Vi skal hjem

De siste dagene på sykehuset merker vi at pasientantallet reduseres. Det er færre intensiv pasienter og etter hvert har intensivavdelingen kapasitet til å ivareta intensiv pasientene selv.

Operasjons avdelingen stenges ned og nedvask startes der. De håper på å kunne starte opp med operasjoner igjen om ikke så lenge.

Cathrine og jeg har allerede blitt flyttet til cardiologisk ntensiv, men der planlegger de også å gå tilbake til normalen drift uten covid 19 pasienter.

Vi flyttes derfor videre til en sengepost bare noen dager senere.
På sengeposten er pasientene friskere og det er 14 pasienter innlagt. De har kapasitet til omtrent det dobbelte, så også her merker vi at det ikke lenger er så stort behov for oss.

De andre i teamet som jobber på andre avdelinger rapporterer om det samme.

Fremdeles takker de oss daglig for at vi er her, men våre teamledere innser at det er på tide å tenke på å avslutte oppdraget.

Å være i sykehuset og i avdelingen utsetter vi oss daglig for smitte og det er ikke forsvarlig å være her lengre enn det er behov for oss.

Vi vil heller ikke være til byrde for Italia ved å være her lengre enn nødvendig. I møte med sykehusledelsen og andre ledende organ, blir det bestemt at vi skal avslutte 1 uke før planlagt.

Det er godt å tenke på at vi skal hjem snart. Vi savner selvsagt våre kjære og begynner etterhvert å bli slitne, men det er likevel litt vemodig også.

Jeg sitter igjen med mange opplevelser og tanker som vil følge meg i lang lang tid fremover.

Avskjeden(e) er tøff. Først dukker Dalida fra Operasjons avdelingen opp på sengeposten når vi er på jobb. Dere må bli med meg sier hun og drar oss med. Paolo som er avdelingssykepleier på Operasjons avdelingen har sendt henne for å hente oss.

Han har kjøpt CD med Vasco Rossi til oss, en «smørsanger» som han egentlig ikke liker, men det er en «inside joke», spesielt mellom Cathrine og Paolo.

Vi takker ham varmt og har ikke hjerte til å si at ingen av oss har CD spiller….Etterpå er det bilder og avskjed med hele gjengen.
Når vi går legger Paolo knyttneven over hjertet og sier «grazie» han er tydelig rørt.

Mandag er siste dag før avreise. Først har vi webmøte med den Norske Ambasadøren i Roma. Et offisielt møte som også familien hjemme kan overvære over nett.

Vi er på sykehuset hele dagen og møter de ulike lederne for en offisiell avtakking og avskjed.
Vi donerer resten av utstyret vårt til sykehuset og lederne får en flaske Norsk akevitt, et lite vikingskip samt en padge vi har fått laget som minne om dette oppdraget.

Vi får alle sammen gaver og de har forberedt til en lekker lunsj til oss.

Paolo kommer også innom for å ta farvel på nytt.

De har også laget en takke film med bilder, musikk og personlige hilsener.
Det er mye vemod og tårer, mange flotte ord og følelser. Vi har fått nye venner og kollegaer….
Vi har fått en helt spesiell plass i hjertet til Bergamo og Bergamo vil for alltid være i våres ❤

Vi kommer tilbake sier vi om og om igjen.

Om kvelden har vi felles middag på hotellet. Taxi sjåføren, Andrea som har kjørt og hentet oss når det har vært behov, kommer med mat fra en restaurant som en venn av ham eier.

Den beste pastaen vi har fått her nede!!
Etter middag har Andrea også med en kake og vi blir så rørt når han åpner boksen. På kaken står det:
« tusen takk alle sammen, fra hjertet»

I tillegg er der et bildet av vår nye «pagde» som også Andrea har fått som minne om oss.
Andrea og hotellbetjeningen får også en flaske Norsk akevitt og vi takker dem varmt for å ha tatt så godt vare på oss.

Avreisedagen starter tidlig og svært så tunge bagger blir båret i bussene.

Vi tar avskjed med det Italienske teamet som vi har delt hotell med. De reiser også hjem i dag.

Det er vemodig å reise, men samtidig godt å se at ting bedrer seg såpass at hjelpen ikke er nødvendig lengre.

På flyplassen blir vi igjen tatt imot av presse og borgermester. Vi skysses raskt og profesjonelt gjennom kontroll og får på nytt en takketale som får tårene til å komme.
«Dere har vist oss solidaritet i en svært så vanskelig tid. Bergamo vil aldri glemme det. I dag skal jeg gå hjem og fortelle mine barn denne vakre historien» sa en av dem.

Jeg kjenner jeg er på gråten også når jeg skriver dette. Jeg føler meg så privilegert som fikk reise hit å hjelpe.

SAS flyr oss hjem igjen også. Det er kun oss om bord og vi sitter på hver vår rad. Denne gang er det flyvertinnene som bruker munnbind…..for å beskytte seg mot oss…

Det er en forsmak på det som venter oss i Norge…..Vi har fått strenge restriksjoner for hva vi kan foreta oss på hotellet vi skal bo på i Oslo og karantenereglene trår i kraft så snart vi setter bena på Norsk jord.
Vi kommer fra Lombardia regionen, nå er det vi som er den store smitterisikoen.

Vi er imidlertid veldig sikre på at vi er friske alle sammen. Vi har vært nøye med smittevern og passet på hverandre. Jeg har nok aldri vasket hendene så mye eller brukt sånne mengder sprit før. For ikke å snakke om påkledningen på jobb.

2 av teammedlemmene har hatt diffuse symptomer på ulikt tidspunkt under oppholdet. Begge ble satt i rom karantene til test svarene viste negativt. Da ble det jubel og salsadans i fullt smittevernutstyr i korridoren på hotellet.

På Gardermoen lander vi og er så vidt innom på en passkontroll i den gamle ankomsthallen, før vi blir skysset inn i 2 minibusser på vei mot The Hub i Oslo.

På veien står min kjære datter og kjæresten og vinker til oss når vi kjører forbi. De har syklet fra leiligheten sin bare for å vinke meg velkommen hjem.

Tårene renner der jeg står på kne foran i bussen og vinker til henne som jeg ikke har sett på over 2 måneder ❤

På the hotellet får vi hver vårt rom fordelt over 2 etasjer som er satt av til oss. Vi får ikke bruke heisen eller være i resepsjonen og får et mingleområde som er avsperret for andre. Følelsen av å være spedalsk er kraftig til stedet.

Det er pressekonferanse med ledelsen og enkelt intervjuer etterpå. Helse minister Bent Høie kommer og takker oss personlig for innsatsen, det samme gjør direktøren i DSB og i helsedirektoratet.

På middagen blir vi plassert på hvert vårt bord, men det er vi vant med, vi har sittet sånn i ukesvis.

