie var ingen sted å finne.

Et gys gikk gjennom kroppen på en far, som et dårlig omen om det skulle komme. Han visste det allerede da, men nektet å innrømme det for seg selv.

”Jeg får ringe etter nabofruen…ja…noen må ta seg av henne” han gjorde et nikk mot soveroms døren hvor konen hadde forsvunnet inn noen sekunder tidligere

”Mens vi…mens vi leter etter Sofie”

Ordene tyknet i halsen hans. Det var hans feil. Det visste han godt. Hans feil at Sofie var borte. Han hadde presset henne. Hadde ønsket at hun skulle være mer uredd som Tine var det.

Hvorfor hadde han ikke hentet henne? Hvorfor hadde han ikke gitt etter for det bedende blikket?

Det ville forfølge ham resten av livet. Det bedende blikket til Sofie. Han visste det allerede da. Der i stuen sammen med lensmannen, visste han det. At Sofie var død og at det bedende blikket hennes ville forfølge ham resten av livet.

 32

MISTANKEN

Hagen var blitt et syn etter hvert. Det var slutten på juni og mange av plantene var på sitt vakreste akkurat nå.
Lars satt fremdeles på trappen da politiet kom. Klokken var 00:50, men han var for lykkelig til å sove. I stedet satt han på trappen med en øl og nøt omgivelsene.

De rosa Hurdalsrosene blomstret opp mot den hvite husveggen på venstre side og var et skue. De var 1,40 meter høy, men kunne bli langt høyere. Han likte disse rosene fordi de var så lettstelt og hadde lite torner.

Den varme fønvinden tok tak i Fredløs som sto i skogkanten og vaiet. En perfekt plassering komplimenterte han den avdøde forrige eieren. De gule blomstene så nesten selvlysende ut der de sto. Som små lykter i den store busken.

Peonene var hans stolthet, selv om de ikke var på sitt aller flotteste i år, så visste han at de ville bli fantastiske. Han hadde plantet de på høyre side av huset, fordi det var det luneste og mest solrike stedet. Bedet hadde han delt av fra resten av plenen med plast helt ned til steinbunnen. Tom hadde spurt ham hvorfor og han hadde forklart gutten at Peoner ikke liker nitrogenrik jord og at det var det mye av i plengjødsel. Gutten slukte til seg slik informasjon slik en svamp sugde til seg vann.

Han skulle etter hvert fjerne alle sideknoppene på stilkene, det hadde han lært av en gartner. Da ville nemlig blomstene bli ekstra store. Men de første årene skulle han ikke gjøre så mye med dem, de måtte få ro til å etablere seg, de trengte det.

Litt kresne var de, Peonene.

Han likte at Anna var begeistret for Løytnantshjertene også. Det hun hadde sagt var så fint. At han hadde hjertet hennes. Av en eller annen grunn hadde han alltid forbunnet denne blomsten med kjærlighet og nå hadde hun gjort det samme. Historien hadde han bare diktet der og da. Hadde vært i det ekstra romantiske hjørnet. Han smilte ved tanken.

Midt på gressplenen som nå var grønn og fin hadde han anlagt et større bed. Der dekket teppeslør mesteparten av bunnen på bedet. De små hvite blomstene strakte seg på sine lilla stengler opp fra den grønne puten på bunnen. I tillegg lyste oransje orientvalmuer og brannliljer innimellom grønne hosta blader.

En hvit duftskjærsjasmin sto på hjørnet av huset og han kunne kjenne lukten helt bort til trappen når vinden blåste den riktige veien.

Lensmannen kom sammen med to betjenter. Den ene betjenten åpnet porten og slapp lensmannen først gjennom, fulgte deretter selv og lot den tilsynelatende yngste komme til sist. Den hierarkiske handlingen streifet Lars bevissthet, selv om tankene allerede raste rundt i hodet hans.

Han skjønte på ansiktene deres at noe var galt og umiddelbart tenkte han på Anna og Tom.

Hadde fortiden innhentet dem? Hadde noen kommet hjem til dem etter at han hadde gått?

Han ble tørr i munnen og hjertet hamret hardt i brystet. Han reiste seg og kom dem i møte.

Frykten for hva som kunne ha skjedd dem lyste fra hver fiber i kroppen hans og de tre mennene fra øvrigheten merket seg denne tydelige nervøsiteten han utstrålte. Og de tolket den slik de ville.

Men det var ikke Anna og Tom det gjaldt.

Det gjaldt en liten pike som var borte og Lars skjønte umiddelbart at de mistenkte ham.

De kjente ham først ikke igjen. Det lange håret og skjegget var borte og han så normal ut nå. De ble litt satt ut. Han hadde ikke truffet på så mange bygdinger etter den store forandringen.

”Det er du som bor her…..det er du som er Lars Jansen?” Lensmannen så undersøkende på ham.

”Ja, det er jeg som er Lars”

”Akkurat…du var eh…forandret?”

Lars svarte ikke, men tok seg ubevisst til ansiktet, der skjegget en gang hadde vært, som om han måtte kjenne etter forandringen selv.

”Ja, nå har det seg slik at vi leter etter en liten pike. Sofie. Hun kom ikke hjem i kveld.” Lensmannen tok en pause, det var tydelig at det endrede utseende til Lars, hadde vippet ham litt av pinnen. Gjort ham usikker.

”Ja hun hadde vært på gården like ved her og lekt med datteren til bonden. Så kom hun ikke hjem”

Lars ventet.

”Ja, så vi lurte på om du kunne ha sett eller hørt noe?”

Lars fortalte at han hadde verken sett eller hørt noe til noen jentunge, men at han skulle holde ører og øyne oppe. Han sa ikke noe mer og Lensmannen hadde heller ikke så mye mer å tilføye.

”Vi kobler selvfølgelig KRIPOS inn i saken om jenta ikke dukker opp snart”

”Selvfølgelig” nikket Lars tilbake.

Motvillig gikk de tre mennene samme vei de hadde kommet, med øyne som sveipet over hver kvadratmeter av hagen og skogen like bak. Lars visste hva de speidet etter. Nygravde hauger, ting som hørte småpiker til, noe uspesifikt som kunne gi et lite snev av misstanke slik at de kunne lete nærmere.

Han ble sittende betenkt på trappen lenge etter at han ble alene igjen.

Politimannen i ham hadde våknet. En liten pike forsvunnet. 10 år. På vei hjem fra en venninne om kvelden. Lite sannsynlig at hun hadde rømt. Glemt tiden kanskje? Ja en stund kunne kanskje det være tilfellet. Men nå var klokken blitt 01.30. Han visste instinktivt at noe hadde skjedd henne og håpte det ikke innebar en kriminell handling. Det var det verste av alt. Tanken på sitt eget barn i hendene på en psykopat, var ikke til å bære for foreldre. Det hadde han sett før. Han følte med dem, hvem de nå enn var.

Langsomt reiste han seg fra plassen på trappen og kjente med ett at han var kald.

Framdeles i dype tanker gikk han inn for å legge seg.

NYTT INNLEGG 21/6

Han ble vekket tidlig neste dag.

Noen banket hardt på ytterdøren og han visste hvem det var før han åpnet.

Han ble kjørt inn til avhør. Kripos var allerede der og det forundret ham. Det var sjelden de kom så fort i gang.

Forklaringen kom like etter.

Sofie var funnet. Død. Kvalt og voldtatt. I den rekkefølgen.

Han ble konfrontert med bildene og iakttatt for reaksjoner.

”Vi har stor grunn til å mistenke deg for dette Lars” sa etterforskeren som satt ovenfor ham. Han sa det med en medfølende stemme som om de kjente hverandre fra før. Lars gjenkjente taktikken. Bli kamerat, fortrolig, inngi til tillit som igjen skulle føre til innrømmelser og tilståelse.

Etterforskeren het Terje, det hadde han fortalt innledningsvis. Han var en liten mann. Knapt 1.70 høy. Rundt 50 år anslo Lars. Han gikk i dress som Kripos pleide og det brune håret var vannkjemmet bakover mot nakken. Han var ikke pen trodde Lars, heller et veikt oppsyn. Men å være en del av Kripos gav ham nok selvtillit og dro nok litt damer likevel. Han satt ovenfor Lars med albuene lent på bordflaten mellom dem. En mugge med vann og hver sitt vannglass sto plassert bordet. Det var Terje som hadde ordnet det. Før han hadde begynt å snakke.

”Jenta ble funnet knappe 200 meter fra eiendommen din og en sko ble funnet like bak huset ditt.”

Lars stirret uforstående på ham.

”Bak huset mitt?”

”Du er ny innflyttet her forstår jeg? Hvor bodde du egentlig før?”

”I Askim”

”Hvorfor har du endret utseende?”

”Nei, jeg….så vel for jævlig ut?”

”Og det oppdaget du først i går?”

”Nei det er tre uker siden jeg…..siden jeg….klippet meg”

”Og vasket deg?”

”Ja”

”Du blir jo ansett for en særing her i bygda og mange er redd deg”

”Javel?”

”Ja syns du det er rart”

”?”

”Med det utseende du hadde mener jeg?”

”Nei….kanskje ikke. Men jeg har holdt meg mest for meg selv…..så kan ikke skjønne at jeg har skremt så mange?”

”Så hvorfor liker du småjenter da Lars? Har du sett på jentene på gården lenge? Fulgt etter dem kanskje?”

Lars bare ristet på hodet.

”Vi VET det er deg, så gjør oss alle en tjeneste og fortell oss hva som skjedde. Du mente kanskje ikke at det skulle ende slik? Gikk det litt for langt Lars?” Han skiftet mellom å være konfronterende og forståelsesfull. Rett fra læreboka, tenkte Lars, men han lot seg likevel provosere av misstanken.

”Jeg er ikke pedofil. Jeg har faen ikke drept noen småjente. Når døde hun egentlig?”

”Nå er det vi som stiller spørsmålene her Lars, ikke……”

Noen banket på døren og Terje reiste seg med et irritert utrykk i ansiktet og gikk ut.

Betjenten som sto ved døren overså Lars fullstendig og Lars var bare glad til. Han snudde bildene på bordet med ryggen opp, slik at han slapp å se på dem lenger. Mest av hensyn til den lille piken. Han selv hadde sett verre bilder.

Etter et par minutter kom Terje inn igjen og så missbilligende på Lars.

”Vi har visst noen utenfor som vil gi deg alibi?”

”Ja”

”Ja, hva?”

”Ja det var liksom derfor jeg ba om døds tidspunkt til jenta for å se om jeg hadde et mulig alibi.”

Etterforskeren så skuffet ut. Det var tydelig at han innså at denne saken likevel ikke skulle løses i løpet av formiddagen.

”Så du som holder deg mest for deg selv, har plutselig et vanntett alibi Lars? Hva gjør du med en russerdame og hennes sønn langt ute i skogen da?”

”Det har vel knapt du noe med?” Det var tonen i etterforskerens stemme da han sa russerdame som hadde irritert Lars.

”Jo når jeg leiter etter en pedofil morder, så er alt min business Lars.” Han sto bøyd over bordet, med hendene støttet på bordflaten. Stemmen var langt fra vennlig nå, men forsøket på å trone over Lars som framdeles satt var totalt mislykket. Han var rett og slett for kort. Han trakk seg tilbake over bordet og fortsatte.

”Du skjønner kanskje ikke det Lars, men vi i politiet har en del rettigheter når det gjelder å finne mordere.” Han sa navnet Lars så ofte at Lars lurte på om han var redd han skulle glemme det hvis han ikke gjentok det ofte nok?

”Det vet jeg” svarte han bare.

”Å så du har kanskje vært i befatning med politiet før, du da?” Han hevet demonstrativt et øyenbryn.

”Ja, du kan vel si det sånn”

”Og hva skal det bety?” Nå viste han ny interesse.

”Jeg jobbet ved Oslo politikammer i over 20 år”

Haken slapp og med ett så han så lei seg ut at Lars syntes synd i ham.

”Et øyeblikk” sa han idet han reiste seg og føk på dør igjen.

Han ble løslatt senere på kvelden, med beskjed om å holde seg i området.

Funnet av piken og skoen så nært huset hans var fremdeles mistenksomt, men det faktum at hun hadde dødd to timer før Lars fulgte Anna og Tom hjem, noe bonden kunne bekrefte fordi han hadde sett dem passere gården hans, førte til at han kjapt ble sjekket ut av saken.

Tross at han kun var mistenkt for gjerningen et halvt døgn, klarte flere nyhetskanaler å omtale dette i sine reportasjer.

”En bygdeorginal ble først siktet for denne forferdelige handlingen, men politiet måtte la ham gå da hans russiske kjæreste og hennes 11 år gamle sønn kunne gi ham et vanntett alibi.” Uttalelsen som TV2 reporteren kom med den kvelden fjernet ikke all tvil om uskyld, men det var det vel ingenting som kunne. Selv om de tok gjerningsmannen, ville alle huske at særingen i skogen også hadde vært i politiets søkelys. Da måtte det jo være noe galt med ham også? Akkurat som de hadde misstenkt fra første stund.

Men Lars, Anna og Tom så ikke på tv denne kvelden, de satt i hagen og pratet til langt på kveld. De var opprørt over det som hadde skjedd med jenta, men glad at Lars var utenfor mistanke. Tom sa om og om igjen hvor heldig Lars var at de hadde vært hos ham akkurat den kvelden. Tenk hvis ikke han hadde hatt alibi? Lars måtte gi ham rett i det og igjen ymtet Tom frempå om at de burde bo sammen alle tre. De voksne ble bare stille.

Da Anna ville gå hjem, overtalte Lars dem til å bli over. Han likte ikke at de skulle være alene hjemme med en slik gjerningsmann løs.

Anna godtok dette uten protester og Tom ble kjempeglad.

Nyhetene så de ikke. Lars hadde jo ikke TV.

Men det var det andre som hadde.

NYTT INNLEGG 23/6 

34

Han satt i stuen og drakk. Hadde drukket tett i flere dager.

Han hadde ikke hørt noe fra Michael, men det var heller ikke bra. Kanskje han bare ventet på at han skulle komme over dit igjen, så ville han ta ham?

Han hadde ikke funnet ut noe mer om horen og håpte det betydde at hun ikke var død. Men samtidig var det verre, for da kunne jo hun fortelle Michael hva han hadde gjort mot henne. Ville han bry seg? Hvis hun framdeles var i live og kunne tjene penger? Kanskje han ikke brydde seg om at horene fikk litt bank iblant? Kanskje han gav dem litt juling selv også?

Han følte seg litt bedre med tanken. Kanskje han skulle ringe Michael i morgen og bare late som ingenting? Snakke business og være helt uanfektet?

Han bestemte seg for å ringe så snart han var edru nok.

Han tente en sigarett og slo på nyhetene.

Nesten umiddelbart hørte han det. ”……da hans russiske kjæreste og hennes 11 år gamle sønn kunne gi ham et vanntett alibi.”

Han satt seg brått opp og gliste.

Det var henne! Han bare visste at det var henne.

Visst fantes det hundrevis av russerhorer i Norge, men denne hadde en 11 år gammel sønn og han visste at det var henne.

Endelig! Endelig litt flaks til ham også.

 

35

LØVETANN OG LØYTNANTSHJERTE

 

Løvetann og Løytnantshjerter.

Peoner og Hurdalsroser.

Kattemynte og Marikåpe.

Hurricane og Elvis.

Alt dette hadde han ikke visst noen ting om og nå kunne han alt om dem!

I hvert fall nesten alt.

Løvetann var den tøffeste av dem alle! Ja, ja ikke tøffere enn Lars da!

Ingen var tøffere enn Lars. Lars kunne løfte store steiner og bær dem bort fra bedet. Steiner Tom ikke klarte å rikke en gang. Han sto bare beundrende og så på de store musklene til Lars som bølget under svetten. Brune slanger som buktet seg fram og tilbake.

Han tok mor i å kikke også. Ofte.

Lars kunne holde varsom rundt en kattunge, med de samme hendene han brukte til å presse en blikkboks sammen til nesten ingenting. Kattunge la han bare forsiktig tilbake i kurven hvor moren ventet tålmodig. Hun også stolte på ham. Visste at han ikke ville gjøre barna hennes noe. At han ikke ville presse dem sammen til ingenting.

Lars var sterk, men snill. Det gikk an. Menn kunne være sterke og likevel snill.

Lars slo ikke. Han slo ikke barn og han slo ikke kvinner. Det hadde han sagt.

Han hadde sagt til Tom at det måtte man aldri gjøre. Da var man ikke en mann. Bare en lus.

Da hadde Tom ledd. Han likte tanken på at Jævelen var en lus. En lus kunne man skvise mellom tommelen og pekefingeren. Eller bare tråkke på den hvis det var det man ville.

Tom følte seg trygg nå.

Han hadde sett når Lars ble sint. Fryktelig sint. Og han slo likevel ikke. Han hadde nesten ikke kunne trodd det, men det var sant.

Tom håpte likevel at Lars kunne slå menn hvis han måtte.

En mann spesielt.

Han hadde ikke spurt ham, men det var han nesten sikker på at han ville.

Mor smilte hver dag. Hun hadde rosa neglelakk på. På tærne også. Det hadde hun aldri hatt før. Og hun smilte.

Noen ganger når hun ikke visste at Tom kikket på henne, kunne hun stå foran speilet og smile til seg selv.

Han hadde sett Lars løfte moren opp og bære henne rundt i hagen. Hun hadde ledd og han hadde båret henne som om hun var en liten fjær.

Ja, Lars var veldig sterk.

Det var lettere å se på mor også nå. Og hun så på ham. Mye oftere enn før. Og hun smilte.

Nå kunne han noen ganger holde hånden hennes uten å tenke på den gangen hun klamret seg til hans i kjelleren. Han kunne til og med se på den bare magen hennes mellom bikinien uten å alltid tenke på den lille søsteren som hadde blitt kastet ut derfra så alt for tidlig.

Han kikket på Lars i smug også. Ofte. Beundrende.

Han kikket på Lars i smug og tenkte at han var faren hans.

Mors mann og hans far.

Han ville at det skulle være sånn. At de skulle bli sånn.

Mor bare smilte når han sa det høyt. Rødmet og smilte. Men hun smilte på den måten som sa at det ikke var helt uaktuelt. Hun smilte ikke nei. Hun smilte kanskje. Eller enda bedre; hun smilte vi får se…

Vi får se var mye bedre enn kanskje. Vi får se, betydde nesten ja. Det var han sikker på.

Han ville flytte ut hit i huset til Lars også. Det hadde han fortalt dem begge.

Da smilte de, mens gleden flammet i ansiktet deres. Blikkene deres møttes. Vi får se…

Han ville flytte ut i huset til Lars.

Han ville at Lars skulle være mors mann og hans far.

Han ville flytte ut i huset til Lars. For Lars var snill.

Han var sterk og snill.

Og han slo ikke.

Men han kunne slå.

Visst han måtte.

Og det måtte han.

Han kunne knuse en lus mellom pekefingeren og tommelen så lett som bare det.

Så lett som bare det!

 

36

DEN SKYLDIGE

”Det var en av utlendingene som jobbet på gården som gjorde det” Gunnhild boblet over av nyheter.

Anna visste det allerede. Lars hadde vært i nye politiavhør noen dager tidligere. Han hadde ikke status som misstenkt lengre, men det at skoen til Sofie ble funnet ved huset hans, fikk politiet til å tro at han kanskje hadde hørt eller sett noe likevel? Lars forklarte at de hadde vært ute i hagen mesteparten av dagen og at de verken hadde sett eller hørt noen verdens ting. Politiet hadde snakket med Anna og Tom også, men heller ikke de kunne komme med opplysninger som kunne være til hjelp for politiet.

”Det så forferdelig at noen kan gjøre sånt mot lite barn” Anna var svært oppbrakt da de gikk derfra.

”Jeg håpe de ta ham snart. Jeg ønske så å hjelpe. Så forferdelig at vi var like i nærheten og ikke kunne hjelpe den stakkars pike.”

Lars nikket og la armen rundt henne. Han hadde vridd hjernen etter noe som kunne bety noe for etterforskningen, han visste fra erfaring at mange vitner visste mer enn de var klar over selv. At de hadde sett eller hørt ting de ikke forsto var viktig. Han fant ikke noe slik informasjon hos seg selv. Men det var likevel noe….Noe han følte han burde huske. Noe langt bak i bevisstheten som han ikke fikk fatt i. Hva var det?

Han hadde ikke nevnt dette for politiet, orket ikke å bli holdt der i endeløse avhør, trodde ikke det ville hjelpe hukommelsen likevel.

Anna fortsatte å prate, men han hørte bare halvhjertet etter, han var fordypet i egne tanker.

Plutselig bråstoppet han og Anna kikket usikkert på ham.

”Si det du sa en gang til” sa han og kjente opphisselsen stige.

”Hva mener du?” Anna så forvirret på ham. Tom stoppet også og kom tilbake til dem.

”Hva skjer” spurte han på den kule måten ungdommer brukte.

”Hva var det du sa nettopp nå Anna?” Lars tok rundt begge skuldrene hennes og stirret henne inn i øynene.

”Jeg vet ikke……vi så ingen på veien hjem heller?”

Lars slapp henne, bråsnudde og uten noen nærmere forklaring til de to som sto igjen, løp han tilbake til politikammeret.

Mannen Lars hadde truffet på vei tilbake den kvelden hadde allerede vært i avhør viste det seg. Det hadde alle som jobbet på gården vært.

Han hadde gått tidlig til sengs hadde han påstått og de andre kunne bekrefte at han hadde gått på rommet sitt tidlig den kvelden.

Ingen var sjekket ut av saken, men alle hadde frivillig gått med på å avgi DNA prøver, noe som i seg selv økte troverdigheten deres. Da Lars fortalte etterforskerne at han hadde møtt på en mann like ved gården den kvelden, reiste etterforskerne tilbake til gården for å snakke med de ansatte igjen. Lars ble med for å peke ut den mannen han hadde sett, men han var ikke der. Bonden hadde oppdaget at en av arbeiderne var borte dagen i forveien, men ikke tenkt mer over det. Det var ikke så uvanlig at arbeiderne plutselig stakk sin vei, men han hadde stusset litt ved at han ikke hadde bedt om lønn før han dro. Når politiet nå kom tilbake og ville ha en ny prat med han, så det ut til at ting begynte å demre for bonden.

”Tror dere det er han som drepte Sofie?”

De svarte ham ikke, men gikk i gang med å avhøre de andre arbeiderne om hva de visste om mannen. Det var ikke så mye noen av dem kunne fortelle. De fleste av dem hadde jobbet sammen flere sesonger, men denne mannen var ny. De visste ikke hvilken by han kom fra, bare at han var fra Polen han også. Han holdt seg mest for seg selv og var svært fåmælt. Det at han var en del eldre enn de andre gjorde at de ikke søkte noe særlig kontakt med ham heller.

Ingen kjente ham egentlig og ingen kunne med sikkerhet si at han hadde holdt seg på rommet hele kvelden da Sofie ble drept.

Lars derimot kunne med sikkerhet si, at det gjorde han ikke.

Når forsvant han? De visste ikke.

Ingen hadde savnet ham, før bonden hadde spurt hvor han var. 

Skyldfølelsen lyste fra de utenlandske blikkene, som om de alle var skyldig i det en av deres egne landsmenn kanskje hadde gjort.

En etterlysning gikk ut i nyhetene den kvelden. Også via Interpol.

Det var sånn han til slutt skulle bli tatt. Men da ville nok en liten jente være død.

NYTT INNLEGG 25/6

37

EN FAR

Det var blitt deres sted nå.

Elven.

Der gikk de for å kjøle seg ned etter en lang dag i hagen. Eller bare for å være sammen, prate, tenne bål eller nyte naturen.  Det var et vakkert sted. Som en liten oase når man kom ut av skogen, men det så ikke ut til at andre visste om dette stedet. Så her fikk de være alene.

Han elsket henne.

Han elsket henne så dypt og inderlig at det gjorde vondt. Likevel var det fantastisk godt.

Følelser han aldri hadde trodd han noensinne skulle føle igjen, hadde kommet tilbake i forsterket styrke. Aldri hadde han følt det slik med en annen kvinne. Aldri før hadde han hatt et så stort behov for å være noens mann.

Hun hadde innfiltrert hele hans eksistens.

Hvert åndedrag tok han for Anna. Hver duft tilegnet han henne. Blomstene bar hennes farger.

De rosa Hurdalsrosene var hennes lepper. De bleke peonene hennes myke hud.  Løytnantshjertet var hennes hjerte; sterkt og vakkert, men samtidig skjørt, med et sterkt behov for omsorg og beskyttelse. Hans omsorg og beskyttelse.

Hennes duft var hans kattemynte. Han ble som kattene, forrykt og gal.

Hun var en løvetann. Forsøkt røsket opp med roten gang på gang, men nå var hun her og skulle få blomstre i hans hage.

Hun var overalt han så, likevel brant savnet i ham når hun ikke var der.

Den vevre lille personen hadde hele hans lykke i sine hender. Og hun følte det samme. Gikk det an? Kunne han være så heldig? Kunne det vare?

