Vi landet i Mytilini mandag 19 september kl 18.00 lokal tid. Det var 29 grader og solen var iferd med å gå ned.
Vi ble godt tatt i mot av de lokale myndighetene og WHO representanter. Det var «albuehilsner», welcome and thank you for coming.
Det tok litt tid i toll med papirer og annet, så det var mørkt da vi dro mot hotellet. Vi skulle ikke i leiren før neste dag.
Veien som går forbi leiren fra Mytilini var stengt med veisperringer og politi, så vi måtte kjøre rundt øyen og tilbake for å komme til hotellet. Vi passerte avkjørselen til den nedbrente Morialeiren og langs hele veien gikk, satt og lå det mennesker. Det var bekmørkt mange steder og helt klart fare for påkjørsler etc..
Neste dag på vei mot leiren var det en strøm av mennesker på vei i samme retning. Alt de eier dro de med seg i poser og kasser.
Når vi ankom leiren var det ca 1500 flyktninger i leiren, de neste dagene skulle mange tusen til komme.
Klinikken vi skal drive er ikke ferdig satt opp når vi kommer, så de neste dagene går med til dette. Samtidig begynner vi å behandle akutt tilfellene og de er det mange av. Mennesker står trange i køer hele dagen. De skal registreres inn, koronatestes og få tildelt telt. Det er nærmere 40 grader, de bærer på alt de eier og har i tillegg til barna sine.
Flere besvimer, det er panikkanfall,heteslag og utmattelse.
Leiren utvides hele tiden, det graves og planneres og nye telt blir satt opp.
En morgen tar noen av oss en tur rundt i leiren for rekognosere og gjøre oss kjent. Over 1000 telt er satt opp og leiren er enorm.
Jeg tenker det er bra den ligger ved sjøen slik at de kan få badet og kjølt seg ned, men en representant fra WHO sier han er bekymret for vinteren ved sjøen. Det vil bli rått og kaldt..
Det går igjen opp for meg at disse menneskene kanskje skal bli her i måneder….år???
Jeg er glad for å kunne være her å hjelpe i denne håpløse situasjonen, men menneskeskjebnene her skjærer meg i hjertet….
Verden er virkelig dypt urettferdig 💔
forfatterwannabe 