På bordet står det en forrett: pasta!!!! Heldigvis er det bare en spøk, vi har nemlig spist vår andel av pasta for lang fremtid.

Vårt kjære teammedlem Bjarte Askeland har også en stor overraskelse på lager!! Han har snakket med en venn som kommer og har intimkonsert for oss.

Han er ikledd samme type beskyttelses utstyr som vi har brukt i flere uker så vi ser ikke hvem det er med en gang. Overraskelsen og gleden er stor når han kler av seg! Sondre Lerke!!

Neste dag er det testing av alle teammedlemmene. Vi testes for Korona virus, MRSA og evt antistoff mot viruset.
Om kvelden like etter middag får ALLE! Beskjed om at vi er negativ!! Vi er ganske stolte og glad!

Vi samles i møterommet for nok en overraskelse og blir veldig glad da det viser seg å være et knippe kjente personligheter som har sent en velkommen hjem hilsen til oss.

Nå er hjemreise dagen kommet og jeg kan knapt vente til jeg er i armene til min mann.

Dette har vært et tøft og annerledes oppdrag. Minnene vil nok sitte i lenge.

Det har også vært en spesiell opplevelse og den har beriket meg med erfaringer, gode minner og nye venner og kollegaer.
Jeg gleder meg til å sitte på en fortauskafe i gamlebyen i Bergamo og drikke vin med Christina, Paolo, Dalida og alle de andre.

Andra Tutto Bene!
Alt blir bra!

En slags hverdag….med mange inntrykk!

Alarmen på mobilen ringer.
Klokken er 05.15.

Jeg har allerede lagt våken en stund.
Sånn er det hver morgen.
Tusen tanker flyr gjennom hodet og jeg prøver mentalt forbereder meg på dagen som kommer.

En enkelt frokost inntas på hvert vårt bord i spisesalen, før bussen plukker oss opp kl 06.20.

Vi er 10 stk som skal med bussen i dag, de andre skal jobbe kveldsvakt.
Team leder teller opp antallet og viser tommelen opp til sjåføren, vi er alle mann alle – vi kan dra.

Vel fremme på sykehuset låser vi oss inn i det store møterommet som vi har fått til disposisjon.

Her oppbevares alt utstyret vårt. Her kler vi på oss før vi går til hver vår avdeling, her møtes vi for å spise lunsj og her kommer vi tilbake ved vaktens slutt for å busse tilbake til hotellet sammen.

En koselig tegning fra datter til en italiensk kollega pryder inngangsdøren vår:
Alt blir bra!

Klokken er 06.40 nå og vi har bare akkurat nok tid til å få kledd oss for å møte tidsnok til vakt start kl 07.00.

Først skifter jeg til «scrubs» for deretter å starte med smittevern-utstyret;
Jeg tar på hette og Cathrine sjekker at alt håret er dekket.
Så er det første par med hansker. Det er ekstra lange hansker for å komme godt innunder dressen.
Deretter tar jeg på blå skotrekk, skoene skal nemlig inn i den hele og lukkede dressen.
Jeg kjenner svetten piple allerede.
Når dressen er forsvarlig lukket, skriver Cathrine navnet mitt utenpå og tegner også et lite norsk flagg.

Det er med stolthet vi bærer flagget vårt. Norge har en stor stjerne i Italia i disse dager.

Jeg smiler fort til Cathrine, det er mange timer til hun får se smilet mitt igjen. To munnbind vil skjule det frem til lunsj. Først en P3 maske, deretter et kirurgisk munnbind.

Jeg klipper et lite hull nederst på ermene i dressen og smetter tommelen gjennom, på den måten sikrer vi at ermet ikke sklir opp og blotter hud. Deretter tar jeg på hanskepar nr 2. Også disse går langt oppover dress ermet.

Til slutt er det briller og visir. Jeg kjenner allerede det velkjente trykket på ørene og over nese og kinn. Vi har heldigvis ikke fått sår i ansiktet, men 8 timer med munnbind og briller setter sine forbigående spor.

Klokken er 06.57 og vi er klar for nok en vakt på Ospidale Bolignini i Seriate, Bergamo, Italia.

Vi har vennet oss til det nå, men de første dagene var det nesten litt spooky å gå rundt på sykehuset. Alle vandrer rundt i disse draktene og vi ser kun øynene til hverandre. Lydene fra draktene som svisjer mot hverandre skaper en litt sience fiction stemning i korridoren.

Etter rapport går vi i gang med hver vår pasient. Morgenstellet tar tid, både fordi det er massevis av ledninger og tube å ta hensyn til, men også fordi vi er noe hemmet av alt utstyret vi har på oss.

Vi har heldigvis den luksusen at vi kan ta oss god tid og gi pasienten god pleie. Slik var det ikke i ukene før vi kom.

Jeg kjenner svettene renne mellom skulderbladene og jeg klør på nesen. Jeg kan selvsagt ikke klø meg med kontaminere hansker, så jeg prøver å fokusere på noe annet.

Mange av pasientene her har store trykksår etter å ha lagt i samme stilling over lengre tid, sykepleierne hadde mer enn nok med å bare holde dem i live da det sto på som verst.

Nå smører og masserer vi kroppen for å unngå nye sår. Vi skifter tubeplassering i munnen og gjør munnstell.

Til sist barberes skjegg og bart. Selv om mannen er i dyp søvn og konen ikke er her, så tenker jeg at de begge vil sette pris på at han nå ser litt mer stelt og fin ut.

Deretter er det alle målingene; BT, puls, EKG, temperatur, diurese og blodgasser. Alt dokumenteres i datasystemet og meldes videre til legen ved evt alarmerende resultater.

En av pasientene her ligger i bukleie denne morgenen og vi forbereder oss på å snu ham, han har lagt slik i 16 timer.

Å ligge på magen er svært effektivt for ventileringen av enkelte pasienter, men ikke for alle.
Anestesilegen står ved hodet og sikrer tuben som går via munnen og ned i lungene, denne er livsviktig for å kunne gi luft til pasienten.

Vi står 3 på hver side av pasienten og legger et laken over ryggen hans, vi tvinner det sammen i sidene med lakenet som ligger under ham, slik at han blir liggende inntullet i en slags pose.

På 1-2-3 blir pasienten først flyttet ut mot siden for så å bli vippet over på ryggen. Det går fort og effektivt, men svetten siler på alle involverte.

Mannen har ødemer rundt øynene og halsen. Først lurer legen på om det er blødning fra SVK som skylles hevelsen på bryst og hals. Han undersøker med ultralyd og beslutter at det er ødemer fra leiet.

Jeg har tidligere tatt opp med dem at i Norge snur vi pasienten litt fra side til side og endrer på arm og bestilling, også når de ligger i bukleie. På den måten forebygger man både trykksår og stive ledd etc…

Jeg nevner det for legen på nytt, men vet ikke om han forstår….Det er en fin grense mellom å råde og kritisere..Jeg passer meg vel for det siste.