Det var som om han hadde våknet av en vond drøm, hvor alt i ham hadde lagt brakk, men hun hadde vekket alt til liv igjen. Med sin forsiktige væremåte styrte hun ham i ett og alt.

Uten å si noe som helst fikk hun ham til å gjøre som hun ville. Eller det var ikke helt slik heller. Det hun ville, var også blitt det han ville. Det eneste han ønsket var å gjøre henne lykkelig. Det gjorde han, sa hun. Hver dag. Hvert minutt. Brystet sprengte i tusen biter når hun sa det. Og han gråt. Helvete hvor mye han gråt for tiden!

Hun bare lo av ham og sa:

”Du lovte å slutte å banne.”

Men det skremte henne ikke lenger. Det kunne han se. Hun var ikke redd ham. Han var hennes redningsmann.

Tom ville han skulle være faren hans, men han hadde sagt nei.

”Hvorfor det?” hadde gutten spurt med et tonn av skuffelse i stemmen.

”Jeg har vært en far en gang. Og jeg var ikke særlig god til det” hadde Lars svart.

Ikke sant. hadde blikket til Anna sagt.

”Kan jeg ikke bare være Lars da?” forsøkte han å vri seg unna.

Tom hadde mumlet at det var greit, men hele guttekroppen hadde ytret det motsatte.

Nå satt de ved elven og Anna hadde spurt ham hvorfor?

Gutten badet, mens de voksne fyrte opp bålet hvor de senere skulle grille pølsene de hadde i kurven.

Han visste ikke sa han. Det var løgn.

Hun leste ham som en åpne bok og sa nettopp det.

”Løgn”

Han tenkte seg om lenge før han fortsatte. Som vanlig gav hun ham den tiden han trengte. Hun ville heller vente på sannheten enn å tvinge frem en løgn. Det var det hun sa.

”Jeg føler jeg svikter Truls” hadde han hvisket.

”Jeg føler jeg prøver å erstatte min egen sønn. Det er ikke riktig Anna.”

”Så du har bare plass til et barn i hjertet ditt?” det var ingen bitterhet å spore hos henne. Hun satt bare avventende og ventet på svaret hans.

”Jeg vet ikke” svarte han ærlig.

Hun smilte til ham.

”Du har stort hjerte Lars. Det største jeg vet om. Du har plass til mange der. Ingen trenger å ta en annens plass.”

Han smilte og tok hånden hennes.

”Ingen trenger å slåss om plassen hos deg Lars. Alle får plass. Jo flere som bor i hjertet ditt, jo større blir det.”

”Tom erstatter ikke Truls. Hvordan kan han det?  Han minner deg på Truls og det er bra. Ja?”

Hun kikket spørrende på Lars. Han nikket forsiktig.

 ”I mange år har du forsøkt å glemme. Det er ikke riktig. Tom har kommet for å minne deg på Truls. Tom er Tom. Truls er Truls. Du har plass til begge” konstaterte hun.

Han gråt nå. Visste at hun hadde rett.  Hun strøk ham over hodet og mumlet en masse ord han ikke forstod, men de var likevel trøstende. Han falt til ro.

Senere. Over bålet, med hver sin pølse tredd på en pinne, fortalte de ham det.

At de skulle flytte sammen.  I huset til Lars.

”Jeg skal bli pappaen din” hadde Lars sagt til det strålende ansiktet som tilhørte Tom.

 

38

GUD

”Gud finnes ikke Lilja, jeg forstår ikke hvordan du kan tro på ham??

”Jeg respektere det du tror. Din religion. Hvorfor kan ikke du respektere det jeg tror?”

”Ja men jeg tror jo ikke på noe. Jeg har jo ingen religion”

”Alle har en religion. Det å ikke tro er din. Det at du ikke tror på en gud, at du ikke tror på et liv etter døden. Det er din tro. Ved å ikke tro på gud, så tror du på noe annet.”

”Ja..kanskje det…men etter det du har opplevd, etter alt jeg har opplevd. All den faenskap som er i verden?? Hvordan kan du tro på en gud som lar slikt skje? Religion har jo ikke gjort annet enn å skape krig og elendighet.”

Hun bare ristet på hodet.

”Gud har ikke skapt krig. Det er det mennesket som har gjort.”

”Ja, men..” Hun avbrøt ham.

”Gud drepte ikke Peter. Det gjorde russlands elendige ubåter, Putins manglende interesse for å ivareta sine soldater og kriger som gjør at vi må ha Ubåter i det hele tatt!” hele kroppen hennes deltok i argumentene. Hendene gestikulerte, brystet ble skjøvet fram under innpust og hun satt ytterst på stolen lent mot Lars. Som om det å komme tett innpå ham ville få ham bedre til å forstå hennes meninger. Lars likte å diskutere med henne og han visste at hun gjorde det samme.  Hun var samfunnsengasjert og interessert i mange ulike temaer, men i alt for mange år hadde hun vært kneblet. Redd for å ytre sine egne meninger. Nå strålte hun når de diskuterte og Lars var stolt over at han gav henne trygghet nok til å si ham imot. Selv om han noen ganger var svært uenig med hennes synspunkt. Som nå når de diskuterte religion. Roten til alt ondt som Lars hadde innledet diskusjonen med å si. Hun ble ikke sint og oppbrakt, bare engasjert. Hun argumenterte for sine synspunkt, men lyttet også til hans meninger. Han hadde lært seg å gjøre det samme. Han var kanskje ikke like flink som henne, men han hadde forandret seg. Enhver diskusjon han hadde hatt med Charlotte, hadde vært en kamp om å vinne over den andres argumenter. Ikke et øyeblikk lyttet de til hverandre. Ikke et øyeblikk viste de interesse for den andres synspunkt. Nå gledet han seg vel så mye til å høre hennes meninger, som å fremme sine egne. Ikke bare var hun fantastisk vakker når hun var engasjert. Hun var svært intelligent i sine argumenter.

”Gud misshandlet ikke meg heller” Fortsatte hun.

”Det var det Morten som gjorde. Gud drepte ikke din lille gutt heller. Det gjorde moren som valgte å drikke alkohol og sette seg i bilen den kvelden….” hun stoppet brått og stirret skrekkslagen på ham.

”Jeg beklager,,,,jeg mente ikke…” Hun var redd hun hadde gått for langt, men han ristet bare på hodet og hun slappet av.

”Du har rett i det…..men omtrent alle kriger og uroligheter blant mennesker skyldes jo religion? Muslimer og jøder på vestbredden, Katolikker og kristne i Irland….”

”Nei, der du tar feil Lars. Det er mangelen på respekt for andres tro og religion som er årsaken til kriger. Ikke religionen i seg selv. Det er jo du også skyld i når du ler av min tro, eller kaller den roten til alt ondt. Det være respektløs for meg? Nei? Hvis alle kan respektere hverandres religion, så alle kan leve i fred. Men noe mennesker ikke vil dette. Hadde det ikke vært religionen de krangle om, det ville være noe annet. Du ikke skylde på min Gud for det. Jeg respektere deg, men respektere du meg?”

”Ja, det gjør jeg men..” han var på tynn is nå. Hun var flink å argumentere.

”Nei, du ikke respektere meg når du sier at det jeg tror på er roten til alt vondt. Gud var trøst for meg når jeg var redd. Gud var støtte for meg når jeg var lei meg. Jeg ikke le av det du tror, jeg lever i fred med andre som tror andre ting. Så hvem er det som er som skaper uroligheter her?”

 Han smilte og holdt hendene i været.

”Jeg overgir meg! Du vinner”

”Det er ingenting å vinne Lars, vi er ikke krig?”

”Nei” han tok hånden hennes og kysset den forsiktig.

”Jeg liker å høre deg argumentere. Du er flink. Dessuten sier du; respektere på en veldig sjarmerende måte” han dukket når hun langet ut etter ham. Han ertet henne av og til for uttalen, men hun tok seg ikke nær av det. Noen ganger slo hun bare over på russisk og gav ham noen kraftige gloser som han ikke skjønte noen ting av.

”Jeg syns det er leit at du ikke har Gud i ditt liv Lars. Min Gud.”

”Hvordan er din Gud da?” han holdt begge hendene hennes i sine og ventet på at hun skulle fortelle.

”Jeg tror det bare er en Gud. Om du kaller ham Allah, Buddah, Gud eller hva du vil, så er det den samme guden. Vi bare tilber ham på forskjellige måter og det er greit. Han elsker alle menneskene. Også de som ikke tror på ham.” hun smilte mot ham og fortsatte;

”Gud er som en god far. Han oppdrar barna og forteller det hva som er rett og galt, men når barnet er voksent, må det ta egne valg. Han kan ikke leve livet for oss, vi må gjøre det selv. Alle de forferdelige ting som skjer i verden: krig, sult og overgrep skyldes mennesker. Gud har fortalt oss hva som er rett. Hva vi bør gjøre, men som alle barn gjør vi ikke alltid det. Selv om vi vet at det er galt. Noen er verre enn andre og disse skuffer nok Gud på samme måte som et barn skuffer sin far når de ikke gjør det som er rett. Likevel kan ikke denne faren alltid gripe inn i sønnens liv. Gud kan ikke forandre verden for oss. Da blir vi jo bare være…..” hun gestikulerte med hendene i været for å imitere noe som lignet marionetter syntes Lars.

”Marionetter?” hjalp han henne.

Hun så uforstående på ham, ristet på hodet og tenkte seg om.

”Pinoccio!” utbrøt hun plutselig. Lars bare smilte til svar.

”Det er opp til oss å forandre på det som ikke er bra i verden. Det er opp til oss å gjøre en innsats for et bedre liv.”

NYTT INNLEGG 27/6

39

INNHENTET

 

Gunnhild sto og ventet da Anna kom tilbake. Hun hadde vært opp ved skolen og låst inn brannvesenet igjen. Brannalarmen var utløst for andre gang på få dager. Det var visst noe galt med brannvarslingsanlegget. De hadde ringt Gunnhilds mobil like etter at hun selv og Gunnhild hadde gått fra skolen for å begynne vask av butikken. Anna tilbød seg å gå tilbake, mens Gunnhild startet på butikken.

”Nå der er du! Jeg er ganske sur på deg Anna!” Gunnhild understreket det hun sa ved å presse haken litt fram og knipe leppene sammen i et overdrevent fornærmet oppsyn.

”Hva? Ville du gå i stedet?” Anna var forvirret, Gunnhild hadde virket glad for å slippe turen tilbake til skolen.

”Nei, for all del. Det er ikke det. Hun dro fingrene gjennom håret som for å gre det i en bedre fasong. Det var løst i dag, en sjelden begivenhet. Kanskje det tovete hår strikket endelig hadde bukket under? Hadde blitt strukket en gang for mye og endelig gitt etter og røket?

”Du har ikke vært ærlig med meg Anna. Jeg trodde vi var venner?”

”Ja, det er klart vi er venner Gunnhild” løy Anna med en stigende uro i brystet. Hva var det Gunnhild mente?

”Ja, jeg vet ikke hvordan du behandler venner Anna, men jeg synes i alle fall at venner skal kunne fortelle hverandre alt og ikke holde hemmeligheter!” Gunnhild gikk inn på bakrommet for å hente vaskeutstyret og Anna fulgte etter. Hun hadde vært borte i over en halv time, men likevel hadde ikke Gunnhild kommet i gang med arbeidet. Det forundret Anna, en kunne si mye om Gunnhild men effektiv det var hun.

”Hva er det jeg ikke har fortalt deg da?” Anna var mer enn engstelig nå.

Den andre sa ikke noe på en lang stund. Gjorde klart såpevann på spruteflasken, hentet rene mopper fra skapet og gikk tilbake inn i butikken. Anna ventet i spenning, hun visste Gunnhild ikke ville si mer før hun selv ønsket det.

”En mann var nettopp her og spurte etter deg.” sa hun omsider, med ryggen mot Anna.

”Eller rettere sagt så spurte han etter sin russiske kone???”

Butikken begynte å seile for øynene på Anna.

”Hva sa du” hvisket hun mens hun støttet seg på en hylle. En Toro familiepakke med meksikansk gryte falt i gulvet.

Gunnhild oppdaget endringen i Annas stemme og snudde seg brått.

”Hva er det med deg Anna? Du er så blek” Hun bøyde seg for å plukke opp pakken.

Anna vaklet baklengs mot utgangen

”Hva sa du til ham?” Frykten ringte som en illevarslende klokke. Det suste i ørene og en dommedagsfølelse fylte rommet.

Gunnhild virket med ett litt usikker

”Neeei…. jeg sa du kom snart, at du var oppe ved skolen.”

Hvorfor hadde han ikke tatt henne på veien ned fra skolen? Hvor var han nå? Tankene suste rundt i hodet hennes.

Halsen snørte seg sammen, det ble tungt å puste og hjertet truet med å hamre seg ut av brystet.

”Hva er det med deg Anna? Er han ikke mannen din? Han sa han hadde jobbet i Russland i flere år, men at han nå var kommet for å hente deg hjem igjen.” Gunnhild virket nervøs nå, som om hun skjønte at noe var galt.

”Sa at Tom var hans gutt og at han ville gå hjem til ham og vente på deg der. Skulle jeg ikke fortalt ham hvor du bor?”

Et stille skrik unnslapp strupen til Anna idet hun løp ut av butikken.

Gunnhild sto igjen i døren og ropte etter henne.

”Ja, jeg ble jo lei meg ved tanken på at du skal reise igjen Anna, det var bare det… jeg er selvfølgelig ikke sint på ordentlig”

Hun stusset og ble stående å se etter kvinnen som løp ifra henne. Det var begynt å regne igjen og temperaturen hadde dalt med solen. En ekkel følelse snek seg innpå den store kvinnen, hun kulset seg, trakk usikkert på skuldrene og gikk tilbake i butikken.

Angsten var tilbake som en gammel bekjent, bena fraktet henne så raskt de var i stand til, men Anna visste det ikke ville være raskt nok. Hun husket godt hva han hadde lovet, hvem det var han skulle straffe. Tårene vætet ansiktet sammen med regnet, hikstene blandet seg med lyden av hamrende skritt. Anna løp, selv om hun visste at det var for sent.

Hun hadde visst det hele tiden. Han ville finne dem til slutt. Tross Helenas forsikringer, hadde hun visst det.

Hun kjente Morten.

Han gav aldri opp.

Hun husket godt første gang hun traff ham. Han hadde kommet hjem til henne med blomster samme uken som Kursk hadde forsvunnet på dypet. Hun var den eneste i butikken som hadde en mann om bord i ubåten. Den eneste i butikken hans. Irina hadde åpnet og kom tilbake i stuen med et usikkert blikk.

”Lilja det er en som vil snakke med deg.”

Bak Irina sto han med en alvorlig mine. Han hadde fulgt etter svigerinnen inn i huset og hun hadde lurte på om Irina hadde bedt ham om det, eller om han bare tok seg til rette?

Han var en pen mann tidlig i 30 årene. Lysblond, med håret kjemmet bakover i en noe glatt frisyre. En kostbar dress og lukten av dyrt etterbarberingsvann fylte plutselig stuen. Lilja hadde sett ham før, men bare i korte øyeblikk. Under åpningen hadde han holdt en liten tale til de ansatte, på engelsk. Hun hadde oversatt for dem som ikke forstod.

En gang hadde han kommet inn i butikken når hun satt i kassen, like etter åpningen.

”Is everything ok?” hadde han spurt.

”Yes, thank you” hadde hun svart med blikket i gulvet. Men det var før, før Peter forsvant.

Blå medlidende øyne møtte hennes.

”I am very sorry for your loss” hadde han sagt med alvor i hvert ord.

Lilja hadde bare nikket til svar.

”If there is anything I can do for you, you must let me know.”

Hun hadde ikke trodd at han mente det. Hadde ansett det som høflige ord fra en overordnet. Men hun hadde tatt feil.

I tiden som gikk etter ulykken hadde han bistått med hjelp mot myndighetene og med økonomisk støtte til familien. Hun hadde fått fri fra jobben med full lønn og han hadde hele tiden vært der og hjulpet henne. Han var snill med Ivan og han så ut til å komme overens med Irina og mannen Aleksander. Ikke en eneste gang hadde han vist noen ekstra interesse for Lilja utover det å hjelpe henne fordi hun var hans ansatt. Det var slik de påtok seg ansvar for ansatte i Norge hadde han sagt. Og de hadde trodd ham.

Lilja sørget over Peter det første året og tenkte ikke tanken på at hun noen gang skulle gifte seg på nytt. Når året var omme var sorgen langt fra borte, men den var mer enn dump smerte hun lærte seg å leve med. Hennes store kjærlighet var borte for alltid, men hun fant likevel tilbake til ønsket om å leve igjen. Hun hadde jo Ivan.

Morten ble mer pågående etter hvert som tiden gikk.

”Jeg elsker deg Lilja! Bli med meg hjem til Norge” maste han.

 Lilja var svært tilbakeholden og holdt ham på armslengs avstand. Mye av hensyn til Peters minne og hans familie, men hun også fordi hun var usikker på om Morten virkelig var mannen for henne.

Ville hun virkelig flyttet til et fremmed land?

Kunne hun leve det livet han gjorde? Det virket så fremmed.

Men Morten gav ikke opp og til slutt gav Lilja etter. Han kysset henne første gang to år etter at Peter døde og i 2003 sto hun brud igjen.

Hun hadde vært lykkelig. Ikke som da hun giftet seg med Peter, men lykkelig likevel. Hun var glad i Morten og sammen med ham ville hun og ikke minst Ivan få et trygt og godt liv.

Irina var ikke så sikker, hun likte ikke Morten noe særlig sa hun, men Lilja tenkte det handlet om broren hennes.

Det første skåret i gleden kom da Morten foreslo at Ivan kunne bli igjen hos Irina den første tiden mens Lilja ble med til Norge.

Hun hadde nektet blankt.

Han hadde prøvd å overbevise henne om at det var bedre Ivan ble der til sommeren, så kunne de komme i orden i Norge imens.

Hun hadde blånektet. Nektet å forlate sin eneste sønn.

Han hadde blitt sint og dette sinnet hadde skremt Lilja. Det var ikke det at han var høyrøstet eller at han gjorde henne noe. Men øynene var svarte og noe udefinerbart syntes vagt under overflaten. Det var en advarsel. Noe hun senere ville angre at hun ikke hadde tatt mer på alvor.

Han var kald og avvisende mot henne i noen dager etter den uoverensstemmelsen, før han plutselig snudde og sa at hun hadde rett. Ivan måtte bli med dem med det samme.

En måned senere reiste den lille familien til Norge.

NYTT INNLEGG 29/6

40

FORSVUNNET

Herregud så frekt av Anna bare å løpe av gårde på den måten!

Nå måtte jo Gunnhild gjøre alt sammen selv. Hun prøvde å irritere seg over venninnen i forsøk på å undertrykke en anelse av å ha gjort noe galt. Men det virket ikke helt.

Hun kunne ikke kvitte seg med følelsen av at Anna virket alt annet enn glad for at mannen var her. Skulle hun være ærlig hadde hun virket vettskremt, men hva visste vel Gunnhild? Kanskje hun bare var overasket?

Gunnhild gjorde seg fortere ferdig en vanlig med jobben, uroen gav henne ikke fred. Når hun endelig låste seg ut fra butikken bestemte hun seg for å ta turen innom Anna, bare for sikkerhets skyld.

Det var ikke lange sykkelturen og snart sto hun utenfor døren og banket på.

Det var fullstendig dødt innenfor og selv om Gunnhild banket på av full kraft var det ingen som åpnet.

Nå begynte hun å bli alvorlig bekymret. Klokken var elleve på kvelden og Anna gikk ingen steder på denne tiden.

 Hadde hun reist allerede?

Eller kanskje de var hos Lars? Gunnhild la ubevisst ansiktet i missbilligende folder ved tanken. Hun forsto overhodet ikke hva Anna så i den fyren? Greit nok at de hadde tatt feil av ham når det gjaldt lille Sofie, men likevel… Han var en ufyselig mann. Ustelt og fæl.

Hun sto litt usikker utenfor leiligheten. Skulle hun gå hjem og heller kontakte Anna i morgen? Hun bannet for seg selv. Hvorfor kunne ikke Anna skaffe seg mobiltelefon som alle andre normale mennesker? Det var ikke så dyrt, det hadde hun nok råd til. Men hun var så sta! Gunnhild hadde sagt det til henne mange ganger.

”Du må jo ha mobiltelefon Anna, hvordan skal vi ellers få fatt i deg?”

Men Anna hadde bare smilt og sagt hun skulle tenke på det.

Hun tygde seg på innsiden av leppen. En følelse av at noe var fryktelig galt seg sakte men sikkert innover henne. Hvor var Anna? Og hvor var Tom? Hvem var han som kalte seg Annas mann? En pen mann, men det var noe kaldt ved ham. Øynene. Hvorfor hadde Anna aldri fortalt om ham? Og hvorfor hadde han kalt henne Lilja? Da Gunnhild hadde sagt at hun som jobbet her riktignok var fra Russland, men at hun het Anna, hadde han bare ledd og sagt at Lilja var mellomnavnet hennes og han brukte det som kjælenavn. Likte det bedre.

Av en eller annen grunn kunne hun ikke se for seg at den mannen tok i bruk kjælenavn i det hele tatt.

Hun returnerte med tvilende skritt til sykkelen som sto parkert ved husveggen. Der ble hun igjen stående i dype tanker og uroen bare økte i takt med minuttene.

Noe var galt.

Et kaldt gufs rundet hjørnet og grep fatt i skjørtet hennes. Det minnet henne om høsten. Gunnhild hatet høsten. Det eneste man da hadde å se fram til var måneder med mørke dager. Kulde og snø var hun heller ikke glad i. Humøret ble enda dystrere med disse tankene.

Plutselig bestemte hun seg, satt seg på sykkelen og tråkket hurtig om enn noe motvillig, mot Mohult gården og huset til Lars.

 

41

ANGST

 

Hjertet hamret i brystet. De raske slagene forplantet seg langt opp i munnen og det føltes nesten som om tungen beveget seg i takt med hjerteslagene.

Det var som om en jernhånd hadde tatt tak i brystet hennes og klemte til.

Hun var redd.

Det var en følelse hun var godt kjent med. Likevel lammet den henne.

Tankene raste rundt i hodet hennes. Det var over. Det var slutt.

Kroppen verket etter å ha ligget i den forvridde stillingen så lenge.

Han hadde plassert henne på gulvet mellom forsetene og baksetene i bilen. Det var trangt og umulig å bevege på seg. Armene var bundet bak på ryggen og bena var surret sammen med en stram ståltråd. Det kjentes ut som om den skar seg langt inn i bena hennes.

Hun lå halvveis på magen, men nok over på siden til at hun kunne skimte den ene siden av ansiktet hans der han satt i førersetet.

Han stirret rett fram på veien.

Ikke et ord hadde han sagt til henne etter at han lempet henne inn i bilen, men han var rasende og rasereriet økte, minutt for minutt. Kjevemuskelen som jobbet intenst, var et skremmende kjent trekk. Da gikk tankene hans på høygir og han hisset seg selv opp med forurettede tanker. Hun kunne nærmest høre hvordan han allerede hylte;

”Utakknemlige fitte, jævla russerhore, udugelige kjerring..”

Men han sa ingenting, I bilen var det helt stille. Illevarslende stille.

Jo lenger han var sint, jo verre var det. Det hadde hun smertelig erfart. Hun fremskyndet ofte julingen da de fremdeles bodde sammen, ved å tirre ham litt ekstra, slik at sinnet ikke skulle få bygge seg opp over tid. Da ble ikke slagene fullt så harde og det varte heller ikke så lenge. Det hadde vært verst de gangene han kom hjem fra Russland og forretningene hadde gått dårlig. Når hun måtte betale for alle russerne som han hatet. Da hadde sinnet fått bygge seg opp over flere dager.

Da var han farlig.

Nå hadde raseriet fått bygge seg opp i over et år. Hun skulle dø. Det visste hun med sikkerhet.

Tårene fra det venstre øyet rant over neseryggen og slo følge med tårene på den andre siden. En liten pytt hadde dannet seg på gummimatten på gulvet.

Hun hadde lurt seg selv til å tro at ting ville bli annerledes.

At hun var reddet.

Reddet av Lars.

Hun hadde begynt å drømme igjen. Hadde omfavnet de sorgfrie dagene og drømt om et liv fylt med latter og glede. Hun hadde senket skuldrene. Om enn motvillig og skeptisk så hadde hun gjort nettopp det. Senket skuldrene og gitt seg selv lov til å føle ro. Hun hadde trodd på framtiden og på Lars sin evne til å beskytte henne. Hun hadde vært naiv og dum.

Innerst inne hadde hun likevel visst det. Fryktet at det ikke ville vare. At hun levde på lånt tid. Selv på de lykkeligste dagene hadde en liten stemme bakerst i hodet hvisket henne advarende ord.

Forbannelsen.

Hun hadde aldri sagt det høyt, eller innrømmet for seg selv at hun tenkte på den. Men det gjorde hun. Hun skulle ikke bli lykkelig. Kunne ikke få et godt liv. På samme måte som alle andre i hennes slekt, måtte hun betale for oldeforeldernes synd.

