6 uker har gått veldig fort og samtidig vart en hel evighet….
Vi jobbet i klinikken helt frem til siste dag og det var helt surrealistisk å forlate leiren for siste gang….
Å ta farvell med «guidene» våre, som vi har jobbet så tett med i mange uker var både vanskelig og trist.
Det er jo ikke et vanlig farvell med noen man har møtt på en reise…… men dette er mennesker som vi har blitt glad i og som fremdeles lever i en usikkerhet og som ikke vet hvordan fremtiden deres vil bli.
Vi har behandlet over 4200 pasienter i løpet av disse ukene, men noen pasienter fulgte vi over tid. Mer enn 1600 var under 17 år, ca 800 under 5 år….
Jeg hadde blant annet 2 brannskadde barn som jeg behandlet i flere uker. Jeg har heldigvis erfaring med brannskader fra tidligere og i tillegg hadde jeg tett kontakt og fikk råd og veiledning av en overlege på brannskadeavdelingen på Haukeland.
Det å se en stygg brannskade heles og bli bra over tid er utrolig tilfredsstillende og disse pasientene gav meg en følelse av å virkelig gjøre en forskjell.
Foreldren var også veldig takknemlig og glad for at vi kunne gjøre disse store sårrevisjonene i narkose slik at barna ikke måtte tåle store smertepåkjenninger.
Vi var veldig bekymret for hvordan helsetilbudet i leiren ville bli når vi skulle dra hjem, men heldigvis kom et tysk team ned og overtok etter oss. Dette fikk vi vite helt på slutten og vi hadde en kort overlapping med dem for å sette dem inn i det viktigste. Jeg håper og tror at tilbudet fortsatt er bra.
Vi har fått mye skryt for arbeidet vi har gjort og det har gjort godt. Følelsen av utilstrekkelighet har nok preget oss en god del, men når flyktningene omtaler oss som de snille helsearbeiderene, de som møter oss med respekt og medmenneskelighet, så gjør det veldig godt.
WHO kalte oss svært profesjonelle og «gamechangere».
Vi har jobbet svært tett sammen. Leger og sykepleiere med ulike erfaringer og spesialisering har jobbet skulder ved skulder. Det har vært en svært flat struktur hvor vi har kunnet spørre hverandre og utfylt hverandre med det den enkelte kan. Dere jobber sammen på en helt spesiell måte sa en av «guidene», dere har en så god tone og virker så sammensveiset.
Hotellet vi har bodd på er et familiedrevet hotell. Det har vært veldig godt og viktig å ha et sted å trekke seg tilbake etter endt arbeidsdag. Det å kunne ta seg en dukkert i sjøen for skylle bort støv og svette har vært utrolig deilig.
Det å få servert god mat både til frokost og middag og ikke minst få sitte å snakke med resten av teamet om opplevelser man har hatt.
Hotellet har tatt veldig godt vare på oss og det var trist å forlate dem også.
Vi reiste fra Lesvos 26 oktober, på dagen 6 uker etter vi landet der i september.
Og vi ble mottatt med norske flagg og jubel i Oslo. Vi måtte riktignok inn bakveien til hotellet og hadde svært strenge restriksjoner på hvor vi fikk oppholde oss, men mottagelsen var veldig fin.
Vi var i Oslo i 2 dager. Her skulle vi debriefes og testes for Covid-19, MRSA og evt antistoffer i blod som ville vise oss om vi hadde gjennomgått sykdom uten symptomer.
Disse testene viste at 2 i teamet var Covid 19 positiv. Begge var symptomfri, så det kom som en overraskelse for dem og oss. Samtidig er det jo en risiko man løper når man reiser slik som vi gjør. Med så gode smittevernsrutiner som vi har fulgt er selvfølgelig sjansen liten, men vi kan aldri sikre oss 100%.
Begge er nå i isolasjon på hver sin hytte og har det ellers helt fint.
Testene viste at ingen av oss andre har gjennomgått sykdom i denne perioden og ingen av oss testet positiv på MRSA heller.
Jeg landet i Bergen igår og det var så fantastisk å endelig være i armene til min kjære etter 7 uker (-2 dager).
Nå venter 10 dagers karantene og det blir godt å ha litt tid til å lande og bearbeide inntrykk.
Jeg gleder meg til mange og lange turer i fjellet med verdens beste turvenninne.
Jeg gleder meg dessuten til jul og samvær med familien.
Samtidig tenker jeg veldig på dem i Kara Tepe og hvordan denne vinteren blir for dem…….
Dagen starter som regel med trening kl 06.30. Noen har samtrening på plenen utenfor, noen løper en tur og jeg trener som regel på rommet med et eget crossfitprogram.
Deretter er det frokost kl 07.30. Den inntas som regel til en spektakulær soloppgang.
Kortesjen med biler drar fra hotellet til leir presis kl 08.30.
I leir står det lang kø og venter på oss hver morgen.
Vi gjør klar telt, vasker av støv og kler oss i smittevernsbekledning før vi tar i mot de første pasientene kl 09.00. De har som regel stått i kø siden kl 07.00 eller før….
Obstretiker Tone og barnelege Ingunn klar for de første pasientene.
Køene er lange. Først blir de covidscreenet for deretter å bli satt i kø for å komme inn til oss.
De er vant til å måtte stå i kø for alt de trenger og skal….
Triage og covidscreening foregår foran teltene våre.
Vi jobber i 2 telt og har 3-4 konsultasjonsplasser i hvert telt. I tillegg har vi en undersøkelsesbenk og medisin/utstyrs bord/hyller.
Vi skriver journaler på alle pasientene og til nå har vi behandlet vel 4135 pasienter.
Det er mye allmenn medisin som forkjølelse, smerteproblematikk, sår og infeksjoner.