Her ligger pasientene strak på magen med hodet plassert i en slags støttemaske. Selv om masken er myk og skal hindre trykk, ser vi stygge sår på hake og panne. Jeg skjønner at når pasientantallet var vanvittig, så hadde de ikke anledning til å tenke på dette, men jeg håper å kunne innføre tanken etter hvert.

Covid 19 angriper veldig forskjellig og vi ser mange ulike symptomer og konsekvenser hos de ulike pasientene. Noen blir lettere syk, andre svært syk og mange dør.
Jeg har jobbet med alvorlige syke og døende før.

Likevel er dette annerledes. Omfanget vi møter og historiene vi blir fortalt gjør inntrykk;

Pasienter som døde i sykebilene som sto i kø for å komme inn til sykehuset.

Pasienter som lå i hopetall i korridorene uten at det var nok plass eller personell til å gi alle den hjelpen de behøvde.

Vanskelige avgjørelser som måtte tas av et folk som er svært religiøs og som oppskatter sine eldre veldig høyt.

Å se teltene og kjøle-konteinerne som fremdeles står utenfor vel vitende om hva de har vært brukt til.

Vi hører ulende sirener mange ganger i døgnet, hver dag kommer det flere alvorlig syke til sykehuset og enda er det mange som dør hver eneste dag her i Bergamo.

Kirkeklokkene kimer også dagen lang…

Heldigvis er forholdene i bedring, våre italienske kollegaer har så vidt fått hodet over vannet. At vi kom har vært med å bidra til det.

Det går ikke en dag uten at vi blir takket for at vi er her, for at vi så dem og for at vi ville vise vår solidaritet med et folk i krise.

Jeg føler meg privilegert som fikk muligheten til det.

Dagene her i Seriate, Bergamo er ganske like og svært rutinepreget.

Vi er på jobb omtrent hver dag, enten på dag -eller kveldsvakt, vi spiser sammen, trener sammen og nyter litt sol i den lille hagen når det er tid til det.

Ellers er det tidlig til sengs og tidlig opp. Vi kan ikke besøke hverandre på rommet, så noen ganger blir vi sittende i korridoren for å prate.

Selvsagt med 1 m avstand mellom hver person.

Det er viktig at vi ikke isolerer oss for mye på rommene. Til tross for tøffe inntrykk og mye trist, evner vi å le og tulle sammen. Det er utrolig viktig for psyken.

Dagene på avdelingen hvor vi jobber er også preget av rutiner som på alle sykehus, men ofte brytes rutinene av at noen blir dårligere og tiltak må settes i verk.

En av «mine» pasienter sin tilstand har forverret seg over flere dager og etterhvert blir det bestemt at han skal til CT for å få tatt et bilde av lungene og deretter flyttes til intensiv.

Vi går alle i fullt smittevernsutstyr også ut av avdelingen, vi bytter selvsagt hansker etc, men likevel føles det rart mtp det vi trente på hjemme på Haukeland sykehus.

Forskjellen er at, her på sykehuset finnes det ikke lenger noen «rene» soner. Overalt er det pasienter med koronasmitte og de har på en måte gitt opp å begrense det til enkelte steder i sykehuset. Jeg tenker på den enorme smitte nedvasken som må til etter dette.

I løpet av tiden vi har vært her på sykehuset, har Cathrine og jeg jobbet på 3 forskjellige avdelinger. De fleste andre i teamet har vært ved samme avdeling hele tiden.

Det krever selvsagt en del å flytte slik, bli kjent med nye personer og andre rutiner. Samtidig er det fint å få erfaring fra flere pasientgrupper.

Den siste avdelingen vi er på er en medisinsk avdeling. De som ligger her er langt friskere og flyttes til en annen avdeling ved evt forverring. Vi treffer på mange skjønne eldre mennesker som prater i vei på Italiensk til oss og som bare ler når vi sier «no capiche»

De peker og gestikulerer og på den måten forstår vi hverandre på et vis.

Det er svært viktig å følge nøye med på disse pasientene for de kan fort bli mye dårligere. Uten at de oppdager det selv.

Som senora Theresa❤ Hun smilte og dirigerte oss rundt under morgenstellet. Hun skulle slett ikke ha sykehusskjorte på seg, hun hadde egen pyjamas skjorte med hjemme fra! Kjemme håret måtte også til. Dette er en dame som er opptatt av utseendet sitt ❤

Hun ville ha frokost, men spiste lite og vi bemerket oss at når hun var alene så falt hun fort i søvn. Jeg talte pustefrekvensen hennes og den var raskere enn den skal være. Noe blå på neglene var hun også. Da vi målte SpO2 (metning av oksygen i blodet) lå denne på 80 tallet. (Bør ligge på 95-100% )

Det ble tatt en blodgass som viste at hun slett ikke var så bra som hun selv mente at hun var.
Jeg fikk så vondt i hjertet da den skjønne gamle damen ble hentet til en mer spesialisert avdeling. Hun holdt hånden min i begge sine og sa «chao» og «grazie» Jeg kunne se at hun var redd. Jeg krysser fingrene og håper inderlig at hun klarer seg.

Vi er et flott team som støtter hverandre. Vi jobber på svært ulike avdelinger og deler våre erfaringer når vi samles til debrief.
Vi har hver vår makker, som vi skal passe ekstra godt på, men vi er der for hverandre alle sammen.
Alle bearbeider inntrykk på ulikt vis.

Jeg skriver reisebrev/blogg og trener daglig. Da får jeg ryddet i tanker og plassert inntrykkene på riktig sted.

At jeg tar til tårene fra tid til annen er jeg sikker på at de fleste forstår.
Inntrykkene her er mange, både gode og vonde og tårene tilhører begge kategorier.

Meg uten alt smittevern, et sjeldent syn i disse dager 😷

Ny avdeling og triste nyheter…

I helgen ble vi flyttet til «Kardiologisk intensivpost» dette er også post for Covid 19 intensiv pasienter nå.

Vi kom nok litt uanmeldt til posten og noen av sykepleierne ble litt stresset mtp å snakke engelsk osv.

Det har vært kaotiske tilstander her de siste månedene og personell har blitt flyttet, kommet utenfra, fra andre sykehus i område etc.

I tillegg har de fått en helt ny pasientgrupper å forholde deg til og mange nye og vanskelige arbeidsoppgaver.

Det har vært enorme omstillingsprosesser for dem og de har virkelig tatt alt på strak arm!!

Jeg er imponert.

Vi har derfor stor forståelse for at de blir litt utilpass og usikker når det plutselig står norske sykepleiere på deres vakt.

Uansett hvor kleint det føles å stå sånn på vent, mens praten går på hektisk italiensk, så står vi i det…..

Vi er blitt gode på akseptere den flaue følelsen og bare være i situasjonen uansett….