Hun lurte på hvor Tom var. Hadde han kommet seg til Lars? Hadde han klart å gjemme seg?

Hun trodde det. Hadde ikke sett ham og Morten hadde heller ikke sagt noe. Hun hadde spurt ham da han overrumplet henne utenfor leiligheten, men han hadde svart med en knyttneve. Hun blødde i munnen etter slaget og en tann hang løst på innsiden. Hun var redd for å svelge i frykt for å få tannen i halsen. Men ganske snart måtte hun gjøre nettopp det, eller ta sjansen på å spytte blod og grise til bilen til Morten. Det siste skremte henne mest.

Det prikket i bena. Den stramme ståltråden og den forvridde stillingen hadde senket blodsirkulasjonen til bena og nå kom smertene. Hun prøvde fortvilet å endre litt på stillingen uten at Morten skulle oppdage det, men hun satt bom fast. Et lite hulk unnslapp strupen og blodet rant over underleppen og ned på gulvet. En ny litt seigere pytt la seg i rutemønsteret på gummimatten. Morten gjorde ingen mine til å ha hørt henne.

En stor sorg fylte henne med ett. Hun hadde lenge visst at Morten kom til å finne henne og drepe henne til slutt. Hadde skjønt at han aldri kom til å gi opp. Men nå som hun hadde kjent lykken og på ny opplevd den store kjærligheten, var det vanskeligere å akseptere døden. Hun ville så gjerne leve. Leve og elske. Skape et liv sammen med Lars og Tom.

I stedet måtte de klare seg uten henne. Lars ville ta seg av Tom, det visste hun. Men hvordan ville det gå med Lars? Han hadde opplevd et stort tap tidligere og hun var redd dette ville bli for mye for ham. Kanskje det at Tom var der, ville hjelpe ham?

Men hvordan ville det gå med Tom? Den kjære gutten hennes som allerede hadde opplevd så mye vondt i sitt unge liv. På grunn av henne. På grunn av hennes valg.

Et nytt hulk og denne gangen var reaksjonen momentant.

”HOLD KJEFT DIN JÆVLA HORE!!!!”

Han skrek så høyt at det gav ekko i bilen, men blikket hans var som fastlimt på veien. Kjevemuskelen jobbet om mulig enda hardere og hun kjente en iskald redsel fylle kroppen.

Hun ville ha det overstått.

Det verste var å vente på det uunngåelige. Visste at de første slagene ville være verst. Deretter ville hun bli nummen, besvime og til slutt dø. Selv om han kanskje ikke planla å drepe henne, var det det som kom til å skje. Han hadde mistet all kontroll over sinnet sitt nå og når det første slaget falt ville han ikke makte å stoppe. Hun visste at det var det som ville skje og det var ingen som kunne gjøre noe med det.

Bare ikke Tom var her….

Han var jo ikke det!?! Sa hun sint til seg selv.

 Hun kunne ikke se ham, men turde likevel ikke tro det. Morten hadde jo lovet…

Han hadde stått og ventet på henne ved blokken.

”Så der er du kjære” den milde stemmen sto i sterk kontrast til blikket hun møtte.

Bare synet av ham frøs blodet hennes til is.

”Hvor er Ivan?” hun var andpusten etter å ha løpt.

Slaget kom umiddelbart.

”Det skal du drite i din jævla kjerring”

Hun hadde håpet han skulle fortsette å slå henne der.

På bakken. Det var ikke så farlig.

Hun hadde tålt mang en juling fra før. Bare han konsentrerte seg om henne lot han kanskje gutten være. Men han slo henne bare noen ganger. Hardt. Men like fort ga han seg og bandt henne i stedet. Redd for at noen skulle komme kanskje? Hun syntes det var rart at han ikke spurte etter Ivan, men unnlot å nevne ham igjen. Kanskje han var hos Lars likevel?

De hadde kjørt lenge og hun lurte på hvor de skulle. Hadde han tenkt å ta henne med helt hjem? Eller kom han til å drepe henne i et skogholt et sted?

Hun hadde nok døst en stund, for plutselig stoppet bilen.

Døren ved hodet hennes ble åpnet og han dro henne ut etter håret. Det kjentes som om han dro huden av skallen, men kroppen fulgte etter der han dro henne etter seg på en skogs sti. Det brant i hodebunnen.

Plutselig kjente hun seg igjen.

Sommerstuen.

De var ved sommerstuen til Mortens mor. Et lite øyeblikk håpte hun at kanskje moren også var der, men skjønte fort hvor dumt det var. Selvfølgelig ville han ikke ta henne med et sted hvor det var vitner.

Ikke for det… moren til Morten ville nok aldri vitne mot ham likevel. Men hun ville kanskje prøve å stoppe ham fra å drepe henne? Kanskje…..

Men det var ingen i sommerhuset. De var alene.

Han forlot henne på stuegulvet og like etter hørte hun ham åpne en bil dør.

Et lite øyeblikk håpet hun at han ville forlate henne her. Kanskje han skulle hente noe? Hendene var ikke bundet så stramt, hun skulle nok komme seg løs, bare hun fikk jobbe litt. Et lite blaff av håp fylte henne og hun begynte å vri på hendene for å få dem løs. Det gjorde vondt, men hun fortsatte. Hun hadde hørt historier om dyr som gnagde av seg foten for å slippe unna feller de var fanget i. Hun ville gjøre det samme dersom det var mulig. Med all makt prøvde hun å dra hendene fra hverandre, smertene jog oppover armene, men det virket som om tauet gav litt etter. Bare hun fikk litt mer tid på seg skulle hun nok klare det. Bare han ikke kom tilbake så snart, skulle hun komme seg løs og løpe i dekning et sted.

Men han kom tilbake og da hun så ham fra sin posisjon; halvveis på siden, nesten litt over på magen kjente hun hjerte synke i brystet og hun skrek som en såret ulv.

Han var ikke alene.

Han hadde Tom.

NYTT INNLEGG 1/7

42

JAKTEN

 

Lars ble overasket da det banket på døren. Anna skulle jo ikke komme i kveld?

Hun skulle jobbe sent og ville hjem i leiligheten for å pakke ferdig.

Tom hadde bortimot pakke ned alt sitt, så de kunne ikke utsette flyttingen stort lenger. Ikke at de ville utsette den heller, men det var liksom ikke noe hast. De var jo sammen hele tiden likevel.

Men Tom var ikke fornøyd med dette. Han ville bo med Lars på ordentlig, som han sa. Så derfor hadde de blitt enig om at Anna og Tom skulle ligge i leiligheten i natt og så skulle de starte flyttingen neste formiddag.

Lars hadde fått Anna til å love at hun ikke skulle gå alene ut til ham om kveldene. Han ville hente henne. Han sa det ikke til henne, men han var ikke sikker på at hun var helt utenfor fare, når det gjaldt denne mannen hennes. I stedet brukte han det som hadde skjedd med Sofie i vår, som begrunnelse. Selv om gjerningsmannen nå var rømt over alle hauger, så var det jo flere fremmedarbeidere som jobbet på gården. Hun hadde ikke likt ordet han brukte, hun var jo selv fremmedarbeider svarte hun ham litt sint. Men hun godtok det likevel og Lars trodde hun hadde gjennomskuet ham mht den virkelige grunnen til hans uro.

Men det var ikke Anna som sto utenfor, det var Gunnhild og Lars følte umiddelbart at noe var galt.

Han hadde møtt på Gunnhild en gang før og hun hadde med hele sitt vesen vist hva hun syntes om ham! Hun så missbilligende på ham nå også, i ett brøkdel av et sekund, før utrykket endret seg til total overraskelse..

”Herregud har du vasket deg?”

Lars måtte smile av det direkte, men som han måtte medgi, svært så berettigede spørsmålet.

”Ja, det kan du si”

”Klippet og barbert deg også. Ja Anna sa jo at du hadde forandret deg, at du var en bra mann”

Hun tenkte seg om litt.

”Men det gjenstår å se”

Lars smilte spørrende.

”Er Anna her?” Gunnhild myste forbi ham og inn i huset.

”Hva? Nei hun skulle være hjemme hos seg selv i natt.” Han utelot å fortelle om flyttingen, var usikker på om Anna hadde fortalt det til henne.

”Ja, der er hun altså ikke. Hun løp fra jobb, før hun var ferdig og da jeg kom for å se til henne var det ingen som åpnet døren”

Lars skulle til å si noe, men ble avbrutt.

”Ja..det er noe mer også…”

”Ja?”

”Vel….en mann kom og spurte etter henne på butikken, da hun var oppe på skolen”

Hun begynte på en lang tirade om brannalarmen som til stadighet ble utløst og om hvordan de måtte opp igjen på skolen for å låse inn brannmannskapet.

Men Lars brøt henne av med en irritert mine.

”Hvilken mann? Hva sa han? Hvordan så han ut”

”Ja hva vet jeg? Han…han spurte etter henne…sa han var mannen hennes”

Lars smalt knytteneven i dørkarmen så Gunnhild tok et steg tilbake og holdt dermed på å falle baklengs ned trappen.

”Herregud, da mann! Må du oppføre deg som en neandertaler? Sjalusi er en ting..”

”Sjalusi? Dette handler faen meg ikke om sjalusi, Anna er i livsfare! Hva med Tom, hvor er Tom?”

Gunnhild bare ristet engstelig på hodet.

 Lars kjente frykten bygge seg opp i ham for hvert sekund som gikk. Han hadde lovet å passe på dem. Han elsket dem. Han holdt ikke ut tanken på at noe skulle skje dem nå.

Det føltes som om han druknet.

”Du må hjelpe meg Gunnhild. Vi må finne Anna og Tom før det er for sent. Jeg må vite alt du vet! Alt hører du? Hver eneste lille detalj som Anna har fortalt deg om livet sitt!” Desperasjonen fløt i stemmen hans og han grep henne om skuldrene og ristet henne som om han trodde han kunne riste svarene ut av henne. Hun var hans eneste håp. Hans eneste link til Anna. Hun lot seg riste, men det var ikke mye annet Gunnhild kunne bidra med.

Anna hadde passet på aldri å fortelle henne noe som helst, i frykt for at dette kunne sette henne i fare. Nå var det, det stikk motsatte som skjedde. Hun var i større fare fordi hun ikke hadde fortalt henne noe. Hvor skulle de lete?

”Har du mobil?” Lars hadde hevet på seg en jakke og sko og sto klar til å legge på sprang.

Hvor han skulle løpe visste han ikke. Leiligheten var jo tom, det hadde jo Gunnhild fortalt, men likevel hadde han et brennende ønske om å løpe nettopp dit. Kanskje hun likevel var der, kanskje det hele hadde vært en missforståelse? Kanskje Tom var der? At han hadde vært ute da det skjedde og nå var hjemme og lurte på hvor moren var? Tom kunne nok fortelle dem hvor de skulle lete.

Gunnhild gav ham mobilen uten å si noe. Hun var likblek. Lars hadde gitt henne kortversjonen av Annas hemmelighet og hun skjønte at venninnen var i et langt større uføre enn hun hadde fryktet. Samtidig følte hun seg ført bak lyset.. Hvorfor hadde ikke Anna fortalt henne noe om dette? Hun hadde jo kjent henne mye lenger enn denne einstøingen Lars. Og så etter alt det Gunnhild hadde fortalt henne om sitt liv og sine hemmeligheter!?!

Lars fikk kontakt med den han hadde slått nummeret til.

”Ja jeg skulle hatt mobil nummeret til en Ivar Bergstuen” han ventet en stund og fortsatte;

”Ja, takk. Bare sett meg over.”

En ny ventetid i taushet.

”Ja…Hei…Det er meg…Lars”

Hun kunne høre en stemme i andre enden.

”Ja, det går fint. Men jeg har et problem. Trenger din hjelp. Det gjelder en jente.”

Igjen hørte Gunnhild historien om Anna som egentlig het Lilja og igjen forundret, skremte og irriterte den henne.

NYTT INNLEGG 4 JULI

43

TELEFON FRA FORTIDEN

Ivar sto som lammet og kikket på mobilen i hånden sin

”Hvem var det? Har det skjedd noe?”

”Det var din bror” han snudde seg og møtte et like sjokkert ansikt hos Nina.

”Min bror? Ringte han deg? Hva ville han? Ville han ikke snakke med meg?”

Han holdt en hånd opp for å stoppe ordflommen hennes. Det virket.

Heldigvis var hun en kvinne som visste å ta et signal. Snakket ikke i utide og lot ham få tid til å summe seg.

Mang en gang hadde det vært episoder i hans politikarriere som hadde påvirket hans humør og væremåte, men hun ventet alltid til han var klar til å fortelle det selv. Maste aldri.

Han kunne likevel alltid stole på at hun sa sin mening.  Spesielt når det gjaldt yrket hans. Ba han om hennes mening, fikk han den. Uansett om han likte den eller ei.

Nina var en vakker kvinne. De møttes første gang like etter at han og Lars hadde truffet hverandre på politiskolen. Moren til Lars hadde invitert Ivar på familiens faste søndagsmiddag og tanken på god hjemmelaget mat hadde fått Ivar til å takke ja umiddelbart. Han savnet mors kjøttkaker og var lei boksmat.

Lars sine søstre hadde også vært tilstedet under middagen og Ivar hadde likt dem begge.

Lena som var to år yngre enn Lars var den vakreste. Billedlig sett. Hun hadde langt mørkebrunt hår, var slank og 1.78 høy. Hadde hun ønsket det, kunne hun garantert fått jobb som modell hadde Ivar tenkt da han så henne. Men Lena giftet seg to år senere med en Amerikansk diplomat og fulgte med ham hjem til Houston når hans tid i Norge var over. Der fungerte hun nå som hjemmemamma for sine tre sørstatsbarn. ”The American dream”

Nina var den rake motsetning av Lena. Hun var den yngste, syv år yngre enn Lars og en ”ikke planlagt attpåklatt” som faren kalte henne.

”Men hva skal en mann gjøre, når han har en så sexy kone som jeg har. Umulig å holde fingrene av fatet vet du” skjemtet han til døtrenes store forferdelse.

Nina som den gang var 15 år hadde lyst og svært kortklippet hår. Nakken og sidene var nesten barbert, mens luggen som var noe lengre var kjemmet til siden. Håret var så lyst at det nesten var hvitt. Ivar lurte på om det var bleket, senere fant han ut at det ikke var det. En føflekk ved toppen av amorbuen som var dekket av svak rosa leppestift tiltrakk Ivars øyne hele den kvelden. Hun var vakker på en sjarmerende og guttaktig måte. Herregud den jenta kommer til å bli farlig når hun blir eldre, husket Ivar at han hadde tenkt.

Hun ville bli kunstner fortalte hun ham da han spurte. Han tenkte først det var ungpikedrømmer, men da han så de to maleriene hun hadde malt, som hang i familiens stue, skjønte han straks at det var nettopp det hun var. En kunstner.

Hun hadde vokst seg vakrere for hver gang Ivar traff henne og da hun var 18 år visste han med sikkerhet at han var forelsket. Eller i alle fall meget betatt. Han holdt det selvfølgelig for seg selv, visste at Lars aldri ville tillate ham å rote med en av søstrene. Det hadde han proklamert allerede etter det første middagsbesøket.

”Jeg vet at Lena er en vakker jente Ivar, men det bare sier jeg deg. Hands off! Skjønner du?”

Han hadde bare nikket til svar. Ivars mange kvinnehistorier ble ofte omtalt på skolen og Lars gjorde det helt klart at Lena ikke skulle bli en av dem. Ivar skjønte instinktivt at dette også gjaldt Nina, når hun ble gammel nok.

Etter hvert giftet også Nina seg, men ekteskapet varte bare i noen få år. Fire år og tre måneder for å være eksakt. Ivar holdt tellingen. Årsaken til bruddet var at hun ikke ville ha barn.

Dette var ingen hemmelighet. Alle visste at Nina ikke ville ha barn Det hadde hun også fortalt sin blivende mann før de giftet seg og han hadde sagt det var greit. Det var løgn selvfølgelig, men han hadde tenkt at hun ville endre mening. At hun bare trengte tid til å bli mer moden. Etter hvert hadde han skjønt at dette ikke bare var en barnslig ide og at hans kone aldri kom til å gi ham den etterlengtede sønnen han ønsket seg. Eller en datter for den saks skyld.

Etter en opprivende krangel flyttet hun ut og dagen etter dukket Ninas flyttelass opp ved foreldrenes hus. Foreldrene som var i sjokk, Nina hadde nemlig ikke fortalt dem om bruddet før de plutselig fikk tunet fylt opp med hennes del av ekteskapet, prøvde å overtale sin yngste datter til å revurdere sitt standpunkt.  Hun ble sint og reiste til en venninne, mens tingene hennes ble stablet i kjelleren i barndomshjemmet.

”Hvorfor må alle kvinner ønske seg barn” hadde hun gråtende snøvlet til Ivar på en fest like etter bruddet.

 Han hadde kysset henne da, men angret umiddelbart og forlot festen brått. Han følte han hadde forrådt Lars tillit og utnyttet Ninas sårbarhet. Om hun husket det, tvilte han på, men han var ikke sikker. Han hadde unngått henne etter dette. Hun på sin side levde for kunsten og hvis det var noen menn i livet hennes, så var det kortvarige affærer, som regel one night stands.

De hadde begge gjort det de kunne for å hjelpe Lars etter den forferdelige ulykken. De hadde trakket ned dørene hos ham og forsøkt å overtale ham til både ferieturer med Ivar og å oppsøke psykolog. De hadde til og med arrangert en intervensjon hvor alle de nærmeste hadde møtt opp hos ham for å fortelle at de gjerne ville hjelpe ham.

Selv Lena hadde kommet en tur fra Houston.

Moren hadde grått og faren hadde tatt fram sin buldrende sinte stemme og bedt Lars ta seg sammen.

Til ingen nytte.

Lars hadde bare sittet der i sofaen, fullstendig apatisk.

De nådde ikke inn og han låste dem ut da de gikk.

De hadde likevel fått nytt håp i slutten av mars.

Da hadde Lars begynt i jobb igjen og alle trodde at nå ville ting bedre seg sakte men sikkert. Det gjorde det ikke.

Lars viste ingen interesse for arbeidet lenger, han gjorde langt fra noen god jobb og en dag sluttet han bare å komme. Ivar hadde igjen oppsøkt ham hjemme, men kom til låst dør.

Nå nektet Lars å åpne, hvis han var hjemme. Han nektet å ta telefonen også.

I flere uker drakk han tett. De eneste gangene han forlot huset, var for å kjøpe mer alkohol og det var en av disse gangene Nina hadde truffet på ham. Hun satt på trappen hans da han kom hjem med flere poser fra vinmonopolet.

”Herregud Lars! Skal du kaste vekk hele livet ditt og ende opp som alkoholiker? Hva tror du Charlotte og Truls hadde sagt hvis de så deg nå?”

Han hadde kommet helt opp i ansiktet hennes og stemmen hadde dirret av sinne.

”Dra til helvete og la meg være i fred! Den helvetes kjerringen tok fra meg alt jeg hadde og nå skal jeg liksom tenke på hva hun hadde syntes?” Det luktet gammel fyll av ånden hans og ansiktet var fordreid av hat.

Hun hadde brutt fullstendig sammen der på trappen, men broren hadde bare gått inn i huset og lukket henne ute.

Det var da hun ringte Ivar.

”Du må gjøre noe Ivar, du er hans beste venn. Han hører på deg.” Den hulkende bønnen hadde fått ham til å gå fra jobb og hente henne. Han hadde først prøvd å få kontakt med Lars. Ropt og banket på dører og vinduer. Vært sint og bedende. Men ingenting hjalp. Da naboer kom ut for å se hva som foregikk, gav de opp og gikk derifra.

Nina var knust. De skjønte begge at det var nytteløst, at uansett hva de gjorde så kom Lars til å gå til grunne, dersom det var det han ville.  Og det så ut til at det var akkurat det han ønsket. Hjemme i hennes leilighet hadde han tatt henne i armene sine og trøstet henne.

På et eller annet tidspunkt sluttet hun å gråte, løftet hodet fra skulderen hans og stirret ham inn i øynene. Det var som om tiden sto stille.

Langsomt med blikket låst i hans, hadde hun lent seg fram og kysset ham. Hjertet dunket så hardt i brystet hans at han var redd det skulle overbelastes og stoppe. Det gjorde det ikke.

Han besvarte kysset, først forsiktig, deretter lidenskapelig. Det var som om alle følelser han hadde stengt inne i årevis fikk utløp der og da.

De begynte å rive og slite i hverandres klær og like etter var de begge nakne.

Han stoppet opp, holdt henne litt fra seg og hvisket:

”Herregud du er så fin. Er du sikker på at du vil dette? At dette ikke handler om at du er lei deg?”

”Er ikke det grunn god nok da?” hvisket hun stille. Ansiktet var fremdeles tårevått.

Han ristet på hodet, men klarte likevel ikke stoppe.

Han tok henne der på sofaen. Raskt og uten snev av romantikk. De kom begge. Som to svette dyr klamret de seg til hverandre i håp om å finne trøst i den andre. Han følte seg dårlig etterpå. Det var ikke sånn han hadde sett det for seg. Ikke dette han hadde drømt om.

”Faen. Dette skulle jeg ikke gjort” sa han idet han dro bokseren på seg.

”Å. Så du gjorde det helt alene du da?” han kunne høre at hun var såret.

”Jeg mente det ikke sånn Nina. Jeg bare……jeg vet da faen!” han dro t-skjorten over hodet og et øyeblikk forsvant synet av henne, fortsatt liggende naken på sofaen. Hun hadde satt seg opp da han igjen kunne se henne.

”Hva mente du da? Var det et sympatiknull? Syns du synd i meg? Er det sånn?” hun var sint.

”Nei, men…du er lei deg og…..ja.jeg utnyttet vel det da? Hadde lyst på deg og gav blaffen i hva Lars mene…”

”LARS?! Jeg gir vel faen i Lars! Han driter tydeligvis i meg, så du kan vel bare gi faen i hva Lars mener!!”

”Han gir ikke faen i deg Nina, det vet du. Han har det bare helt for jævlig for tiden. Klarer vel ikke tenke på andre akkurat nå.” Han satt seg ved siden av henne i sofaen og la armen rundt henne. Hun hadde begynt å gråte igjen.

”Jeg har elsket deg siden jeg var 15 år Ivar. Helt siden første gang jeg traff deg.”

Han bare stirret på henne. Ute av stand til å ta inn over seg det hun nettopp hadde sagt. Hun misforstod tausheten hans og la iltert til;

”Herregud ikke se så fordømt skremt ut da mann. Jeg skal ikke kreve noe av deg, slapp hel….”

Han avbrøt henne med et kyss. Tok tak i ansiktet hennes og stoppet ordflommen med en krevende og intens munn.

”Jeg elsker deg Nina” stønnet han mot leppene hennes.

”Har alltid elsket deg”

Han dro henne inntil seg. Den nakne kroppen sank inn mot hans og slik ble de sittende lenge. De lo og gråt. Klarte ikke holde fingrene borte fra hverandre. Elsket igjen. Til slutt ble de liggende nakne på gulvet i stuen, med hendene flettet i hverandres.

”Vi skal nok klare å hjelpe Lars skal du se. Vi kan bare ikke gi opp”

Hun nikket. Tårer rant over ansiktet hennes, men hun smilte også. Hvordan er det mulig å være så trist og så glad på samme tid sa hun til seg selv.

”Jeg vil ikke ha barn” sa hun plutselig.

”Jeg vet det Nina” svarte han smilende.

”Jeg vet det”

 

Lars stoppet å drikke like plutselig som han hadde startet. Han befant seg i den lille gruppen av mennesker som av ulike årsaker ønsket å gjemme seg i en alkoholikers kropp, men som ikke klarte det. Når han var full nok, så glemte han faenskapen for en stund, det var ikke det som var problemet. Det var dagen derpå. Den jævlige følelsen av angst. Skjelvingene som red kroppen i timer. Svetten og spyingen. Det var for jævlig. Tankene kom også tilbake med forsterket styrke dagen derpå. Bilder av det avrevne hodet til Truls og Charlotte som hang i trappen, hjemsøkte ham i timer når han våknet fra den døddrukne søvnen.

Det fikk ham en dag til å slutte like raskt som han hadde begynt. Han satt i stuen blant flasker og skrot, mens han prøvde å manne seg opp til dagens første slurk. Hendene skalv og han var så dårlig som han aldri før hadde vært. Halvparten av vodkaen havnet i glasset mens den andre halvparten havnet på stuebordet.

”Faen”! Han gjenkjente knapt sin egen stemme i det tause rommet.

Svetten piplet fram på pannen og gammel stank ble på nytt vekket til liv i arm hulene på skjorten.

De kan feste det på igjen ikke sant Lars???

Han spydde på stuegulvet og så at det ikke var første gang. Han fikk kaste teppet, det kunne nok ikke reddes.

Som ham tenkte han. Kunne ikke reddes. Som Truls. Som Charlotte.