Det er en god del dårlig tannstatus, men nå har det heldigvis kommet tannleger her i leiren.
Det er mye psykiatri og PTSD, men vi ser også ting her som man ikke ser så mye av hjemme; skabb, leishmaniose og andre parasitter, store absesser under huden, skader etter vold/tortur etc…..
Akkurat i disse dager har vi mye diaré og oppkast. Det har vært noen dager med heftig regn så det er nok ikke tilfeldig med denne oppblomstring av mageproblemer akkurat nå. Enkelte er så dehydrert at vi velger å gi dem væske intravenøst før de sendes tilbake i teltene. Noen må på sykehus.
Vi har også hatt endel brannskader og andre sårrevisjoner som har krevd sedasjon og narkoser.
I tillegg til vanlige undersøkelser som blodtrykk, puls, O2 metning, respirasjonsfrekvens, temperatur, urinstix, lytte på hjerte/lunger, otoskopi,oftalmoskopi og det kliniske blikk- så har vi også:
-1 propaq overvåknings/ og defibrillator, med den kan vi også ta 12 avlednings EKG.
– en ultralyd og dopler maskin
– CRP og HB maskin
Eneste blodpr vi har hatt mulighet å ta, men nå har det kommet en liten lab med litt flere blodprøvemuligheter inne i leiren. Også denne gjennom WHO.
– Vi har en gyn vogn, hvor jordmor og gynekolog gjør sine undersøkelser
Jordmor Janne Gabrielle tar opp journal før undersøkelsen inne i vognen.
– Mulighet for å sende pasient for å ta røntgen inne i byen,men da må gresk lege i leiren skrive henvisning. (og da må han først overbevises om at det trengs) Pasienten kommer tilbake med rtg bildet slik at det må vurderes av oss, som evt igjen må overbevise den greske legen om at pasienten må på sykehus…
– vi kan sende pasientene til covidtesting i teltet bak oss.
– Og vi har ambulanser som rykker ut på oppdrag inne i leiren samt til transportoppdrag til/fra telt eller til sykehus.
En brannskade leveres på sykehuset i Mytilini.
Vi kan også henvise voksne og barn til psykiatrisk oppfølging hos MSF (leger uten grenser), men ventetiden er dessverre lang.
Når det er noe vi mangler som medisiner, bandasjer, blåsebobler (viktig for avledning😃), klistremerker (viktig premie) , kondomer, vitaminer eller hva som helst annet…. melder vi bare fra til LOG personalet og like etter står det på benken vår. Har vi det ikke selv, så drar de på byen og kjøper det!
Vi samarbeider også godt med NGO’ene ( non government organisations) som tar seg av de med kroniske lidelser og mindre sårbehandlinger. De har 2 små telt like ved våre.
Vi jobber fra 09.00 til kl 18.00. Det er varmt, bråkete og mange tunge historier. Vi sitter med pasient og tolk i dype samtaler som krever konsentrasjon og forståelse for språkdiferanser og ulik kultur. Det er ofte et puslespill å komme frem til hva problemstillingen virkelig er.
Det er bråk ute fra leiren, mange som prater inne i teltet, unger som gråter og skriker, folk som spør og lurer på noe et konstant jag….
Vi har mange sterke og nære møter med mennesker som trenger empati og forståelse i tillegg til medisinsk hjelp. Ekstra spesielt blir det når tolken sier; «I know this boy, we where in the same boat coming over here»
Det å møte unge voksne som er på samme alder som mine barn, men som har hatt et helt annet liv og som har fått udelt langt dårligere kort enn dem gjør også veldig inntrykk:
En gutt på 21 som hadde problemer med smerter og infeksjoner rundt fingrene, kunne fortelle at alle neglene var trukket ut som tortur i fengsel…..
Alle disse møtene med flotte mennesker som er svært takknemlig og setter så stor pris på vår hjelp, gjør noe med oss som hjelpere…..det å ikke kunne gjøre mer for dem er svært tungt…
Vi er derfor utslitt både fysisk og mentalt etter 9 timers arbeidsdag….
En dupp i sjøen når vi kommer tilbake til hotellet gjør derfor veldig godt for både kropp og sjel.
Kl 20.00 er det middag og enkelte dager har vi team møte i forkant, så egentid er minimal. Kl 21.30 går de aller fleste av oss til sengs og like etter sover i allefall jeg.
Det er totalt alkoholforbud på oppdrag, så kun alkoholfri øl til middag. Men kald og god er den i allefall.
Klinikken er åpen hver eneste dag, men vi har redusert åpningstid søndag. En dag i uken har vi fri sammen med et par andre i teamet og kan da finne på noe annet.
Det gjør veldig godt med denne fridagen, det er et lite pustehull i en ekstrem arbeidssituasjon som for min del har vart i 6 uker nå.
Mytilini fra sjøen.
Tirsdag leide vi som hadde fri den dagen, en seilbåt med kaptein og hadde en hel dag på sjøen. Det var en fantastisk avkobling fra det vi står i hver dag….
Samtidig var det vanskelig å ta inn over seg den ekstreme forskjellen det er mellom «oss og dem»
Verden er virkelig urettferdig…..
Men jeg må si til meg selv, det jeg sier til foreldrene jeg møter i leiren.
«For å kunne ta seg av andre, må vi først ta vare på oss selv»
Oppdraget går mot en slutt nå. Det blir godt å komme hjem, men vanskelig å dra herfra…..
Av en eller annen merkelig grunn rotet jeg med ordene guide og tolk da vi først kom hit og begynte å jobbe. Kanskje fordi ordet interpreter er såpass vanskelig?
…..men selv på norsk kalte jeg dem guide istedet for tolk……
Dette satt seg så fast og påvirket de fleste i teamet såpass at navnet ble værende…. Vi omtaler dem like ofte guide som tolk..