Det å reise ut slik krever faktisk at du tåler følelsen av å være ny, utilpass og i nokså kleine situasjoner.

Vi blir gode på å innta en svært extrovert posisjon og rett og slett by på oss selv.

Jeg hoster opp noen gloser fra Google translate:

«Possiamo aiutare con parametri,igene de la corpola e medicine»

«vi kan hjelpe med målinger av parametere, kroppsvask og medisiner.»

Da tør de litt opp og sier ;
« tu parli Italiano! Brava!»

Jeg snakker jo ikke Italiensk, men har funnet ut at om jeg prøver og feiler litt på deres språk, så tør de å snakke mer engelsk også.

Dessuten er det jo gøy å lære litt Italiensk!

Det går seg altså til etter hvert og de drar oss med i arbeidet. Jeg går sammen med Barbara, som er en driftig dame og som etter hvert stoler på at jeg kan mine ting.

Vi har ansvaret for 2 pasienter sammen og kvelden blir travel nok:

Det er mye medisiner, pumper som må betjenes, stell av pasienter, SVK, suging av slim i tube og munn, følge med på og notere; Blodtrykk, puls, O2 metning, temp, diurese og føre dette inn på datamaskinen, ta blodgass etc…

I løpet av vakten får vi også inn en ny pasient fra akuttmottak. Våre 2 anestesileger fra Norge kommer med pasienten i tillegg til en italiensk kollega.

Bjarte Askeland

Hun er allerede intubert og de legger sentralt venekateter så snart hun er på rommet. Kvinnen er svært overvektig og det gjør det også vanskeligere å ventilerer lungene hennes. De neste dagene vil bli avgjørende for henne.

Denne kvelden får vi også en veldig trist nyhet.

«Vår» pasient som vi flyttet til intensiv dagen i forveien er død.

Jeg syns det er trist og kjenner at jeg blir veldig lei meg. Jeg fryktet vel dette utfallet, men hadde håpet at han var en av dem som skulle komme seg gjennom dette.

Det er rart hvordan man kan føle en slik nærhet til -og ekstra omsorg for, en pasient man aldri har hatt reell kontakt med.

Jeg har likevel stelt kroppen hans, overvåket hans vitalia og gjort det som sto i min makt for å sikre ham optimal sykepleie.

Jeg dveler litt over at jeg aldri vil kjenne hans livshistorie, hvem han var og hva han jobbet som, jeg vil ikke få vite hvem det er som sørger ham og de vil heller aldri få vite at en Norsk sykepleier fra Bergen pleiet ham med kjærlig omsorg de siste dagene av hans liv.

Sterke inntrykk fra Bergamo, vil jeg ha med meg i lang lang tid.

Jeg tenker også at det nok var godt han fikk slippe nå….Han har vært veldig syk, veldig lenge.

Selv om smitteantallet er på vei ned her i Lombardia regionen, ser vi fremdeles nye alvorlig syke pasienter som kommer til sykehuset. Det dør fremdeles flere hver dag her og mange ganger for dagen hører vi ambulanser med ulende sirener.

Marerittet er ikke over enda, men kurven ser ut til å flate ut.

Noen steder i Italia snakkes det om å lette litt på restriksjonene, men i Lombardia regionen skal dette først vurderes på nytt i begynnelsen av mai.

Man mener at en av årsakene til det voldsomme antall smittede her i Lombardia regionen skyldes en fotballkamp den 19 februar.

Det var en Champions league kamp som ble spilt i Milano, mellom spanske Valencia og Bergamo’s lag Atalanta.

Nær 40 000 fotball supporter reiste fra Bergamo for å se sitt lag slå Valencia 4-1.

Det var trangt på tribunene og man kan bare tenke seg hvordan det var på barene etter kampen.

Giorgio Gori, borgermester i Bergamo.

«Giorgio Gori, the mayor of the city of Bergamo, told reporters via video link. “For sure, that night there was a strong escalation of contagion between people.”

Da forstår gjerne folk hjemme hvorfor det er så viktig at vi ikke samles i store grupper, før vi har kontroll på dette viruset.

«Det er viktig at dere lærer av det som har hendt oss» sier de her.

Så nevner de Spania, England, USA og rister bare tungt på hodet.

Vi jobber seinvakt både lørdag og søndag og kommer greit inn i arbeidet. Det er ikke så veldig annerledes enn avdelingen vi kom fra.

Våre italienske kollegaer tør også opp og vi har det veldig hyggelig sammen. En av dagvaktene søndag (som vi jobbet med lørdag) har faktisk med sjokolade «to my Norwegian friends» som hun legger igjen til oss på kveldskiftet.

Vi har sjarmert oss inn i varmen også her 😊 Jeg med min stotrende italiensk og Cathrine med humor og sitt vinnende vesen.

Cathrine Aanensen

Det er ikke så vanskelig, de er svært hyggelig, smilende og inkluderende.

Språkproblemer satt til side, så har vi det veldig fint.

Det vi ikke vet når vi går fra vakt søndag kveld er at vi ikke skal tilbake hit igjen….

Bare reiselystne Nordmenn?

«Det dør flere folk globalt av sykdommer vi har vaksiner for» kommenterer noen.

«Det sulter langt flere barn i verden enn det dør folk av covid 19.»

«Krig dreper enda flere…»

Det er helt sant….

Det er mange som trenger hjelp, mange som lider, selv når det ikke er en pandemi.

Men akkurat nå er vi her….
fordi Italia har bedt om hjelp…

…..og Norge svarte med å sende oss.

Solidaritet i praksis!

Men hjelpen til Italia kom veldig sent og EU kommisjonens president Ursula von der Leyen kom med en uforbeholden unnskyldning for dette i går.

Norge sendte et team i løpet av 1 uke etter at forespørselen kom fra EU.

NOR EMT skal kunne bistå i alle type kriser.

Hvor som helst i verden.

Dette er et samarbeid med EU landene.

Når et land (alle land i verden) ber EU/WHO om bistand, skal de ulike land ta stilling til om de kan sende sine team.

Norge skal også kunne be om bistand i en evt. krise.

Det er likevel viktig å presisere at dette teamet består av enkelt individer som har pakket sekken og dratt ut til utallige kriser før. Også med andre organisasjoner.

Senest i desember i fjor var NOR EMT på øysamfunnet Samoa i Stillehavet i godt og vel en måned. Et voldsomt meslinge-utbrudd krevde bistand fra mange nasjoner. Rundt 20 stk i poolen til NOR EMT tilbragte julen på sykehuset der, mens de jobbet med svært alvorlig syke og døende pasienter. De fleste barn.

I gruppen som er her i Bergamo er det mye utenlandserfaring:

6 av team medlemmene som er her i Bergamo var også på Samoa.

En anestesilege har vært 10 turer til Afghanistan.