Han kikket mot trappen og skrek;

”Dra til helvete!” et ekko var det eneste svaret han fikk.

Han flirte

”Det er akkurat der jeg er”

Han grep fatt i kjøkkenglasset med den klare væsken og kjente samtidig at spyttsekresjonen i munnen økte. Det var like før en ny ladning ville grise til teppet igjen. Han stålsatte seg for dagens første slurk, løftet glasset mot munnen og knep øynene sammen.

Men tok den aldri.

 

Plutselig en dag var han borte. De hadde kommet jevnlig i årenes løp og banket på døren hans uten at han åpnet. De hadde ringt ham flere ganger i uken, men han svarte aldri. De eneste gangene de traff på han var når han jobbet i hagen. Endeløse timer kunne han holde på der, men å innlede noe samtale med ham var umulig.

Tiden gikk og etter hvert lærte Nina seg å leve med sorgen over brorens fall.

Hva annet kunne hun gjøre?

Foreldrene gav også opp etter hvert.

Likevel levde de alltid med det håpet om at han en dag skulle komme tilbake til livet slik de kjente det. En dag. Det håpet delte de alle.

Så var han borte.

Huset var tomt og en eiendomsmegler kunne fortelle at huset var solgt. Forrige eiers nye adresse visste han ikke.

De hadde søkt etter ham over alt og gjennom Ivars kontakter hadde de til slutt funnet ham på et lite tettsted. Umiddelbart hadde de reist for å besøke ham.

Han sto i hagen og hugget ved da de kom. De kjente ham nesten ikke igjen. Det var desember og nærmet seg datoen da Truls døde. 9 år senere.

Først steg Ivar ut av bilen og deretter Nina. Han hadde stirret på dem uten å si noe, deretter hadde han snudd ryggen til dem og gått inn i huset sitt.

Han åpnet ikke da de banket på.

Den fysiske endringen hadde vært så enorm at Nina hadde grått hele veien hjem til Oslo.

”Ja, ja. Vi vet i alle fall at han er i live” prøvde Ivar å trøste.

Men ingen av dem fant noen som helst trøst i det.

Den dagen hadde de begge med tungt hjerte innsett at de måtte gi ham opp.

La ham være i fred.

Likevel sendte de ham innbydelse til bryllupet sitt, men den 24. februar i år hadde de giftet seg uten å høre ifra ham.

 

Men nå hadde han altså ringt.

”Han har tydeligvis funnet seg en jente. En fra russland”

Nina bare måpte mot mannen sin.

”Hun har visstnok rømt fra et voldelig ekteskap”

”Fra russland?”

”Hun er fra russland ja, men mannen er fra Norge og nå er han redd hun er bortført av denne mannen”

”Men hva vil han at du skal gjøre?” Nina prøvde fremdeles å ta nyhetene inn over seg. Hun hadde fryktet at neste gang hun hørte noe om broren sin ville det være at han var død. At han skulle få seg en ny kjæreste slik han så ut sist, var mer enn utrolig og så langt fra hennes tanker at hun hadde vanskelig for å fatte det. Hun lurte på om det var en av de der kjøpehorene, men kjeftet umiddelbart på seg selv for å være så fordomsfull.

 Broren ville vel aldri kjøpt seg en dame vel?

”Jeg vet da faen Nina, jeg ble bare så inn i helvete glad for å høre fra ham. Jeg var sikker på at fyren lå dau et eller annet sted. Jeg reiser opp dit og hjelper ham så godt jeg kan.”

”Jeg blir med” hun var allerede på vei for å pakke en bag.

”Det er kanskje best du blir her foreløpig. Han ba meg komme alene” han visste han snakket til veggen. Ingen fortalte Nina hva hun kunne og ikke kunne gjøre. Ikke når det var noe hun selv ønsket. Det var det han elsket mest ved henne. Hennes styrke. Hennes stahet.

Hun enset ham ikke engang og like etter satt de begge i bilen på vei til Lars.

De hadde tusen spørsmål og på veien stilte de dem til hverandre. De kunne selvfølgelig ikke svare på et eneste, men det var heller ikke så viktig, de måtte bare få luftet tankene sine.

Det var Nina som kjørte, Ivar ringte til kollegaer i politiet for å finne ut av hvem denne tidligere ektemannen var. Det var ikke lett. Damen het Lilja, nå kjent som Anna og hun hadde en sønn som het Ivan, men som nå gikk under navnet Tom.

Selv jobbet Ivar i Økokrim og hadde lite kontakter voldsavsnittet, men en nyansatt i Økokrim kom derfra. Han ringte til Alfred som han het.

”Tja, kan ikke si at jeg gjenkjenner forholdene, men det er jo ikke sikkert jeg hadde noe med den aktuelle saken å gjøre. Dessverre er den ikke unik. Jeg kan ringe og forhøre meg litt hvis du vil?”

”Gidder du det? Det hadde vært jævlig bra. Det gjelder en tidligere kollega skjønner du, min svoger faktisk” han smilte fort til Nina, men hun så det ikke. Hun stirret på veien rett framfor seg, oppslukt av egne tanker.

Da han la på strøk han en hånd over kinnet hennes.

”Gleder du deg til å se ham igjen?”

”Hva? Jo, jeg gjør vel det….mest spent egentlig…redd for hvordan det er med ham. Det var så jævlig sist Ivar, jeg vet ikke om jeg klarer det en gang til.” Hendene hennes på rattet var full av oljemaling. Som alltid. Det gav ham en god følelse. Noe var konstant.

”Han hørtes bedre ut. Selv om han var oppkavet og redd, så hørtes han bedre ut. Som om han var kommet tilbake til livet på en måte….jeg vet ikke” han kikket ut av vinduet og lurte på om det var sant eller bare innbilning? Han ville så gjerne at det skulle være sant. Irritert tørket han fuktighet fra øynene.

Han så for seg den dagen da Lars kom på døren hans. Det var 1 januar og en ukes tid etter begravelsen. Ivar kom aldri til å glemme det.

”Hun er død” hadde han bare sagt.

”Død? Hva mener du?” Ivar hadde kjent en gryende uro vokse.

”Charlotte. Hun er død. Hun henger i trappen hjemme” Han hadde sagt det uten følelser. Som om det var en helt ordinær ting han fortalte. Han kunne like godt ha sagt;

”Det har begynt å regne.” Tonefallet avspeilet overhodet ikke det grimme budskapet.

Ivar hadde ringt noen kollegaer som reiste ut i huset og fant Charlotte hengende i trappen akkurat slik Lars hadde beskrevet. Hun hadde brukt en tørkesnor som hun hadde festet under det øverste trappetrinnet. Den hadde hun snurret flere ganger rundt halsen sin før hun hadde knyttet flere båtmannsknuter i enden for å sikre at den ikke skulle løsne. En krakk som hørte til stresslessen fra Ekornes lå veltet og hadde vært det siste føttene hennes hadde hvilt mot. Ansiktet var mørkeblått, nærmets svart. Øynene bulte som en dypvannsfisk som var dradd på land. Hun hadde ikke brukket nakken som var vanlig ved høyere fall, men i stedet hadde hun langsomt blitt kvalt.

 Hadde hun kjempet? Prøvd å nå krakken med føttene igjen? Hadde hun angret idet livet ebbet ut? Det ville de aldri få svar på.

Snoren hadde gravd seg langt inn i huden på halsen og disse merkene viste det seg i ettertid at selv ikke dyktige begravelsesagenter klarte å maskere. I stedet ble hun ikledd en høyhalset bluse som moren hadde gitt dem til visningen.

En enkel lapp lå i trappen.

Unnskyld.

Alt dette fortalte de Ivar senere. Det hadde vært tøft for dem å finne henne. Selv om de ikke hadde kjent henne personlig, så var det tross alt konen til en kollega. En kvinne de hadde møtt mange ganger i festlige anledninger. Knappe to uker tidligere hadde noen av dem sett henne sitte hysterisk i veikanten med sønnens avrevne hode i fanget også. De fleste av dem ville ikke kunne toppe disse hendelsene i grufullhet, selv om de hadde lange karrierer foran seg. Det ville prege og plage dem i lang tid framover.

Ivar var glad han ikke hadde vært med ut dit. Selv hadde han fått Lars inn på sofaen og ringt foreldrene hans.

”Jeg er ikke lei meg” hadde Lars sagt om og om igjen.

”Jeg er faen ikke lei meg”

Ivar hadde ikke visst hva han skulle svare, så han lot det bare være.

I stedet kokte han kaffe. Lars ble sittende apatisk igjen i stuen.

Ute på kjøkkenet trakk Ivar pusten dypt og spurte seg selv om det var sant. Var hun virkelig død? Og hvordan? Var det selvmord? Selvfølgelig var det selvmord hadde han sagt sint til seg selv. Hva ellers??

Han hadde fylt en rykende kopp til seg selv og en til Lars. Begge ble stående urørt på stuebordet til de ble kald og senere tømt i vasken.

Da foreldrene kom, tok de Lars med seg hjem.. Begge var i sjokk og så ut til å ha eldes mange tiår de siste ukene. Ivar pustet lettet ut da de hadde reist. Han visste simpelthen ikke hva han skulle si eller gjøre for sin beste venn. Det var for jævlig.

Han spurte aldri, men tankene rundt dødsfallet til Charlotte kvernet i hodet hans i lang tid. Fremdeles lå disse spørsmålene og gnagde i bakhodet hans. Hvorfor hadde ikke Lars prøvd å få henne ned? Hadde det vært mulig å redde henne? Hvorfor lot han henne bare henge?

Det at han flyttet umiddelbart tilbake i huset virket også makabert, som om det ikke gjorde ham noe at kona hadde dødd der?

At han hadde stengt av alle følelser da han fant henne, var noe Ivar hadde forstått senere. Kameraten hadde rett og slett sjekket ut og ingen klarte å innhente ham igjen.

Før nå kanskje?

 

De kjørte en stund i taushet og begge skvatt da telefonen på nytt ringte.

”Hallo?” Ivar møtte blikket til Nina da han svarte og nikket svakt da han hørte Lars i andre enden.

”Ja, vi er på vei. En times tid unna. Noen nytt?”

Hun kunne høre en stemme i andre enden, men det var umulig å høre hva den sa.

Det var broren hennes. Hennes elskede bror som hun hadde trodd hun hadde mistet. Nå hadde håpet blitt vekket på nytt. Hun ba en stille bønn til den guden hun så ofte påsto hun ikke trodde på. Ba om at broren hadde det bedre, at ting ville ordne seg nå, at han skulle komme tilbake til dem, til henne.

Hun kom plutselig til å tenke på vitsen om de to ateistene som satt og pratet sammen. Da den ene sa til den andre;

”Tror du Gud vet at vi ikke tror på ham?” Hun smilte for seg selv. Det var sånn det var med henne. Når ting var vanskelig ba hun alltid til Ham og når Han ikke ordnet opp, ”straffet” hun Ham ved å deklamere sin ateisme. Innerste inne lå barnetroen, uansett hvor mye hun prøvde å benekte dette. Gud visste det vel også, den bleien, tenkte hun tørt.

”Han tror han vil drepe henne” Ivars stemme brøt inn i tankene hennes.

”Hvem” spurte hun skremt.

”Ektemannen. Lars tror han er i stand til å drepe henne. Han finner ikke guttungen heller.”

”Guttungen?” Hun så uforstående på ham.

”Herregud Nina er du med eller? Jeg sa jo at hun hadde en sønn. Han er tydeligvis borte han også”

Plutselig slo en forferdelig tanke ned i henne. Var det broren hennes som hadde gjort dette? Hadde han til slutt gått fullstendig fra forstanden og drept en kvinne og hennes sønn? Blodet frøs til is i årene hennes og hun var fullstendig lammet et øyeblikk.

”Han kan ikke ha gjort dem noe vel?” hun nærmest hvisket det ut i luften

”Det er for tidlig å si vi må bare…….” Ivar stoppet plutselig og stirret på henne.

”Hva mener du? Lars???”

Hun møtte blikket hans uten å si noe.

”Nei no får du faen meg gi deg Nina, det e din bror du snakkar om!!” Den breie bergensdialekten understreket hvor forbannet han over det hun hadde ymtet om. Det var lenge siden han hadde snakket slik. Ikke at han hadde lagt over til Oslodialekt akkurat, men noe avslepet var dialekten likevel. Hun elsket ham enda mer for at han forsvarte broren så iherdig.

”Du har rett, jeg er ikke helt meg selv. Selvfølgelig kan han ikke ha gjort dette.”

Telefonen ringte igjen og avbrøt en mulig videre diskusjon om emnet.

”Ja, det er meg” Ivar satt lenge stille og lyttet. Deretter la han på.

”Det var Alfred igjen. Han tror han har funnet noe.”

”Tror?”

”Ja, det er tydeligvis mye hemmeligheter ved det avsnittet. Han har i alle fall funnet frem til en kvinnelig førstebetjent som ble veldig misstenksom over spørsmålene han stilte”

”Hvordan misstenksom?”

”Han hadde snakket med flere andre ved voldsavsnittet som ikke kunne hjelpe ham noe særlig, men de lovet å undersøke saken nærmere. Like etterpå hadde han fått en oppringning fra en førstebetjent Helena Askvik som lurte på hvorfor han stilte så mange spørsmål”

”Og?”

”Ja, han visste jo ikke så mye, kun det jeg hadde fortalt ham, så han har gitt henne nummeret mitt. Hun skulle ringe meg i løpet av kvelden.”

”Hvorfor ikke med en gang?” spurte Nina irritert.

”Hun skal nok sjekke meg opp først. Hvem jeg er osv..”

”Men herregud du er jo politi!! Stoler dere ikke på hverandre en gang?” hun hisset seg opp nå.

”Hold oppmerksomheten på veien Nina, jeg vil gjerne komme helt frem vennen min!”

”Jo da, vi stoler på hverandre” fortsatte han som svar på spørsmålet hennes.

”men bare fordi vi er politi, betyr ikke det at alle av oss er prakteksemplarer! Du skulle bare visst hvor mange politifolk som denger konene sine!”

”Du tuller” hun stirret sjokkert på ham.

”Dessverre” svarte han oppgitt.

Igjen fryktet hun tanken på at broren hennes kunne ha skadet noen.

NYTT INNLEGG 6/7

44

VENTETIDEN

 Lars hadde ringt politiet i bygden også. Eller rettere sagt var det Gunnhild som hadde ringt.

Hun hadde vist seg som en handlekraftig dame når det gjaldt. Kaffen var kommet i kopper og hun hadde funnet fram penn og papir og begynt å notere det de visste med sikkerhet. Lars kom med en del fakta, mens Gunnhild ble mer og mer klar over hvor lite hun visste om venninnen. Hvor lite hun hadde brydd seg om hennes liv. Plutselig forstod hun hvorfor Anna hadde vært så tilbakeholden. Så redd! Og Gunnhild som bare hadde turt frem. Uten hensyn! Kanskje for aller første gang så Gunnhild seg selv med andre øyne. Og hun skammet seg. Hun lovet seg selv at hun ville bli en bedre venn, når Anna kom tilbake. Hvis Anna kom tilbake var det en liten stemme i hodet som hvisket, men hun skjøv den fort vekk.

Alt dette hadde hun fortalt videre til det lokale politiet, eller Nils som han hun snakket med het. De hadde gått sammen på skolen i ni år og hun kjente ham godt nok til å be ham holde kjeft og høre hva hun hadde å fortelle, da han avbrøt henne.

Han hadde lovet å ta seg en tur bort til leiligheten og skulle også ta kontakt med utleier for å bli låst inn. Det var ikke vanlig sa han, å gjøre noe før det var gått 48 timer, men ombestemte seg raskt da Gunnhilds vrede krøp gjennom røret til ham. Lars hadde vært glad for at hun var der akkurat da.

”Så hvem er denne Ivar som kommer?” spurte hun Lars som strenet fram og tilbake på gulvet.

”En kamerat fra politiskolen. Han jobber i politiet enda”

Gunnhild løftet begge øyenbrynene i en spørrende grimase.

”Ja jeg har vært politi Gunhild, jeg har ikke alltid vært lasaron” han smilte da hun snøftet litt fornærmet.

”Du kan jo ikke laste folk for at de reagerer på det utseende du presenterte tidligere. Herregud vi kunne jo lukte deg helt inn til sentrum”

Han lo og fikk et smil i retur.

”Ja, ja du har jo tross alt tatt deg sammen” hun viftet med armen som for å understreke at hun var ferdig med den saken.

”Ok” fortsatte hun

”Dette er det vi vet; Hun heter Lilja og sønnen heter Ivan. De kom hit til bygda for litt over et år siden. Hun kom til Norge i 2003 og var da gift med en norsk mann. Han misshandlet henne jevnlig og hun var innlagt på sykehus flere ganger og dette førte til slutt til at hun aborterte deres felles barn. Hun ble hjulpet av politiet til å få ny identitet og heter nå Anna Nilsen. Hun bodde like utenfor Oslo med mannen, vi vet ikke hvor.

Hvem i politiet som hjalp henne vet vi ikke, men vi tror det må være noen ved voldsavsnittet i Oslo. Dette skulle denne Ivar undersøke nærmere. Noe mer?” hun så spørrende på Lars.

Alt på listen var fakta han hadde lagt på bordet, med unntak av når hun kom til bygda. Det var den eneste informasjonen Gunnhild kunne by på og på nytt skammet hun seg over den manglende interessen hun hadde vist venninnen. Eller var det Anna som hadde tilbakeholdt informasjonen? Begge deler besluttet Gunnhild for seg selv.

”Hun har en svigerinne i Russland. Irina heter hun visst. Jeg vet ikke mer” Lars var begynte å trakke fram og tilbake på gulvet igjen. Han gikk konstant til vinduet som om han ventet at hun plutselig skulle dukke opp i porten. Kaffekoppen hang på tommelen hans, men han drakk ikke av den svarte væsken. Det så ut til at han hadde glemt den. Gunnhild reiste seg og tok fra ham koppen. Ute på kjøkkenet tømte hun den kalde væsken i vasken og fylte den på nytt.

”Se her, drikk litt kaffe, det trenger du. Det blir en lang natt”

Han smilte takknemlig og til sin store overraskelse oppdaget Gunnhild at han var pen, men hun nevnte det ikke med et ord. Så gode venner var de ikke tross alt ikke enda.

Plutselig ringte telefonen og de skvatt til.

Gunnhild sa nesten ingenting, noe som var svært ulikt henne, men bare lyttet til det personen i den andre enden sa. Hun avsluttet deretter samtalen med å takke for at personen ringte og at ja de kom til å være tilgjengelig på dette nummeret hele natten. Idet hun la på hørte de en bil komme utenfor.

Lars var ute på trappen i tre steg og Gunnhild fulgte like bak ham. Selv om de visste bedre, håpte de det var Anna som på mirakuløst vis hadde kommet tilbake til dem.

 

45

GJENFORENINGEN

”Herregud, der er hun jo” Nina klarte ikke å skjule avskyen i stemmen. Den høye, blonde kvinnen i døren så akkurat ut som hun hadde fryktet. En billig hore. Like fort flyttet hun blikket til mannen som var på vei ned trappen og til sin store glede gjenkjente hun broren slik han skulle se ut.

”Lars” utbrøt hun i glede og hoppet ut av bilen før hun hadde stoppet motoren. Bilen gjorde et hopp fram, da den framdeles sto i gir, men hun lot seg ikke merke med det. Ivar slo av tenningen og fulgte etter.

Lars bråstoppet da han så søsteren, men fattet seg fort og kom dem i møte.

Nina kastet seg i armene hans og han gjengjelte klemmen. Da hun endelig slapp ham, var det en litt flau stemning, før den andre kvinnen kremtet og rakte hånden i mot de nyankomne.

”Ja, hei. Jeg er Gunnhild. Annas venninne. Eller Lilja som hun jo egentlig heter.” hun grep Ivars hånd først og fortsatte;

”Ja, du er vel Ivar som jeg har hørt om, men hvem er du?” hun snudde seg mot Nina og så utfordrende på henne.

Nina som var overlykkelig over at broren så, så godt ut og det faktum at dette ikke var kjæresten hans, grep hånden til Gunnhild og smilte vennlig.

”Jeg er Nina, Lars yngste søster”

”Yngste søster? Er det flere av dere?” det var en nedlatende tone i stemmen hennes.

Nina svelget irritasjonen og smilte, om enn litt mer anstrengt og sa;

”Ja, vi har en søster til. Lena. Hun er eldre enn meg og to år yngre enn Lars. Men hun er ikke her. Hun er diplomatfrue og bor i Houston”

”I Amerika” tilføyde hun da Gunnhild bare stirret spørrende på henne.

”Jeg vet hvor Houston er” svarte Gunnhild indignert.

”Det er i staten Texas, jeg forsto bare ikke hvorfor jeg trengte all den informasjonen.”

Nina ble så paff av det frekke svaret at hun bare kikket forvirret på broren. Han blunket smilende til henne og sinnet rant like fort av henne igjen. Han var seg selv igjen! Han var Lars!

Raskt fortalte Ivar om Helena i politiet som skulle ringe ham i løpet av kvelden

Lars på sin side leste opp det de hadde notert seg mens de ventet på Ivar. Gunnhild supplerte med å fortelle at like før de hadde dukket opp hadde hun fått en telefon fra det lokale politiet.

De hadde vært inne i leiligheten til Anna og den var tom. Det var likevel noe som hadde uroet dem litt. De tre andre stirret spørrende på henne.

”I entreen så det ut til å ha vært et basketak eller lignende.” Hun forklarte nærmere;

”Klær var revet ned fra hengere, en vase var knust og en fillerye lå i en krøll på gulvet. Det var ikke mye uorden, men Nils fikk en bestemt følelse av at noen var blitt dratt ut av leiligheten mot sin vilje. Nils er en jeg kjenner i politiet forklarte hun på innpust. Dessuten kunne en nabo fortelle at han hadde hørt noe rabalder tidligere på kvelden, men at da han gikk ut for å sjekke var det stilt igjen.”

Nina hadde lyst å puste for henne. Herregud hun fikk sagt mye på en gang, tenkte hun. Hun hadde følt en umiddelbar motvilje mot denne kvinnen og håpte at hennes venninne som de nå lette etter var alt annet en lik henne.

De fikk seg hver sin kopp kaffe, mens Lars begynte å trakke rundt i huset igjen. Han er virkelig bekymret tenkte Nina. Han er ordentlig glad i denne kvinnen! Tanken gjorde henne glad, selv om hun tross alt var forsvunnet. Det betydde at broren kunne elske igjen, at han hadde kommet seg over det som hadde skjedd. Eller at han var i ferd med å gjøre det i alle fall. Uansett hvem denne kvinnen var, så var Nina henne evig takknemlig. Hun hadde klart det ingen av dem hadde vært i stand til.

Til slutt ringte Ivar til voldsavsnittet igjen. Lars var i ferd med å gå fra forstanden og de måtte ha litt nytt hvis han skulle holdes der lenger.

Helena kom i telefonen straks han sa hvem han var og hvem han ville snakke med. Det var som om hun hadde ventet på telefon fra ham.

Hun var meget reservert til å begynne med. Da Ivar ikke kunne fortelle så mye om Anna, ba hun om å få snakke med Lars selv.

Hun var helt stille da han fortalte alt han visste. Han kunne beskrive både henne og gutten ned til en prikk. Brennmerkene på armene til Lilja hadde han nesten antallet på. Han fortalte hvor hun jobbet, at hun hadde fått brukket nesen, kjeven og flere ribbein av denne ektemannen. Han visste til og med om aborten i kjelleren. De andre lot seg sjokkere av de grufulle detaljene som denne Lilja alias Anna hadde blitt utsatt for. Da han var ferdig å fortelle, hadde hun noen spørsmål til ham.

”Hvorfor vet du ikke hva denne ektemannen heter, når du kjenner henne så godt”

”Nei, jeg vet ikke” begynte han…..

”Hun kalte ham bare for HAN. Tom kalte ham bare for jævelen. Det var vondt for Anna å snakke om dette, jeg valgte å bare lytte, ikke spørre for mye”

Det var sant at Ivan kalte stefaren for jævelen. Det hadde Helene hørt mange ganger.

”Du kaller henne for Anna selv om du vet hennes riktige navn?”

”Ja, jeg ble jo kjent med henne som Anna. Alle i bygden trodde jo at hun het det. Hun sa dessuten at dere hadde sagt at hun måtte bruke dette navnet uansett. Men jeg kalte henne lilje av og til” hvisket han til slutt. Hun kunne høre smerten i stemmen hans.

”Jeg har nettopp kommet tilbake fra huset til Morten som han heter, han er ikke der. Vi har satt en overvåkningsenhet igjen der ute og de kontakter oss dersom han dukker opp.” Hun hørtes ut som om hun bladde i noen papirer. Lars benyttet anledningen til å få Ivar til å sette mobilen på høytalerfunksjon. Han avbrøt Helena da hun fortsatte for å fortelle henne at nå kunne alle i rommet høre hva hun sa..

”Jeg tviler på at han gjør det. Dukker opp i huset mener jeg.” fortsatte Helena på høytaleren.