Jeg husker blant annet Mette som gikk ut av teltet en gang og ropte «I need a farsi guide» 😁
Vi er helt avhengig av disse tolkene, uten dem hadde vi ikke kunnet jobbe. De fleste av flyktningene kan ikke engelsk og ofte er det lange sykehistorier og komplekse problemstillinger som kommer frem.
Bruken av medisiner og beskjeder fra oss må vi også være sikker på blir formidlet riktig og forstått.
«Guidene» er selv flyktninger. Noen bor inne i leiren, enkelte har fått egen bolig og andre har fått flytte ut i bolig for frivillige i Mytilini.
Noen få av dem har bodd i Europa lenge og har kommet tilbake for å bidra i en kortere periode.
Arabisk «guide» som bor på Samos, men som har vært her i 2 mnd for å bistå som tolk. Kan både engelsk,arabisk og gresk.
Flere av flyktningene har selvsagt lengre utdanning. Blant tolkene er det lege og radiografer etc..
«Guiden» holder seg i bakgrunnen, men er klar så snart vi trenger ham.
De fleste flyktningene snakker farsi, så det er flest farsitalende tolker. I tillegg er det pastho, arabisk, fransk, lingala,urdu, og somali.
Noen ganger må «guiden» stå bak forhenget og tolke gjennom det.
De har selvsagt en stor fordel ved å kunne snakke engelsk, både her og evt ved en videre vei inn i Europa. De får en beskjeden lønn av sine organisasjoner for arbeidet de gjør og er som sagt helt uunnværlig for oss.
«Guiden» Yasmine og meg utenfor klinikktelt 1
De er virkelig våre «guider» i denne jungelen av menneskelig fortvilelse….
Det er tøffe historier mange av flyktningene forteller oss. Både fra krig og tortur i fengsler, til flukten og livet i leiren.
Foreldre som forteller om barn som har sluttet å snakke, som ikke lenger leker med andre barn og som har trukket seg tilbake fra denne vanskelige verden de må leve i….
Kvinner som forteller om vold og voldtekter…
Menn som har alvorlige skader etter grusom tortur….
Dette gjør noe med oss og det er svært vanskelige møter….
Ved flere anledninger har jeg måtte gråte på skulderen til et team medlem, etter en konsultasjon. Jeg har heldigvis fantastiske folk rundt meg og støtten der er livsviktig.
Jeg tenker mye på hva dette arbeidet gjør med «guidene» våre…
Ali er bror til Yasmine. Han ligner veldig på Ronaldo syns vi. «Maybe, but very different life» svarer han
Vi er her i 6 uker, de er her i måneder og år….
De hører utallige historier fra egne landsmenn, i tillegg til sin egen baggasje som de bærer….
Jeg ser det påvirker dem og at de blir slitne. Jeg prøver å prate med dem om historiene vi hører sammen og være en slags støtte for dem…..men som regel er det motsatt…❤
Dette er noen fantastisk flotte mennesker. Unge som bryr seg om andre mennesker i så stor grad at de bruker all sin tid på å bistå….
Cathrine og 3 av guidene våre
At de får noen fordeler som følge av dette er klart, men det er uten tvil solidaritet som driver dem.
Jeg er så takknemlig for at jeg har fått møte disse flotte menneskene som kunne guidet mange av oss i Europa i ekte empati og medmenneskelighet ❤
NB! Pga den komplekse politiske situasjonen har vi fått midlertidig forbud mot at blogginnlegg deles på andre medier og fag/tidskrift. Så vennligst ikke gjør dette, da kan jeg ikke skrive mer reisebrev herfra. Dersom dere vet om andre som vil lese dette, be dem heller følge bloggen min; Forfatterwannabe.wordpress.com eller send link på messenger til dem.
FN’s barnevernskonvensjon;
Alle barn er født frie og er like mye verdt.
Alle barn har rett til et navn og en nasjonalitet.
Alle barn har rett til beskyttelse.
Alle barn har rett til best mulig helsehjelp og nok mat og drikke.
Alle barn har rett til å bli hørt og bli tatt hensyn til.
Alle barn har rett til å gå på skole.
Alle barn har rett til lek, fritid og hvile.
Klistremerker er veldig populære premier👍
ALLE barn!
Det er veldig mange barn i leiren. Noen er født her, noen har bodd her i flere år og mange har kommet hit via en skremmende og farlig flukt.
Barna er preget av livet her og det de har opplevd…..
Brannen i Morialeiren har også satt dype spor. Ikke bare i form av brannskader som vi også ser, men i form av mareritt og panikkanfall.
Jeg ser det som en av de viktigste oppgavene vi har her….
…..å ivareta barna på best mulig måte…
Ta oss tid til å tulle og leke med dem…
Blåsebobler er en fin avledning under undersøkelsene.
vise at fremmede voksne kan være snille og bry seg om dem…..
at de er verdt å bruke tid på….
Det er ingen lekeapparater, lekeplass eller samlingsplass for barna…
De eier ikke mye mer enn de klærne de står og går i….
Det er mye skabb og lus i leiren. Det er svært vanskelig om ikke umulig å få bort fordi man ikke har mulighet for å vaske klær og tepper….
Det klør og svir og har selvfølgelig stor innvirkning på søvn og livskvalitet… Vi behandler så godt vi kan og gir kløstillende kremer i tillegg.
Det er også mye barnesykdommer som vannkopper og brennkopper. Disse blir svært infisert og kan gi både feber og alvorlige infeksjoner..
Mange av barna har også dårlig tannstatus. Det er nok av ulike årsaker som mangel på tannkoster og tannkrem, men også kulturer hvor man bruker mye søt te og søte kaker. Vi informerer om konsekvensene av for mye søtsaker deler ut tannkrem og tannkoster.