En paramedic har vært 4 ganger i Kongo og en gang i Uganda i forbindelse med Ebola utbruddet. Han var også i Nepal og hjalp til etter et jordskjelv der.

En av våre anestesisykepleiere var 8 uker i Bangladesh for å bistå WPF (Norwegian support team) i deres arbeid med Rohingya flyktningene .

En brannmann var i Tacloban på Filippinene ifbm tsunamien i 2013. Han var også med å sette opp flyktningeleiren Råde i Romania.

En operasjonssykepleier har vært i Botswana og holdt kurs, hun var også på Haiti etter jordskjelvet der. I tillegg har hun vært 5 ganger i Sierra Leone gjennom CapaCare, i Bangladesh og Syria med Norges RødeKors/ ICRC

En jordmor har jobbet med Leger uten grenser i Sierra Leone og på grensen mellom Afganistan og Pakistan. Der jobbet hun i 9 mnd og bodde under svært spartanske forhold. Hun var også med i den norske ebolaresponsen via Helse Bergen og Helsedirektoratet i 2015.

En anestesilege har jobbet to måneder i et helseteam i en palestinsk flyktningeleir i Libanon og en rekke, kortere opphold ifm ulike prosjekter i Botswana, Zanzibar, Malawi og Sør Afrika.

Selv var jeg på Zanzibar november 2014 ifbm et prosjekt for å lære dem bruken av Ketamin til smertefulle prosedyrer, spesielt til barn. Og i desember 2019 var jeg i Sør Afrika , på et offentlig sykehus som betjente 2 slumområder i nærheten.

Dette er bare noen utdrag av den utenlandserfaringen som teamet sitter inne med.

Jeg ble fortalt at noen hadde kommentert på reportasjen i VG at vi bare var reiselystne Nordmenn som reiser ut på statens regning….

Det er for så vidt sant…

Jeg må likevel presisere at det ikke er noen heisatur vi er på….

På Samoa jobbet teamet 12 timers vakter i ukesvis og gjorde det som sto i deres makt for å bistå i arbeidet med å redde så mange som mulig.
De så mange små barn dø.
De ofret julen og samvær med egen familie for å bistå dette lille øysamfunnet på andre siden av jordkloden. Takknemligheten fra Samoerne var enorm.

Nå har vi reist inn i et området som helt sikkert er et vakkert feriemål når verden er som den burde være….
Men akkurat nå er her portforbud og de eneste gangene vi ser mer av byen er fra bussvinduet til og fra jobb.

Gamlebyen på toppen av «fjellet» ser fantastisk flott ut. Dit skal jeg en gang…

Vi utsetter oss daglig for en stor smitterisiko og jobber i nye og uvante omgivelser. Språkvansker og andre rutiner er også utfordringer vi møter på.

Betjeningen på hotellet er flotte og tar godt vare på oss, men dette er ikke et 5 stjerners hotell med basseng og solstoler.

Vi vasker rommene selv for å minimere smitterisiko og må gå med munnbind alle andre steder enn på rommet vårt.

Når vi har fri er det heldigvis en liten hage hvor vi kan trene og sitte å sole oss i. Men utover det kan vi ikke gå noe sted.

Fysisk trening er veldig viktig for å kunne stå i fullt smittevernutsryr i timesvis!

Teamet har også en egen telt-camp og skal kunne være helt selvforsynt på de oppdrag hvor det er nødvendig. Da er det drytec og feltsenger som gjelder.

Fra øvelse på Akershus festning i 15 minus grader.

Som gruppe har vi det til felles at vi ønsker å dra ut i verden for å hjelpe der det trengs.

Øvelse i teltleir på Akershus festning

Vi er nok eventyrlystne og jeg kan bare snakke for meg selv når jeg sier at jeg liker å være der «det skjer»

Jeg liker å bli utfordret

Satt ut av komfortsonen.

Da føler jeg at jeg utvikler meg.

Vi har alle en sterk solidaritetsfølelse med mennesker i krise og vi måler ikke ulike katastrofer opp mot hverandre.

Vi reiser der vi blir bedt om å dra og konsentrerer oss 100% om det oppdraget som er gjeldende der og da.

Sør Afrika 2019

Mennesker i krise trenger hjelp uansett hvor i verden de er.

Akkurat nå er vi her! I Seriate, Bergamo og de som bor og jobber her, er evig takknemlig for det.🇳🇴❤🇮🇹

Tomt i avdelingen…

Fredag skal vi på vår første kveldsvakt.
Når vi kommer på avdelingen er det bare 2 pasienter igjen..

Han som har vært våken siden vi kom og som fikk snakke med sin kone via IPad, er blitt flyttet til medisinsk post med hjemmerespirator! Det er veldig godt å se noen bli bedre og nærme seg hjemreise.

Jeg tenker på familien som snart får hjem sin ektemann, far og kanskje bestefar❤

Noe de absolutt ikke hadde noen garanti for.

Jeg tenker også på alle dem som fikk et tristere utfall og som aldri kom hjem igjen. 💔

«Vår» pasient som vi har hatt ansvaret for de siste dagene er dessverre verre.
Han er vanskelig å ventilerer, lungene er veldig stive og produserer mye slim. Han blir bronchoskopert (går ned med et skop i lungene for å se) og de skyller med bikarbonat.

Etterpå kjører vi ham på CT for å ta bilde av lungene.

Han kjøres deretter til Intensiv avdelingen og blir på nytt lagt i bukleie.

Nå har vi bare 1 pasient igjen i avdelingen, så det blir bestemt at også han skal flyttes ned… Igjen går hele følget med seng ned til intensiv…

Cathrine bærer akuttsekken

Plutselig er operasjons avdelingen tom for pasienter…. Vi får beskjed om å gå hjem og at vi skal overføres til hjerteintensiv- avdelingen på neste skift.

Christina som vi har jobbet med siden vi kom hit, blir plutselig veldig lei seg. Hun jobber til vanlig på en annen klinikk, hun har bare hjulpet til her på sykehuset de siste ukene….Hun skal nå tilbake til sin arbeidsplass. Hun gråter og sier hun vil savne oss.

Vi har fått utrolig god kontakt, så hun er nok lei seg fordi vi må ta farvel – det er jo vi også….. men dette handler også om at hun har mobilisert alt hun har og jobbet intensivt på denne avdelingen i mange uker.

Plutselig er det slutt. Det er nok som om luften går ut av ballongen og endelig kan hun klappe sammen. Jeg holder henne i hånden (vi har begge rene hansker selvfølgelig 😊)og gir den et ekstra trykk.

Jeg forstår…..

Jeg føler det samme.

Vi ser på hverandre med tårer i øynene.

Igjen sier jeg at jeg kommer tilbake til Bergamo og at hun må komme til Norge.
Jeg håper og tror det ikke bare blir med tanken.

Igjen kjenner jeg hvor heldig jeg er som får dra ut sånn og treffe på så mange fantastiske mennesker.