”Hvorfor det?” Lars kjente etterforskeren våkne i ham.

”Han vet at jeg vet hvor han bor. Han er ikke dum, han forstår nok at jeg vil få høre om forsvinningen ganske snart. Dessuten bor moren i huset ved siden av og jeg tviler på at han ønsker andres innblanding”

 De ventet på at hun skulle fortsette.

”Jeg må være ærlig med deg. Mannen er klinkende galen hvis jeg får bruke fagterminologi” sa hun spydig.

”Jeg er redd han kan drepe henne om vi ikke finner henne snart. Gutten er borte også?”

”Ja, jeg er redd for det” Lars kjente angsten svi i magen, men fortalte om funnet som politiet hadde gjort i leiligheten. De kunne høre Helena banne i andre enden. Hun brydde seg virkelig om disse to, tenkte Lars. På nytt kjempet han mot tårene.

”Vi undersøker om han har noen andre eiendommer han kan ha tatt dem med til, men så langt ingenting.”

”Hva med moren” hvisket Gunnhild.

Lars så uforstående på henne.

”Sa dere noe” Helena brøt inn.

”Hva med moren” ropte Gunnhild.

”Kanskje hun eier et sted? En hytte på fjellet eller noe”

Lars nikket.

”Vi skal søke på henne også” svarte Helena kjapt.

”Jeg ringer dere tilbake når jeg har noe mer.” Etter å ha forsikret seg om at hun hadde rett nummer til dem, brøt hun forbindelsen.

”Det var ikke dumt tenkt det der med moren” nikket Lars anerkjennende til Gunnhild.

Denne smilte takknemlig tilbake, en tåre lurte seg ut av øyekroken men hun fanget den raskt med hånden.

”Jeg smeller sammen noe mat til oss” sa hun idet hun reiste seg. Tross sin brautende framferd var det ingen av de andre som lenger tvilte på at også hun var svært bekymret for Anna.

Ivar og Lars reiste inn til leiligheten for ta den i øyesyn. Lars klarte simpelthen ikke å sitte i ro og ikke gjøre noen lenger. Dessuten kunne det jo være at noe var blitt oversett? Han kjente tross alt Anna best av alle. Og Tom. Han kjente skyldfølelsen bølge over ham igjen. Hvorfor hadde han ikke passet bedre på dem? Hvorfor lot ham dem være alene i leiligheten, når de kunne være her hos ham?

Nils hadde allerede fått telefon fra Helena som hadde gitt ham en innføring i Annas sak. Han hadde fått beskjed om å være behjelpelig ovenfor Ivar og Lars som skulle gjøre noen undersøkelser i leiligheten. Ubekvem med å treffe Lars igjen etter arrestasjonen tidligere det året, gjorde at han var svært nervøs da de kom. Men Lars lot som ingenting og snart slappet betjenten av.

Leiligheten bar absolutt preg av det hadde vært kamp i entreen. Tv`en hadde også stått på kunne Nils fortelle, men den hadde han slått av.

Lars og Ivar så for seg det som hadde skjedd. Tom hadde sikkert satt og sett på tv da det ringte på døren. Han hadde intetanende åpnet døren og stått ansikt til ansikt med jævelen. Det sved i brystet til Lars når han tenkte på hvor redd guttungen måtte ha blitt. Synet av en spinkel guttunge, med hendene over ørene, et overdøvende ul og skrekkslagne øyne som stirret rett i helvete blaffet over netthinnen hans.

Nils kom pesende inn i leiligheten og sa han hadde funnet noe nede på gaten. Tett fulgt av de to kameratene løp han ned igjen. Like utenfor inngangsdøren, var det blod på bakken, ikke mye, men garantert blod. Like ved lå også Annas rosa lypsyl. Synet av den lille tingen slo luften ut av Lars. Han så for seg de små fingrene hennes når hun fiklet med å få av lokket. Eller hvordan hun presset leppene fram når hun smurte dem med den lille saken. Det kunne vært hvem som helst sin, de solgte dem for 15 kroner på Rema 1000, men Lars visste at det var hennes. Han var overbevist om at hun hadde kastet den der som et spor for ham. Det ble for mye for ham. Han knakk sammen i knærne og ble liggende på alle fire å gråte med Ivars hånd på skulderen.

”Vi skal finne henne Lars. Jeg lover. Vi skal finne henne”

Lars visste at han ikke kunne love det, men satt pris på vennens forsikringer likevel.

Han tok seg sammen, reiste seg mens han tørket ansiktet og nikket brydd til betjenten som fort trakk blikket til seg. Nå måtte han ta seg sammen og finne Anna.

Om det så var det siste han skulle gjøre, så skulle han finne Anna.

NYTT INNLEGG 8/7

46

HELENA

 

”Faen!” Helena satt på kontoret og kikket på telefonen.

”Faen” gjentok hun seg selv.

Hun hadde kjent adrenalinet stige umiddelbart da hun fikk høre om oppringningen fra denne Ivar. Hun hadde fryktet at dette ville skje. Hadde sett det for seg gang på gang, men nå når det var en realitet innså hun at hun hadde innbilt seg at de var uten for fare. I sikkerhet.

Hun hadde selv valgt stedet hvor Lilja skulle flytte til. Ikke for langt fra der hun hadde bodd sammen med Morten, men langt nok til at hun kunne bevege seg noenlunde fritt uten å risikere å treffe på ham. Han ville uansett lete etter henne i Russland hadde de tenkt og det gjorde han også. Uten hell selvfølgelig. Å lete så tett til hjemstedet ville nok ikke falle ham inn. Det var i alle fall det Helena hadde trodd. Men nå hadde han altså funnet dem. Hvordan?

Hun reiste seg raskt og gikk ut i døren. Tine satt like utenfor på kontorpulten sin.

”Søk på Rita Hermansen, Tine. Se om du finner noen eiendommer oppført på henne. Hytte på fjellet eller en lagerbygning…..noe.”

Tine nikket, allerede fullt opptatt med å taste på den lille hvite maskinen sin. Apple sto det på den og et halvspist eple lyste mot Helena fra lokket. Har hun fått ny maskin lurte hun på, men spurte ikke. Hun hadde ikke peiling på datamaskiner. Brukte dem minst mulig selv.

”Søk videre på Morten også. Hva er det firmaet hans heter nå igjen…?”

”WIC National?” Tine la an en spørrende tone, selv om hun visste at det var det firmaet het. Det var sånn de snakket nå, ungdommen. Alt i en spørrende tone. Det holdt på å gå Helena på nervene. En niese av henne hadde besøkt henne i helgen. 16 år gammel. Med tusen fullstendig uinteressante ting å fortelle tanten.

”Jeg var på senteret i daaaag? Så traff jeg Jeanett? Vi hadde det bare så utrolig gøyyy?”

Helena hadde bare sett uforstående på henne. Spurte hun? Eller fortalte hun? Var det meningen at Helena skulle si ja hver gang niesen kom til slutten av en setning? Slutten hvor hun alltid gikk en tone eller to opp for å indikere et spørsmål?

Når helgen endelig kom til en slutt hadde Helena innsett at det var slik de snakket nå, ungdommen. Hvis Tine hadde lagt seg til en slik talemåte også, ville det ikke være til å bære, tenkte hun irritert. Hun håpte det var et engangs tilfelle. Hvis ikke måtte hun ta en prat med sekretæren. Det var helt sikkert.

”Ja, det var det. WIC International. Søk om det står noen eiendommer oppført på dem her i Norge.” Hun gikk inn igjen på kontoret og lukket døren.

Hun måtte ringe Ingrid. Hun sukket.

”Ja…hei. Det er meg”

”Det ser jeg på nummeret” svarte en søvndrukken Ingrid.

”Hva er det? Skal jeg sove alene i natt også?”

”Jeg er redd for det”

”…”

”Du…jeg beklager, men det er en litt spesiell sak. Jeg må neste…”

”Er det ikke alltid det?” Ingrid lo en kort latter.

”Gjør det du må” fortsatte hun uten å vente på svar og like etter hørte Helena et klikk i øret.

Hun sukket igjen. Hun skulle gjøre det godt igjen.

Senere. Når Lilja var i sikkerhet.

Hun hadde jobbet i avsnittet i 11 år nå. Og Ingrid hadde rett. Det var alltid en spesiell sak. Alltid noen å redde. Men Helena kunne ikke hjelpe for det. Det var bare slik hun var.

Eller? Var det slik hun hadde blitt? Et resultat av omstendighetene?

Var de ikke alle det. Et resultat av omstendighetene? På en eller annen måte?

Hun hadde mange ganger fundert på nettopp det. Diskutert det med Ingrid også. Hvorfor hun var den hun var. Hvorfor hun var lesbisk for eksempel? Hun trodde fullt og fast at de fleste mennesker ble født med den legningen de hadde. At det var bestemt fra naturen side. Men var det slik med alle? Var det slik med henne? Eller skyltes det oppveksten? Faren?

Ingrid elsket å diskutere, men som psykologer flest kom hun aldri med noen konklusjoner. Bare en rekke nye spørsmål. Det irriterte Helena iblant. Noen ganger ønsket hun enkle svar. Fasitsvar. De finnes ikke lo bare Ingrid.

Men denne saken var likevel mer spesiell enn de andre innrømmet Helena for seg selv. Hadde hun krysset en grense her? Blitt for personlig?

 Helena hadde sett seg selv i Ivan. Bønnen i hans øyne gjenspeilte den hun selv hadde hatt i barndommen. Og Lilja. Lilja som slett ikke var som moren hennes, men som likevel ikke fant veien ut av det helvete hun var viklet inn i. Som ønsket å tro på Helenas forsikringer om beskyttelse, men som kom fra et annet land hvor politiet ikke nødvendigvis var til å stole på. Men Helena hadde ikke gitt opp. Hun hadde fulgt med familien på avstand og tatt kontakt med Lilja gang på gang i tiden som gikk etter deres første møte. Morten hadde truet henne. Han hadde til og med anmeldt henne for trakassering etter den hendelsen på sykehuset. Saken hadde naturligvis blitt henlagt, men Helena hadde holdt en lavere profil etter det. Ikke fordi han skremte henne, men fordi hun var redd det var Lilja og gutten som måtte bøte for hennes pågåenhet. Men hun gav ikke opp. Hun fortsatte utrettelig med det arbeidet hun skulle ønske noen hadde gjort for henne og søsteren mange år tidligere. Hun forsøkte å redde Lilja og Ivan for på den måten å redde seg selv.

De tidligste minnene hun hadde fra barndommen var av moren som gråt. Sittende på sengen til Helenas to år eldre søster Anna. Naken, med et forslått ansikt, satt hun der og stirret forskremt på døren som hun nettopp hadde låst. Utenfor sto faren og ropte og skrek, mens han prøvde å slå inn døren med kroppen sin. Det klarte han heldigvis ikke.

Hvor gammel hadde Helena vært da? To? Tre kanskje? Hun husket ikke.

Senere ble det en vanesak. At moren låste seg inne hos dem. Når hun nådde så langt. Andre ganger satt de to sammen. Helena og storesøster Anna. Klamret seg til hverandre, mens de hørte på morens skrik ute i gangen. De gangene faren fikk fatt i henne før hun fikk låst seg inne.

Moren begynte å drikke. Det var enten det eller å forlate ham, sa hun til jentene sine. De hadde håpt på det siste, men moren hadde valgt flasken i stedet.

Endelig en dag ble de hentet på skolen. Helena var 13 og Anna 15. Inspektøren kom til Helenas klasserom og ba henne komme ut. Hun forlot klasserommet, til med elevenes oooing og åååing, noe som skulle indikere at hun var i trøbbel. På lærerkontoret satt Anna og gråt. Helena skjønte ingenting.

Det gjaldt faren fikk hun vite litt senere. Faren og Anna. Han hadde jevnlig, gjennom årenes løp missbrukt Anna. Helt siden hun var 8 år gammel.

Hadde han gjort dette med Helena også? Spurte den vennlige damen som viste seg å komme fra barnevernet. Helena hadde bare ristet på hodet til svar, mens hun kikket forskremt på søsteren. Hun hadde ikke hatt en anelse. Eller hadde hun? De få gangene faren faktisk gav dem oppmerksomhet, var det Anna han brydde seg mest om. Helena hadde ofte vært sjalu på grunn av dette. Hva var det med Anna han likte så mye bedre enn henne, hadde hun lurt på. Hun følte et stikk av sjalusi der på lærerværelset også. Hvorfor var det bare Anna han hadde gjort dette med? Hun skammet seg i mange år over denne sjalusien. Men den var der likevel.

De kom først på et barnehjem, deretter et overgangshjem før de noen måneder senere flyttet hjem til tanten og onkelen i Oslo.

Nå var begge foreldrene døde. Faren som satt mindre enn to år i fengsel, kjørte seg i hjel da Helena var 22 år. Hun hadde reist alene til begravelsen. Anna ville ikke. Det var kanskje like greit. Moren hadde vært fullstendig oppløst i tårer og Helena var ganske sikker på at Anna ville føle det som nok et svik fra moren.

Utenfor, etter seremonien i kirken skled moren på Trondheims islagte gater og falt så lang hun var. Den hullete nylonstrømpebuksen hennes gliste mot dem alle da skjørtene gled opp over lårene hennes. Helena husket enda hvor pinlig hun syntes det var.

”Uff, så glatt det er i dag” hadde flere i gravfølget skyndet seg å si til morens forsvar og for å lette på jentas forlegenhet.

Det var riktig. Det var glatt, men alle visste at dette skyltes alkoholen, tenkte Helena skamfull. To år senere reiste både Anna og Helena tilbake til Trondheim. Denne gang var det moren som lå i kisten. Ingen av dem hadde vært tilbake i hjembyen etter det.

Anna giftet seg og fikk en datter. Jenta med spørsmålssetningene. Mot alle odds var hun fremdels gift. Lykkelig til og med. Det var jo hun som burde hate menn? tenkte Helena. Det var jo hun som skulle blitt lesbisk på grunn av barndommen, visst noen? Så da var det kanskje ikke slik likevel? Man var den man var uansett påvirking? Hun trakk på skuldrene, slik Ingrid brukte å gjøre. Ingen fasitsvar.

Hun traff Ingrid for 7 år siden. Da hadde hun vært gjennom utallige forhold, både til menn og kvinner. På let etter seg selv hadde hun kalt det. Og kanskje det var slik?

Uansett hva hun hadde vært på let etter, så var det Ingrid hun fant. Vakre Ingrid.

Med langt lyst hår og det man med rette ville kalle ferskenhud. Brune skøyeraktige øyne som minnet om varm kakao og en kropp de fleste ville dø for. Store pupper og lange ben som rakk helt ned til bakken. 175 cm av rent kunstverk hadde Helena tenkt første gang hun så henne. Hun tenkte fortsatt ofte det.

Hva så hun i Helena? Den rake motsetningen hennes.

Kanskje det var det? Ulikheter tiltrekker hverandre? Kanskje…

Helena var alltid litt redd for at boblen skulle briste. At Ingrid plutselig skulle oppdage at hun kunne gjøre et mye bedre parti enn Helena. Men Ingrid bare lo til dette.

”Du er det beste som noen gang har hendt meg, elskede!” var hennes faste svar til Helenas usikkerhet.

”Jeg trenger en sterk politikvinne som kan beskytte meg mot alle farlighetene i verden vet du.” Hun visste hva hun skulle si for å få Helena til å føle seg bedre.

Helena som var tettbygd med en litt for stor bak etter hennes egen mening, en bak Ingrid sverget hun elsket over alt på denne jord. Helena som trente daglig for å holde politikroppen i form. Som trente tunge vekter og som hadde en kropp deretter. At det var det Ingrid falt for hadde hun etter hvert forstått.

Men at det var hennes personlighet, hennes evne til å elske og bry seg om andre mennesker, som gjorde at hennes livs partner elsket henne dypt og inderlig, se det hadde hun enda ikke helt innsett. Så hun engstet seg alltid for at Ingrid en dag skulle pakke kofferten og dra sin vei. Selv etter at de inngikk partnerskap var dette en frykt Helena til daglig slåss mot. Spesielt når Ingrid var sint på grunn av arbeidet hennes.

Ja. Ingrid var lei av at Helena jobbet så mye som hun gjorde. Og det uten å få betalt for det! Joda, visst skrev hun opp overtid. Men hva hjalp det? Skulle hun ta ut all overtiden i fri, kunne hun jo ta ferie i 2 år. Det ville aldri skje. Det visste de begge.

Likevel påsto hun at hun takket skjebnen hver eneste dag for at Helena hadde kommet inn i livet hennes og Helena på sin side var evig takknemlig for at hun hadde funnet Ingrid.

Eller det var vel strengt tatt Ingrid som fant henne.

Hun måtte som alltid smile med tanken på deres første møte.

Helena skulle kjøpe seg en ny bukse og hadde tydeligvis valgt samme tidspunkt som resten av verden til å ta en tur i butikken. Køen foran venterommet på HM var endeløs. Tålmodighet var en dyd Helena aldri hadde forstått, så i stedet for å stille seg lydig i kø, prøvde hun buksen godt gjemt bak noen klesstativ. Her kan nok ingen i butikken se meg hadde hun tenkt. Og det var riktig. Ingen inne i butikken kunne se henne der hun sto.

”Heisann” Var det plutselig en stemme som sa da Helena kom ut av butikken med den nye buksen sin i en HM pose. Hun stirret forvirret på den vakre kvinnen som smilte til henne.

”Jeg tror du har tatt feil av meg og en an..” begynte hun, men kvinne bare smilte lurt til henne.

”Ikke hvis det var din fantastiske rumpe jeg for litt siden så”

”Hva..?” Helena stirret forskrekket på henne.

”Kom hit” sa kvinnen og trakk en motvillig Helena med seg rundt hjørnet. Helena som framdeles stirret forvirret på kvinnen, rygget unna da denne prøvde å ta fatt i hodet hennes for å dreie det i en annen retning.

”Se der” pekte kvinnen i stedet og Helena snudde langsomt på hodet. Litt uvillig til å slippe den gærne kvinnen med øynene, men likevel nyssgjerrig på hva hun ville vise henne. Og da så hun det. Det var der hun hadde stått og prøvd buksen. Bak klesstativer som skjulte henne for resten av kundene i butikken, men midt i utstillingsvinduet som vendte ut mot Karl Johans travle gate.

”Haaaa” Helena holdt hånden forskrekket mot munnen og stirret forferdet på vinduet.

Den andre kvinne lo igjen.

”Jeg heter Ingrid” sa hun og holdt hånden fram mot en rødmende Helena som nettopp hadde kommet på at hun kun hadde en tangatruse på seg i dag av alle dager.

”Vil du ha kaffe?”

”Hva?” Helena stirret fremdeles på vindusplassen.

”Jeg spanderer kaffe” sa Ingrid og gikk mot dasslokket som den nærmeste ute kafeen ble kalt.

Helena hadde tvilende fulgt etter henne. Aller helst ville hun bare rømme vekk fra Karl Johan og alle menneskene som nå smilte lattermildt mot henne. I alle fall føltes det slik.

”Sludder” sa Ingrid.

”Det var kun jeg som sto og nøt synet” hun blunket skøyeraktig mot sin fremtidige kjæreste. De visste begge at de spilte for det samme laget, det hadde de innsett nesten med det samme. Hvordan så de det? Det var vanskelig å forklare. De bare gjorde det. Gjenkjente sine egne på lang avstand.

Helena var allerede politi da hun traff Ingrid. Ingrid studerte psykologi. Nå drev hun sin egen praksis og var den som dro inn mest kapital. Likevel var det Helena som jobbet mest. Den eneste store konflikten som var mellom dem.

Hun skulle gjøre det godt igjen tenkte Helena.

”Jeg lover deg det Ingrid” hvisket hun stumt ut i rommet.

”Helena?” Tine sto i døren. Helena tvang tankene tilbake til nåtid og kikket spørrende på sekretæren.

”Jeg tror jeg har funnet noe.”

 

NYTT INNLEGG 11/7

47

KAMPEN MOT KLOKKEN

 

”Vi tror vi har funnet stedet!” Helenas stemme var opphisset. Hun hadde ringt dem like etter at de hadde kommet tilbake til huset.

De hadde møtt Nina utenfor, mørk i blikket.

”Neste gang blir jeg med dere. Jeg blir ikke igjen med den kvinnen der. Herregud for en kjerring!” Hun hadde ikke gått nærmere inn på hva som hadde skjedd og de spurte ikke.

Lars kjente irritasjonen vokse over søsterens avsporing når det gjaldt det som var viktig. Han gav vel blaffen i om hun ikke kom overens med Gunnhild! Han hadde ikke bedt henne om å komme, det hadde hun selv valgt. Så nå fikk hun holde kjeft og gjøre som han sa! Det var like før han sa det høyt, men han holdt inne. Dårlig samvittighet for det som hadde skjedd de siste årene lå fremdeles tungt på skuldrene hans og han ønsket ikke å såre henne igjen.

Gunnhild virket helt uanfektet av en eventuell krangel, men ivrig etter å høre siste nytt. Lars likte henne bedre allerede.

”Hvor?” Lars hadde ropt det ut etter å ha hørt hva Helena sa på høytaleren.

Hun forklarte fort hvor sommerhuset til Mortens mor var lokalisert og Lars forsto straks at de ville kunne komme dit før Helena og hennes team.

”Dere må vente på oss” sa hun som om hun hadde lest tankene hans.

”Vi får våpentillatelse i dette minutt og kan være der innen en time. Han er farlig!”

”Nettopp derfor kan vi ikke vente” Ivar sa det Lars tenkte og begge reiste de seg resolutt.

”Få med dere det lokale politiet i alle fall. Be de ta med seg våpen og vester. Jeg ordner med våpentillatelsen herfra.” De nikket mens de kledde på seg.

”Hørte dere meg” Helena hadde selvfølgelig ikke sett de bekreftende nikkene.

”Ja” ropte de i kor.

”Vi ringes når vi er i bilen” sa Ivar og brøt forbindelsen.

Nina og Gunnhild begynte også å bevege seg mot ytterdøren, men Lars stoppet dem.

”Dere blir her. Det er ikke et tema til diskusjon. Vi ringer dere fra bilen også.”

Søsteren åpnet munnen for å protestere, men Lars stoppet henne.

”Glem det Nina, jeg har ikke tid til å krangle med deg nå! Jeg driter i om dere to klorer ut øynene på hverandre. Dere blir her!!”

Gunnhild kikket spørrende på Nina da de var forsvunnet ut døren, men hun bare trakk på skuldrene og sukket tungt.

Den pinlige stemningen som oppsto tvang Nina til slutt ut i hagen, mens Gunnhild gikk for å vaske opp.

Ivar ringte Gunnhild like etter og ba henne om nummeret til Nils, men da han skulle til å slå det, møtte de politibilen på den smale grusveien like bortenfor gården.

Lars kjørte ut på vegskulderen og bilen ble stående med førersiden tippet ned på grunn av et dypt hjulspor. Nils ble dermed sittende litt høyere og kikke ned på Lars. Det irriterte Lars. Det lå en slags makt i det å være høyere enn den man snakket med. Det overtaket var Lars vant til å ha, med sine 192 cm og han likte dårlig å være på motsatt side. Tåpelig tenkte han irritert, men like fullt sant.

Nils hadde allerede snakket med Helena og hadde hentet forsterkninger i form av våpen og en mann. Lars kjente ham straks igjen fra den natten da de kom for å snakke med ham angående Sofie. Den yngste som slapp sist gjennom porten husket Lars. Han lurte på hvorfor ikke lensmannen var med? Gadd han ikke? Var han bortreist? Han lot spørsmålet være ubesvart. Nikket i stedet kort og kjørte. Lettet over å slippe unna den underdanige posisjonen.

I bakspeilet så han Nils snu bilen og snart var han like bak dem. De hadde en halvtimes kjøretur foran seg og Lars følte det var for lenge. Hvor lenge hadde hun vært borte nå? Hvor lenge hadde den jævelen hatt henne i sin varetekt? Han var overbevist om at sekundene telte.

Han var livredd for å komme for sent. Redd for at han ikke kunne redde noen denne gangen heller.

Ivar grep skulderen hans som om han leste tankene til kameraten.

”Det ordner seg Lars. Det ordner seg”

Lars smilte takknemlig mot kameraten, men han var ikke beroliget.

48

FANGET

 

Smertene var uutholdelig. Det prikket og sved i hver eneste muskel i kroppen, likevel lå hun helt stille i frykt for å tiltrekke seg oppmerksomhet. Hadde de bare vært alene, så skulle hun fått slutt på det hele ved å tirre ham. Men ikke nå. Ikke med Ivan her.

Gutten halvt lå og halvt satt i sofaen. Han var ikke våken. Hadde ikke vært det siden Morten slepte ham inn fra bilen. Hun hadde trodd at han hadde unnsluppet da hun ikke så ham i bilen, men han hadde nok vært i bagasjerommet hele tiden.

Han hadde fått masse juling, hele høyresiden av ansiktet var hovent og hun kunne knapt gjenkjenne gutten sin. Men han pustet. Når hun vred hodet til siden og kikket på ham, kunne hun se den vesle brystkassen heve og senke seg i takt med pusten hans. Han var i live.