Det er for tiden ikke tannlegetilbud i leiren, så det vanskeliggjør problematikken. Men det er lovet at det skal komme…..
Alle barna her (og det er mange) er som barn flest. De blir syke, de blir redde, de skader seg…..
Fiskekrok i fingeren….bedøvelse før den fjernes…
Det de har opplevd og opplever er vanskelig og tøft og vil prege dem i lang tid. De trenger hjelp til å bearbeide dette…. Det er vanskelig for meg som sykepleier å ikke kunne gi dem den hjelpen de trenger. Den utilstrekkeligheten kjenner jeg på hver eneste dag her nede…
Foreldre her er som alle andre foreldre De engster seg for barna sine og de ønsker det beste for dem.
Noen kommer med reelle problemstillinger, andre med småbekymringer som man fort kan gjøre noe med…..men nesten alltid ligger det noe annet bak…
Behovet for medmenneskelighet…
…..forståelse
….å bli sett
Dere fra Norge er så vennlige og forståelsesfulle sier mange av pasientene…
Hvordan kan man klare å ikke være det i møte med denne nøden tenker jeg…
ALLE barn har de samme rettighetene ifølge FN’s barnekonvensjon…
NB! Pga den komplekse politiske situasjonen har vi fått midlertidig forbud mot at blogginnlegg deles på andre medier og fag/tidskrift. Så vennligst ikke gjør dette, da kan jeg ikke skrive mer reisebrev herfra. Dersom dere vet om andre som vil lese dette, be dem heller følge bloggen min; Forfatterwannabe.wordpress.com
Vi møttes på Starum 12 september, bare 24 timer etter at vi hadde fått innkalling til oppdrag.
Noen av oss hadde vært på oppdrag sammen før…..under meslingepedemien på Samoa eller i Bergamo og koronakrisen der…Andre hadde vi møtt på øvelser og noen traff vi for første gang…
Vi er alle forskjellige individer, sterke personligheter og mennesker med ulike fagbakgrunner og erfaringer;
Jordmor,gynekolog, sykepleier,barnelege,anestesisykepleier, anestesilege,intensivsykepleier, brannmann,paramedic, politi og militær…
Men ønske om å bidra i noe viktig, gjøre en forskjell og få hjelpe mennesker i nød binder oss sammen på en helt spesiell måte…
Opplevelsene her nede er svært spesielle og enkeltmenneskende vi møter i leiren griper oss dypt. Uttrykket «folk er folk» slår meg som svært treffende i møte med flyktningene…og likheten mellom «oss» og «dem» er mye større en forskjellene…
Menneskene her er også bare foreldre som ønsker det beste for sine barn, ungdommer som drømmer om en bedre fremtid, barn som trenger omsorg og trygghet og et folk som lengter bort fra krig og diktaturer…
Det er mange gode øyeblikk og møter…
Jeg har holdt nyfødte babyer, delt fine stunder med stolte foreldre, tøyset og tullet masse med barn og fått hjulpet mange med deres medisinske problemer.
Kaja og en liten sjarmørBlåsebobler er veldig populære og gull verdt for å avlede fra undersøkelser og andre vonde ting..
Men det er også tøffe stunder…Barn som har lidd stor overlast, som er tilbaketrukne og psykisk skadd. Voksne som er så fortvilte at de har prøvd å ta livet av seg. Sykdommer og skader som er umulig å behandle godt nok her,men som absolutt kunne utbedres og noen ganger helbredes i et godt helsevesen….
I sånne stunder er teamet mitt gull verdt …
Som når jeg er ferdig med en hjerteskjærende konsultasjon med en far og hans 7 år gamle sønn med post traumatisk stress syndrom og som ikke lenger snakker eller forholder seg til denne verden……
…..da ser Tone meg på tvers av rommet og vet at nå trenger jeg en skulder…❤
Å jobbe sammen i team på denne måten er helt fantastisk, vi kommer så nær hverandre og vi jobber oss inn i en rutine som etterhvert er både effektiv og profesjonel. Jeg er veldig stolt av det arbeidet vi har fått til så langt.
Teammøte etter endt arbeidsdag.
Da vi kom hit var det ganske kaotisk og ingenting var klart. I løpet av bare noen dager hadde vi en klinikk oppe å gå. Vi behandler ca 150 pasienter hver eneste dag.
Jeg er utrolig stolt av det vi har fått til så langt. Vi gjør virkelig en forskjell.
Logistikk folkene våre er helt fantastisk, ytrer vi et ønske er det på plass like etter. Alt fra skillevegger til badevekt, lusemiddel eller reimer til oppheng….
Sikkerhetsfolkene er alltid i forkant, er det det minste tegn til bråk i leiren vet vi umiddelbart om det og en evakueringsplan er alltid kjent for hele teamet. Vi føler oss veldig trygg.
Nå reiser 9 av våre teammedlemmer hjem og 9 nye har ankommet. Jobb og andre forpliktelser hjemme gjorde det umulig for noen å bli da oppdraget ble utvidet. Heldigvis har NOR EMT en større pool av svært kompetente mennesker å ta av.
Vi er spent og gleder oss til å ta fatt på resten av oppgaven som ligger foran oss.
Den nye flyktningeleiren her på Lesvos heter Kara Tepe som er tyrkisk og betyr «black hill».
Hvorfor dette navnet er valgt og hvorfor de har valgt et tyrkisk navn vet jeg ikke..
I leiren er det nå ca 9300 flyktninger og veldig mange av dem er barn.
Blant disse regner man at et sted mellom 500-1000 er Covid 19 positiv. De som tester positiv blir isolert på eget område med piggtrådgjerder rundt.
Livet i leiren er svært hardt. De har et telt og ulltepper. De fleste har ikke noe underlag å ligge på, bortsett fra pappkartonger eller lignende.. og teltene er satt opp på pukkunderlag.