Grazie per ora Christina, lavora con te e’ stato fantastico ❤😷
Takk for nå Christina, det var fantastisk å jobbe med deg!

Det er nå vi kan bli syke…..

Det er SMO som sier dette under samling etter jobb.

Det han mener, er at vi nå har vært her såpass lenge, at vi fra nå av – og utover vil kunne begynne å kjenne symptomer om vi skulle være smittet.

Vi blir litt stille alle sammen.

Målet og forventningene er selvsagt at alle 19 skal komme friske hjem igjen.

Risikoen for at noen av oss kan bli smittet, er selvsagt veldig til stedet.

Vi er tross alt i et området som har blitt døpt til episenteret for korona.

Vi går på jobb hver dag og jobber kun med Covid 19 pasienter.

Vi omgås kun hverandre, men alle vi, oppholder oss mesteparten av dagen med koronapasienter.

Jeg er ikke redd.

Jeg har akseptert risikoen, men gjør selvfølgelig mitt ytterste for at jeg skal unngå å bli smittet.

Jeg må stole på utstyret jeg bruker, på mine egne evner til smittevern og til min kunnskap om smitteveier.

Jeg har lang fartstid i sykepleieryrket og har jobbet med smittepasienter før, så jeg må stole på meg selv og mine handlinger.

Den samme tillit har jeg til resten av teamet. Dette er profesjonelle og flinke folk.

Noen faktorer er selvsagt utenfor vår kontroll og det må vi bare leve med. Det er der risikoen ligger.

Christina som er sykepleier her på Ospidale Bolognini og som jeg jobber med, spurte meg om jeg ikke hadde vært redd for å komme hit.

Jeg, Cathrine og Christina

Jeg benektet dette med samme forklaring jeg nettopp beskrev her, om enn med litt færre stotrende Italienske ord, støttet av noe engelsk.😊😷
Hun nikket gjenkjennende.

Hun fortalte videre at hun hadde vært veldig redd i starten. Hver eneste dag hadde 3-4 kollegaer måtte dra hjem fordi de var blitt syke. De ble færre og færre på jobb mens pasientantallet skjøt i været.
Noen av kollegaene ble svært syke, noen bare i karantene, men de har også mistet kollegaer her.

Som påskeaften…..da var det en dyster stemning blant personalet og sjefsykepleieren som har nær kontakt med vår «head nurse» kunne gråtkvalt fortelle at de nettopp hadde mistet en av sine kollegaer.💔

Det var ikke den første.

Det er tøffe tak og mye trist, men i dag hadde vi en veldig rørende opplevelse på vår avdeling.
En av våre pasienter som har vært noen dager på en annen intensiv avdeling, kom tilbake i morges.
Han var nå tracheostomert ( pustetube i et hull på halsen i stedet for gjennom munnen) og fikk mindre sedasjon( sovemedisin) Det er mindre plagsomt med tracheostomi og pasienten kan være mer våken da.

I løpet av dagen våknet han litt til og legen pratet til ham. Han fulgte legen med øynene og vi så at det var kontakt.
Legen gikk fra avdelingen, men kom raskt tilbake, sammen med pasientens datter som er sykepleier på en annen avdeling her på sykehuset.
Jeg må innrømme at tårene trillet da hun kom opp, tok hånden hans og sa :
«Chao papa»❤

Alle sykepleierne sto rundt sengen og smilte med tårer i øynene…… før en av oss tok til vettet og «husjet» de andre vekk så far og datter fikk litt alenetid sammen.

Det er disse lyspunktene som gjør det lettere å stå i dette.

Det er klart at vi kjenner litt ekstra etter symptomer når vi er her.
Litt sår hals, nysing, hodepine…..kan det være??

Men jeg er ikke redd.

Jeg er frisk og sprek og uten noen underliggende sykdommer, så jeg tror jeg hadde stått det over om jeg skulle bli syk.

Men det hadde vært veldig leit å bli sendt hjem før oppdraget var over.

Jeg vil jo gjerne være her tiden ut og yte den hjelpen jeg kan.

Det ville være et nederlag og en følelse av å svikte de jeg har kommet for å hjelpe.

Jeg vil kjempe videre, skulder ved skulder med mine nye italienske kollegaer og venner.

Insieme siamo forti
💪💪😷💪💪
Sammen er vi sterke

Nok en sorgfull familie i Bergamo…

En fridag og 2 pasienter er borte når vi kommer tilbake….

Vi er ikke overrasket.

De var svært syke.

Det var forventet.

Vi blir likevel triste.

Dette er mennesker som for bare noen uker siden var friske, hjemme med familiene sine og hadde det bra.
Nå har de lagt alene her på sykehuset i dages- og ukesvis. Kun med personell kledd i fullt verneutstyr rundt seg.

Familiene har sittet hjemme, uten mulighet for å kunne besøke dem, hele tiden med håp om å få se sine kjære igjen.

Slik gikk det ikke.

De dør uten sine kjære rundt seg og selv etter at de er død får ikke familien komme og ta et siste farvel.

Det tas bilde av kisten og så kjøres den til krematoriet.

Asken begraves senere.

Tilbake sitter nok en sorgfull familie i Bergamo. 💔💔

Det er tøft å være sykepleier i dette, men vi støtter hverandre og er et team som vet å ta vare på hverandre.

Bare litt over en uke har vi vært sammen , likevel er det en nærhet og støtte i teamet som er vanskelig å sette ord på.

Jeg tenker tilbake på dagene før vi kom hit. Om alle spørsmålene vi satt med.
Usikkerheten….

• 

Teamet møttes mandag for over en uke siden på Starum leir. Noen hadde vi truffet før, andre var nye.

Vi var spent.

Spent på oppdraget.

Spent på hverandre.

Og spent på egne reaksjoner og kapasitet i det vi nå skulle ut i.

• 

Vi hadde en runde i plenum hvor vi alle skulle fortelle om oss selv og deretter si noe om forventninger til oppdraget og til hverandre.

Mange sa mye av det jeg tenkte og følte…

mange så mye riktige og smarte ting jeg ikke hadde tenkt på…

og mange sa ting som bandt oss sterkere sammen som gruppe.

En spesielt, gjorde et viktig inntrykk på meg. Hun som hadde fått stillingen som «head nurse»

Sigrun❤

Jeg visste ikke at den stillingen eksisterte før denne dagen og den var visstnok nyopprettet og først tatt i bruk ved oppdraget på Samoa i fjor. (Meslingeutbrudd på øyssamfunnet Samoa i det sørlige Stillehavet, hvor NOR EMT også bidro.)

Det hun sa, var at den eneste forventningen hun hadde til teammedlemmene var at vi kom til henne om det var noe som ikke var «greit» for oss.