Hun måtte være forsiktig slik at det ikke endret seg.

Kanskje hun kunne prøve å komme på godsiden til Morten. Innynde seg. Tilby ham sex? Hun ville spy med tanken, men hvis det kunne redde Ivan så gjorde hun det. Hva som helst for Ivan.

Morten satt i stolen og drakk. Han hadde drukket tett siden de ankom sommerhuset. Tv sto på, men han sov mer enn han var våken. En svart stripe med snus rant ut av den høyre munnviken og videre nedover haken. Det var lite å se til den stilige mannen han likte å være blant folk.

Herregud som hun hatet den mannen. Hun ønsket ham død. Men hun måtte forholde seg rolig. Jo lenger han sov, jo større sjanse for at noen fant dem. Lars ville ta kontakt i morgen tidlig, det hadde de en avtale om. De skulle jo flytte inn hos ham da. Igjen begynte tårene å renne.

Gunnhild hadde nok ikke alarmert noen om forsvinningen. Hun hadde nok ikke forstått noe da Anna løp ut av butikken. Var vel heller sur fordi hun hadde stukket av fra jobb. Nei henne kunne hun ikke regne med tenkte hun. Men Lars ville forstå når han ikke fant henne neste morgen. Lars ville lete etter henne. Lars ville finne lypsylen og forstå. Men det var ikke før i morgen. Nedslående tanker slo plutselig ned i henne. Ville han vite hvor han skulle lete? Hva hadde hun egentlig fortalt ham om Morten? Hun husket ikke. Hun håpte hun hadde fortalt ham mer enn hun husket å ha gjort. Dessuten var han jo politi. Eller hadde vært. Han hadde nok kontakter i politiet enda? Hun håpte at han ville finne fram til Helena. Helena visste mer om henne, visste mer om Morten. Helena ville vite hvor hun skulle lete.

Den tanken gav henne litt mer håp og hun klarte å slappe av et øyeblikk.

Plutselig beveget han seg og da hun snudde seg mot ham møtte hun blikket hans. Han gliste.

Et ondskapsfullt smil som fikk henne til å skjelve langt inn i ryggmargen.

Han sjanglet bort til henne og dro henne opp etter håret. Det gjorde ikke så vondt som tidligere, det var som om hun var bedøvet i hodebunnen nå. Hun sto på kne, da han sank ned på sine og kikket henne inn i øynene.

”Endelig elskede! Endelig er vi sammen igjen” han snøvlet fram ordene og spytt med snus traff henne i ansiktet. Jeg kan klare alt tenkte hun. La meg få alt bare Ivan får være i fred. Men hun sa ingenting høyt. Hun nevnte ikke gutten og hun så ikke i hans retning. Alt for at han ikke skulle bli oppmerksom på hans nærvær, på den makten han hadde over henne når det gjaldt sønnen. Som om han ikke visste det fra før, hvisket en liten stemme i hodet hennes.

”Så hvor er vårt kjærlighetsbarn da” det var noe illevarslende i stemmen hans og hun kjente redselen som en klo i magen.

”Hun være hos barnevakten” løy hun.

”Vi reise og hente henne nå?”

Han så forvirret på henne et øyeblikk, men så slo han henne med flat hånd i ansiktet.

”Du lyger din helvetes kjerring. Du har kvittet deg med henne. Ingen nevnte noen jentunge på tv!” Hun stirret uforstående på ham. Hva mente han på TV?

Plutselig innså hun sammenhengen. Hvorfor han hadde funnet henne.

Han så det og nikket triumferende;

”Akkurat! Ditt dumme naut! Da du hjalp den pedoen med vitneutsagnet ditt, underskrev du samtidig din egen dødsdom” han lo ondskapsfullt.

”Jeg ikke lyger” fortsatte hun.

”Den lille datteren vår hos barnevakten. Jeg ikke ta henne med til politistasjonen den gangen og derfor ble hun ikke nevnt.”

Han så tvilende på henne og slo henne igjen.

”Slutt å lyg for meg din fitte!” han skrek så høyt at hun var redd han skulle vekke gutten hennes. Han måtte ikke bli oppmerksom på ham. Men Ivan beveget seg ikke.

”Den hora i butikken sa heller ingenting om en liten jente. Hun spurte bare om jeg var faren til Tom” hånlig spyttet han navnet ut og kikket mot guttungen.

”Jo, jeg love deg.” Hun fortsatte panisk for å gjenvinne oppmerksomheten hans.

”Jeg ikke forteller folk på jobben om livet mitt. Hun vet om Ivan fordi han kommer dit av og til, men jeg har aldri tatt med meg jenta til jobb.”

”Hva heter hun da”

Hun var forberedt på spørsmålet og svarte like fort.

”Rita. Som din mor”

NYTT INNLEGG 13/7

Igjen slo han henne, men ikke så hardt denne gangen. Hun kunne se at han stusset på det hun hadde sagt. Kanskje jeg har kjøpt meg litt tid tenkte hun håpefullt.

Han skubbet henne ned på gulvet igjen og gikk tilbake til stolen og Tv. Han tok seg en stor slurk av spritflasken, rapte og sa;

”Vi henter henne i morgen”

Beroliget av endringen i sinnstilstanden hans våget hun å snakke til ham igjen.

”Jeg beklage Morten. Jeg ikke ville reise fra deg. Det var den Helena som lure meg, det var hun som tvang meg til å dra. Jeg elsker deg jo.” Helena hadde instruert henne om å si nettopp dette hvis hun noen gang ble funnet, men hun følte seg likevel ussel.

Han svarte henne ikke, men virket mer avslappet og kjevemusklene beveget seg ikke lenger.

”Det så vondt i armen mine. Du kan løsne litt?”

”Lær deg norsk først din jævla hore. Ikke mas mer skjønner du”

Hun lot være å si mer, men hun visste at hun hadde nådd litt fram. Kanskje det var håp likevel?

Litt senere kom han bort og løsnet litt på tauet rundt armene. Da han hentet en kniv, lo han mot det skrekkslagne blikket hennes. Han gjorde flere framstøt som om han skulle stikke henne, men manglet noen centimeter hver gang. Hun skjønte at han bare ville skremme henne, men han var så full at hun var redd han skulle feilberegne avstanden og treffe henne likevel.

Plutselig tok han fatt i ståltråden rundt bena og kuttet den av. Smerten da blodsirkulasjonen tok til igjen var uutholdelig. Hun ville skrike høyt, men holdt klokelig munn.

Han snudde henne over på ryggen og lot kniven gli ned over brystet og magen hennes.

”Kanskje jeg skal sløye deg her og nå?”

Hun ristet forsiktig på hodet. Han lot kniven fange en tåre fra haken hennes og slikket den av knivbladet. Hele tiden med blikket på henne. Han nøt å se henne så redd. Han hadde sikkert drømt om denne dagen lenge tenkte hun.

Plutselig hev han kniven fra seg på gulvet og begynte å rive og slite i klærne hennes.

Hun ville skrike, men holdt munn. Hun ville spenne ham vekk, men visste at det var det samme som å dø. I stedet gråt hun stille og gjengjeldte kyssene fra den alkoholdunstende munnen hans. Hun måtte kjempe mot kvalmen, da snus rant inn i munnen hennes. Han derimot virket helt uanfektet av den blodige munnen hennes. Tannen hennes var borte nå. Hadde hun svelget den?

Hun lå helt stille da han prøvde å komme inn i henne. Armene bak på ryggen ble presset ned mot gulvet og den vonde stillingen gjorde at skulderen kjentes ut som om den gikk ut av ledd. Hun stønnet av smertene, men han misforsto og trodde hun var opphisset.

”Ditt kåte ludder” gliste han mot henne. Tennene var svarte av snus.

Herregud tenkte hun. Hvordan kan han unngå å se hvordan jeg ser ut? Jeg er mørbanket og gråter. Jeg blør i munnen og er bakbundet. Likevel tror han at jeg opphisset?

Han fikk det ikke til.

Han var for full.

”Helvete” raste han da han reiste seg.

”Jeg får ikke til å knulle deg engang. Hva faen skal jeg med deg da?” Han spente henne i låret av all kraft.

”Kanskje hvis du sove litt” ba hun.

”Det alkoholen sin feil. Det skjer alle. Jeg vet du er god elsker. Den beste elsker.”

Han bare gryntet til svar, men gikk tilbake til stolen.

Like etter sov han. Hun startet umiddelbart å jobbe med armene. Han hadde løsnet litt på tauene og nå kjentes det ut som om hun kunne få armene fri hvis hun bare anstrengte seg litt.

Smertene jog oppover armene, men hun gav seg ikke.

Hun kikket bort på sønnen og oppdaget at han var våken. Tårer rant nedover kinnene hans og hjertet hennes brast. Det høyre øyet var sammenklistret, så det var kun det venstre som møtte hennes, men det rommet en sånn frykt at hun måtte se ned et øyeblikk.

”Lat som du sover når han våkner” hvisket hun, samtidig som hun kikket mot Morten. Han reagerte ikke.

”Lars kommer til å finne oss, vi må bare holde ut vennen min”

Han nikket til svar.

”Har du vondt?” hun gråt også nå.

Han ristet bare på hodet, men hun visste det var for hennes del.

”Ikke jeg heller” hun smilte tappert.

Hun kikket raskt mot Morten igjen, men der var ingen reaksjon.

”Vi skal klare dette Ivan. Jeg lover deg.”

Han lukket det venstre øyet og hvisket med svak og gråtkvalt stemme;

”Jeg er glad i deg mamma”

”Og jeg er glad i deg vennen min” hulket hun tilbake.

”Vi skal klare dette vennen min” gjentok hun.

”Nei så søtt da” den spydige stemmen fikk det til å gå kaldt nedover ryggen hennes.

”Hva er det dere skal klare da?” han vaklet over gulvet og satt seg ned ved siden av Ivan i sofaen. Hun holdt pusten i redsel.

Ivan gjorde som hun hadde bedt ham om. Han lot som om han sov.

”Det er vi som skal klare dette, om noen i det hele tatt Lilja” han lo rått.

”Du trodde vel ikke at denne lille drittungen skulle være en del av familien vår, gjorde du vel?”

Hun beveget frenetisk på armene og kjente tauet gi mer og mer slipp. Ikke lenge igjen nå så var hun fri.

”Nei, han reise hjem til Russland. Han bo hos Irina” hun snakket fort og norsken var dårligere enn vanlig. Hun visste det irriterte ham når hun snakket gebrokkent, men hun var så redd at hun klarte ikke ta seg sammen.

”Han reise hjem….han bo hos Irina” han hermet etter henne, mens han reiste seg.

Kom hit, kom og ta meg messet hun om og om igjen i håp om å påvirke tankene hans. En liten stund så det ut til at det var det han ville gjøre, men plutselig snurret han rundt og grep fatt i sønnen hennes.

Han dro ham opp på bena og da så hun at også han var bundet på hender og føtter.

”Nei” skrek hun. ”La ham være. Det være mellom oss. Han ikke bety noe for oss”

Ivan hadde åpnet øyet nå og stirret skremt på Morten. Hun kunne se en mørkere farge spre seg foran på kortebuksen og skjønte at han tisset seg ut. Morten oppdaget det også, da urinen rant nedover benet og ut på gulvet.

”Helvetes krapyl, pisser du deg ut enda? Det får faen meg være nok med en baby i bleier om ikke vi skal ha en guttunge på 10 år som pisser seg ut også.”

Ivan stirret uforstående på Morten og deretter på moren.

Lilja ristet fort på hodet, men Morten oppdaget det.

Han stirret fra Lilja til Ivan og tilbake igjen. Plutselig var det som om noe demret for ham og han ble svart i øynene.

Alt håp forlot Lilja.

Fort stilte han seg foran Ivan og hindret de to i å se hverandre.

”Si meg Ivan” sa han overdrevent sakte.

”Hva heter lillesøsteren din”

Ivan svarte ikke.

”HVA HETER DEN JÆVLA LILLESØSTEREN DIN”

Lilja jobbet febrilsk med armene og gråt hemningsløst.

”Hun hete Rita” skrek hun høyt.

 ”Jeg sa jo det! Hun hete Rita”

”HOLD KJEFT ELLERS SLÅR JEG HAM HALVT I HJEL HER OG NÅ DIN JÆVLA FITTE”

”Men han er så redd, han klarer ikke svare” armene var snart fri og hun lurte på hva hun skulle gjøre da. Plutselig oppdaget hun kniven han hadde kaste fra seg på gulvet.

Han snudde seg mot henne og hun stanset. Oppdaget han at hun var løs nå, ville han bare binde henne enda strammere og da ville alt være over.

”Nå skal jeg spørre ham et spørsmål til og da skal du holde kjeft, skjønner du det.” Den kalde tonen i stemmen var velkjent. Det var like før han eksploderte.

”Han har ingen grunn til å være redd dersom han svarer rett på spørsmålet mitt. Dersom han svarer feil derimot eller dersom moren svarer for ham kommer jeg til å slå ham hjel!” han snakket som om han snakket til et barn. Med en overdrevent vennlig stemme.

Han snudde seg så han kunne se Lilja og holdt blikket ved ansiktet hennes da han spurte;

”Hvor er lille Rita nå?”

Ivan lette febrilsk etter svaret i morens ansikt, men hun turde ikke trosse Morten.

”Hos……hos…..Gunnhild?” det hørtes ut som et spørsmål.

Lilja nikket febrilsk.

”Det er det hun heter, barnevakten.”

”Det var jævlig rart. Jeg kan så tydelig huske at damen i butikken het Gunnhild og hun hadde faen ingen unge med seg da jeg traff henne. Hun visste jo ikke om ungens eksistens engang.”

Morten dirret av sinne nå.

”Det er en annen Gunnhild, vanlig navn ja?”

Han så ikke ut til å høre på henne lenger. I stedet dro han Ivan med seg bortover gulvet og åpnet kjellerdøren.

”NEIIII!” skrek Lilja idet armene var fri og hun grep etter kniven.

Hun kom seg på bena idet Morten skubbet Ivan utfor kjellertrappen.

Dunkene av sønnen som stupte utfor trappen gav gjenklang i kroppen hennes.

Da Morten snudde seg for å smile triumferende til kvinnen som lå på gulvet, så han til sin forbauselse at hun sto like bak ham. Han ristet uforstående på hodet, som om han ikke forsto hva som hadde skjedd.

Han oppdaget ikke kniven som kom farende opp fra venstre side, men han kjente den dumpe smerten som traff ham da den boret seg innunder nederste ribbein, like ved brystbeinsspissen og rett inn i hjertet. Det kjentes ut som om luften ble slått ut av ham. Den samme følelsen man får etter et slag mot solar plexus. Han følte all energi forlate kroppen og han undret seg over at Lilja kunne slå så hardt? Framdeles skjønte han ikke at han var knivstukket.

 Det krevde stor kraft å stikke den store kjøkkenkniven inne i den kraftige mannekroppen, men Liljas smerte og sinne var mer enn sterkt nok.

Morten så fremdeles forundret ut da han sèg ned på gulvet og ble liggende ved Liljas føtter.

Hun sto og stirret på kniven som sto ut fra kroppen til mannen hun hadde fryktet så lenge, en mørk flekk bredte seg raskt på t – skjorten hans.

Fiskars leste hun på skaftet. Hun lurte på hva det betydde.

Morten hadde også oppdaget kniven nå og grep etter den, men hånden falt slapt tilbake på gulvet. Lilja stirret på ham, som om hun ikke riktig forsto hva hun så. Den hvite Levis t-skjorten hans var i ferd med å skifte farge. Hun fulgte forundret med på det røde mønsteret som dannet seg på brystet hans. Det var vakkert og kunstnerisk tenkte hun.

Plutselig våknet hun fra transen og ropte på Ivan.

Hun skrittet over Morten og løp ned kjellertrappen, samtidig som hun lurte på om hun burde ha stukket ham engang til? Var han død?

Hun burde ha forsikret seg om at han var død tenkte hun idet hun fant Ivan.

NYTT INNLEGG 15/7

49

113

Ivan lå i bunnen av trappen.

Lilja ristet forsiktig i ham og sa navnet hans høyt.

Han svarte henne ikke. Angsten satt som en vond smak i munnen da hun la øret ned mot munnen hans for å sjekke om han pustet. Det hadde hun sett på et tv program om førstehjelp. Den varme ånden hans kilte henne i øret. Han pustet. Lettet la hun ham i stabilt sideleie uten å bevege for mye på nakken hans, det hadde hun også lært av det samme tv programmet. Hun gikk med raske steg opp trappen igjen.

Morten lå hvor hun hadde forlatt ham og hun behøvde ikke legge hodet mot hans munn. Hans glassaktige blikk som stirret ut i rommet fortalte henne det hun trengte å vite. Han pustet ikke. Han ville aldri kunne skade dem igjen.

På bordet fant hun mobiltelefonen hans og slo 113 mens hun fortet seg ned kjellertrappen igjen. De svarte så raskt at hun ble overrumplet.

”AMK hva kan jeg hjelpe deg med?” den kvinnelige stemmen hørte ut som om hun kjedet seg. Lilja tenkte at det var rart at noen kunne kjede seg i en slik jobb.

”Hallo? Hva kan jeg hjelpe deg med?”

”Det er min sønn. Han falle ned en trapp. Ikke våkne, men puste”

”Hvem er det som ringer?”

”Anna Nilsen. Men dere må komme nå, min sønn veldig skadet.”

”Hvor ringer du fra?” fremdeles hørtes det ut som om damen kjedet seg.

”Jeg ikke vet hva heter her” Lilja begynte å gråte igjen. Hun forsøkte å fortelle hvordan man kom dit fra Oslo, men damen avbrøt henne.

”Bare slapp av, vi sporer samtalen din. Det er en sykebil på vei allerede” Lilja oppfattet en slags medfølelse i stemmen til kvinnen og ble beroliget. Hun fortsatte å snakke med Lilja og spurte hva som hadde hendt.

”Han falle ned trapp for Morten skubbe ham. Men først han slå ham. Veldig skadet, dere komme før han dør.” Stemmen skingret da hun sa det siste.

”Sier du at noen har skadet ham? Har noen skadet deg også?”

”Ja” jamret Lilja mens hun forsiktig holdt vristen mot Ivans munn. Den varme ånden beroliget henne nok en gang.

”Er han der enda? Kan han skade dere igjen? Trenger du politi?” Endelig var stemmen litt mer opphisset.

”Nei, nei ikke farlig nå. Jeg drepe ham”

”Hv..hva sa du?” damen nærmest hvisket det siste.

Lilja gjentok det hun hadde sagt og det ble stille et øyeblikk. Lilja skjønte at kvinnen i den andre enden holdt hånden over røret og snakket med noen andre.

”Hvordan har du drept ham?” kvinnen var tilbake igjen.

”Med kniven” gråt Lilja.

Kvinnen hadde gjenvunnet fatningen og fortsatte å spørre Lilja etter detaljer. Lilja svarte så godt hun kunne.

Plutselig hørte hun sirener i det fjerne og det gjorde visst kvinnen i den andre enden også.

Hun spurte i alle fall Lilja om sykebilen var der nå? Lilja sa at hun trodde det.

Da sa kvinnen som nå hadde fortalt Lilja at hun het Trude, at hun måtte gå opp og låse dem inn.

”Gå helt ut av døren slik at de kan se deg ordentlig” sa Trude som om dette var veldig viktig.

Lilja løp opp trappen med telefonen presset mot øret, hele tiden med Trudes beroligende stemme i bakgrunnen. Da hun så Morten ligge der med kniven i brystet var hun fristet til å trekke den ut. Rydde etter seg. Den store kniven og alt blodet så så fryktelig ut.  Andre burde slippe å se det. Men hun gjorde det ikke. Noe sa henne at det ville være galt. Dessuten måtte hun slippe dem inn så de kunne hjelpe Ivan.

Da hun kom ut på trappen, ble hun overrumplet av to menn. De grep henne med sterke never og la henne på magen. Før hun fikk tid til å si noe som helst var hun på nytt bakbundet, men denne gang var det håndjern i stedet for tau.

Politibilene som sto utenfor gjorde at hun skrek høyt.

”Nei, nei! Ikke politi! Trenger sykebil!”

50PÅGREPET De skimtet blålysene gjennom trærne.

Lars skjønte ingenting. Hadde Helena kommet fram før dem likevel? Eller hadde hun alarmert et annet politikammer?

”Hva faen?” sa Ivar som tydeligvis var like overrasket.

Synet som møtte ham da de kjørte opp til huset var enda mer forvirrende.

Midt på trappen lå Anna, med håndjern på, mens en politimann holdt henne nede med et kne mellom skulderbladene. De hadde tydeligvis nettopp lagt henne i bakken.

Hun gråt og kjempet for å komme seg fri og Lars kjente lettelsen som en bølge gjennom kroppen. Hun var i live. Herregud hun var i live!

I neste øyeblikk kjente han sinne fosse opp i ham. Hva i helvete var dette? Hvorfor lå Anna i jern og ikke eksmannen?

Han spratt ut av bilen og ble umiddelbart stoppet av en politibetjent.

”Hvem er du?” spurte den unge spirrevippen stramt.

Ivar kom rundt bilen og viste politiskiltet sitt. I korte trekk fortalte han hvorfor de var der. Nils kjørte i samme øyeblikk inn bak bilen deres og kom ut sammen med den unge betjenten.

Da Lars fikk slippe forbi løp han mot trappen. I det samme kom en politimann ut av huset og en ambulanse kjørte inn på tunet.

”Anna! Herregud hva er det som har skjedd?” Lars sank på kne ved siden av henne og først nå så hun ham.

”Lars! Herregud Lars. Det er Tom. Han veldig skadet, få han til sykehus fort” hun hadde tungt for å snakke på grunn av tyngden til betjenten som presset mot ryggen hennes.

”Men herregud da mann! La henne få reise seg, ser du ikke at hun er skadet!” Betjenten så usikkert på mannen som akkurat hadde kommet ut av huset og denne nikket bekreftende.

Langsomt fikk de henne på bena.

”Hvorfor i helvete har dere henne i jern? Hun er jo et offer for faen!” Lars hisset seg opp.

”Og hvem er du?” spørsmålet ble stilt av den eldste av dem. Han som nettopp hadde vært inne i huset.

Igjen kom Ivar ham til unnsetningen og gav kortversjonen av hva som hadde hendt. Nils sto nedenfor trappen og nikket bekreftende.

Ambulansepersonalet kom hastende forbi med en båre og spurte hvor den skadde var.

”I kjelleren” ropte Anna gråtende.

”I kjelleren. Skynd dere. Være så snill og skynd dere”

Enda en politibetjent kom ut for å lose ambulansepersonalet inn til den skadde.

Lars la armene rundt henne og igjen ble han forbannet over håndjernene.

”Ta nå av de helvetes håndjernene da mann. Hva i helvete tenker dere på?”

”Det ligger en mann med en stor kjøkkenkniv stikkende ut av brystet der inne på gulvet” sa den eldste av dem.

”Og din lille venninne har nettopp innrømmet at det var hun som plantet den der.” fortsatte han mens Anna jamrende nikket bekreftende til det han sa.

”Morten” jamret hun.

”Jeg drepe Morten”

Lars dro en hånd over ansiktet, trakk pusten tungt og tok et bedre tak rundt Anna.

”Du ser jo hvordan hun ser ut. Det er jo helt klart selvforsvar. Se nå å få av de jerna”

De gjorde som han sa. Det forgråtte og blodige ansiktet til Anna var nå helt opplyst av utelampen de hadde slått på og betjentene så ut til å angre seg over den røffe behandlingen de hadde utsatt henne for.

Ambulansepersonalet kom hastende ut igjen med båren. Ivan lå med overkroppen noe hevet og de hadde allerede startet et drypp. Mannitol kunne Lars lese på posen som en av dem holdt høyt i været. En gul nakkekrage så ut til å kvele gutten og høyre side av ansiktet var så hoven at det var vanskelig å kjenne ham igjen. Han var ikke våken og Lars hjerte sank i brystet. Det så ikke bra ut.

Anna skrek og ville følge etter båren, men den unge politibetjenten holdt henne tilbake.

Lars fjernet hånden hans bryskt og henvendte seg til den eldste.

”Hun får selvfølgelig følge sin sønn til sykehuset” det var ikke et spørsmål og han ventet heller ikke på svar.

”Jeg blir med henne, det blir på mitt ansvar” ropte han tilbake til dem mens de løp mot ambulansen. Han lurte på hva de hadde sagt dersom de visste at han ikke hadde vært politi de siste åtte årene?

Ivar kom løpende etter dem og sa han ville vente på Helena. Lars lovet å ringe så snart han visste noe mer. At han ikke hadde mobiltelefon ble glemt i øyeblikket.

Ambulansepersonalet jobbet febrilsk i ambulansen. Nye nåler ble lagt inn på guttens armer. Flere poser med væske koblet til, overvåkning ble slått på og en maske ble lagt over ansiktet hans. Alt dette mens de kjørte med hylene sirener ut av skogen og mot Oslo.