Det er satt opp noen rør med vannkraner hvor de kan hente vann og enkelte steder er det satt opp stikk kontakter som de står i kø for å bruke. De fleste for å koke vann i vannkoker. De har ikke lov å lage bål, så dette er den eneste måten å få varm mat på.
Det deles ut mat hver dag kl 17.00. Da er det lange køer for å få utdelt sin families dagsrasjon.
De får ikke forlate leiren når de vil, så de er helt avhengig av å få det de trenger her…
Vi har pasienter med kroniske lidelser som diabetes, astma,kols,hypertensjon,hypothyreose,nyresvikt, smerteproblematikk, prolaps….
Vi har pasienter med akutte tilstander som kutt og brudd….
Vi har pasienter med utslett, skabb, lus og absesser….
Feber, forkjølelse, lungebetennelse og diaré…
Det er også endel psykiske problemer, ptsd og angst….også blant barna. Mange har mareritt etter brannen i Morialeiren og helt sikkert andre opplevelser fra krig og flukt.
Det er godt å få hjelpe disse menneskene, men ekstremt vanskelig å akseptere at det vi kan gjøre er svært begrenset og på langt nær nok….
Jeg prøver å sette meg selv inn i denne situasjonen;
I huj og hast samle sammen mine 4 barn, noen få eiendeler og forlate hjemmet mitt.
Frykten for å bli tatt, skutt eller det som er verre…. frykten for hva som kan skje med ungene mine….ikke minst jentene….Å måtte trøste og berolige, samtidig som angsten trykker i brystet……
Å måtte stole på at en overfylt båt eller flåte vil klare ferden over sjøen…. kanskje se at noen faller i sjøen…… og ikke kommer opp igjen…..
måtte la det skje fordi jeg har nok med meg og mine….
Å ikke ha annet valg enn å stole på at de som har tatt alle sparepengene mine faktisk frakter meg dit de har lovet…
Og at når jeg endelig kommer dit, så er vi reddet…..
Men istedet komme fram til en leir med gjerder, piggtråder og porter som låses om natten.
Se for meg at vi må bo her i et telt i årevis uten å vite om vi noengang ville komme herfra. Stuet sammen med tusenvis av mennesker vi ikke kjenner…… være avhengig av andre for å få mat og medisiner.
…ingen dusj, bare sjøen å vaske oss i.
…….ingen skole for barna
…….ikke et eneste lekeapparat
og en svært svært usikker fremtid…….
Jeg blir veldig trist når jeg leser kommentarfeltene ( i blant annet VG) i artikler herfra……
Det er helt tydelig mennesker som ikke klarer å sette seg inn i andre menneskers lidelse som skriver slikt……
Det er de som aldri har satt sin fot i en flyktningeleir som kan ytre seg sånn….
Jeg stikker ikke under en stol at dette er en svært vanskelig situasjon og vi skjønner alle, at ikke enhver som lever i et land med krig og undertrykkelse kan komme til Norge…
…….men å ikke ha empati og forståelse for hvor umenneskelig denne situasjonen er, syns jeg er veldig skremmende og trist….
Jeg tror jeg må slutte å lese disse kommentarene og heller tro på at de aller fleste av oss fremdeles er i besittelse av noe empati og medmenneskelighet.
Vi landet i Mytilini mandag 19 september kl 18.00 lokal tid. Det var 29 grader og solen var iferd med å gå ned.
Vi ble godt tatt i mot av de lokale myndighetene og WHO representanter. Det var «albuehilsner», welcome and thank you for coming.
Det tok litt tid i toll med papirer og annet, så det var mørkt da vi dro mot hotellet. Vi skulle ikke i leiren før neste dag.
Veien som går forbi leiren fra Mytilini var stengt med veisperringer og politi, så vi måtte kjøre rundt øyen og tilbake for å komme til hotellet. Vi passerte avkjørselen til den nedbrente Morialeiren og langs hele veien gikk, satt og lå det mennesker. Det var bekmørkt mange steder og helt klart fare for påkjørsler etc..
Neste dag på vei mot leiren var det en strøm av mennesker på vei i samme retning. Alt de eier dro de med seg i poser og kasser.
Når vi ankom leiren var det ca 1500 flyktninger i leiren, de neste dagene skulle mange tusen til komme.
Klinikken vi skal drive er ikke ferdig satt opp når vi kommer, så de neste dagene går med til dette. Samtidig begynner vi å behandle akutt tilfellene og de er det mange av. Mennesker står trange i køer hele dagen. De skal registreres inn, koronatestes og få tildelt telt. Det er nærmere 40 grader, de bærer på alt de eier og har i tillegg til barna sine.
Flere besvimer, det er panikkanfall,heteslag og utmattelse.
Leiren utvides hele tiden, det graves og planneres og nye telt blir satt opp.
En morgen tar noen av oss en tur rundt i leiren for rekognosere og gjøre oss kjent. Over 1000 telt er satt opp og leiren er enorm.
Jeg tenker det er bra den ligger ved sjøen slik at de kan få badet og kjølt seg ned, men en representant fra WHO sier han er bekymret for vinteren ved sjøen. Det vil bli rått og kaldt..
Det går igjen opp for meg at disse menneskene kanskje skal bli her i måneder….år???
Jeg er glad for å kunne være her å hjelpe i denne håpløse situasjonen, men menneskeskjebnene her skjærer meg i hjertet….
Så kom meldingen igjen. Det brenner i Moria leiren og Norge har blitt bedt om å hjelpe. Denne gang kommer forespørselen gjennom WHO.
Kan jeg reise?
Jeg svarer umiddelbart ja, men når meldingen er sendt angrer jeg….
Ikke fordi jeg ikke vil reise, men jeg har bestemt meg for at jeg alltid skal spørre min mann og mine barn først….