Det gav meg en veldig trygghet og følelsen av å ha en «mor» med på oppdraget.(selv om aldersforskjellen ikke er så stor 🙂)

Sånn har det også vært etter at vi kom hit. Vi kan alltid gå til Sigrun å prate om vi trenger det og hun ser hver og en av oss.

«Hvordan går det, har du hatt det greit i dag» spør hun alltid etter endt arbeidsdag❤

I tillegg har hun møter med ledelsen på sykehuset sammen med SMO. Hun planlegger turnus for oss og teamer oss sammen på best mulig måte. En særdeles viktig funksjon i teamet!

Vi går inn til pasienten vi skal ta oss av i dag.
Cathrine og jeg tar morgenstellet sammen.
Det er masse ledninger og tuben å holde styr på, så vi må minst være to.

Cathrine Aanensen

Vi tar oss god tid. Det er fint å kunne gi god sykepleie til en så syk pasient.
Jeg hadde sett for meg en mer kaotisk arbeidshverdag hvor kun det helt nødvendige kunne ivaretas. Men som sagt er det litt mindre press nå og ting har roet seg noe.

• 

Vi kan dermed ta oss tid til å stelle denne mannen med kjærlig omsorg.

Jeg kjenner at det er fint å være i pasientstell igjen,etter mange år som anestesi sykepleier med helt andre oppgaver.

Gamle kunster er ikke glemt.

Vi masserer de ødematøse hendene hans til ødemene minsker og sirkulasjonen til fingrene bedres.
Vi smører og masserer alle trykkpunkt og endrer på stilling slik at trykksår hindres i å oppstå.

• 

Jeg stryker ham lenge over panne og kinn, holder hånden hans i min og tenker at jeg hadde satt pris på om noen hadde gjort dette for mine kjære om jeg selv hadde vært forhindret fra det.

Landegrenser, språkvansker og kulturforskjeller betyr ingenting nå som verden er i krise.

Medmenneskelighet, omsorg og kjærlighet kjenner ingen sånne begrensninger.

Det er sterkt, tøft men også utrolig godt å oppleve nettopp dette ❤

Alle takker og roser oss for den innsatsen vi gjør, sannheten er at jeg føler meg ekstremt privilegert som får være med å bidra.

• 

• 

solidarietà nella lotta contro la corona
(solidaritet i kampen mot korona)

Hvile og refleksjon

I dag er det mandag og første påskedag.

Vi i NOR EMT har felles fridag og tid til videre planlegging og rekreasjon. Det er både godt å viktig for å kunne stå i det vi står i nå.

Jeg tenker mye på de som har stått i dette i mange uker uten en slik mulighet. Det er fint å se at de nå kan senke skuldrene noe, både fordi de får hjelp utenfra og fordi press av nye pasienter er redusert.

Samtidig er det nå de sterke reaksjonene kan komme, det er nå de kan tillate seg å ta innover seg det de har opplevd. Det er nå de kan gråte. Jeg håper og tror at vi kan hjelpe dem og støtte dem også i dette❤

Solidaritet og medmenneskelighet betyr enormt mye for mennesker i krise.

En italiensk sykepleier jeg jobber med her, delte dette på min Facebook side;

«Alle i Bergamo har mistet noen» sier de til oss, enten det er en nær venn, en nabo, en kollega eller et familiemedlem. Alle her er berørt.

Selv om «trykket» har roet seg noe så er det langt fra slutt på nye innleggelser og alvorlig syke pasienter, sykebiler med ulende sirener raser forbi mens jeg sitter å skriver dette.

Det er nok en god stund til Bergamo er tilbake til normalen. Om noen gang…Tragedien og sorgen som har rammet dette samfunnet vil nok prege dem i lang lang tid…

Vi har kommet godt inn i rutinene og kan være en avlastning for slitne sykepleiere. Her er jeg på operasjons avdelingen som for tiden er omgjort til intensivavdeling.

Teamet vårt er flinke til å ta vare på hverandre. Vi er paret i makkerteam og har ikke lov å gå noen sted uten å gi beskjed til ens makker. Ved opptelling skal vi vite hvor makkeren er. Kaja er min👍

Hver dag etter jobb har vi samling med info fra teamleder, SMO (senior medical offiser) sikkerhetsansvarlig , smittevernsansvarlig og logistikkansvarlig. I tillegg har vi en kort debrief hvor vi tar opp spesielle opplevelser, problemer eller andre ting man har behov for å lufte.

Teamleder er millitærmann og det merker vi. 😊Han styrer oss med bestemt, men fornuftig og trygg hånd. Han er lydhør for våre innspill, men skjærer gjennom der det trengs.

SMO er vår «go too» person når det er noe medisinsk vi lurer på. Det er godt å ha en erfaren overlege som kan vurdere, råde og støtte i ulike utfordringer vi møter.

Sikkerhetsansvarlig, har sammen med teamleder, til enhver tid vår sikkerhet i høysetet. Her i Italia er jo ikke sikkerheten vår særlig truet, ei heller faren for naturkatastrofer ol. Men dette teamet kan bli sendt til langt mer utsatte områder og det er viktig å ha faste rutiner for vår sikkerhet. Han har snakket med lokalt politi ang hva vi kan og ikke kan gjøre, lagt planer for en evt. evakuering, har oversikt over hvor vi er til en hver tid og masse masse annet som vi ikke vet noenting om. Vi føler oss veldig trygge.

Smittevernsansvarlig begynte arbeidet allerede på Stavrum. Der ble vi drillet gang på gang i av- og påkledning av smittevernutsryr.

Også her nede har vi blitt utfordret til å trene på dette i fritiden. På en artig og snedig måte får han oss til å huske på viktige meldinger… han kan si noe sånt som;

« Jeg har sjekket konstruksjonen på dette sykehuset veldig nøye og kan stadfeste at veggene holder seg selv»

Med andre ord, tenk smittevern, ikke len dere til veggene i områder som ikke anses som rene soner.😊😊 Han har også full kontroll på lageret vårt og gjør det enkelt for oss å være beskyttet på jobb.

Sist men ikke minst har vi logistikkansvarlig eller «Tomazo» som vi kaller ham😊 Vi har knapt nevnt at vi savner noe,før han er på saken. Vi mangler aldri noe og er såååååå godt ivaretatt.

Når vi ble litt sugne på litt sukker, var det ikke lenge før «påskedigget» kom på plass.

Holder noen dager dette 🙂

Når vi trener på plenen dukker han plutselig opp med vann til alle. Han er omsorg i praksis.

Viktig med fysisk forstring for velvære og ikke minst for å klare lange vakter.

Tomazo er også svært opptatt av smittevern og går daglig over med spritservietter på stoler, bord, heisknapper, dørhåndtak etc på sykehuset der vi holder til. Vi erter ham litt med at han er nevrotisk, men egentlig setter vi stor pris på dette.

Dette er et team det er veldig godt å være i❤
Morgendagen venter nye utfordringer og vi er klar for å ta fatt på nye harde arbeidsdager.