”Gutt ca 11 år. Fall ned trapp. Ikke våken. Blodtrykk 180 over 100. Puls 55. Uregelmessig respirasjon og en dillatert og lysstiv pupill.” Ambulansesjåføren snakket i radioen, mens han manøvrerte bilen på den grusbelagte veien.

Lars hørte sykehuset svarte, men fikk ikke helt med seg hva de sa.

Sjåføren ropte noe til han som jobbet bak i bilen og denne snudde seg mot Anna og Lars.

”Vi møter luftambulansen ved nærmeste landingsmulighet.”

Lars skjønte at dette var svært alvorlig.

Tom skulle flys til Ullevål.

NYTT INNLEGG 18/7

 

51

DOMMEN

Den lille skikkelsen forsvant i den store stresslessen. Stolens navn holdt ikke sin lovnad. Kvinnen som satt der opplevde ingen ”stressless”, snarere tvert i mot.

Sykepleieren hadde hentet stolen fra vaktrommet, kanskje i mangel på annen empatisk handling slo det Lars. Hun kunne ikke døyve denne kvinnens smerte. Ingen kunne døyve hennes smerte. Selv ikke han.

De andre rommene, som Lars hadde gløttet inn i på vei til dette, hadde ikke hatt stresslesser, men harde pinnestoler i stedet. Hvis de hadde hatt noen stoler i det hele tatt. Det var slik man kunne se det, tenkte Lars. Det var slik man kunne måle alvoret i situasjonen til menneskene som lå der inne. Lå de flere på samme rom, med begrenset besøkstid, var det forventet at alt skulle gå bra. Familien kunne bare slappe av. Ingen fare!

Var det kun harde trestoler som de pårørende kunne hvile seg på, var det fordi de ønsket at familien skulle gå hjem iblant. Det var ikke nødvendig å være tilstedet hele tiden. Liten fare!

En stressless derimot, var ingen god ting her på sykehuset, tenkte Lars. Den bar med seg dystre spådommer. Et vagt minne fra fortiden gjorde spådommene enda dystrere!

Ekornes leste han på siden av stolen som Lilja satt i. Der var heldigvis ingen krakk.

I den store sengen lå Tom.

Ansiktet var ugjenkjennelig, men det var Tom. Det visste de begge.

Store bloduttredelser etter misshandlingen preget det vesle ansiktet, men han så enda verre ut nå, etter operasjonen.

Legen hadde forklart at for å komme til den store blødningen i hodet hadde de måtte legge Tom i bukleie.

”På magen med hodet ned” forklarte han, da de stirret uforstående på ham.

På grunn av de store blødningene hadde de måtte gi ham masse væske intravenøst og dette hadde en tendens til å sive ut under huden forklarte legen videre. Væsken fulgte tyngdekraftens lov og derfor hadde mye av væsken samlet seg i ansiktet. Han var flink å forklare det på folkelig språk hadde Lars tenkt og likte ham umiddelbart bedre.

De hadde godtatt alle forklaringer og lagt alt sitt håp i legens hender.

Da det enda var håp.

Nå kunne de bare tro på et mirakel. Nå som stresslessen hadde kommet på plass.

Lars sto i døråpningen og sorgen sved hull i brystet på ham. Tanken på å miste Tom var hinsides. Ønsket om å lette Annas smerte enda større. Men det kunne han ikke. Ingen kunne det.

Sakte gikk han fram til stresslessen og hvilte hånden mot skulderen hennes. Den kjentes ut som en mager fugleskrott under fingrene hans.

Hun må spise mer var hans umiddelbare tanke.

Hun for sammen ved berøringen, kikket nervøst opp på ham, stirret på ham som om hun ikke gjenkjente ansiktet han presenterte, for deretter å fokusere på guttungen i sengen igjen.

Hun holdt hånden til Tom i sine hender.

Det var slik de først hadde gjenkjent ham. Kloremerker over de sommerbrune hendene, stammet fra livlige kattunger og minnet dem om en lykkeligere tid.

Anna brast i tårer umiddelbart. Nå satt hun som forstenet i en alt for stor stressless, med sønnens hånd i sin. En tube gjennom nesen gikk helt ned i lungene hans, denne var koblet via slanger til en pustemaskin. To store fjernsynsskjermer viste ubegripelige tall, bølger og kurver. Konstant var det alarmer som ulte, men etter å ha sett uttallige ganger hvordan sykepleierne bare slo dem av igjen uten den minste form for panikk, var de blitt immun mot denne lyden. Flere slanger kom ut fra bandasjen i hodet. To av dem var dren. De skulle sørge for at alt blod kom ut av hodet og ikke førte til ny trykkøkning der inne. Det hadde også legen forklart like etter operasjonen. Den siste slangen var koblet til en maskin som målte trykket i hjernen. Det var viktig å holde kontroll med dette trykket hadde legen forklart. Et for høyt trykk ville ikke være forenelig med liv.

For bare noen minutter siden hadde de slått av denne trykkmåleren. Det var da Lars skjønte for alvor at det ikke gikk den rette veien.

Jeg klarer det ikke tenkte Lars. Klarer ikke dette igjen. Han ville løpe. Stikke av. Gjemme seg og aldri mer dukke opp blant mennesker. Han følte han druknet i mørket som omgav ham. Som omgav dem begge. Men han måtte ta seg sammen. Han visste at han måtte. Denne gange måtte han være sterk for dem begge.

Legen kom inn i rommet. De to menneskene i stresslessen kikket forhåpningsfullt på ham. Han var deres gud. Mannen som avgjorde deres elskedes sønns skjebne.

Hans oppsyn gav dem i midlertidig intet håp.

Ansiktet var dystert og Lars hatet ham umiddelbart.

10 års utdannelse tenkte han bittert, 10 års utdannelse og ikke faen om de kan redde dem du elsker. Ikke faen om de kan utrette noe når det virkelig gjelder. Ikke faen!

Han hadde sviktet dem. Det var det Lars følte.

De hadde lagt alt sitt håp i legens hender, men han hadde misslyktes.

Han ville slå ned jævelen. Plante knytteneven i nesen på ham så han for resten av livet ville være merket av denne hendelsen. Denne dagen. Merket av sin egen inkompetanse.

Men han gjorde det ikke.

Selvfølgelig gjorde han ikke det.

De ville slutte behandlingen, sa legen. Koble fra maskinen og la gutten dø i verdighet.

Anna stirret uforstående på ham. Som om han snakket et fremmed språk.

En sykepleier sto lidende ved legens side. Lars ville slå henne også.

De kom begge til å gå hjem etter endt vakt i kveld, tenkte han sint. Gå hjem til sine kjære som fremdeles var i livet. Som ville komme dem løpende i møte, i live, sprudlende og glad. Ville de tenkte på Tom? På Anna og Lars? På deres sorg? Neppe!

Lars reiste seg brått og gikk ut i gangen.

Anna enset ham ikke. Hun satt som forstenet med guttens hånd i sin.

”Du må snakke med henne” Det var sykepleieren som sto bak ham ved kaffeautomaten. Hun hadde fulgt etter ham ut av rommet.

Han bøyde seg etter koppen, før han snudde seg mot henne. Hun så direkte på ham.

”Jeg klarer det ikke” han stirret hjelpeløst på henne. Blikket hennes avvæpnet ham.

”Det må du klare” hun smilte vennlig men bestemt.

Han prøvde å finne tilbake til sinnet han hadde følt for litt siden. Han ville være sint på henne, angripe henne. Men han var tom.

”Dette er hennes eneste sønn. Hun har vært utsatt for massiv vold selv, hun er i et fremmed land og hun har levd i frykt i mange år. Hun trenger deg. Du må være sterk for henne.”

Han visste hun hadde rett.

”Jeg har også mistet min eneste sønn” han hørte selv hvor stakkarslig han hørtes ut.

”Det var trist å høre” sa hun enkelt. Han trodde henne. Hun hørtes ut til å mene det hun sa.

Hvordan kunne hun arbeide et sted som dette? Hvordan kunne hun omgi seg med så mye lidelse?

”Hadde du noen som kunne være sterk for deg” hun tok et godt tak i skulderen hans og klemte til. Han ristet bare på hodet til svar.

Var det sant?

Det var jo mange som hadde ønsket å hjelpe ham.

Ivar. Søstrene. Foreldrene. Kollegaer på avsnittet. Han bøyde hodet for å skjule tårene som kjempet seg frem.

”Da vet du hva hun trenger nå, mer enn noen andre.” Hun hadde tårer i øynene også nå.

Lars innså at selv om hun gikk hjem etter endt vakt. Selv om hun gikk hjem og ble møtt av sine kjære, så ville mest sannsynlig hennes tanker være hos dem i kveld. Han trodde det var slik og det gjorde godt å tenke på. Det gav ham styrke til det han måtte gjøre.

Han plasserte den varme kaffen på et bord, gav sykepleieren et kort nikk og gikk med besluttsomme skritt tilbake til rommet og Anna.

Legen stoppet ham like utenfor rommet og ba om å få snakke med ham et par minutter. De gikk inn på et rom like ved. Pårørende rom leste Lars på døren før de gikk inn. Det legen sa til ham der inne på pårørende rommet rev hjertet ut av kroppen på Lars med brutale hender. Sånn føltes det i alle fall.

Pårørende var et ord han ville hate for resten av livet.

Anna skalv over hele kroppen, da han la armene rundt henne. Det var en så svak skjelving at han ikke hadde oppdaget den da han så på henne, men med hennes kropp tett inntil sin var den overveldende. Han lurte på hvor lenge hun hadde hatt det slik?

”Jeg elsker deg” hvisket han stille i øret hennes.

”Jeg elsker deg og jeg skulle ønske jeg kunne gjøre alt dette bra igjen” han tørket tårer fra ansiktet hennes.

Hun kikket opp på ham med et slikt bedende blikk at han var i ferd med å gå i stykker innvendig. Ansiktet bar preg av misshandling. En blåveis på venstre side gjorde at øyet hennes var halvlukket hele tiden. Leppen var hoven og blodig. Rundt de tynne håndleddene var det store brannsår etter tauet hun hadde slitt seg løs fra. Men verst var blikket og den bunnløse sorgen som gjenspeilet seg der.

”Men det kan jeg ikke elskede. Jeg kan ikke fikse dette, det er det ingen som kan”

En hikst unnslapp strupen hennes, men hun sa ingenting.

”Vi må gi slipp på ham. Vi må gi ham lov til å reise”

Hun ristet heftig på hodet til svar og kjempet med gråten. Haken skalv ukontrollerbart.

”Tom har kjempet lenge nok elskede. Han må få hvile nå. La ham dra til faren sin. Han venter nok på ham”

”Ivan”

”Hva sa du?”

”Han heter Ivan, jeg vil du skal kalle ham Ivan.” Det var et spor av sinne i stemmen hennes nå. Hun trengte å være sint på noen hun også tenkte Lars. Selvfølgelig gjorde hun det.

Han nikket.

”Ivan”

Hun begynte å gråte igjen og legen gjorde tegn til Lars at de trakk seg tilbake et lite øyeblikk. Lars nikket og tok et bedre tak rundt henne.

”Det så urettferdig. Hvorfor dette måtte skje? Hvordan Gud kunne gjøre dette mot meg?” Stemmen steg med sinnet hennes, men plutselig så hun ut som om hun hadde gjort noe galt og hun dempet seg igjen. Hun klappet guttens hånd som om hun ville berolige ham, at han ikke var der lenger hadde hun ikke tatt innover seg.

”Det er urettferdig og det gir ingen mening Anna. Men dette er det ikke Gud som har gjort mot deg, vi vet begge hvem som har skylden for dette”

”Ja, men det er jo nettopp det. Hvordan jeg kan la ham reise? Over dit? Nå jeg vet at han også er der? Morten! Død!” hun hadde reist seg og stirret skrekkslagent på Lars.

Lars reiste seg også. Han strøk henne over ryggen, hun skalv fortsatt kunne han kjenne.

”Morten er nok ikke det samme stedet Anna, det er jeg sikker på. Dessuten har han jo både Gud og Peter til å passe på seg. Ikke sant? Det er jo det du tror på?”

”Jeg trodde ikke du trodde det?”

Lars smilte litt mot det tårevåte ansiktet.

”Joooo, jeg vil jo gjerne tro på det. Din versjon høres mye mer fristende ut enn min. La oss si at jeg er i ferd med å bli overbevist?” Alt for deg elskede, fortsatte han stumt.

Et lite smil streifet ansiktet hennes, i alle fall trodde han at han at det var det han så.

”Det er en ting som kan gjøre dette litt mindre meningsløst” Lars hadde kvidd seg til å bringe det på bane, men det hastet ifølge legen.

Det ville høres så ubarmhjertig ut og han var redd hun skulle hate ham for det.

”Hva mener du…..?”

”Ja, altså legen nevnte det for meg i sted og jeg føler jeg må ta det opp med deg. Jeg ville ikke gjøre det verre for deg, men dette er noe du må ta stilling til nå. Før det er for sent.”

”Hva er det? Fortell meg det!” Hun så ut til å øyne håp og Lars forbannet seg selv for måten han hadde sagt det på.

”Dette vil ikke redde Ivan, Anna. Han er borte for alltid. Akkurat som legen sa, men kanskje du og han kan redde andre barn. Ville ikke det gi noe mening?”

Han kunne se at hun skjønte hva han mente. Et slør av sorg ble brått lagt over ansiktet igjen og Lars var redd hun skulle gå i oppløsning. Han holdt henne fast og hun lot ham gjøre det.

”Da” hvisket hun mot skulderen hans.

Hun fortsatte på norsk;

”Du kan si til legen at jeg sier ja”

”men ikke hjertet hans! han hadde så godt hjerte….” tilføyde hun raskt med gråtkvalt stemme.

Bena sviktet under henne og Lars måtte holde henne for at hun ikke skulle falle. Smerten var for tung å bære for henne alene.

NYTT INNLEGG 20/7

52

FARVEL

De kom og hentet ham et par timer senere. Transplantasjonsteamet.

De var kledd i grønt og så ut til å være utilpass. Lars forstod det godt.

De kom for å hente et lite barn for å tømme ham for indre organer. Det kunne ikke være lett å se moren i øynene da! Men det var jo en god ting, sa han til seg selv. De ville jo kunne redde andre barn på den måten.

Likevel klarte han ikke å la være å mislike dem. Gribber tenkte han dystert.

Anna hadde sittet med Ivans hånd i sin hele denne tiden. Gjentatte ganger klappet hun den og det hovne kinnet hans. Hele tiden hvisket hun ord på russisk. Lars satt bare ved siden av henne. Strøk henne på ryggen, uten å si noe. Lot henne få den tiden hun trengte.

På et tidspunkt hadde hun lagt seg ved siden av gutten i sengen og sunget noe som Lars trodde var en barnesang. En slik som mødre synger til små barn som skal sove.

Det var hjerteskjærende og Lars ble igjen overveldet av sin egen sorg og savn.

Hvordan kunne dette skje? Noen måtte snart komme og si at det hele var en missforståelse, at de likevel kunne redde ham tenkte han panisk. Men ingen kom.

Og nå var de her. Tydelig brydd over at Lars og Anna fremdeles var tilstedet i rommet, gikk de raskt ut igjen. Lars kunne så vidt høre en litt hissig debatt på gangen og antok at de hadde forventet at rommet var tomt for familie når de kom. Sykepleieren fra tidligere kom etter en liten stund inn i rommet. Hun gikk sakte med usikre skritt og så fortvilet på Lars.

Han nikket at han forstod hva hun ville og henvendte seg til Anna. Hun var i sin egen verden og Lars tvilte på at hun hadde fått med seg noe av det som hadde utspilt seg i rommet de siste minuttene.

”Anna vennen min?”

Hun snudde seg sakte mot ham, som om hun vegret seg fra å ta blikket fra Ivan.  Ansiktet hennes var fullstendig endret av sorgen i det og Lars hadde vanskelig for å kjenne henne igjen.

”Nå må de ta ham med seg.” Han svelget før han fortsatte.

”Du må gi slipp på ham nå”

”Men vi får se ham igjen etterpå? Han komme her igjen?” hun så spørrende på sykepleieren.

”Du sa i sted, han komme hit igjen?”

”Ja” sykepleieren nikket og så ut til å lete etter de rette ordene.

”Men da er kroppen hans også død. Slik som hjernen hans er det nå. Forstår du? Da banker ikke hjertet hans lenger.”

”Ja jeg forstår” Anna gråt igjen.

”Jeg vet ikke hvordan slippe hånden hans” hun så fortvilet på Lars, mens store tårer veltet over kanten og triller nedover ansiktet hennes. Hun klamret seg til den lille barnehånden, ute av stand til å slippe den selv.

Smerten sved i brystet hans. Han følte seg fullstendig utmattet og synet av Annas sorg var nesten for mye å ta inn. Han ville så gjerne ta bort all smerte, utslette all sorg. Gjøre det umulige mulig. Feste hodet på igjen.

Han tok varsomt hånden hennes, frigjorde grepet rundt guttens hånd og la den ned på dynen. Hun kastet seg gråtende i fanget hans og han holdt henne godt fast.

Langsomt fikk han henne på bena og geleidet henne ut av rommet hun hadde tilbrakt det to siste døgn i. Hun fulgte med, uten å se seg tilbake. Hadde hun gjort det, hadde hun ikke klart å fortsette å gå tenkte Lars.

Det grønne teamet var ikke å se utenfor på gangen, men Lars gjettet at de ikke var langt unna.

Gribbene var aldri det. Han visste han var urettferdig, men følte han hadde rett til å være det.

53

URNEN

”La henne få litt tid alene med urnen” Lars sa det så naturlig han bare kunne.

”Det er imot reglene” den aldrende mannen var stram i ansiktet da han svarte.

Lars hadde forventet motstand så han lot seg ikke vippe av pinnen.

”Det er jo ikke akkurat kongejuvelene du vokter” fortsatte han i en biskere tone.

”Hun er fra Russland og det er viktig at hun får følge sine tradisjoner.

”Jeg tror ikke det er slike tradisjoner i Russland hel..”

”Men herregud da mann, det er jo sønnen hennes for faen. Ha litt medlidenhet med en sørgende mor. Hvor i helvete er all den medmenneskeligheten dere påberoper dere her i kirken?”

Ansiktet til den kirkeansatte fortrakk seg som om i smerte. Det ble tydeligvis for mange ukvemsord for ham å svelge.

”Jeg må be dem avstå fra slik ordbruk her på herrens grunn.” Han tenkte seg om et øyeblikk. ”Dere får fem minutter……men ikke åpne urnen det er absolutt ikke lov”

Lars bare nikket til svar.

Da den eldre mannen var forsvunnet inn i sakristiet, Lars trodde i hvert fall det var navnet på det lille rommet på siden av kirken, hev han seg straks over urnen.

”Hva gjør du?” hvisket Lilja forskremt.

”Du ville jo spre asken hans, ikke sant?” Han fortsatte å vri på lokket og plutselig var urnen åpen. Det var mindre aske enn Lars hadde forventet, så dette er det som er igjen etter et lite menneske tenkte han sorgfullt.

”Men det ikke lov i Norge?” Lilja sto med armene hengende rett ned langs siden og stirret apatisk på den åpne boksen. Det var ikke helt sant. De kunne søke om lov, men da var det så mange regler for hvor og hvordan at de hadde slått det fra seg.

”Her” sa Lars.

”Hold denne” Han plasserte boksen i hendene hennes og dro en tom pose opp av lommen. Han åpnet den og holdt den fram mot Lilja.

”Tøm den opp i her”

Hun så tvilende på ham.

”Kom igjen Lilja, vi har ikke god tid” Det var fremdeles uvant å bruke det rette navnet hennes. Men det var viktig for henne og hun rettet på ham hver gang han glemte seg og kalte henne Anna. Hva andre gjorde var ikke så viktig, men Lars skulle kalle henne Lilja. For ham ville hun være ekte på samme måte som Ivan skulle få være det nå som han var død.

Hun gjorde som han sa. En tåre rant ned fra kinnet hennes og blandet seg med asken som rant som fin sand ned i posen.

NYTT INNLEGG 22/7 ( SISTE INNLEGG!!)

Da urnen var tom, knyttet Lars en knute på posen og stappet den i lommen. Lilja ville legge lokket på urnen igjen, men Lars stoppet henne.

”Vent vennen min” Han dro en ny pose opp av den andre jakkelommen og i denne var det også aske.

”Hvor….? Hva…. er det?” Lilja stirret uforstående på ham.

”Fra bålet vi brant ved elva” Lars smilte gjennom tårer.

Hun nikket samtykkende. Bålet de hadde brent siste gang de tre var ved elva. Det hadde vært en perfekt dag. Dagen da de fortalte Ivan at de skulle flytte ut i huset til Lars. Guttungen hadde jublet og stupt ut i elven i ren og skjær glede.

Nå var det Lilja som stoppet Lars i å sette på lokket igjen. Hun tok opp posen med asken til sønnen fra Lars andre lomme og åpnet posen på nytt. Hun stakk den lille hånden sin ned i posen og tok opp en liten håndfull aske. Denne plasserte hun tilbake i urnen sammen med asken fra bålet.

”Litt av ham må være i graven også” forklarte hun Lars som bare nikket til svar.

Hun børstet av hendene sine der hun sto, men plutselig stoppet hun med et sjokkert utrykk i ansiktet. Han forsto hvordan hun tenkte, men beroliget henne.

”Det gjør ingenting Lilja, litt av ham kan godt være akkurat her også.”

Hun smilte gjennom tårene og Lars kunne se at litt av asken hadde lagt seg under neglene hennes. Han syntes ikke det gjorde noe heller. Han sa ingenting.

Den eldre mannen kom tilbake og tok urnen fra dem. Han gav Lilja et empatisk blikk, mens Lars ikke ble verdiget ett idet hele tatt. Han så ut til å veie urnen i hendene et øyeblikk og Lars var glad at han hadde erstattet asken.

Det lille følget på tre gikk sakte mot gruppen som sto og ventet på dem ved det lille hullet i bakken. Hullet hvor urnen skulle gravlegges.

Lars mor og far var ikke tilstedet. De hadde vært her i begravelsen, men nå hadde de reist til Spania for sitt årlige vinteropphold. Lars visste at det følelsesmessige ved det hele hadde vært vanskelig å forholde seg til, for dem begge. De var så lykkelig over å se at Lars var tilbake til sitt gamle jeg, men kunne ikke utrykke denne lykken fullt ut på grunn av omstendighetene. Samtidig var de redd for at dette nye dødsfallet skulle ta knekken på ham igjen. Så moren gjorde det hun alltid pleide å gjøre når følelser ble for vanskelig. Hun reiste hjem like etter begravelsen og sa hun ville komme på besøk igjen når ”alt hadde roet seg”. Lars var egentlig bare glad til. Han hadde nok med sitt akkurat nå.

Lena hadde ikke kommet fra Houston, men hun hadde ringt og snakket lenge med sin bror på telefonen. Nina var forbannet og mente hun burde kunne ta seg fri fra husmor livet et par uker for å vise sin eneste bror litt støtte. Hun gjorde ikke det.

De eneste som var tilstedet i tillegg til Lars og Lilja var Nina, Ivar, Gunnhild, Helena og Ingrid. Ja og så representanten fra kirken da. Han med urnen.

Nina gråt da urnen ble senket og Lars takket henne stumt. Slik var søsteren. En følsom person. Selv om hun aldri hadde kjent Ivan, så tok hun innover seg smerten og sorgen deres.

Helena gråt også, men det var ikke så rart. Hun hadde tross alt kjent gutten. Prøvd å redde ham. Helena hadde vært tilstedet i begravelsen også. Hun og Ingrid. De hadde blitt værende noen dager etter begravelsen. Bodde hos Gunnhild av alle mennesker. Men det så ut til å ha gått greit. De virket som om de kom godt overens. Spesielt Ingrid og Gunnhild. Psykologer liker nok å omgås forskjellige mennesker tenkte Lars for seg selv.

Både Helena og Ingrid hadde snakket mye med Lilja. Det hadde gjort henne godt kunne Lars se. Hun var så tapper. Klarte å snakke om det som var vanskelig. Ønsket det så det ut som?

Nina hadde også vært en enorm støtte for dem begge i tiden etter at Ivan døde. Ivar hadde måtte reise hjem igjen etter begravelsen, men hadde kommet ofte på besøk. Men Nina hadde blitt igjen.

”Jeg kan like gjerne male her” hadde hun svart da Lars lurte på om hun ikke måtte hjem hun også?

Hun og Lilja hadde gått lange turer i skogen. Noen ganger alene, noen ganger med Helena og Ingrid. Selv Gunnhild hadde vært med dem flere ganger.

”Hun er en meget spesiell kvinne” sa Nina en dag etter Gunnhild hadde gått, med ekstra trykk på meget.

”Men hun har et godt hjerte og jeg kan se at hun bryr seg om Lilja.”

Hun lo og Lars spurte henne hva hun tenkte på.

”Jeg tror ikke det finnes to mennesker som kan være mer forskjellig enn Lilja og Gunnhild, Hvordan de to ble venninner er et mysteriet”

”Jeg tror det heller dreier seg om påtvunget vennskap” svarte Lars.

