Minstejenten – mitt barn – en soldat ???

 Hun var 2 år i går…. eller det er kanskje litt lenger siden….

Dagen før var hun nyfødt…..

Jeg ville at hun skulle forbli liten – Hun hadde det alltid så travelt med å bli større…

«Når får jeg begynne på skolen mamma?» maste hun allerede da hun var 4 år…

«ALDRI» tenkte jeg…

Når hun gikk på barneskolen gledet hun seg til ungdomsskolen – jeg ville ha henne tilbake i barnehagen…

Når hun gikk på ungdomsskolen gledet hun seg til gymnaset – jeg ville ha henne tilbake i barnevognen…

Hun var så ivrig – så entusiastisk – så livlig og sulten på ALT – ingenting kom raskt nok..

Jeg var så nostalgisk, dette var sistemann – minstejenten – alt kom alt for fort!!!

Nå har hun blitt voksen – flyttet hjemmefra og blitt soldat…..

 

DET var overhodet ikke min plan!!

Men det er jo sånn det er…… heldigvis kanskje…… det er jo ikke vår plan de skal følge…men sin egen…

Vår jobb er å være jublende publikum – trofaste tilhengere og heiagjeng!

Og jeg er jo UTROLIG stolt av henne – som jeg er av alle mine barn.

Hun er smart – flink – sterk- egenrådig – bestemt og utrolig dyktig på det hun gjør!

Hun er en fighter og JA akkurat nå er hun også en soldat…

Jeg jubler og gråter samtidig

Jeg er stolt, men skulle gjerne hatt henne tilbake på armen

Hun er Juni, hun er minstejenta, hun er soldat ❤

 

JUNI`S DIKT

Vekten du kom med var forunderlig lett, det var som å løfte en fjær

Din gråt var så velkjent i min kropp, jeg elsket dine nyfødte tær

Ditt blikk grep mitt som et håndfast tak, et krav som et glitrende smykke

Gleden danset med angsten min, tårene vannet min lykke

Dypt i mitt hjerte, en evig kjærlighet til deg er

Og jeg vil for alltid være deg nær

Å bære deg gjennom dine første år var tyngre enn din vekt

Å være ditt vern mot alt som var vondt og samtidig holde deg mett

Det var det ansvar som på meg lå og jeg elsket å være din mor

Men angsten for å gjøre en kjempefeil var bortimot like stor

Mitt naive ønske for deg, var et liv som er lekende lett

Og at du for alltid ville, forbli i min varetekt

Sånn er ikke livet, jeg vet at du må få gå

Å slippe taket er vondt, men jeg vet at jeg må

Men visste du at ikke en eneste dag passerer, uten at jeg tenker på deg

At å bare se ditt ansikt, bringer fram et smil hos meg

Visste du at min verden fikk mer mening, den dagen du ble født

Og at hjertet mitt veller over av kjærlighet, når jeg kikker på deg støtt

Livet er en fantastisk gave, men ikke alltid like lett

Mang en gang vil du oppleve at du slettes ikke har rett

Stå stolt i mot dine nederlag, vær ydmyk når du opplever lykke

Vær så rettvis du bare kan, da bærer du deg selv som et smykke

Å være ekte, er å være det mennesket du selv synes du skal være

Da vil du med stolthet kunne se tilbake, fra en helt annen sfære.

Å være din mor gir meg den aller største glede

Selv når vi har besøk av det man kaller vrede

Jeg kan ikke lenger bære deg rundt ei heller bestemme alt

men jeg vil alltid forsikre meg om, at min kjærlighet blir deg fortalt

Uansett hva du gjør eller hvor i verden livet måtte deg lede

Vil min betingelsesløse kjærlighet, alltid være tilstede.