Jeg skynder meg å sende melding til ungene og kjæresten, men jeg nevner ikke at jeg allerede har sagt ja….
Jeg tror ikke de kommer til å være negativt innstilt, men er de det kan jeg selvsagt trekke meg igjen..
De sier ikke bare ja, de er stolt og glad over at jeg bidrar ❤
Vi får liten tid på oss. Allerede neste dag skal vi innfinne oss på Starum for brief og trening på smittevern. 2 dager senere går flyet til Lesvos.
Vi er veldig spente….
Vi vet at dette blir et veldig spesielt og tøft oppdrag. Både psykisk og helt sikkert fysisk. Men vi er et godt team! Mange av oss var i Italia sammen, noen var på Samoa og noen er med for første gang. Men kompetansen og erfaringen i teamet er milelang. Jeg er også svært glad for å ha den samme gode ledelsen som vi hadde i Bergamo.
Vi har alle sett nyhetene. Det er mye sinne, frustrasjon og fortvilelse. Det utgjør selvsagt en sikkerhets risiko for oss, men vi stoler fullt og fast på vår team ledelse og sikkerhetsansvarlige. Dette kan de.
Vi er klare og mer enn villig til å gjøre en innsats for mennesker i nød. Vi er spent, men ikke redd.
Pga den betente og vanskelige situasjonen blir det ikke blogg eller intervju med meg/oss de første dagene. Det vil etterhvert bli sluppet litt mer opp på disse restriksjonene, når vi har mer oversikt over situasjonen og har mer å fortelle. Jeg holder dere oppdatert når jeg kan.
Men, i løpet av de siste 10 årene har jeg blitt mer og mer langsynt…
Jeg husker godt den første gangen jeg ble oppmerksom på det selv;
Jeg skulle blande medisiner til en narkose og en av medisinene vi bruker kommer i en liten ampulle (Ultiva)……plutselig var ikke armen min lang nok til å få ampullen tilstrekkelig på avstand slik at jeg kunne lese hva som sto på den…….
Jeg måtte få meg briller og derfra gikk det bare nedover…
Jeg ble forberedt på at synet ville bli endel dårligere umiddelbart etter at jeg begynte å bruke briller, før det stabiliserte seg..
Og det gjorde det!!
Jeg ble ganske umiddelbart avhengig av brillene for å kunne gjøre jobben min.
Det var rett og slett krise dersom jeg glemte dem hjemme….
Det var også problemer når jeg var ute på restaurant og skulle lese i menyen, eller på butikken og skulle sjekke ingredienser på et produkt……
hadde jeg glemt brillene kunne jeg bare glemme det….
Nødløsningen var å ta bilde med mobilen og forstørre det, litt tidkrevende å lese en meny på den måten
……ikke minst pinlig…..
Jeg hatet å være så avhengig av briller, men det ble mange briller etterhvert…..
både dyre fra optikeren
…..og Nille-briller,
Jeg måtte ha minst et par på jobb, flere par hjemme og i alle vesker, jakkelommer etc…
Syns jo egentlig at jeg kledde briller, det var ikke det…
Den litt frekke «lærerinnelooken» er jo absolutt noe…. 🙂
Men jeg tenkte oftere og oftere at jeg ønsket en mer varig løsning…
Som anestesisykepleier har jeg jobbet i alle operasjonsavdelingene på sykehuset
også på øye…
og det er det eneste stedet jeg syntes det var ekkelt å overvære operasjonene….
Jeg kvidde meg derfor veldig med tanken på å la noen skjære i mine øyne…
det ble DERFOR med tanken i lang tid…
Så reiste jeg til Bergamo, Italia for å bistå dem under det store koronautbruddet der.
Hospitale bolignini april 2020
Å stå i fullt smittevern-utstyr umuliggjorde muligheten for å ta av og på briller……
Jeg måtte enten ha dem på hele tiden og da ville jeg kun se på helt nært hold og ellers bare tåkedis.
Eller jeg måtte gå uten og dermed ikke være i stand til å kunne lese endel viktig info…….
Jeg valgte det siste…..
Det vanskeliggjorde jobben og det var pinlig å måtte si at jeg ikke kunne lese hva som sto på enkelte ordinasjoner etc….
Tanken på å operere øynene ble igjen aktuell……
Men dråpen kom først da jeg var kommet hjem igjen og sto i akuttmottak for noen uker siden.
Vi hadde fått inn et lite barn som hadde skadet seg på et løperhjul. Hun hadde fått styret i magen og kom inn med sterke mage smerter……
Like etter ankomst ble hun akutt verre og bevisstløs…..
det ble oppdaget en stor blødning i leveren!!!!
Hun måtte ha blod raskt !!!!!
Sykepleier i akuttmottak og jeg skulle sjekke blodet sammen. ( alt blod som gies til pasienter sjekkes av to personer for å unngå å gi feil blod til pasienten)
men jeg oppdaget at jeg hadde forlagt brillene mine et sted og at jeg ikke kunne lese batch nr på blodposen uten dem,…..
Jeg kunne kanskje gjette meg til hva som sto der, så jo tallene sånn halvveis…….
…..men det gjorde jeg selvsagt ikke…..
I full fart tok jeg tak i en annen sykepleier og ba henne sjekke det istedet for meg…..
DA bestemte jeg meg!!!!!!
Nå skulle øynene opereres!
Jeg snakket med sykepleieren i akuttmottak etter hendelsen og hun kunne fortelle at hun hadde operert seg for 7 år siden og aldri angret en dag.
Jeg ringte og booket time samme ettermiddag og 3 uker senere skulle operasjonen foretas;
Jeg skulle skifte ut mine egne linser med en trifokal linse som gir godt syn både på nært og fjernt hold.
Jeg ble lovet beroligende medisin og bedøvelse av øyet – men jeg måtte være våken for å samarbeide under operasjonen….