Tusen takk for all støtte hjemmefra ❤

Ospedale Bolognini 🇮🇹❤😷

3 første arbeidsdager på sykehuset Ospedale Bolognini er fullført.
I dag er det påskeaften, men må innrømme at den helt store påskefølelsen ikke er tilstedet.

Kanskje like greit, ellers hadde kanskje savnet etter de hjemme blitt større.

Cathrine og jeg som begge er anestesisykepleiere, jobber sammen på operasjonsavdelingen som nå har blitt en intensivavdeling. Sammen med oss er også Solveig som er anestesilege.

Det er godt å være flere fra Norge sammen. Vi har blitt svært godt mottatt i avdelingen det er ikke det, men noe språkproblemer er det.
De snakker ikke mye engelsk og vi snakker heller ikke så mye italiensk….selv om vi begge parter lærer noen nye gloser hele tiden.
Ellers bruker vi «sayhi app» hvor vi kan snakke inn i mobilen, så oversetter den. Litt Google translatør språk blir det og at mobilen er pakket inn i plast for å hindre smitte hjelper heller ikke,men det funker til en viss grad.

Medisinene er heldigvis, for det meste, de samme vi bruker i Norge. Ventilatorene/ respiratorene og pumpene har også ganske så universelle innstillinger så det går veldig greit.
Vi er jo dessuten sykepleiere med lang erfaring, så overvåking, pleie, omsorg og stell, det kan vi! Det er veldig fint å kunne stå med disse som er de sykeste av de syke og gi god basal sykepleie.

En av pasientene som er her nå, er over den verste krisen og er et lyspunkt i avdelingen. (Mange av dem som ligger her har ikke så god prognose.) Han er våken og følger med, blinker med øynene og ser på oss. Han har lagt inne i flere uker og konen har ikke kunnet se ham hele denne tiden. I går ringte de med facetime hjem til hans kone og ekteparet fikk se hverandre for første gang på veldig lenge. Det var ikke et tørt øye blant alle pleierne. ❤

Sykepleierne her, er på samme vis som oss, kastet inn i intensivbehandling av pasienter. De jobber også til vanlig med anestesi på operasjoner. Men de gjør en strålende jobb og har hatt en bratt læringskurve de siste månedene.

Nye vennskap stiftes 🇳🇴❤🇮🇹

Vi lærer masse av dem og vi bidrar til at de får en roligere vakt, med mulighet for pause og ikke minst bare sette seg ned og hvile bena.
Til tross for et enormt arbeidspress over mange uker smiler de og er utrolig vennlig. Alle, uten unntak takker oss for at vi har kommet for å hjelpe.

Ikke alle vil prate engelsk i starten, men tør opp etter hvert. Det er tross alt god stemning i gruppen, noe som er viktig for å holde motet oppe.

Fotografering med plast over mobilen gir ikke de beste bilder akkurat.

En sier at hun er så lei seg for at hun ikke kan ta oss med ut og vise oss vakre Bergamo, spise god italiensk mat og dele en flaske vin. Vi lover å komme tilbake når Korona-marerittet er historie. Hun får tårer i øynene og nikker til svar❤

Når vi drar hjem fra jobb, står det folk på terrassene utenfor sykehuset og vinker, tar seg til hjerte og roper grazie.

Slengkyss fra denne lille sjarmøren når vi går i bussene våre ❤

Langs veien henger denne hjemmelagede «plakaten»

Da vi kom tilbake på hotellet og hadde debrief i hagen, kom en pakke med kake til oss. Nok en takk fra Bergamo❤

Kaken smakte fantastisk, vinen må vi vente med til vi er hjemme. På oppdrag er det selvfølgelig total alkohol avhold.

Det er fantastisk å få hjelpe et så takknemlig folk❤

Buona pasqua 🐣🐔🇮🇹 (god påske)

Seriate, Bergamo Italia 🇧🇻❤🇮🇹

Avreisedag starter med tidlig frokost på Starum. Baggene er pakket og trailer med utstyr står klart.

Det er imponerende hvordan utstyr- og logistikk ansvarlige har klart å få alt på plass på så kort tid.

Både gårsdagen og morgenkvisten blir sterkt preget av en enorm interesse fra media. De store TV stasjoner og aviser, samt lokalpressen fra den enkeltes hjemsted vil gjerne snakke med oss. Det blir live-sending og intervju via telefoner.

På Gardermoen er det lite reisende,men de som er der hilser og ønsker oss lykke til. All denne støtten, alle hilsener på sosiale medier og meldinger varmer og motiverer.

På Gardermoen står også SAS klar for å fly oss til Bergamo i et eget fly. De tar bilder filmer og er stolt over å få lov til å fly oss ned.

❤ Det er første gang jeg har satt på et stort passasjer fly hvor jeg kjenner alle passasjerene ombord!!!.

Vi får utmerket service og en flyvertinne vitser over mikrofonen:

«finnes det noe helsepersonell om bord?»

Alle ler og stemningen er fin.

Heldige meg får også sitte i cockpit under landing!!

Når vi ankommer Bergamo blir vi møtt av borgermester og resten av ledelse i byen, like ved flytrappen.

Der er takksigelser og rørte blikk hos alle vi møter. Vi hilser med albuetouch👍

Vi blir fulgt gjennom tollen av politi og baggasjen vår trilles av flyplassansatte. Pressen står utenfor og det er pressekonferansen og fotografering.

For en velkomst!!!

Vi er rørt og glad!

Videre transporteres vi i 2 busser til hovedsykehuset i Seriate, med blålys eksorte!

Og jeg som i forkant var litt redd for at de kanskje ikke visste at vi skulle komme…

De VISSTE! Og vi var ventet!

På sykehuset fikk vi litt informasjon og plan for de neste dagene.

Hele dette sykehuset hvor vi skal jobbe er nå et covid 19 sykehus,(bortsett fra føde og nyfødt avd.)

De har over 400 pasienter innlagt m Covid 19 bare på dette sykehuset.

Intensivkapasitet har vært sprengt og er fremdeles triplet det som er normalen.

All operasjonsvirksomhet er stanset, ØH operasjoner gjøres på andre sykehus bortsett fra akutt keisersnitt (som gjøres på fødestuen med jordmor som assistent)

Operasjonstuene brukes også nå til covid 19 intensiv pasienter og det er der jeg skal jobbe.

Etter orientering på sykehuset ble vi inkvartert på hotellet,spiste mat og hadde en siste samling med brief før legging. Vi er alle rørte og glad for den fantastiske mottakelsen vi fikk her i Seriate.

I morgen er det tidlig opp og til sykehuset for orientering, turnusplanlegging og omvisning.

Vi er veldig spent alle sammen! ❤❤❤

Noe spesiell spisesituasjon på hotellet. Alle her er veldig opptatt av å ikke spre videre smitte👍Hver sitt bord!