”De jobbet sammen hver dag og hadde ikke annet valg enn å omgås hverandre. Men jeg tror det er først nå at Lilja ser på henne som en venninne.”

”Hvorfor sier du det” Nina så spørrende på broren.

”Gunnhild visste ingenting om Lilja. Ikke en drit. Jeg tror det gikk opp for henne hvor lite interesse hun hadde vist Lilja da vi samlet sammen fakta om henne den kvelden. Hun kunne ikke bidra med noe og hun var tydelig sjokkert selv over hvor lite hun visste”

Nina nikket tankefullt.

”Ja” sa hun etter en lang stund i stillhet.

”Hun virker som om hun prøver å rette på det nå. Spør og graver. Sier hun vil reise til St. Petersburg for å se hvor Lilja kommer fra. Spurte Lilja om de skulle reise sammen. Inviterte meg også faktisk” Det siste sa hun med et visst ubehag i stemmen.

”Jeg er glad du er her” Lars tok søsterens hånd i sin.

”Jeg er også glad for å være her. Glad for å finne deg igjen”

”Du visste jo hvor jeg var?”

”Nei. Jeg visste ikke hvor du var Lars” Nina var opprørt i stemmen da hun svarte.

”Jeg visste at det var her du bodde, men jeg visste ikke hvor DU var. Jeg fant ikke fram til deg. Trodde jeg hadde mistet deg.”

Lars nikket til søsterens tårer.

”Er det derfor du er her nå? Fordi du er redd for at jeg skal forsvinne igjen?”

Hun bare nikket til svar.

”Jeg beklager Nina. Jeg var feig. Jeg meldte meg ut. Orket ikke føle på det vonde. Jeg såret mange mennesker. Det er jeg lei meg for.” Han klemte søsteren som la armene rundt ham.

”Lov meg å aldri forlate oss igjen”

”Jeg lover” hvisket han ned i det kritthvite håret hennes.

 

Urnen ble senket ned i det svarte hullet, men Lars følte ingenting. Han kikket på Lilja og det så ikke ut til at dette var så smertefullt for henne heller.

Begravelsen hadde vært noe helt annet. Det var da de hadde tatt farvel.

Den hvite kisten hadde fått Lilja til å bryte sammen umiddelbart da de kom inn i kirken. Lars hadde måttet støtte henne, ja nærmest bære henne fram mot plassen på første benk. Irina hadde gått på den andre siden av henne og hvisket beroligende ord på russisk.

Kisten og gulvet rundt var overfylt av blomster. Bygden viste sin medfølelse i nelliker og liljer. Mange deltok i kirken også og kirken var fylt til siste benkeplass. Noen var der selvfølgelig av nysgjerrighet, men de fleste i ekte empati for familien. Blant dem var herr og fru Johnsen.

Til Lars store overraskelse hadde Nina reist seg etter at presten kom bort og snakket med henne. Hun smilte og klemte Liljas skulder idet hun gikk forbi dem og opp til prekestolen.

”Lilja har bedt meg om å si noen ord til avskjed på hennes vegne” begynte hun. Hun brettet ut et ark hun hadde hentet opp fra vesken og fortsatte;

”Kjære Ivan.” Nina kikket mot kisten og Lars kjente Lilja riste av gråt under armen hans.

”Du har vært en fantastisk sønn. Alltid pliktoppfyllende og snill. Kjærligheten min til deg er grenseløs. De elleve årene vi har hatt sammen er, og vil alltid være, de viktigste i mitt liv. Du er uerstattelig og jeg vil alltid savne deg. Å ha deg som min sønn har gitt meg den største glede i livet. Å miste deg har gitt meg den største sorg.” Nina kjempet med tårene og måtte ta en pause. Hun svelget noen ganger og fortsatte;

”Profeten Kahlil Gibran sier dette om glede og sorg:

Deres glede er deres sorg når den ikke bærer maske.

Når dere er muntre, skal dere se i dypet av hjertet, og dere vil innse at bare det som har gitt dere sorg, kan gi dere glede.

Når dere er triste, skal dere igjen se i dypet av hjertet, og dere vil da i sannhet innse at dere gråter over det som var deres glede.

Noen av dere sier; gleden er større enn sorgen, og andre sier; nei sorgen er størst.

Men jeg sier dere; de er uatskillelige.

Sammen kommer de, og når den ene sitter alene til bords med dere, så husk at den andre sover på deres seng.”

Lars husket å ha lest dette i boken han hadde fått av Lilja til fødselsdagen, men først nå fikk ordene betydning for ham. Han tørket tårer fra kinnet med lommeduken han hadde klar i hånden. Nina fortsatte;

”Dagene våre vil for alltid bli annerledes uten deg Ivan.

Vår følelse av urettferdighet og frustrasjon mot gud er stor, men betryggelsen og troen på at han har tatt imot deg er større.

Smerten vi følte ved å se deg dø var stor, men gleden over å vite at du nå er hos din far er større.

 Sorgen og savnet over å miste deg er enorm, men gleden over å ha kjent deg er størst.

Vi vil aldri glemme deg”

Lars klemte til rundt skulderen til Lilja. Det siste hadde hun skrevet fra dem begge.

Nina ble stående ved kisten en liten stund før hun sakte gikk tilbake til plassen hos Ivar på benken rett bak dem. Helena og Ingrid satt også der.

Lilja nikket takknemlig til henne da hun gikk forbi. Lars kjente halsen snøre seg sammen og det var tungt å puste. Lilja lente seg tettere inntil ham og han fant trøst i hennes kropp.

 

Det var Lars som hadde ringt Irina etter at Ivan var død. Først hadde kvinnen vært svært så avvisende da han presenterte seg som en venn av Lilja. Hun var tydelig såret over at Lilja hadde brutt all kontakt med dem. Da Lars på stotrende engelsk prøvde å forklare hva som hadde hendt, hadde han fort innsett at hennes engelskkunnskaper var for begrenset til at han kunne informere henne ordentlig. Hun hadde heldigvis innsett det samme. Plutselig hadde han hørt henne legge røret ned, rope noe han antok var et navn mens hun løp ut av rommet hvor telefonen sto. Lenge var det stille, men så var hun tilbake i telefonen.

”You speak my friend”

Deretter kom en mannsperson i telefonen og han introduserte seg selv som Sergjev, naboen til Irina og Alexander. Han snakket perfekt engelsk.

Lars hadde i korte trekk fortalt hva som hadde skjedd Lilja etter at hun kom til Norge, mens mannen i den andre enden oversatte dette videre til kvinnen i bakgrunnen.

Lars hørte kvinnen gråte og snakke som en foss.

”What is she saying”spurte han tolken.

“She knew something was wrong” Det korte svaret hadde fått Lars til å tenke på filmen; Lost in translation. Det kunne umulig være bare det hun hadde sagt? Gadd han ikke oversette alt, eller var det så ubetydelig det som ble sagt? Det fikk han aldri svar på.

Da Irina hadde fått forhistorien, stålsatte Lars seg og fortalte at Ivan var død. Tolken ble stille og sukket. Det var tydelig at han kvidde seg til å fortelle nyheten videre til guttens tante. Lars kunne høre Irinas spørrende tonefall. Redselen i stemmen hennes. Da tolken begynte å snakke igjen, skrek hun nesten umiddelbart og Lars kunne høre smerten gjennom røret. Han ønsket han kunne være der og legge armene rundt den fremmede kvinnen som delte hans sorg. I stedet måtte han sitte der å høre henne oppleve det fryktelige som hadde rammet Lilja og ham selv noen dager tidligere.

 

Irina og Alexander kom til Norge to dager senere. Ivar hentet dem på Gardermoen. Lars hadde betalt flybillettene for dem. Han hadde tilbudt seg å betale for Irinas mor også, faren var død to år tidligere, men hun nektet å fly. Dessuten måtte noen bli igjen hjemme med Irina og Alexanders to barn.

Gjensynet mellom de tre hadde vært rørende. Kjærlig gjensyn under skrekkelige omstendigheter, som Nina hadde sagt.

Irina og Aleksander fikk på gjesteværelset. Det som skulle ha blitt Tom sitt. Nina og Ivar som hadde lagt der fram til nå, flyttet bort i leiligheten til Lilja.

De hadde grått og klamret seg til hverandre. Det meste ble sagt på russisk de påfølgende dagene, Lilja oversatte iblant, men Lars gav henne tid til å være alene med familien og benyttet anledningen til å gjenoppta forholdet til sin egen søster og venn.

”Jeg trodde jeg hadde bedt deg ligge unna søstrene mine” sa han da de tre satt utenfor i hagen med hver sin øl. Det gjorde godt å få tanken over på noe annet om enn for en liten stund.

Ivar smilte fåret, mens han tok Ninas hånd.

”Umulig å holde seg unna denne her, selv om det kanskje betydde bank fra deg”

”Denne her?” Nina satt opp et fornærmet ansikt.

Ivar bare kysset hånden hennes til svar.

Lars så kjærligheten mellom dem. Gjenkjente blikkene de sendte hverandre.

”Beklager at jeg gikk glipp av bryllupet”

”Vi får bare gjøre mer ut av ditt da vet du!” Nina smilte utfordrende til ham.

”Ja” sa han bare til hennes store overraskelse.

De snakket ikke så mye om det som hadde vært. Det var vanskelig. Nina begynte bare å gråte og Lars skammet seg.

”Drit i det nå” sa Ivar på sin klingende Bergenskdialekt.

”La fortid være fortid. No må vi bare være flink å holde kontakten framover. Tror du dokkar flytter til Oslo etter hvert?”

Lars så overrasket på kameraten.

”Til Oslo?”

”Ja?”

”Nei. Hvorfor det? Vi bor jo i paradis her”

”Ka e planen for fremtiden då?” Ivar tok en slurk øl og kikket spørrende på vennen.

”Ingen planer”

”Ingen?”

Lars ristet på hodet, kikket på begge og siterte;

”Mennesker sysler ivrig med planer om å forbedre sine liv, men å sikte mot fremtiden på den måten går på bekostning av livet. Man skyver hver dag foran seg og mister det nærværende av syne til fordel for en uviss fremtid. Den største hindringen for et virkelig liv er den forventning som er avhengig av morgendagen, men går glipp av dagen i dag. Du ordner og sørger for det som ligger i en uviss skjebnes hånd, men det du har i din egen hånd, det lar du fare. For dem som stadig sysler med noe, er livet kort.”

”wow…dype greier Lars” Ivar smilte.

”Akkurat det der ble skrevet 50 e.kr. Jeg fant det i en bok. Leve langsomheten heter den. Det er mitt nye motto!” han smilte utfordrende til kameraten.

Ivar bare løftet flasken mot ham i en skål.

”Leve langsomheten!”

Nina satt i dype tanker og ble ikke med på skålen.

”Hva tenker du på skatt?” Ivar dunket henne i siden med albuen.

”Jeg vil ha barn”

Lars hostet øl utover seg selv og Ivar stirret sjokkert på henne.

”Du vil hva?”

”Jeg vil ha barn. Jeg vil bli mor”

”Nå med en gang?” Ivar prøvde å spøke det bort.

”Jeg forstår at dette kommer brått…. at du kanskje ikke vil. Det var jo liksom det vi hadde bestemt, men sånn er det altså. Jeg vil ha barn”

Lars bare stirret avventende på de to.

”Barn skal bli” hvisket Ivar med uklar stemme. Han bøyde seg fram og kysset Nina.

Hvor det kom fra dette plutselige ønske om å bli mor, var uklart, men at Ivar alltid hadde ønsket seg det ble veldig tydelig. Lars var redd det var for sent. De var jo ikke akkurat ung, men han sa ingenting.

”Hva med jobb?” fortsatte Ivar etter at han hadde hentet Nina over på fanget sitt. Hun lå lent inntil ham, oppslukt i egne tanker.

”Jeg er ferdig i politiet Ivar. Jeg blir her. Tror ikke jeg skal jobbe mer i det hele tatt. Trenger ikke det. Dessuten må jeg være her for henne nå”

Ivar nikket. Han visste at Lars satt godt i det økonomisk.

”Er du aktiv i aksjemarkedet enda?”

”Ikke på samme nivå. Har noen penger investert som gir grei avkastning. Nok til å leve av og vel så det” Allerede på politiskolen hadde han interessert seg for aksjemarkedet og for hvert år hadde formuen hans økt sakte men sikkert. Charlotte hadde misslikt det sterkt og kalt ham kapitalist med et tonefall som gav inntrykk av at det var rotte hun egentlig mente. Hun hadde derimot ikke hatt problemer med å bruke pengen han tjente. Ivar hadde også greid å bygge opp en liten formue med Lars sin hjelp.

”Hva med deg da?”

”Joda. Helt greit. Nok til at din søster har kunnet åpne et lite galleri med sitt eget atelier midt i Oslo. Nå går det med overskudd også”

Lars nikket anerkjennende mot sin søster.

”Det skal jeg besøke neste gang jeg er i Oslo. Jeg vil gjerne bestille et bilde av deg også. Et vi kan ha på stueveggen her.”

”Jeg holder på med det nå” smilte den verpesyke tilbake.

 

Irina og Aleksander hadde returnert til Russland noen dager etter begravelsen. Avskjeden var like tårevåt som gjensynet hadde vært en knapp uke tidligere. Lars lovet at de snart skulle komme til St. Petersburg og både han og Lilja gikk til innkjøp av mobiltelefoner samme dag som de reiste. De avtalte ukentlige telefonsamtaler, Irina nektet å miste kontakten med venninnen igjen. De vinket dem av sted da de reiste sammen med Helena og Ingrid. Helena og Ingrid som også lovde å ta turen igjen. Snart.

Nina reiste hjem en måned etter at hun først kom dit. Det var Lars som ba henne om det. De trengte å være alene nå. Han trengte å være alene med Lilja. Være den som hjalp henne og støttet henne i sorgen. Saken hennes skulle opp før jul, så da skulle de komme til Oslo og bo hos Nina og Ivar en periode. De kvidde seg ikke til saken. Politiet hadde allerede gitt klare signaler om at de anså dette som et selvforsvar og at saken bare var pro forma. Helena var også svært sentral i Liljas forsvar.

I tillegg var det arven. Lilja var rettmessig arvtaker til alt Morten etterlot seg. En stor formue. De var tross alt ikke skilt.

”Jeg vil ikke ha noe etter den mannen” hadde hun sagt med gråtkvalt stemme.

”Jo. Det er ditt” hadde Lars sagt med fast stemme. Hva du gjør med det siden er opp til deg. ”Kanskje et barnehjem i Russland kunne trenge pengene?”

Hun hadde nikket tankefullt.

”Dessuten vil du vel ikke at moren skal få alt sammen” brøt Helena inn.

Hun og Ingrid hadde kommet på besøk noen uker etter selve begravelsen. Helena ville informere Lilja om saken, men Lars visste at hun var bekymret for hvordan hun hadde det også. Det var nok derfor hun hadde tatt med seg Ingrid.

”Hva mener du?” Lilja stirret uforstående på Helena.

”Ja, den hurpa eier jo ingen ting annet enn den falleferdige sommerstuen sin. Huset hun bor i er jo ditt nå!”

Lilja for litt sammen når Helena nevnte stedet hvor alt hadde utspilt seg. De så det alle sammen og ble stille et øyeblikk.

”Hva tenker du?” spurte Lars etter noen tause minutter.

”Moren skal ha huset sitt” sa Lilja bestemt.

Helena og Lars skvatt til og begynte å prate i munnen på hverandre. Ingrid satt bare taust og kikket på Lilja som heller ikke sa noe.

”Hva faen har hun gjort for å fortj..” begynte Helena.

”Nei, søren heller Lilja det kan du da ikke mene” brøt Lars inn.

Lilja satt bare taust til de begge var ferdige. Tausheten hennes fikk de til å tie like fort som utbruddene deres hadde startet.

”Hvorfor vil du at moren skal ha huset?” spurte Ingrid rolig

Lilja så på dem alle tre etter tur. Hun tenkte seg lenge om, som om hun lette etter de rette ordene. Hvordan skulle hun forklare det til dem så de kunne forstå? Hun kikket ned på hendene sine og deretter ut over hagen som nå var godt på vei inn i høstens farger.

”Hvis jeg hevner meg på henne..” begynte hun

”Hvis jeg behande henne dårlig..”

”Dårlig! Det skulle nå ba…”

”Sjjj Helena!” Ingrid la armen på kjærestens skulder for å avbryte henne.

”Da er jo jeg som dem?” fortsatte Lilja uberørt av Helenas utbrudd.

”Da har de fått endre den jeg er?”

Alle tre satt helt stille nå og lyttet til det hun sa. Ingrids strenge blikk holdt Helenas munn i sjakk og Lars begynte å forstå hva Lilja sa. Det gav en slags mening. Fordi han kjente henne.

”Jeg ikke like hevn” Hun ristet på hodet som for å understreke utsagnet.

”Jeg ikke like tenke på noen miste hjemmet sitt. Ja! Hun ikke snill……. hun lot Morten gjøre vondt mot meg og Ivan. Sånn er hun! Det ikke meg!” hun pustet tungt og en enslig tåre trillet nedover ansiktet hennes. Hun fanget den med ermet på den tykke genseren da den fortsatte forbi haken og ned på halsen.

”De skal ikke få endre den jeg er!”

Ingrid smilte forsiktig mot Lilja og Helena nikket tankefullt på hodet.

Lars la armen rundt henne og trakk henne tett inntil seg.

”Du har rett elskede.” Han hvisket det mot håret hennes.

”Du må aldri endre den du er! Aldri!”

54

VÅR

Han kjente den myke kroppen hennes mot sin.

Hun gråt.

Han kunne ikke se tårene, hun satt med ryggen mot ham, men han visste at hun gråt.

De satt sammen på trappen foran huset. Lilja foran Lars, med ryggen lent mot brystet hans. Han holdt den vevre kroppen tett inntil seg. Herregud som han elsket denne kvinnen, tenkte han og knuget henne tettere inntil brystet sitt.

De satt begge og kikket mot skogbrynet og løvetannmarken som Lars hadde anlagt året før. Det gule havet var i full flor. Det var et vakkert syn.

Nå var han også der.

 Tom eller Ivan som han egentlig het. Lars syntes det var vanskelig å tenke på ham som noe annet enn Tom, men Lilja insisterte fortsatt.

Hele vinteren hadde asken som Lars hadde stjålet fra urnen, stått i en boks i vinduskarmen i stuen. Så snart løvetannmarken blomstret, visste de at tiden var inne.

De hadde stått tett sammen midt i det gule havet og latt den fine asken sakte gli gjennom fingrene og ned på marken. Den svake vinden hadde spredt asken perfekt rundt på det området hvor de ville han skulle få hvile. Det hadde vært vakkert og vondt på samme tid.

Lilja hadde bedt ”Fader vår” på russisk. Lars hadde mumlet med på norsk, men husket ikke alle ordene

”Jeg vil lese et dikt” hadde han sagt da hun var ferdig.

”Hvilket dikt” hadde hun spurt.

”Vent her” Han hadde løpt inn i huset. I bokhyllen fant han boken han lette etter, han bladde fram til siden hvor diktet sto og returnerte ut til Lilja og løvetann engen. Hun sto tålmodig og ventet på ham. Hun stilte ingen flere spørsmål, bare ventet med sorgen i ansiktet. Han stilte seg opp ved siden av henne, kremtet halsen ren og leste høyt;

 

”Do not stand at my grave and weep.

I am not there, I do not sleep

I am a thousand winds that blow.

I am the diamond glint on snow.

I am the sunlight on ripened grain

I am the gentle autumn rain

Han kikket usikkert mot henne før han fortsatte. Hun hadde et forsiktig smil om leppene, mens sorgen strømmet ut av øynene hennes. Den lille hånden hennes tørket tårene bort med håndflaten, først det ene kinnet, så det andre. Deretter lot hun hånden gli over bukse låret og med ett var også det preget av sorgen. En våt flekk.

Det var hjerteskjærende vakkert.

Hun kikket på ham og blikket ba ham fortsette. På nytt kikket han ned i boken og leste videre fra der høyre pekefinger hvilte avventende;

 

When you wake in the morning hush,

I am the swift, uplifting rush

Of quit birds in circling flight.

I am the soft starlight at night.

 

Do not stand at my grave and weep

I am not there, I do not sleep

Do not stand at my grave and cry

I am not there, I did not die

 

I am the song that will never end

I am the love of family and friend.

I am the ch….al…….

 

Stemmen hans brast ved tredje linje i det verset. Ordet child ble ugjenkjennelig ved første forsøk. Han kremtet, pustet tungt og kikket mot skogen et øyeblikk. Hun sto helt stille ved siden av ham. Gav ham tid. Sa ingenting. Ventet. Han startet forfra igjen og denne gang gikk det bedre:

 

I am the child… who has come to rest

In the arms of the father who knows him best

 

De små skuldrene hennes ristet. Han la armen rundt henne.

 

When you see the sunset fair

I am the scented evening air

I am the joy of a task well done

I am the glow of the setting sun

 

Do not stand at my grave and weep

I am not there, I do not sleep

Do not stand at my grave and cry

I am not there, I did not die

 

“Så vakkert” hadde Lilja sagt med gråten i stemmen.

”Jeg forstod ikke alle ordene, vil du forklare det til meg senere?”

Lars hadde nikket til svar. En klump i halsen gjorde det umulig å snakke.

 

Etterpå hadde de satt seg på trappen og sett på de gule blomstene som vinket farvel.

Senere ville alle fnokkene fly med vinden og spre seg. Ivan ville være med. På den måten ville han være overalt og nært på samme tid. Det var Lilja som hadde sagt det. Lars syntes det var en fin tanke.

Det var ni måneder siden han døde og Lilja gråt fremdeles hver dag. Ikke hele dagen og ikke like sårt som den første tiden, men hver dag felte hun noen tårer for sønnen hun hadde mistet.

Lars hadde mange ganger tenkt at det var slik han burde ha sørget over Truls også. Vært modig nok til å kjenne på følelsene og kommet seg gjennom det. Ikke forsøkt å glemme.

”De fortjener at vi husker dem Lars” hadde Lilja sagt med gråtkvalt stemme og han visste hun hadde rett.

Det var en kamp. En kamp Lilja valgte å kjempe hver dag. Hun feiget ikke ut, prøvde ikke å glemme. Hun valgte å huske. Hun valgte å snakke. Snakke med Lars.

Alt om livet til Ivan hadde hun fortalt, ned til den minste detalj. Hvilke barnesykdommer han hadde hatt. Når han begynte å krype og gå. At det første ordet han lærte seg var Buska, kortversjonen av babuska, som betydde bestemor. Hun hadde også fortalt om faren Peter og den lykkelige tiden i Russland. Da hadde ansiktet hennes lyst opp og Lars hadde kjent en anelse sjalusi. Skamfull hadde han kamuflert følelsen.

Han hadde visst at tiden med Morten hadde vært jævlig, men da hun detaljert beskrev faenskapen han hadde utsatt dem for, brant sinne i kroppen hans.

Det var hennes måte å sørge på. Hun gjenopplevde alt hun og Ivan hadde opplevd sammen, på godt og vondt. Slik jobbet hun seg gjennom sorgen og kom helskinnet ut på andre siden. Ikke at det var over, men det var bedre. Ikke at hun hadde glemt, det ville hun aldri gjøre, men hun klarte å leve videre. Den enorme styrken som bodde i den vevre kroppen imponerte Lars gang på gang. Hun som virket så liten, så skjør og sårbar, viste seg å være det sterkeste menneske han noensinne hadde møtt. Han lærte av hennes styrke. Hver dag.

Selv savnet han Ivan hver eneste dag. Smerten over ikke å ha vært i stand til å redde ham sved nesten hull i brystet når han tenkte på det. Alt det den lille gutten hadde opplevd og så skulle det ende sånn? Hvordan kunne det være rettferdig? Når endelig ting ordnet seg og så lyst ut for de to, så skulle han brått bli revet bort. Lars fant ingen mening i det og han hadde vanskelig for å tro på den guden Lilja hadde. Noen ganger brølte han høyt ut i frustrasjon. Både over tapet av sin egen sønn og over hennes. Hun lot ham brøle. Hysjet ikke på ham, men lokket gråten ut av ham også.

Sammen kjempet de seg gjennom sorgen og nå var våren her igjen. Sakte men sikkert fant de tilbake til livet sammen. Sakte men sikkert fant de tilbake til gleden.

Og nå var våren her igjen.

Han la hendene på den voksende magen hennes og kjente et lite dunk der innefra. Han smilte gjennom tårene.

”Min lille løvetann” hvisket han mot øret hennes.

”Jeg trodde jeg var løytnantshjerte” svarte hun. Hun smilte også. Han kunne kjenne bevegelsen i øret mot munnen sin.

”Nei” sa han og flyttet den ene hånden opp mot det venstre brystet hennes.

”Det har jeg her. I hånden min og det slipper jeg aldri”. Hjerteslagene hennes trommet mot håndflaten hans og han trykket henne enda tettere inntil seg.

Denne våren bar med seg et nytt håp.

En ny start.

Kjærlighet.