Det ville bli satt på en øye-sperre slik at jeg ikke kunne lukke øyet og jeg ville bli bedt om å se mot et lys under hele prosedyren.
Dette er ikke fra min operasjon!
Jeg kunne ikke ha musikk på øret, da det ville være «sutling» med vann og det var dessuten viktig at de kunne kommunisere med meg underveis
De skulle operere begge øynene samme dag og det ville ta ca 15 – 20 min per øye….
JEG KVIDDE MEG SOM EN HUND!!!!
fredag morgen og dritnervøs!!
Jeg var første pasient fredag morgen og møtte opp kl 08.00.
Jeg hadde knapt nok sovet natten i forveien, sendt sms til hun som hadde operert seg for 7 år siden med 1000 spørsmål og vurdert å hoppe av bussen flere ganger på vei inn til byen…
Men jeg møtte opp!
Jeg fikk valium med en gang. De gav vanligvis 5 mg, men jeg hadde bedt om å få 10 mg.
Jeg tar svært sjeldent medisiner, så jeg var litt engstelig for at det skulle bli for mye….
…..at jeg skulle sovne og kanskje ikke puste ordentlig…
men etter en liten prat med overlegen på jobben var jeg beroliget og stappet begge pillene i munnen.
Jeg ble deretter dryppet med flere øyedråper – både for bedøvelse og for å utvide pupillene.
Og jammen ble de utvidet!!!!
Så kom kirurgen og hentet meg inn for en forundersøkelse. Nå som pupillene var store kunne han se dypere inn i øyet og forsikre seg om at jeg ikke hadde noen sykdommer som kontraindiserte operasjonen…….
akkurat der og da håpet jeg at han fant noe…..
Men ingenting var galt og jeg var klar for operasjon…..
Jeg ble fulgt inn på operasjonsstuen av kirurgen og der sto det 3 operasjonssykepleiere og gjorde klart til inngrepet…
Jeg prøvde å la være å se på alle instrumentene, i frykt for å få øye på store kniver som var ment for å skjære i øynene mine med…. Det var egentlig lett å unngå, med så store pupiller var det svært vanskelig å fokusere på noe som helst…
Så ble jeg lagt på bordet, det ble lagt et dekke over ansiktet med bare åpning til det ene øyet og øyelokk sperren ble satt på….
Jeg tror kanskje jeg sto i bro på bordet…..jeg gned ihvertfall hendene så hardt mot hverandre at noen i rommet ba meg slappe av….
Så begynte han….
Det var en merkelig opplevelse…
Ikke vondt…
Ikke ekkelt heller…
i alle fall ikke etterhvert..
….når jeg roet meg og la korsryggen ned på bordet igjen.
Jeg skulle som sagt fokusere mot et lite lys og dette virket som om det lå en 10 cm utenfor øyet…
Det opplevdes som om operasjonen foregikk der ute også…
Vanskelig å forklare…..men jeg kjente jo ingenting på øyet, ikke så jeg noe heller – det sterke lyset og de store pupillene gjorde det slik at jeg ikke kunne se noe som helst av instrumenter el lign…
Det var som om å se mot en begynnende solformørkelse, når linsen ble forsøkt lagt over det sterke lyset….
Jeg så bare masse bevegelse rundt dette lyset.
Når selve linsen ble tatt av, ble alt en tåkedis – så dukket det opp masse farger og mønstre, minnet meg om de kikkertene vi hadde som barn hvor en kunne vri på dem og så fikk man fram ulike fargespill..
Og plutselig var første øye ferdig……
Det ble en 5 min pause for at de skulle gjøre klart for neste øyet, men nå lå jeg godt avslappet og faktisk gledet meg litt til resten
……de fine fargene og mønstrene…….
Kanskje det bare var valium effekten???
Uansett gikk det 10000 ganger bedre enn forventet og etter en liten hvileperiode på et rom ved siden av kunne jeg dra hjem.
Min datter hentet meg – jeg kunne ikke kjøre bil da jeg fremdeles hadde gigant pupiller, litt tåkesyn..ikke minst påvirkningen av valium…
Men helt utrolig nok, kunne jeg se mye bedre allerede da!!!!
Det første jeg gjorde var å stille skriften på mobilen ned til den minste skrift!!!
Slik så den ut før jeg ble operert:
Slik så meldingene min ut før operasjonen …
Og slik så den ut etterpå ;
Ser selvsagt større ut på en pc – men det er den minste skrift mulig på mobilen 😁
Jeg har alltid trodd at skriften på de ulike ting så mindre ut fordi jeg hadde dårligere syn – men skriften er jo fremdeles veldig liten! Forskjellen er at nå kan jeg helt fint lese den!!!
Helt fantastsikt!
Første uken må jeg gå med solbriller ute, selv om det ikke er sol….
Følte meg ikke så veldig smart når jeg reiste til byen for etterkontroll mandagen morgen – det styrtregnet og der ankom jeg bussen med solbriller på…..
Bra ikke kjæresten var med, da hadde han kanskje fått stygge blikk 🙂
Jeg kan ikke få vann i øynene den første uken – ei heller bruke sminke
Jeg må dryppe øynene med 2 forskjellige dråper 3 ganger for dagen i 3 uker……
Jeg ser også halo ringer rundt sterkt lys, egentlig litt fint – men selvsagt forstyrrende ved mørkekjøring….men dette vil også forsvinne etterhvert…
Jeg er så utrolig glad for at jeg gjorde dette!! Allerede nå – bare noen dager etter er jeg helt fin. Noen småting vil følge med de første månedene, men brillene er kastet og det er ikke den ting jeg ikke kan lese 🙂
Dette er evigvarende og jeg kan heller ikke få grå stær med disse nye linsene.
Det kostet meg 65 000,- kroner og mange vil kanskje synes at det er alt for mange penger…….
…….men det er jo nok av dem som er villig til å bruke en formue på å operere bort andre alderdomstegn som rynker, slappe pupper etc-…… kun for estetikkens skyld…
jeg valgte heller å få tilbake mitt ungdoms syn – eneste ulempen er jo at nå ser jeg jo alle rynkene og de andre alderdoms tegnene mye bedre 🙂
Jeg ønsker dere alle en fantastisk uke med mange flotte synsinntrykk – både med og uten briller!!
Jeg har vært hjemme noen uker nå. Det var trist å forlate mine nye venner,men godt å komme hjem.
Var på fjellet med hunden hver dag i karantenetiden. Måtte heldigvis ikke være innendørs,men unngå nærkontakt med folk. Heldigvis er mitt favorittfjell litt bratt og ikke så mye besøkt.
Ellers jobbet jeg i hagen. Skrev handlelister og sendte kjæresten på plantasjen etter jord, stauder, busker, blomster, jordbærplast, dekkbark,prydbark, pyntesteiner etc….
Stakkar……vet ikke om han syns det var like deilig å få meg hjem….🙄
Min eldste sønn og svigerdatter kom med «karantenekurv» (som absolutt kom godt med😁)
og mange andre kom også med en oppmerksomhet på døren. Det var overveldende❤
Det er alltid litt tomt å komme hjem fra slike oppdrag. Jeg selv har jo ikke vært på så mange,men jeg har snakket med mange andre som føler det på samme måte.
Det er selvfølgelig fantastisk å se familien igjen, treffe venner og kollegaer….men når man har stått i så krevende situasjoner, opplevd så mye tragedie og sterke inntrykk er det vanskelig å engasjere seg i de mer trivielle problemene som opptar oss her hjemme..
Får vi ikke reiser til sommerleiligheten vår i Spania i sommer?
Måtte virkelig påskeferien på hytta gå fløyten??
Når får vi gå på nattklubb igjen?
Hvorfor skal vi ikke samles til fest?…….
Jeg er bare glad jeg kan gå ut uten munnbind…
….at jeg i det hele tatt får gå ut…
ikke bare se på fjellene fra bussvinduet til og fra jobb…
Jeg er så glad for at jeg ikke har mistet noen jeg kjenner til Covid 19…..
At jeg selv er frisk…
Det er urettferdig å forvente at andre skal forstå det jeg har sett……
….at de ikke skal få lov å ha problemer fordi de ikke er like store….
Dette vet jeg….
…men likevel kjemper jeg en indre konflikt….
Å ikke bli belærende….
Moraliserende….
Irritert….
Eller rett og slett forbannet…
Men som før, glir jeg sakte og sikkert tilbake til normalen…
Opplevelsene kommer litt på avstand og jeg blir litt mindre hårsår…
Men jeg vil aldri glemme….
Jeg melder med Paolo og Christina. Ting går sakte men sikkert tilbake til normalen i Bergamo også.
Paolo har fått t-skjorte med 🇧🇻😁
27 mai skriver Paolo at de kun har 10 pasienter innlagt på Ospidale Bolognini- ingen på intensiv. (Det var 440 da vi ankom sykehuset.)
Christina har dratt på sommerferie i de vakre alpene i Nord.
Det er slutt på portforbudet og man kan gå ut uten munnbind.
Jeg skulle ønske jeg kunne vært der nå!!
Men jeg kommer tilbake når det er mulig, skriver jeg tilbake.
Den enorme oppmerksomheten fra pressen er over. Selv for meg som liker oppmerksomhet er det faktisk deilig. Det ble litt mye….
Det er grenser for hvor mye man kan «skvise» ut av de opplevelsene vi har hatt…
Ikke alt vi kan eller vil dele heller…
Det er litt stressende å være på vakt og forsiktig med hva man sier. Vil ikke skape «sensasjonsoverskrifter» som tar fokuset fra det som er viktig…
Menneskene
Utfordringene
Samholdet
Lidelsen
Sorgen……💔
Jeg tenker ikke på Bergamo som «dødens by»!
Jeg har fortsatt med å lære Italiensk….
Hadde ikke noe forhold til Italia før jeg dro til Bergamo, nå vil det for all tid ha en plass i mitt hjerte….
Jeg har forelsket meg i folket og gleder meg til å utforske landet.
Men nå er jeg hjemme igjen og nyter sommeren. Jeg koser meg med familie og venner.
Fjellet får besøk av meg flere ganger i uken.
Livet er godt og Covid 19 er lite tilstedet i hverdagen akkurat nå.
Men jeg savner teamet og treningsøktene vi hadde sammen. Latteren og de dype samtalene. Jeg savner Cathrine og humoren hennes.
Vi har alle dratt hver til vårt og holder foredrag om det vi har opplevd. Vi er ikke eksperter på Korona, men har fått noen erfaringer man kan dra nytte av her hjemme.
Jeg savner også Paolo, Christina og alle de andre..
Jeg føler meg rik og privilegert som får knytte slike bånd med så fantastiske mennesker samtidig som jeg får gjøre noe meningsfylt.
Jeg ser samfunnet her hjemme åpnes mer og mer opp og forhåpentligvis beveger vi oss mot normalen igjen.
Dette gjelder dessverre ikke for alle land og jeg sender håp og varme tanker til dem. Hvem vet kanskje jeg snart skal ut på nytt oppdrag?
Ber de om hjelp så kommer vi!
Tusen takk til alle dere som har fulgt bloggen min og sendt meg så mange fine og oppmuntrende ord. Det har varmet mer enn dere kan forstå. Jeg skriver kun når jeg har noe å si, så det blir nok lengre opphold iblant. Men jeg kommer sterkt tilbake.
forfatterwannabe 